Langsiktige utfordringer som følge av en aldrende befolkning

Velferdsstaten innebærer en betydelig omfordeling over livsløpet. Som barn, ungdom og eldre mottar vi mye offentlige tjenester og overføringer, samtidig som vi betaler mindre skatt. Da er vi netto mottakere av overføringer fra statsbudsjettet, se figur A. I yrkesaktiv alder betaler vi i gjennomsnitt mer i skatter og avgifter enn vi mottar. Da er vi netto bidragsytere. Dette mønsteret betyr at offentlige finanser påvirkes av endringer i alderssammensetningen av befolkningen.

I tiårene fremover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig, se figur B. Det vil isolert sett trekke opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner og gi lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlagene. Veksten i pensjonsutgifter har allerede skutt fart, mens veksten i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester først ventes å tilta etter 2030, når andelen av befolkningen over 80 år tar seg markert opp.

En eldre befolkning vil gi økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Samtidig vil veksten i fondet avta slik at også finansieringsbidraget fra fondet gradvis avtar som andel av verdiskapingen i økonomien. Som følge av disse to utviklingstrekkene ligger det an til at offentlige utgifter vil vokse raskere enn offentlige inntekter fremover.

Perspektivmeldingen 2021 viser at offentlige utgifter ligger an til å øke raskere enn offentlige inntekter fra slutten av 2020-tallet, selv uten en videre utbygging av velferdsordningene. I gjennomsnitt anslås et inndekningsbehov på 5,6 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i 2060. For å oppnå balanserte budsjetter må derfor utgiftene reduseres eller inntektene økes sammenliknet med basisforløpet. Med dagens nivå på BNP for Fastlands-Norge svarer inndekningsbehovet til om lag 5 milliarder kroner per år.

Perspektivmeldingen 2021 diskuterer forskjellige strategier for å sikre bærekraftige offentlige finanser, der tiltak som øker arbeidstilbudet og fremmer økt produktivitet i offentlig sektor er sentrale.