Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU)

Parisavtalen og dens artikkel 6 gjør det mulig for land å samarbeide om å oppfylle klimamål. Samarbeid under artikkel 6 åpner for høyere ambisjoner, raskere grønn omstilling, samt andre fordeler som teknologioverføring og jobbskaping. God miljøintegritet og bærekraftig utvikling er viktige elementer for mulige samarbeid, og en forutsetning for arbeidet til Initiativ for globale utslippsreduksjoner.

Under Kyotoprotokollen (2008–2020) kunne industrialiserte land samarbeide med utviklingsland for å nå sine utslippsmål.

En viktig forskjell under Parisavtalen er imidlertid at alle land har innmeldte klimamål, også utviklingslandene. Dette krever strenge regler for å sikre at utslippene ikke telles dobbelt, ved at det gjennomføres «korresponderende justeringer» mellom selger- og kjøperlands utslippsregnskap når klimakvoter overføres. Etter at regelverket for samarbeid kom på plass i 2021, har det vært et skifte i det globale karbonmarkedet. Flere land utforsker nå muligheten for å engasjere seg i samarbeid under artikkel 6.

Parisavtalens artikkel 6 består av tre elementer:

• Artikkel 6.2 legger til rette for at land frivillig kan samarbeide om utslippsreduksjoner for å muliggjøre høyere ambisjoner. Dette innebærer ofte bilaterale samarbeid direkte mellom land. Samarbeidet skal fremme bærekraftig utvikling og miljømessig integritet.
• Artikkel 6.4 skal etablere en ny mekanisme hvor både land og private aktører kan samarbeide for å bidra til lavere utslipp. Mekanismen har et eget styre som rapporterer til, og får veiledning, fra partsmøtet for avtalen.
• Artikkel 6.8 anerkjenner betydningen av samarbeid som ikke involverer overføring av klimakvoter for at land skal nå sine klimamål (NDC-er). Eksempler på slike samarbeid kan inkludere bidrag til utslippsreduksjoner, tilpasning, finansiering og teknologioverføring. De skal også fremme offentlige og private samarbeid i implementeringen av nasjonale mål (NDC-er).

Samarbeid under Parisavtalens artikkel 6 må ikke forveksles med det frivillige og uregulerte kvotemarkedet for private bedrifter.

Kvotekjøp under Initiativ for globale utslippsreduksjoner kan i årene fremover vil bidra til å fremskynde den grønne omstillingen i utviklingsland.

Kvotene kan bidra til at Norge blir klimanøytralt fra og med 2030, jf. vedtak 897 (Prop. 115 S (2015–2016), Innst. 407 S (2015–2016).

Utslippsreduksjonene kan benyttes til å dekke det som eventuelt mangler for å oppfylle Norges 2030-mål under Parisavtalen, i en situasjon der EU-samarbeidet ikke tar oss helt til 55 prosent utslippsreduksjon.

Det finnes flere barrierer for private grønne investeringer i utviklingsland. Myndighetene kan mangle kapasitet til å regulere og iverksette politikk. Det kan være begrenset kapasitet i privat sektor til å gjennomføre tiltak, og høy risiko gjør det krevende å sikre finansiering. Renter og avkastningskrav for investeringer i land og områder med stor usikkerhet er også langt høyere enn i for eksempel Norge.

Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU) kan utløse private investeringer i utviklingsland ved å forbedre de overordnede rammebetingelsene, og dermed bedre vilkårene og lønnsomheten for private investeringer.

NIGU kan også bidra med direkte, etterskuddsvis finansiering til konkrete prosjekter. Dette kan redusere risikoen ved å investere i utslippsreduserende tiltak. Selv om det kun tilbys betaling når kvotene leveres, vil dette likevel fungere som en sikkerhet som kan gjøre det lettere for selskaper å ta risiko, og eventuelt få innvilget lån til større investeringer.

Fordi samarbeidet bidrar til kapasitetsbygging i privat sektor kan også ytterligere utslippskutt også utløses. Dette er ut over de utslippsreduksjonene det betales for i det aktuelle samarbeidet.

Parisavtalens artikkel 6 legger rammene for at land kan samarbeide om å kutte utslipp i et vertsland, som så kan overføres og brukes mot et annet lands klimamål, som klimakvoter.

Klimafinansiering over bistandsbudsjettet skal bidra til utvikling og gjøre mottakerlandet bedre i stand til å møte deres egne klimamål. Virkemidlene kan derfor være like, selv om formålet for samarbeid er ulike.

Betaling for utslippsreduksjoner under artikkel 6 kvalifiserer ikke som bistand i henhold til OECDs utviklingskomité (DAC) sitt regelverk.

Under Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU) åpnes det for samarbeid på ulike krediteringsnivåer. Dette er det nivået referansebanen for unngåtte utslipp er lagt på. Referansenivå vil være et resultat av hvilke tiltak man velger å gjennomføre i hver enkelt aktivitet.

Under NIGU deles samarbeidet inn i to nivåer:

• Prosjekt- og programnivå: Dette er støtte gitt direkte til et frittstående enkelttiltak som gjennomføres i privat eller offentlig regi. Dette kan for eksempel være installasjon av ny teknologi på en fabrikk eller investering i en spesifikk solcellepark. Det kan gis støtte til flere, gjerne like, prosjekter innenfor rammen av et program. For prosjekter og programmer er referansenivå og overvåking, verifisering og rapportering basert på den teknologien som skal innføres.
• Sektor-, jurisdiksjon- og politikknivå: Dette er støtte gitt til et større program, ofte på statlig, mellomstatlig eller delstatsnivå. For eksempel kan samarbeid i en sektor kan gjelde hele, eller deler av, energisektoren (fornybar energi), industrisektoren (sementsektoren) eller jordbrukssektoren. Eksempel på relevant politikk det kan samarbeides om kan være subsidier, energieffektiviseringsstandarder eller innføring av karbonprising. Referansenivå, samt overvåking, rapportering og verifisering, må dekke hele den aktuelle jurisdiksjonen, politikkområdet eller sektoren og kreditering for slikt samarbeid kan bare skje på et overordnet nivå.

I arbeidet med å utvikle nye programmer gjennom NIGU legges det vekt på

• å bidra til utslippsreduksjoner med høy miljøintegritet
• at samarbeidene er i tråd med internasjonalt regelverk og beste praksis
• at tiltakene skal ha varig effekt, slik at utslippene ikke øker igjen når samarbeidet avsluttes
• at samarbeidene skal øke vertslandets kapasitet til å fremskynde egne utslippskutt
• å støtte opp om bærekraftig utvikling i vertsland

Dette er viktige vurderinger før NIGU inngår nye samarbeid med land og programmer.

Det er nulltoleranse for menneskerettighetsbrudd og korrupsjon ved finansiering av aktiviteter under NIGU.

Programmer som NIGU støtter, må være godkjent av vertslandets myndigheter i tråd med regelverket under Parisavtalens artikkel 6. For at programmene skal kunne lykkes i å oppnå utslippsreduksjoner er bredere eierskap hos myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn i vertslandet også viktig.

I samarbeid under NIGU stilles det strenge krav til måling, rapportering og uavhengig verifisering av utslippsreduksjonene som har skjedd. NIGU praktiserer også resultatbasert finansiering. Det innebærer at kvoter først betales for når utslippsreduksjonene er gjennomført, verifisert og levert.

Klima- og miljødepartementet samarbeider bilateralt med andre land under artikkel 6.2 av Parisavtalen og ikke direkte med aktører i privat sektor.

Nye samarbeid starter som regel med at land på myndighetsnivå tar kontakt med ønske om samarbeid, forslag til sektorer, krediteringsnivå og eventuelt konkrete programmer de ønsker å samarbeide om. Implementering og oppfølging av nye samarbeid utvikles og forvaltes gjennom tredjepartsaktører som multilaterale utviklingsbanker eller organisasjoner. Kravene under Parisavtalens artikkel 6 følges opp av departementet og myndighetene i vertsland.

Klima- og miljødepartementet har ikke åpne anbudsrunder for private selskaper med prosjekter som genererer utslippskreditter i utviklingsland, men samarbeider på myndighetsnivå.

Deltakelse i samarbeid under Parisavtalens artikkel 6 krever at vi får på plass systemer på myndighetsnivå, blant annet kontroll, godkjenning og bokføring av utslippsreduksjoner.

Samarbeidsland må også være innforstått med konsekvensene for egne klimamål under Parisavtalen av å overføre utslippsreduksjoner ut av landet. Det er stor variasjon mellom land og deres behov og ønske for å kunne delta i samarbeid under artikkel 6.

For at flere utviklingsland skal kunne dra nytte av samarbeid under artikkel 6 vil Initiativ for globale utslippsreduksjoner bidra med målrettet kapasitetsbygging. I land som har etablerte samarbeid og nødvendige rammeverk for artikkel 6 på plass, vil støtte til kapasitetsbygging fases ut. Tilskudd til kapasitetsbygging er ikke betinget av verifiserte resultater, mens alle betalinger for utslippsreduksjoner, eller kvoter, vil være resultatbaserte.

For å sikre effektiv gjennomføring av arbeidet under Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU) skal eksterne forvaltningsaktører utvikle programmer og forvalte inngåtte kontrakter.

NIGU vurderer fortløpende om samarbeidet skal utvides til nye programmer og land. En eventuell utvidelse av samarbeid kan enten skje gjennom forvaltningsaktører NIGU allerede samarbeider med, eller med andre aktører.

Verdensbanken (World Bank, WB)

NIGU deltar med 80 millioner dollar i Verdensbankfondet Transformative Carbon Asset Facility (TCAF). Fondet ble lansert under klimaforhandlingene i Paris i 2015. Land som Sverige, Sveits, Canada og Storbritannia deltar også.

Fondet utvikler programmer på sektor- og politikknivå som skal bidra til varig omlegging i utviklingsland. TCAF består både av bistandsmidler og karbonfinansiering. De utslippsreduksjonene som finansieres med bistandsmidler beholdes av vertslandet selv til bruk mot deres mål under Parisavtalen. NIGU bidrar med karbonfinansiering, og utslippsreduksjonene som finansieres skal derfor overføres til Norge. Det er foreløpig signert én kjøpskontrakt under fondet.

Verdensbanken jobber med å utvikle programmer i flere land. Her kan du lese mer om signerte programmer:

Usbekistan

TCAF har inngått en kontrakt om kvotekjøp med Usbekistan. Usbekistan er et av de mest energi- og utslippsintensive landene i verden. Samarbeidet skal skape insentiver for reform av fossile subsidier i Usbekistan som skal resultere i lavere energiforbruk og utslipp fra fossile energikilder.

Gjennom samarbeidet vil Usbekistan både kunne møte sine forpliktelser under Parisavtalen, men også generere kvoter som kan selges til henholdsvis Norge, Sverige og Sveits. Programmet vil betale for om lag 2-2,5 millioner tonn utslippsreduksjoner.

Global Green Growth Institute (GGGI)

Global Green Growth Institute (GGGI) er en internasjonal organisasjon basert i Seoul, Sør-Korea. GGGI bistår sine medlemsland med å utvikle politikk og investeringsprosjekter for grønn vekst.

NIGU har inngått en avtale med GGGI om å utvikle av policy-baserte programmer i Indonesia, Marokko og Senegal. Slike programmer belønner land for å gjennomføre politiske endringer som fører til reduksjon av klimagassutslipp, ofte i en hel sektor. Dette kan bidra til større utslippsreduksjoner og omlegging enn enkeltprosjekter.

GGGI har ansvaret for å utvikle programmene. Organisasjonen har kontorer i de respektive landene slik at de har god og tett dialog med involverte myndigheter. Organisasjonen jobber med å identifisere flere mulige samarbeidsland, både på policy-, sektor-, program- og prosjektnivå.

Etter hvert som programmene blir klare for å realiseres og det inngås kjøpskontrakter, vil GGGI også forvalte disse. NIGU og GGGI har etablert et eget fond for denne forvaltningen, Norwegian Article 6 Climate Action (NACA) Fund. Fondet er på inntil 100 millioner amerikanske dollar. Fondet vil kunne fylles på etter hvert som det utvikles programmer og inngås kjøpskontrakter.

Her kan du lese mer om de enkelte programmene som utvikles gjennom GGGI og Norwegian Global Emission Reduction Fund.

Benin

Norge og Benin har signert en bilateral avtale som regulerer potensielle fremtidige samarbeid under Parisavtalens artikkel 6. Det jobbes med muligheter for samarbeid i energisektoren, som står for godt over halvparten av Benins utslipp av klimagasser.

Indonesia

Norge og Indonesia har signert en Memorandum of Understanding om ønske om samarbeid. Landene ser på mulighetene for å bedre insentivene og potensialet for flytende solenergi i Indonesia. Indonesia har med sine mange innsjøer og reservoarer gode forutsetninger for å bygge ut flytende solenergi.

Jordan

Norge og Jordan skal inngå en Memorandum of Understanding innen 2025. Jordans regjering har allerede godkjent avtaleteksten. Landene har diskutert muligheter som samarbeid i avfallssektoren, som er en viktig kilde til metanutslipp.

Marokko

Norge og Marokko har signert en Memorandum of Understanding om samarbeid.

GGGI utvikler et program som skal støtte mer desentralisert produksjon av fornybar energi i Marokko. Målet er at flere husholdninger og private aktører kan selge overskuddsstrøm. Denne energien må kunne kobles på, distribueres og selges på strømnettet i Marokko.

Marokko vedtok i 2023 viktige lovendringer som skal bidra til dette, men det er foreløpig ikke lønnsomt for private aktører å produsere og selge slik overskuddsstrøm. I en eventuell kjøpsavtale vil kriterier som avgrenser programmets dekningsområde spesifiseres.

Programmet skal ha klare krav til overvåking, verifisering og rapportering og skal utformes innenfor rammene av norsk Vest-Sahara politikk.

Senegal

Norge og Senegal har inngått en Memorandum of Understanding. GGGI utvikler et program i Senegal som skal gjøre det lettere og mer lønnsomt for private produsenter som produserer fornybar energi. For ti år siden var fornybarandelen i landet tilnærmet null. Private investorer opplever imidlertid flere barrierer for å oppskalere produksjonen av fornybar energi. Dette innebærer blant annet utfordringer med tilgang til kapital, høye oppstartskostnader, og mangel på infrastruktur og lagringskapasitet.

Produsenter som kvalifiserer for det, kan gjennom programmet motta subsidier og resultatbaserte utbetalinger basert på mengden reduserte utslipp de produserer fra godkjente fornybarprosjekter.

Zambia

Norge og Zambia har signert en bilateral avtale som regulerer potensielt fremtidig samarbeid under Parisavtalens artikkel 6. Vannkraft er den viktigste energikilden i landet. Det sørlige Afrika har de siste årene vært rammet av flere alvorlige tørkeperioder, noe som har gjort dette til en sårbar energikilde. Norge og Zambia jobber derfor med muligheter for samarbeid i energisektoren, for å øke tilgangen til annen fornybar energi, som sol- og vindkraft.

Den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank, ADB)

Asiabanken bidrar med rådgivning, kapasitetsbygging og finansiering av utviklingsprosjekter i Asia og Stillehavsregionen. I 2022 etablerte banken Climate Action Catalyst Fund (CACF). Det multilateralte fondet har mål om å skalere opp investeringer til utslippsreduserende tiltak gjennom karbonfinansiering.

Klima- og miljødepartementet har signert et intensjonsbrev med CACF for på sikt å kunne bidra med finansiering til fondet.

Norge gjør en viktig innsats for å redusere avskoging i tropiske skogland gjennom det norske Klima- og skoginitiativet (KoS). Gjennom Klima- og skoginitiativet finansieres blant annet resultatbaserte utslippskutt fra redusert avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Disse utslippsreduksjonene beholdes i klimaregnskapet til vertslandet som da har rett på å bruke utslippene til å nå sine egne klimamål. De kan også slettes til fordel for klimaet. Ettersom dette er bistandsmidler, er det dermed et tydelig skille mellom formålet for Klima- og skoginitiativet og Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU).  For å unngå eventuell overlapp i arbeidet og målene til disse to initiativene er det derfor ikke aktuelt å investere i kvoter fra skogsektoren i NIGU.

Selv om Norge ikke bruker slike kvoter til egne klimamål, anser vi skogkvoter som svært viktige. For å støtte robuste karbonmarkeder hvor utslippsreduksjoner fra skogsektoren blir målt og verifisert på regionalt og nasjonalt («jurisdiksjonelt») nivå, har Norge vært med på å etablere Architecture for REDD+ Transactions (ART) og Lowering Emissions by Accelerating Forest finance (LEAF). ART sikrer troverdige og sporbare utslippsreduksjoner, mens LEAF mobiliserer finansiering for å redusere avskoging og støtte bærekraftig utvikling i tropiske skogland. Dette bidrar til større skala og troverdighet i lands klimaregnskap.

NIGU arbeider for å fremskynde den grønne omstillingen. På grunn av risikoen for å forlenge fossil kraftproduksjon, vil NIGU derfor ikke inngå samarbeid om reduksjon av brenning av gass fra oljeproduksjon (fakling). I tillegg vil etablerte unntak fra Kvotekjøpsprogrammet under Kyotoprotokollens andre periode videreføres. Det innebærer at vi ikke inngår samarbeid om

1. reduksjon av HFK-gassen trifluormetan (HFC-23) som et bi-produkt av difluormonoklormetan (HCFC-22)
2. reduksjon av dinitrogenoksid (N2O) fra adipinsyreproduksjon
3. kullbasert energiproduksjon uten CCS

Under Kyotoprotokollen (2008–2020) var Norges anskaffelse av karbonkreditter under Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism (CDM) et supplement til nasjonale tiltak for å redusere globale klimagassutslipp. Dette gjorde det mulig for Norge å påta seg mer ambisiøse mål om utslippsreduksjoner enn om alle reduksjonene hadde blitt tatt nasjonalt.

I den første Kyotoperioden (2008–2012) hadde Norge en forpliktelse til å begrense utslippene til 1 prosent av 1990-nivået. Forpliktelsen ble oppfylt gjennom nasjonale tiltak og deltakelse i Det europeiske kvotesystemet (EU ETS). Norge signerte i denne perioden avtaler om totale leveranser på om lag 23 millioner sertifiserte utslippsreduksjoner (CERs) under CDM. Om lag 20 millioner CERs ble brukt for å oppnå målet om å overoppfylle Norges forpliktelse for perioden 2008–2012 med 13 prosent.

I den andre Kyoto-perioden (2013–2020) anskaffet Norge karbonkreditter under CDM fra nye, ennå ikke igangsatte prosjekter, og fra sårbare prosjekter. Norge anskaffet karbonkreditter for å redusere utslippene med i gjennomsnitt 16 prosent gjennom perioden. Denne forpliktelsen var avledet fra målet om 30 prosent utslippsreduksjoner innen 2020. Forpliktelsen ble oppfylt gjennom nasjonale tiltak og norske deltakelse i EU ETS, samt et lite bidrag av karbonkreditter kjøpt under CDM. I tillegg anskaffet Norge omtrent 30 millioner CERs som representerer ytterligere utslippsreduksjoner utover forpliktelsene under Kyoto-protokollen.

Sigrid Valberg

Malin Meyer

John Erik Prydz