Viktigheten av et globalt samarbeid

Dette innebærer å dele og å ta del i utviklingen av kunnskap, kompetanse og erfaringer internasjonalt. Norge støtter likeledes opp om land som har svakt utbygde helsesystemer.

Smittsomme sykdommer kjenner ikke landegrenser

Koronaviruspandemien viser til fulle hvor sårbare og uforberedte land er for nye smittsomme sykdommer med pandemisk potensial. Pandemien viser hvordan smittsomme sykdommer ikke kjenner landegrenser og at internasjonalt samarbeid er helt sentralt i håndteringen av internasjonale helsekriser.

Norges helseberedskap er avhengig av velfungerende og velfinansierte internasjonale systemer for beredskap og respons mot helsekriser. For Norge er det viktig med en sterk tilknytning til EUs helseberedskap, og understøtte WHOs ledende og koordinerende rolle i internasjonalt helsearbeid, samt global deling av kunnskap og informasjon.

Å sikre nasjonal og global tilgang til medisinske mottiltak som legemidler, vaksiner, medisinsk utstyr og smittevernutstyr under pandemier er essensielt. Få land, om noen, har tilstrekkelig produksjon innenlands av varer og utstyr som er nødvendige for å håndtere en helsekrise alene. Som en liten og åpen økonomi er også Norge avhengig av handel og samarbeid med andre land for å sikre tilgang til nødvendige medisinske mottiltak – i og utenfor globale helsekriser.

Globale mål for bærekraftig utvikling

I 2015 vedtok FNs medlemsland 17 globale mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Med disse målene er det vedtatt et rammeverk for utvikling og samarbeid om verdens utfordringer. Målene gjelder for alle land. Målene er integrerte og udelelige («integrated and indivisible»), altså påvirker de alle hverandre. Miljø, økonomi og sosial utvikling ses i sammenheng.

Arbeidet for helse, livskvalitet og utjevning av sosiale forskjeller står sentralt. Helseforvaltningen har et særskilt ansvar for å følge opp bærekraftsmål 3 som handler om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle (ekstern lenke), uansett alder. I tillegg følger helseforvaltningen opp andre helserelaterte bærekraftsmål.

Trusselen fra resistente mikrober

Smittsomme sykdommer kan ikke bekjempes av noen land alene. Det samme gjelder for antimikrobiell resistens. Resistente mikrober truer med å sette moderne medisin flere tiår tilbake, siden legemidler mot vanlige infeksjoner blir ineffektive.

Ikke-smittsomme sykdommer utgjør den viktigste årsaken til for tidlig død i verden, bl.a. grunnet risikofaktorer som tobakk, alkohol og andre rusmidler, usunt kosthold og mangel på fysisk aktivitet. Nesten en fjerdedel av alle dødsfall på verdensbasis er relatert til miljøforhold og da særlig luftforurensning.

Verdens klimautfordringer påvirker både helse og miljø, i form av luftveislidelser, tilgang til rent drikkevann og ren mat samt spredning av smittsomme sykdommer. «Grønn helse» betinger et grønt skifte. Forskning og utvikling skjer på tvers av landegrenser. Det er et omfattende forskningssamarbeid både nordisk, regionalt og globalt.

Behovet for universell helsedekning

Halvparten av verdens befolkning har ikke tilgang til grunnleggende helsetjenester. Universell helsedekning innebærer å gi folk tilgang til essensielle helsetjenester uten at folk drives ut i fattigdom. Universell helsedekning vil styrke helseberedskap og vil også kunne gi bred samfunnsmessig og økonomisk utvikling.

Migrasjon og demografiske endringer stiller helsesystemer overfor nye utfordringer. Moderne teknologi og digitale løsninger revolusjonerer vår mulighet til å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer. Samtidig reiser digitale helseteknologier, slik som kunstig intelligens, spørsmål og utfordringer knyttet til monitorering, regulering og personvern.

Internasjonale forpliktende avtaler

Gjennom internasjonale avtaler, bl.a. gjennom EØS-avtalen, er Norge forpliktet av internasjonalt regelverk på en rekke områder. Det gjelder for eksempel på legemiddelområdet, næringsmiddelområdet og regelverk om personell. Manglende implementering og oppfølging av internasjonale forpliktelser kan få store konsekvenser.

Norge er i handelssammenheng, både gjennom EFTA og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Det har de siste årene vært en økende bevissthet rundt at internasjonale handels- og investeringsavtaler kan utfordre nasjonalstatenes rett til å regulere for å beskytte folkehelsen.

Sentrale arenaer for det internasjonale samarbeidet er Den europeiske union (EU), Nordisk Ministerråd, De forente nasjoner (FN) og Verdens helseorganisasjon (WHO), Europarådet, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), og samarbeidet i nordområdene.