Hva er en tjeneste, og hva er tjenestelovens virkeområde?

Tjenestedirektivet og tjenesteloven har egne definisjoner av tjenestebegrepet. De begrenser seg imidlertid til å henvise til definisjonene i Traktaten om den Europeiske Unions Funksjonsmåte og EØS-avtalen. Tjenestelovens tjenestebegrep er derfor det samme som EØS-avtalens.

Se tjenestelovens definisjon her og EØS-avtalens definisjon her.

Tjenesteloven omfatter i utgangspunktet alle tjenester som er åpne for konkurranse, med mindre tjenesten er positivt unntatt i lovens bestemmelser om virkeområde. 

Tjenestelovens regler gir god veiledning om hvordan myndighetene kan utforme regler for tjenestevirksomhet i Norge, også utenfor tjenestelovens virkeområde. Se lovteksten her.

 

Skillet mellom midlertidig tjenesteyting og etablering

Det er fire former for grenseoverskridende tjenesteytelser:

1) tjenesteyter oppholder seg midlertidig i en annen EØS-stat og yter tjenesten der
2) tjenestemottager drar til en annen EØS-stat for å motta tjenester der
3) selve tjenesten ytes over landegrensene – uten at tjenesteyter eller tjenestemottageren beveger seg
4) tjenesteyteren etablerer seg i en annen EØS-stat

EØS-retten skiller mellom tjenesteyting over landegrensene, som omtales som midlertidig tjenesteyting(punkt 1-3 over), og etablering av økonomisk virksomhet (punkt 4 over)

Det gjelder forskjellige regelsett for etablering og midlertidig tjenesteyting.

Når en tjenesteyter yter tjenester for et ubestemt tidsrom ved bruk av en fast infrastruktur som tjenesten ytes fra, er det tale om en etablering. I vurderingen av om en tjenesteytelse faller inn under reglene om etablering er det av betydning om tjenesteyteren deltar i det økonomiske liv i EØS-staten på en stabil og vedvarende måte. Hvert tilfelle må imidlertid vurderes konkret, og andre momenter vil også kunne få betydning.

For en grundigere omtale av dette skillet, se forarbeidene til tjenesteloven, Ot.prp. nr. 70 s. 75-76.