Helselovgivningen på Svalbard og Jan Mayen

Hovedhensikten med forskriften om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen er å modernisere helselovgivningen for Svalbard og Jan Mayen, og å legge reguleringen tettere opp til fastlandslovgivningen. Forskriften innebærer i stor grad en lovfesting av allerede gjeldende praksis. Formålet er ikke å innføre nye typer tjenester og rettighetslovgivning gjøres ikke gjeldende. Forskriften settes i kraft fra 1. oktober 2015.

Tidligere har helselovgivningen i liten grad vært gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Helsemessige forhold på Svalbard har i hovedsak blitt regulert av en forskrift fra 1928 om læge- og sundhetsforholdene på Svalbard. For Jan Mayen har man ikke hatt tilsvarende regulering.

Samfunnsforholdene på Svalbard har gjennomgått store endringer, og Longyearbyen har blitt mer lik lokalsamfunn på det norske fastlandet. Blant annet i St.meld. nr. 22 (2008-2009) Svalbard er det uttalt at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt det som gjelder på fastlandet, med mindre særlige forhold taler mot lik regulering. Ulike forhold, blant annet av praktisk og administrativ karakter, kan likevel innebære at ikke alt regelverk kan eller bør få anvendelse, eller at det må gjøres tilpasningen.

Behov for større grad av lovregulering for Svalbard på helseområdet, blant annet når det gjelder regulering av helsepersonells yrkesutøvelse, medførte at Helse- og omsorgsdepartementet i høringsnotat av mars 2013 foreslo å fastsette en forskrift om at en rekke helselover og -forskrifter skulle gis hel eller delvis anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Forslaget fikk gjennomgående bred støtte i høringen, og den forskrift som departementet i dag har fastsatt innebærer at følgende helselover, - og i noen grad tilhørende forskrifter, gis hel eller delvis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen:

Helsepersonelloven, helsetilsynsloven, helseberedskapsloven, smittevernloven, apotekloven, folkehelseloven, spesialisthelsetjenesteloven, legemiddelloven, matloven, kosmetikkloven, psykisk helsevernloven, helseforskningsloven, steriliseringsloven, behandlingsbiobankloven, bioteknologiloven og lov om alternativ behandling av sykdom.

Sammenlignet med det opprinnelige høringsforslaget har departementet foretatt enkelte endringer for å redusere de administrative og økonomiske konsekvensene for henholdsvis Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre, og for å unngå behov for oppbygging av fagkompetanse som på fastlandet allerede ivaretas av etablerte fagorganer. De vesentligste endringene består i at tilsyn etter matloven og kosmetikkloven legges til Mattilsynet, fremfor Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre. Fylkesmannen i Troms skal føre tilsyn med helsepersonell og helsetjeneste på Svalbard.

Forskriften er også endret ved at flere oppgaver er lagt til Longyearbyen sykehus fremfor Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre, blant annet etter smittevernloven. Sykehuset har siden 2002 vært organisert som en avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Svalbard er en del av Helseregion Nord som utgjør det geografiske ansvarsområdet til Helse Nord RHF, og som Universitetssykehuset Nord-Norge HF hører under.

For nærmere redegjørelse og vurderinger knyttet til det regelverket som nå gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen, viser departementet til vårt høringsnotat fra 2013. Høringsnotatets beskrivelse og forslag må imidlertid sammenholdes med endelig forskrift med merknader på grunn av enkelte endringer som nevnt.

Arbeidet med høringsnotatet og forskriften har skjedd i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.