Årlige adgangsbegrensninger i deltakerloven

Departementet fastsetter på denne bakgrunn en såkalt årlig deltakerforskrift som regulerer hvem som kan delta i de viktigste kystfiskeriene. Hvem som kan delta framgår uttrykkelig av forskriftens vilkår, og det er derfor ikke nødvendig å stille et eget krav om tildeling av konsesjon eller annen tillatelse for deltakelse i deltakerforskriftens fiskerier. Selv om forskriften fatsettes for ett år om gangen, gjentas – som den store hovedregel – de viktigste adgangsbegrensningene fra år til år. Ettårsbegrensningen har likevel en viktig funksjon fordi den sikrer en regelmessig vurdering av hvordan adgangsreguleringen i kystfiskeflåten bør utformes.

Adgangsbegrensning kan etter loven gjelde alt fiske etter bestemte fiskeslag, eller avgrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskemetoder, bestemte geografiske områder eller for bestemte tidsrom. Loven nevner noen kriterier som kan nyttes for å skille mellom de som gis adgang og de som ikke gis adgang, men loven er ikke uttømmende når det gjelder hvilke krav som kan stilles. I praksis har et krav om tidligere deltakelse i vedkommende fiske vært det viktigste kravet.

Gjennom adgangsbegrensninger kan en definere en gruppe som får adgang til å delta i et enkelt fiskeri, og utelukke alle andre. Et annet alternativ er at forskriftens regler definerer ulike grupper i de enkelte fiskerier. I den ene gruppen kan det være forholdsvis strenge vilkår for å delta («adgangsbegrenset gruppe», som for eksempel lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N med konvensjonelle kystfiskefartøy), mens en annen gruppe fortsatt er åpen for enhver som er registrert i fiskermanntallet og eier fartøy innført i merkeregisteret (som åpen gruppe i samme fiskeri). Dette fiskeriet er altså ikke fullstendig lukket.

Delingen i to grupper følges opp i reguleringssammenheng, slik at fartøy i den adgangsbegrensede gruppen gjerne gis høyere kvoter enn fartøy i den åpne reguleringsgruppen. En slik deling i ulike reguleringsgrupper gir ikke bare anledning til differensierte kvoter, men også mer grunnleggende ulike reguleringsregimer. Det kan for eksempel anvendes ulik grad av overregulering i ulike reguleringsgrupper, og eventuelt fartøykvoter i andre.