Handel påvirker klima og miljø

Handel med varer, tjenester og investeringer på tvers av landegrensene bidrar til økonomisk vekst og velferd for mange. Men økt produksjon, forbruk og transport fører også til økte utslipp av klimagasser og miljøgifter, press på knappe naturressurser og spredning av fremmede arter.

En friere verdenshandel blir ofte kritisert for å bidra til økende miljø- og klimaproblemer. Men det er i utgangspunktet ingen motsetning mellom en åpen verdenshandel på den ene siden, og en god miljø- og klimapolitikk på den andre siden.

Økende kontakt mellom land og private aktører, blant annet som følge av økt handel, fører også til økt samarbeid. Samarbeidet bidrar igjen blant annet til strengere globale miljøkrav, mer klimavennlige produksjons- og transportmetoder, og utvikling og spredning av klima- og miljøvennlig teknologi og innovative løsninger.

Internasjonale klima- og miljøavtaler

Regler for miljøskadelige utslipp og tiltak for å sette en prislapp på utslipp gjennom avgifter eller kvoter, er effektive virkemidler. Det samme er støtteordninger og krav i offentlige innkjøp som bidrar til utvikling av ny teknologi.

Dersom tiltakene og reglene varierer mye mellom land, kan det føre til at produksjonen flyttes dit reglene er minst strenge. Hvis klimautslippene reduseres ett sted, men øker et annet sted fordi produksjonen flyttes til land med svake eller ingen reguleringer, kalles det karbonlekkasje. For klimaet og miljøet er man like langt.

Mange av verdens miljøproblemer – som klimaendringene, tap av naturmangfold og marin plastforsøpling – er globale eller regionale. Det kreves derfor internasjonalt samarbeid for å løse dem.

Internasjonale klima- og miljøavtaler omfatter tiltak for å forebygge og løse klima- og miljøproblemer. 

• Parisavtalen om klima er kanskje den mest kjente.
• Gøteborgprotokollen bidrar til å redusere problemene med sur nedbør og fiskedød i Europa.
• Montrealprotokollen bidrar til globale forbud mot mange ozon-ødeleggende kjemikalier.

Regler for verdenshandelen

For Norge er det viktig at også de internasjonale reglene for handel i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og våre frihandels- og investeringsavtaler med andre land fremmer grønn vekst og støtter opp om klima- og miljøhensyn, og dermed bidrar til bærekraftig utvikling.

Klima- og miljødepartementet deltar i arbeidet for å sikre dette, som Utenriksdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet leder.

Internasjonale handels- og investeringsavtaler skal sikre like og rettferdige spilleregler for en åpen og global økonomi. Handels- og investeringsavtalene har også betydning for klima og miljø. Slike avtaler kan og bør brukes til å støtte opp om en effektiv klima- og miljøpolitikk.

Handels- og investeringsavtaler stiller imidlertid generelle krav til klima- og miljøtiltak. Slike tiltak må ikke begrense handelen mer enn nødvendig, og de må ikke unødig forskjellsbehandle like varer, tjenester og investeringer fra forskjellige land.

Handel og miljø har vært tema i WTO siden 1994

WTO har vedtatt en egen ministererklæring og opprettet en komité for handel og miljø, som behandler miljøspørsmål ved WTO-avtalene. I de senere årene har store aktører som EU, Canada, USA og New Zealand alle innarbeidet bestemmelser om arbeidstakerrettigheter og miljø i sine frihandelsavtaler. Antallet aktører som inkluderer slike bestemmelser øker stadig.

EU, Den europeiske frihandelsorganisasjonen EFTA, som Norge er medlem av, og Norge er langt fremme i arbeidet med å ivareta hensynet til klima og miljø i handelsavtaler. Gjennom Europas grønne giv (Green Deall legger EU nå enda større vekt på klima og miljø i EUs handels- og investeringsavtaler.

Klima og miljø i EFTAs og Norges frihandels- og investeringsavtaler

De fleste av Norges frihandelsavtaler er forhandlet sammen med de andre EFTA-statene Island Liechtenstein og Sveits. I tillegg har Norge bilaterale frihandelsavtaler med enkeltland.

Hovedårsaken til at Norge har valgt å forhandle gjennom EFTA-samarbeidet er at EFTA samlet sett fremstår som et større marked og som en mer interessant handelspartner.

EFTA har et ambisiøst modellkapittel om handel og bærekraftig utvikling, som blir oppdatert i lys av erfaringer fra forhandlinger og den internasjonale utviklingen på området. EFTA og Norge jobber for å få inn kapitlet i alle våre handelsavtaler.

Frihandelsavtalen med Hongkong SAR (Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China) fra 2011 var den første avtalen der det ble oppnådd et resultat med utgangspunkt i EFTAs modellkapittel.

EFTA har også fått gjennomslag for et kapittel om handel og bærekraftig utvikling i alle etterfølgende frihandelsavtaler.

Internasjonal handel skal bidra til bærekraftig utvikling

Kapitlet bekrefter at internasjonal handel, inkludert EFTAs frihandelsavtaler, skal bidra til bærekraftig utvikling. Kapitlet fastsetter en rekke forpliktelser partene har for å nå dette målet. Partene anerkjenner at økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøbeskyttelse er gjensidig avhengige og støttende elementer av bærekraftig utvikling.

Kapitlet inneholder bestemmelser der partene er enige om å etablere et høyt nivå for beskyttelse av miljø i sin lovgivning, politikk og praksis, og å arbeide for å forbedre beskyttelsesnivået ytterligere. Partene forplikter seg også til å håndheve egen lovgivning på disse områdene på en effektiv måte. 

De skal heller ikke senke beskyttelsesnivået for å oppnå en konkurransefordel i forhold til produsenter hos motparten eller for å tiltrekke seg investeringer. Partene bekrefter også sine forpliktelser under internasjonale miljøavtaler.

Kapitlet inneholder i tillegg en rekke temabestemmelser om handelsrelaterte aspekter ved blant annet klima, biologisk mangfold, skog, fiskerier, landbruk og matsystemer. Partene forplikter seg også til å fremme handel med varer, tjenester og investeringer som er miljøvennlige og bidrar til en bærekraftig utvikling.

Klima og miljø i andre deler av avtalene

Resten av handels- og investeringsavtalene må utformes slik at de også tar hensyn til behovet for en effektiv miljø- og klimapolitikk. Både forordene og bestemmelsene om hva formålet med avtalene er omtaler miljø, og at de skal bidra til en bærekraftig utvikling.

Kapitlene om tekniske krav til produkter (TBT) og tiltak for å beskytte menneskers, dyrs og planters liv og helse (SPS) stiller krav til hvordan man utformer og bruker disse tiltakene.

Det er viktig å finne den rette balansen mellom å hindre handel unødig og samtidig beskytte blant annet liv, helse og miljø. Kapitlene om tjenester og investeringer skal både sikre adgang til markeder og likebehandling på tvers av grensene, og myndigheters rett til å regulere.

Handel med og investeringer i miljøtjenester og miljøteknologi gjør slike tjenester og teknologi bedre, billigere og tilgjengelig for flere. Samtidig må en kunne stille krav til tjenestene og industrien for å beskytte blant annet klima og miljø.

Klima, miljø og investeringsbeskyttelse

Avtaler om fremme og beskyttelse av investeringer krever at de som investerer og investeringene deres skal behandles rimelig og rettferdig.  Avtalene åpner for at investorer kan få erstatning dersom staten beslaglegger investeringene (ekspropriasjon) eller innfører tiltak som gjør dem mindre verd eller vanskeligere å utnytte (rådighetsbegrensninger).

Avtalene gir også investorer adgang til å saksøke stater for voldgiftsdomstoler som opprettes for hver enkelt sak. Internasjonalt har slike søksmål økt i antall de siste årene. Det har også søksmål som gjelder staters klima og miljøtiltak. Investorer og stater taper og vinner omtrent like mange av de søksmålene der resultatet er kjent.

Det er ulike syn på om slike avtaler både ivaretar næringslivets behov for beskyttelse ved investeringer i utlandet og vertslandets rett til legitim myndighetsutøvelse. Norge har ikke inngått slike avtaler siden midten av 1990-tallet. Det har vært arbeidet med et nytt mandat for slike avtaler over flere år. Et utkast til en norsk modellavtale var på høring i 2015 og i etterkant har man arbeidet med å vurdere høringsinnspillene.

Forhandlinger om en avtale om klima, handel og bærekraft (ACCTS)

Norge deltar sammen med New Zealand, Costa Rica, Fiji, Sveits og Island i forhandlinger om en bindende avtale om klima, handel og bærekraft kalt Agreement on Climate Change, Trade and Sustainability (ACCTS).

De seks landene anerkjenner den store klimautfordringen og ønsker å bruke handel i den viktige kampen mot klimaendringene. Partene vil se på aktuelle tiltak i handelspolitikken som nulltoll på miljøvarer, nye forpliktelser på miljøtjenester, reduksjoner i skadelige fossile subsidier og arbeid med sertifiserings- og merkevareordninger.

Landene understreker viktigheten av multilateralt samarbeid, og målet med avtalen er at flere WTO-medlemmer tiltrer etter hvert og legger grunnlag for bredere enighet om problemstillingene i WTO.

Klima og miljø i Verdens handelsorganisasjon (WTO)

Verdens handelsorganisasjon (WTO) har hatt bærekraftig utvikling og beskyttelse av miljøet som mål siden etableringen av organisasjonen gjennom Marrakechavtalen fra 1994.

WTO-regelverket stiller generelle krav til virkemidler for å beskytte viktige interesser slik som miljø.  De må ikke være mer handelshindrende enn nødvendig, og ikke unødig forskjellsbehandle like produkter fra forskjellige land. Det gir muligheter for å drive nasjonal miljøpolitikk.

WTO-ministerbeslutningen fra 1994 slår fast at det ikke bør eller må være noen motsetninger mellom handel og miljø. Den gir rammene for mandatet til WTOs komité for handel og miljø (Committee for Trade and Environment, CTE), der handel og miljø hovedsakelig diskuteres.

CTE drøfter blant annet hvilke tiltak og endringer i WTO-regelverket som vil være hensiktsmessig for å fremme bærekraftig utvikling. I den senere tid har særlig handel og sirkulær økonomi stått på dagsorden. Komitéen består av alle WTO-medlemmene, samt en rekke observatører fra mellomstatlige organisasjoner.

Norge (Utenriksdepartementet og Klima- og miljødepartementet) deltar aktivt i arbeidet med miljøspørsmål i WTO, både i den faste komitéen for handel og miljø (CTE), og blant annet i diskusjoner om fossile subsidier og om handel og bærekraftig utvikling i forbindelse med ministermøter i WTO.

WTO-sekretariatet samarbeider med blant andre FNs miljøprogram (UNEP) og har sammen med dem sett nærmere på handel og klima.

Klima og miljø i OECD

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) var den første internasjonale organisasjonen som dannet en egen komité for å drøfte handel og miljøspørsmål.

Handel og miljøkomitéen har blant annet bidratt med analyser til WTOs arbeid på området, bidratt til definisjonen av miljøvarer og -tjenester og med å identifisere sammenhengen mellom miljøvarer og miljøtjenester, bidratt med oversikt og eksempler på hvordan klima og miljø kan integreres i handels- og investeringsavtaler og hvordan handel kan bidra til en grønn økonomi.

Det er også utarbeidet en rekke analyser av miljøfordelene ved liberalisering av handel med miljøvarer og tjenester. Norge (Utenriksdepartementet og Klima- og miljødepartementet) deltar aktivt i handel- og miljøkomitéen.