Utvalgte hurtiglenker

    Klima

    Dette er klimakvotesystemer på bedriftsnivå

    Artikkel | Sist oppdatert: 22.01.2024 | Klima- og miljødepartementet

    Flere land og regioner har etablert klimakvotesystemer, der det settes et tak på mengden utslipp som er tillatt for bedrifter innenfor en eller flere sektorer. Gjennom systemet gis det tillatelser til å slippe ut en viss mengde klimagasser – ofte omtalt som klimakvoter. Over tid reduseres antall kvoter, slik at utslippene av klimagasser totalt sett reduseres.

    I slike kvotesystemer er det fastsatt et bestemt antall kvoter som kan selges og kjøpes av bedriftene. Det europeiske kvotesystemet (EU ETS) er blant de mest kjente av sitt slag.

    EUs system for handel med klimakvoter på bedriftsnivå

    Det europeiske kvotesystemet (EU ETS) setter et tak på utslippene fra de europeiske bedriftene og aktivitetene som omfattes av systemet.

    Norske bedrifter har vært en del av det europeiske kvotesystemet gjennom EØS-avtalen siden 2008. Kvotesystemet dekker omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak utslipp fra industri, petroleumsutvinning, luftfart og skipsfart.

    Kvotesystem i andre land

    Det finnes også andre land og stater som har innført, eller har planer om å innføre, kvotesystemer på bedriftsnivå. Blant annet California, Kina, Sør-Korea, Quebec, og New Zealand.

    EUs klimamål

    EU har fastsatt et mål om å redusere sine utslipp med 55 prosent i 2030 i forhold til 1990. Utslippsreduksjonene skal tas innenfor EUs grenser.

    Klimamålet skal oppfylles gjennom et klimaregelverk med tre pilarer:

    • Det europeiske systemet for klimakvoter på bedriftsnivå: Utslippene i dette kvotesystemet skal kuttes med 62 prosent fra 2005 til 2030. Det gjøres ved å redusere antall tilgjengelige kvoter for bedriftene hvert år.

      Systemet dekker om lag halvparten av EU sine utslipp, hovedsakelig fra kull- og gasskraftverk, store industribedrifter og petroleumsvirksomhet, luftfart og skipsfart. Samlet omfattes over 10.000 virksomheter, drøyt 2 000 skipsoperatører samt om lag 400 luftfartøyoperatører.

    • Utslipp fra transport, jordbruk, bygg og avfall (innsatsfordelingsforordningen): I tillegg til utslipp fra bedrifter, har vi også klimagassutslipp fra en rekke andre kilder. Som for eksempel transport, jordbruk, bygg og avfall, samt ikke-kvotepliktige deler av petroleumssektoren og ikke-kvotepliktig industri.

      Ifølge EUs innsatsfordelingsforordning skal disse utslippene kuttes med 40 prosent fra 2005 til 2030. Forordningen fordeler innsatsen mellom landene i EU ved at det fastsettes nasjonale mål for utslippskutt. Målene fordeles ut fra landenes BNP per innbygger, samtidig som det tar hensyn til kostnadseffektivitet.

      Ansvaret for å kutte disse utslippene ligger hos medlemsstatene, men EU har vedtatt å innføre et nytt virkemiddel for å kutte deler av disse utslippene. Fra 2027 skal det etableres et eget, frittstående kvotesystem for å begrense utslippene fra veitrafikk, bygninger og de delene av industrien som ikke omfattes av det europeiske kvotesystemet på bedriftsnivå. Det vil være distributører av drivstoff som blir kvotepliktige, ikke den enkelte bil- eller huseier. Disse aktørene vil imidlertid merke kvoteprisen gjennom økt pris på drivstoff og brensel.

    • Skog og annen arealbruk: Skog og andre landarealer kan være en kilde til opptak av klimagasser. For eksempel bindes CO2 i trær som vokser. Skog og andre landarealer kan også være kilder til utslipp av klimagasser. For eksempel frigjøres det CO2 når man hogger trær.

      EU-landene er forpliktet til å sikre et økt opptak av CO2 i skog- og arealbruk. Samlet skal EU sikre et netto-opptak på 310 millioner tonn CO2 i 2030. Det er et eget regelverk om bokføring av utslipp og opptak som brukes til å holde orden på utslipp og opptak i de enkelte landene.

    Samarbeid med EU om utslippskutt

    Norge, EU og Island har blitt enige om en klimaavtale hvor vi skal samarbeide om utslippskutt frem til 2030. Avtalen gjør at Norge vil ta del i alle tre pilarene av EUs klimaregelverk for perioden 2021-2030.

    Norge har meldt inn et forsterket klimamål for 2030 under Parisavtalen. Det nye klimamålet er å redusere utslippene med minst 55 prosent fra 1990 til 2030.

    Norge ønsker å også samarbeide med EU om det forsterkede målet.

    • Det europeiske kvotesystemet omfatter mer enn 10 000 virksomheter i EØS-området (EU, Island, Liechtenstein og Norge), drøyt 2 000 skipsoperatører og flere hundretalls luftfartøyoperatører.
    • Systemet dekker om lag halvparten av utslippene både i Norge og i EØS-området.
    • Om lag 140 norske virksomheter er omfattet.
    • Utslippene innenfor kvotesystemet er hovedsakelig fra gass- og kullkraftverk, bedriftsinterne energianlegg, utvinning av petroleum inkludert offshoreanlegg, raffinerier, treforedling, samt produksjon av jern/stål, ferrolegeringer, aluminium, mineralgjødsel, sement og kalk.
    • Eventuelle utslipp fra anlegg for CO2-håndtering omfattes også.
    • Kvotesystemet omfatter ikke utslipp fra landtransport, jordbruk, skogbruk, avfallssektoren eller utslipp fra oppvarming av bygg. 

    Kvoteprisen avgjør tiltakene

    Klimagasser er skadelige for verdens klima. Skadevirkningene er uavhengig av hvor utslippene finner sted. Det viktige er dermed å begrense de totale utslippene.

    Hvordan utslippene fordeler seg innenfor kvotesystemet, er uvesentlig for klimaeffekten. For å øke kostnadseffektiviteten – størst mulig klimakutt for pengene – gjøres klimakvotene fritt omsettelige, og det legges til rette for kvotehandel mellom de aktivitetene som er med i systemet.

    Det er summen av kvoter, kvotetaket, som avgjør klimaeffekten. Økte utslipp fra én virksomhet, betyr reduserte utslipp fra en annen. Dette forutsetter at kvotetaket ikke er satt så høyt at utslippene uansett er lavere enn taket.

    Kvotepliktige som kan gjennomføre billige utslippsreduksjoner, vil redusere utslippene sine og selge kvoter til kvotepliktige som ønsker å slippe ut mer enn det de har kvoter for.

    Inntektene fra salg av kvoter finansierer de utslippsreduksjonene som gjør at bedriften ikke lenger trenger kvotene selv. Kvoteprisen avgjør dermed hvilke tiltak som blir lønnsomme å gjennomføre. 

    • Kvotesystem og CO2-avgiftssystem er begge effektive økonomiske virkemidler i klimapolitikken, men med enkelte viktige forskjeller.
    • I et kvotesystem fastsetter myndighetene den totale mengden av klimagasser som de kvotepliktige virksomhetene kan slippe ut i en viss periode.
    • Kvotemengden utgjør da et øvre tak for utslipp, og prisen på kvotene blir bestemt i markedet.
    • Prisen blir høy hvis det er få kvoter sammenlignet med utslippsnivå uten kvotesystem, og lav hvis det er mange.
    • Prisen vil også variere over tid. CO2-avgiften gir derimot forutsigbar pris på utslipp, men det settes ikke et øvre tak på utslipp på samme måten som i et kvotesystem.
    • Med avgiftsregulering vil størrelsen på utslippene være bestemt av den øvrige økonomiske utviklingen.
    • Et kvotesystem er dermed mer styringseffektivt om det er viktig å holde seg innenfor et gitt utslippsnivå.

    Oppgjør av kvoteplikten

    Bedrifter som er omfattet av et kvotesystem må levere inn til myndighetene like mange kvoter som de har utslipp. Hver kvote gir rett til å slippe ut ett tonn CO2. En kvotepliktig virksomhet som slipper ut 100 000 tonn et år, må følgelig levere inn 100 000 kvoter til myndighetene for å gjøre opp for kvoteplikten.

    Innstramming av kvotemengden

    Klimakvotesystemet setter et tak på antall kvoter. Utslippene vil ikke kunne overstige dette taket. Samlet kvotemengde avgjør klimaeffekten av kvotesystemet.

    Knapphet på kvoter skaper en markedspris på utslippene. Jo høyere pris, jo sterkere insentiv har den kvotepliktige til å redusere sine utslipp. For år 2013 ble det trykket opp om lag 2 milliarder kvoter som virksomhetene i det europeiske kvotesystemet kan bruke til oppfyllelse av kvoteplikten.

    Hvert år blir den samlede mengden kvoter redusert. Fra 2024 er den årlige nedtrappingen av kvotemengden satt til 4,3 prosent, men nedtrappingen skal økes til 4,4 prosent fra 2028. Innen år 2030 vil antall kvoter som gjøres tilgjengelig for de kvotepliktige være redusert med 62 prosent sammenlignet med de kvotepliktige utslippene i 2005.

    Tildeling av klimakvoter

    Samlet kvotemengde må gjøres tilgjengelig for de kvotepliktige. Kvotene kan enten selges til høystbydende eller tildeles gratis til de kvotepliktige.

    I det europeiske kvotesystemet er hovedregelen at kvotene skal selges, men nærmere definerte virksomheter har rett til å søke om å få tildelt kvoter vederlagsfritt. Det er ikke vederlagsfri tildeling til skipsfart. Vederlagsfri tildeling til luftfart skal fases helt ut med virkning fra 2026.

    Det er også satt av en kvotereserve. Nye og utvidede virksomheter kan søke om tildeling av vederlagsfrie kvoter fra denne reserven.

    • Avgrensing av omfang: Hvilke virksomheter og klimagasser skal være med i systemet? Jo større omfang, desto mer effektivt kan systemet bli.
    • Samlet kvotemengde: Utslippene i kvotesystemet vil ikke kunne overstige samlet antall kvoter. Samlet kvotemengde avgjør dermed miljøeffekten av kvotesystemet. For at systemet skal få effekt må samlet kvotemengde settes lavere enn utslippene ville blitt uten kvotesystemet.
    • Tildeling av kvoter: Samlet kvotemengde må gjøres tilgjengelig for virksomhetene for at systemet skal kunne fungere. Kvotene kan enten selges til høystbydende, noe som gir inntekter til staten eller tildeles vederlagsfritt til virksomheter.
    • Overvåking og kontroll av utslipp: Et kvotesystem må ha regler om overvåking og kontroll av utslipp der det stilles detaljerte krav til hvordan man skal måle hvor store utslipp hver enkelt virksomhet har. Størrelsen på utslippene fremgår av en utslippsrapport som må godkjennes av myndighetene. I den forbindelse kan det kreves at en uavhengig instans har kontrollert (verifisert) utslippsrapporten før den kan leveres til myndighetene.
    • Innlevering av kvoter: Når myndighetene har godkjent utslippsrapporten må den kvotepliktige levere inn riktig antall kvoter til myndighetene. Dette gjøres ved at den kvotepliktige overfører kvotene til oppgjørskonto i kvoteregisteret.
    • Registersystem: Kvoteregisteret er en slags internettbank som holder orden på kvotene. De kvotepliktige har egne konti i nettbanken som viser hvor mange kvoter de har. Kvotene kan flyttes fra konto til konto hvis de kjøpes og selges, og settes til slutt inn på en konto til oppgjør av kvoteplikten. Hver kvote har et unikt serienummer slik at den ikke skal kunne benyttes til oppgjør to ganger.
    • Sanksjoner: Et kvotesystem må ha sanksjoner som kan iverksettes dersom de kvotepliktige ikke overholder forpliktelsene sine, for eksempel at det ilegges et gebyr for hver kvote som mangler i oppgjøret. 

    Klimakvoter mellom land

    I tillegg til kvotesystemer for bedrifter, finnes også kvotemarkeder på statlig nivå. Kyotoprotokollen la opp til et kvotemarked gjennom at en rekke industriland med forpliktene utslippsmål kunne investere i utslippsprosjekter, for eksempel gjennom den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism – CDM) under FN. Under Parisavtalen er det artikkel 6 som setter rammene for det statlige kvotemarkedet. Informasjon om Norges arbeid med statlig kvotemarked under artikkel 6 finnes her:

    Til toppen