Fakta om F-35

Korte fakta

• Norge valgte F-35 som etterfølger til F-16 i 2008. • Anskaffelsen er ventet å koste 71,5 mrd reelle kr i 2017-verdi. • Norge skal kjøpe inntil 52 fly, og de første ble bestilt i 2012. • De fire første flyene skal være stasjonert på Luke Air Force Base i USA og trene norske mannskaper der. • De første norske flyene ble levert i USA i 2015, de første leveres til Norge i 2017. • Hovedbasen for de nye flyene blir på Ørland, med en fremskutt base på Evenes. • Enseters multirolle kampfly. • Produsert av Lockheed Martin i Fort Worth i Texas, USA. • Fløy for første gang i 2006. • Vekt: 13,3 tonn (tom) 31 tonn (maks) • Motor: Pratt & Whitney F135. Motorens skyvekraft: 40000 pund. • Drivstoffkapasitet: 8,3 tonn. • Rekkevidde: 2200 km  (tilsvarende avstanden fra Oslo til sydspissen av Italia) • Våpenlast: opp til 10 ulike  missiler og presisjonsstyrte bomber, hvorav 4 inne i flyet i egne våpenrom,  totalvekt over 8 tonn.

 

Egenskaper i lufta  

Les mer om F-35 og egenskaper i lufta på Kampflybloggen.

Svært ofte beskrives kampfly i form av topphastighet, motorkraft, maksimal G-belastning osv. Dette er for så vidt relevante data i direkte sammenligninger av forskjellige flytyper men har en stor svakhet: kampfly sendes stort sett alltid ut på oppdrag som innebærer at man har med seg våpenlast eller eksterne systemer av en eller annen type. For å oppnå de ytelser som ofte beskrives må de fleste kampfly bære minimalt med våpen og er gjerne begrenset til varmesøkende missiler og ammunisjon til maskinkanonen om bord. Et fly utstyrt med både missiler og bomber, ekstra drivstoff og sensorer, dvs multirolle, vil ha begrenset hastighet og manøvreringsevne i forhold til spesifikasjoner. Dette gjelder for eksempel dagens F-16. Dette betyr at at det er svært viktig å skille mellom “teoretiske ytelser” (uten våpen og da ikke i stand til å utføre multirolleoppdrag) og “operative ytelser” (med våpen).

F-35 har evnen til å bære våpen og drivstoff internt. Dette bidrar til at flyet får betydelig bedre rekkevidde enn tidligere fly på grunn av mindre luftmotstand. I forhold til dagens norske F-16 estimerer vi at F-35 vil ha hele 30% mer rekkevidde med tilsvarende våpenlast. Dette designet sikrer også at F-35 kan fly med maks hastighet på 1,6 ganger lydens hastighet (Mach 1,6) selv med interne våpen. Eldre fly har gjerne tanker og våpen hengende på vingen eller buken, noe som medfører stor luftmotstand. Det innebærer igjen at det er nærmest umulig å oppnå den ytelsen (primært fart og G-belastning) som ofte oppgis for flytypen. F-35 som har både drivstoff og våpenlast inne i flykroppen  får dermed redusert luftmotstand og følgelig bedre akselerasjon og manøvreringsevne enn eldre fly med tilsvarende våpenlast.

Viktige designelementer i F-35

Systemintegrasjon

Den største fordelen med F-35 ligger i sensorene og de andre systemene ombord. F-35 har betydelig bedre sensorer enn tidligere fly, og mange flere av dem – de er også permanent integrert i flyet. I tillegg til at de er permanent integrert og dermed alltid tilgjengelige, sammenstilles det meste av informasjonen fra alle sensorene og presenteres som et samlet bilde til flygeren. Tidligere måtte flygeren selv aktivere, kontrollere og deretter analysere informasjonen som kom fra radar, varslingssystemer og eventuelle andre systemer som måtte være montert. På F-35 blir alt dette samlet i ett enkelt bilde. Flygeren kan da fokusere på det som er viktig – løse oppdraget og ta de riktige beslutningene.

Her kan du lese mer om hjelmen i F-35 på Kampflybloggen.

Her kan du lese mer om cockpit i F-35 på Kampflybloggen.

De viktigste sensorene og systemene ombord.

AESA radar

Northrop Grumman har utviklet en ny radar spesielt for F-35 kalt APG-81. Den tilhører en generasjon av radarer hvor selve radarplaten ikke beveger seg. Denne typen radar er kjent som AESA (Active Electronically Scanned Array) og består av mange små radarflater som sammen produserer en radarstråle som styres elektronisk. Alt er fastmontert og forseglet, noe som skal redusere behovet for slitedeler og dermed vedlikehold gjennom levetiden. En annen fordel med dette designet er at radaren nå ikke fysisk må bevege seg for å peke på ulike mål, enten på bakken eller i lufta. Dette gjør at radaren samtidig kan følge flere ulike mål, både i lufta og på bakken, og dermed gir flygeren mye bedre situasjonsoversikt. Radaren er også bygget slik at den varierer mengden signaler den sender ut og styrer strålene på best mulig måte for å unngå å bli oppdaget og for å redusere evnen til å manipulere signalene for motstanderens forsvarssystemer. Selv kan den bruke energien fra radaren for å motvirke, eller «jamme» fiendens radarsystemer, og dermed gjøre det enda vanskeligere å lokalisere flyet.

Les mer om radaren på Kampflybloggen.

Elektrooptiske sensorer

F-35 er utstyrt med to typer fastmonterte elektrooptiske sensorer. Den første typen er kjent som Distributed Aperture System. Denne består av seks ulike infrarøde kameraer med svært høy oppløsning som er plassert rundt i skroget - et i ryggen, to under buken, et over nesa og to på hver side av cockpit. Systemet i flyet setter deretter sammen et samlet bilde av hva de seks kamerane ser som vises i hjelmen til flygeren. Når flygeren snur på hodet viser systemet et bilde fra de området flygeren ser. Det vil si at om flygeren ser rett ned, så viser hjelmen et bilde av bakken under flyet, og ikke bena til flygeren. Dette gir en meget god visuell situasjonsoversikt, dag og natt. Den andre er flyets elektro-optiske målangivelses-system, kjent som EOTS, og som er plassert under nesen på flyet. Dette inneholder et kraftig infrarødt kamera som F-35 kan bruke for å finne mål både i lufta og på bakken. Dette erstatter dagens systemer som bæres i egne «pod'er» utenpå flyet. Den inneholder også en laser målangiver som brukes for å styre presisjonsstyrte våpen mot mål på bakken.

Les mer om DAS-systemet på Kampflybloggen.