Oljeinntektene og bruken av dem

Siden Norge fant olje på slutten av 1960-tallet har staten hatt betydelige inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Fra starten gikk disse inntektene rett inn i statsbudsjettet, mens etter etableringen av oljefondet i 1990 - som først het Statens petroleumsfond, og senere fikk navnet Statens pensjonsfond utland (SPU) - er statens inntekter fra olje- og gassvirksomhet i sin helhet blitt avsatt i fondet.

Handlingsregelen er en langsiktig rettesnor for hvor mye som hvert år skal brukes av fondets midler. Over tid skal uttaket, dvs. bruken av fondsmidler, følge den forventede realavkastningen av fondet, mens bruken det enkelte år skal tilpasses konjunktursituasjonen i økonomien. Det legges til grunn en forventet realavkastning på 3 prosent i SPU.

Det finanspolitiske rammeverket er tilpasset de særlige utfordringene Norge står overfor i håndteringen av en stor petroleumsformue. Handlingsregelen har likevel klare paralleller til finanspolitiske regler i andre europeiske land. Handlingsregelen stiller krav til utviklingen i det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet, og er slik sett en balanseregel: Utgiftene på statsbudsjettet skal over tid følge summen av statens inntekter fra fastlands­økonomien og den forventede realavkastningen av fondet. Flere land, herunder alle landene i EU, har regler som setter krav til utviklingen i budsjettbalansen.

• Handlingsregelen
  Med handlingsregelen og fondet legges det til rette for en bærekraftig forvaltning av petroleumsformuen slik at den også kommer framtidige generasjoner til gode.
• Hvor stor er petroleumsformuen?
  Petroleumsvirksomheten har spilt en viktig rolle i norsk økonomi de siste tiårene, og vil fortsette å være viktig i flere tiår fremover. I et langsiktig perspektiv har likevel petroleumsformuen begrenset betydning for velferden i Norge. Over tid er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge.
• Hvor mye av olje- og gassinntektene bruker vi?
  Etter handlingsregelen kom til anvendelse i 2002 er statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten satt til side i Statens pensjonsfond utland (ofte kalt oljefondet), mens det er realavkastningen av fondet som er brukt over tid. Vi bruker altså ikke petroleumsinntektene direkte, slik tilfellet var før fondet ble etablert på 1990-tallet.
• Bruk av fondsmidler i årene fremover
  Handlingsregelen knytter bruken av fondsmidler over tid til forventet realavkastning av fondet, som per i dag er anslått til 3 pst. For å oppnå dette bør uttaket i normalår, som vil være de fleste år, bør ligge godt under 3 pst., slik at man har noe å gå på i år alvorlige tilbakeslag eller kraftig fall i fondsverdien. Retningslinjene er fleksible. Det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
• Hvorfor ikke bruke mer av fondets midler?
  Petroleumsformuen kan ses som en arv fra naturen som tilhører alle generasjoner. Avkastningen på denne formuen gir grunnlag for et varig høyere forbruk i Norge. Finansieres økt pengebruk i dag med større uttak fra Statens pensjonsfond utland enn forventet realavkastning, overlates en mindre del av denne formuen til fremtidige generasjoner.
• Langsiktige utfordringer som følge av en aldrende befolkning
  Vi blir stadig eldre. Det tyder på bedre helse og på mange måter bedre liv. Samtidig gir det utfordringer for bærekraften i våre velferdsordninger.
• Oljepenger til nytte eller besvær?
  Internasjonale erfaringer viser at store inntekter fra utvinning av olje og gass eller andre ikke-fornybare naturressurser ikke er noen garanti for høy velstand på varig basis.
• Anbefalt lesing
  Dokumenter og publikasjoner vedrørende bruk av oljeinntekter.