Tilsyn med tjenester

Reglene har i hovedsak betydning for tilsynsmyndighetene. Tjenesteloven regulerer både tilsynsmyndighetenes kompetanse, samarbeid, bistandsplikt og varslingsplikt. Når det gjelder tilsynsmyndighetenes kompetanse i forbindelse med tilsyn med tjenester som ytes på tvers av landegrensene, er utgangspunktet at hver stat er ansvarlig for tilsyn og håndhevelse av egne krav. Dersom en tjeneste ytes midlertidig, kan myndighetene i landet hvor en tjeneste ytes, i utgangspunktet kun føre tilsyn med og håndheve krav som er stilt i henhold til reglene i tjenesteloven §§ 16 og 17. Andre krav enn disse kan myndighetene i landet der hvor tjenesten ytes midlertidig, kun føre tilsyn med dersom etableringsstaten har sendt en begrunnet forespørsel. Skulle myndighetene på eget initiativ komme til å føre tilsyn med andre krav, kan ikke et slikt tilsyn være motivert av at tjenesteyter er etablert i en annen EØS-stat, og tilsynet som føres, må være forholdsmessig. Hvis ikke, vil tilsynet bli ansett for å være en ulovlig restriksjon på den frie bevegeligheten for tjenester. 

Varslingsplikt

Ansvarlig myndighet har i henhold til tjenesteloven varslingsplikt i to tilfeller: 

1. Dersom ansvarlig myndighet får kunnskap om forhold som utgjør en fare for alvorlig skade på personers helse eller sikkerhet, eller for miljøet knyttet til en tjenesteyter etablert i landet, som yter tjenester midlertidig i andre EØS-stater.
2. Dersom ansvarlig myndighet får kunnskap om et alvorlig forhold knyttet til en tjeneste som ytes av en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat, som kan forårsake alvorlig skade på personers helse eller sikkerhet, eller for miljøet, uavhengig av om faren for alvorlig skade foreligger på eget eller andre EØS-staters territorium.

Varslingsplikten gjelder overfor tilsvarende myndigheter i de andre EØS-statene og EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Varslingen skjer gjennom IMI.

Tiltak i enkeltsaker ved midlertidig tjenesteyting

Tjenesteloven gir tilsynsmyndighetene mulighet til å gripe inn overfor konkrete tjenesteytere i en bestemt situasjon hvor § 16 setter et forbud mot å innføre krav mot en midlertidig tjenesteyter. Unntakshjemmelen i tjenestelovens § 18 gjelder imidlertid kun i særlige tilfeller hvor tilsynsmyndighetene av hensyn til tjenestesikkerheten er nødt til å gripe inn fordi etableringsstaten ikke iverksetter tilfredsstillende tiltak. Prosedyrene for gjennomføring av slike sikkerhetstiltak finnes i tjenesteforskriften.