Utvalgte hurtiglenker

    Haagkonvensjonen 1996

    Informasjon om Haagkonvensjonen 1996

    Artikkel | Sist oppdatert: 14.04.2023 | Barne- og familiedepartementet

    Norge har ratifisert Haagkonvensjonen 1996. Konvensjonen og lov om Haagkonvensjonen 1996 som gjennomfører konvensjonen i norsk rett, trådte i kraft 1. juli 2016.

    Dette betyr at flere internasjonale foreldretvister og barnevernssaker kan løses til barnets beste. Henvendelser fra andre konvensjonsstater etter konvensjonen rettes til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som er norsk sentralmyndighet for konvensjonen.

    Styrket samarbeid med andre staters myndigheter i foreldrekonflikter og barnevernssaker

    Barn med tilknytning til flere stater kan være mer utsatt. Når stadig flere barn og foreldre har tilknytning til flere stater fører dette til flere foreldrekonflikter og barnevernsaker som er vanskelige å håndtere for norske myndigheter.

    Tilslutning til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996) styrker samarbeidet med andre stater i foreldrekonflikter og barnevernssaker på tvers av landegrenser.

    Barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen får nye virkemidler for å håndtere slike saker. Utenlandske myndigheter får gjennom sentralmyndigheten i Bufdir også et kontaktpunkt i Norge.

    De viktigste punktene i konvensjonen

    Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue.

    Den gjelder videre foreldremyndighet som følger direkte av en lovbestemmelse eller avtale. Foreldreansvar, vergemål mv. fastsatt på denne måten i barnets tidligere og nåværende vanlige bostedsstat gjelder dermed også i Norge.

    Etter Haagkonvensjonen 1996 er det den stat der barnet har sitt vanlige bosted som kan treffe beskyttelsestiltak for barn. Barnets oppholdsstat kan likevel treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidige beskyttelsestiltak.

    Konvensjonen åpner for at en sak kan overføres til en annen konvensjonsstat når dette anses å være til barnets beste.

    Konvensjonen har regler om anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak for barn truffet i andre stater. Dette skal sikre at et tiltak for beskyttelse av barn fortsatt skal gjelde selv om barnet oppholder seg i eller flytter til en annen stat.

    Konvensjonen gjelder for anerkjennelse og fullbyrdelse av tiltak truffet etter at konvensjonen har trådt i kraft mellom de aktuelle statene.

    Konvensjonen legger også til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstater om enkeltsaker.

    Konvensjonens mekanismer for samarbeid og informasjonsutveksling vil kunne anvendes i alle saker; også i saker som er initiert før 1. juli 2016, når konvensjonen fikk virkning for Norge.

    Konvensjonens regler og samarbeidsmekanismer legger til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den andre forelderen flytter til et annet land. Mekanismer for samarbeid gjør det også enklere for barneverntjenestene å innhente informasjon om barnet og barnets slektninger i utlandet.

    Hvem skal og kan anvende konvensjonen

    Haagkonvensjonen av 1996 skal anvendes av de myndigheter som treffer beskyttelsestiltak for barn eller som skal vurdere hvem som har foreldreansvar eller vergemål for barn.

    Dette gjelder særlig domstolen, barneverntjenesten, fylkesnemnda, Statsforvalteren og andre som tar avgjørelser i foreldretvister og barnevernsaker.

    Konvensjonen har også betydning for foreldrenesrettigheter og muligheter for å forebygge og løse foreldretvister og barnevernsaker.

    Etter konvensjonen kan foreldre be om en attest om hvem som har foreldreansvar eller er verge for barnet etter norsk rett, for å lette behandlingen av saker i andre stater enn der hvor foreldreansvar eller vergemål er etablert.

    Foreldre kan også anmode om samarbeid når det gjelder å opplyse en sak om samvær i en annen konvensjonsstat. Videre kan foreldre be om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser truffet i en annen konvensjonsstat.

    Foreldre kan også be kompetente myndigheter vurdere overføring av jurisdiksjon i en foreldretvist eller barnevernssak eller plasseringer i fosterhjem eller institusjon i en annen konvensjonsstat.

    Sentralmyndigheten – en nøkkelrolle

    Sentralmyndighetene har en nøkkelrolle i det løpende konvensjonssamarbeidet om enkeltsaker. Det fremgår av konvensjonen at sentralmyndigheten blant annet skal samarbeide med andre sentralmyndigheter og sikre samarbeid mellom myndigheter i egne stater for å oppnå konvensjonens formål. Videre skal sentralmyndigheten formidle informasjon om statens lover og tjenester om beskyttelsestiltak for barn.

    Sentralmyndigheten har også en sentral funksjon i enkeltsaker ved at den skal motta anmodninger fra utenlandske myndigheter, for eksempel anmodninger om informasjon om barn i Norge, eller anmodning om plasseringer i Norge.

    Disse skal sendes videre til rett norsk myndigheter. Sentralmyndigheten skal også bistå norske myndigheter som skal anmode for eksempel utenlandske myndigheter om informasjon om et barn.

    Sentralmyndigheten vil kunne bistå den kommunale barnevernstjenesten i dialogen med utenlandske myndigheter. Konvensjonen gir nyttige verktøy som gjør at flere saker kan løses til barnets beste.

    Sentralmyndigheten har ikke avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker og skal ikke veilede om hvilke beslutninger kompetente myndigheter skal ta. Sentralmyndigheten bør likevel ha en pådriverrolle overfor barneverntjenester og andre som henvender seg, når det gjelder å oppfordre til samarbeid med kompetente myndigheter i andre stater.

    Gjennomføringsloven. Endringer i barneloven og barnevernloven mv.

    Lov 4. september 2015 nr. 85 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996) gjennomfører konvensjonen i norsk rett. Loven trådte i kraft 1. juli 2016 og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er fra samme tidspunkt sentralmyndighet for konvensjonen i Norge.

    Departementet har gitt en forskrift til loven om blant annet sentralmyndighetens virksomhet.

    Ratifikasjon innebar behov for enkelte endringer i norsk rett. Det er også foretatt endringer som legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål.

    Det er inntatt bestemmelser i barneloven §§ 84 a om rettsvalg og 84 b om anerkjennelse som regulerer når foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold gjelder i Norge.

    Barneloven § 84 a gjennomfører Haagkonvensjonen 1996 artikkel 16 nr. 3 som er en sentral bestemmelse idet den også gjelder foreldreansvar mv. som følger av loven eller er avtalt i barnets tidligere vanlige-bostedsstat, også når dette er en ikke-konvensjonsstat.

    Endringer i barneloven innebærer videre at det nå er presisert at samtykke fra forelder med foreldreansvar skal innhentes der et avtalt opphold i utlandet for barnet forlenges eller endres, inkludert der barnet etterlates.

    Det innføres også krav om samtykke fra barn over 12 år for å kunne flytte ut av landet, ta opphold utenfor landet eller foreta utenlandsreiser – når dette skjer uten forelder med foreldreansvar. Foreldre gis videre rett til å reise sak for domstolen om flytting med barnet ut av landet.

    Endringer i barnevernloven innebærer blant annet at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som har vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Dette kan motvirke at familier forsøker å rømme fra landet for å unndra seg et barnevernvedtak.

    Barn kan også plasseres i fosterhjem eller institusjon i et annet konvensjonsland som et frivillig hjelpetiltak. Flere vilkår må være oppfylt for at en slik plassering kan finne sted, blant annet må foreldre og barn over 12 år samtykker. Barn kan også plasseres i fosterhjem eller institusjon i Norge på bakgrunn av vedtak truffet av en annen konvensjonsstat.  

    Haagkonferansen for internasjonal privatrett

    Haagkonferansen har nå 81 medlemmer. Norge har vært medlem fra 1955. Norge ble stat nr. 44 som sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996.

    Selv om Haagkonvensjonen ble vedtatt i 1996, trådte den først i kraft i 2002. Det er konvensjonens regler som fastsetter at den først trer i kraft når et bestemt antall stater har sluttet seg til den. Først fra 2010 økte antall tilslutninger, EU-landene har nylig sluttet seg til konvensjonen.

    Norge har ratifisert i alt 14 av organisasjonens konvensjoner. Blant de konvensjoner som Norge har ratifisert, har Haagkonvensjonen 1993 om adopsjon og Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring flest tilslutninger med henholdsvis 98 og 94 medlemmer.

    Barne- og familiedepartementet har ansvar for Haagkonvensjonen 1996 og Haagkonvensjonen 1993 om adopsjon. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for Haagkonvensjonen 1980 om internasjonal barnebortføring.

    På Haagkonferansens hjemmesider under hver enkelt konvensjon, finner man oversikt over status (antall tilslutninger), statenes sentralmyndigheter, publiserte dokumenter som Practical Handbook, Implementation Checklist og Explanatory Report, dokumenter fra spesialkommisjonsmøter og Questionnaire fra sekretariatet og svar fra medlemsstatene i anledning spesialkommisjonsmøter mv.

    Kontaktopplysninger til norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996

    Henvendelser kan rettes til postmottak i Bufdir:

    • Bufdir, Postboks 2233, 3103 Tønsberg, og epost.


    Mer informasjon:

    Til toppen