Entreprenørielle oppdagelser
Artikkel | Sist oppdatert: 20.09.2018 | Smart spesialisering
Prosessene for å finne fram til måter å videreutvikle spesialiseringene blir kalt entreprenørielle oppdagelsesprosesser. De tar utgangspunkt i at ingen aktører alene ser alle mulige videre utviklingsveier. Men når bedrifter, forskere og andre aktører får tilgang til kunnskap som er forskjellig fra deres egen, men ikke så forskjellig at de er ute av stand til å forstå eller bruke den, øker sjansene for innovasjon.
Å utvikle nye nisjer og næringsområder er langsiktig arbeid. Grunnlaget for å identifisere og fremme nye næringsområder er
- grundige analyser av regionen og regionens plass i verden,
- fasiliterte dialogprosesser mellom næringsaktører, myndigheter, forskere, organisasjoner, institusjoner og investorer, og
- entreprenørielle aktørers vurderinger av hvor det ligger markedsmuligheter.
I smart spesialisering blir disse prosessene kalt entreprenørielle oppdagelsesprosesser.
Å oppdage beslektede nisjer og vekstpotensialer
Hvordan kan man utnytte kunnskapen om beslektet mangfold til å utvikle nye nisjer og næringsområder? Her er svaret i smart spesialisering at det kan man gjøre gjennom entreprenørielle oppdagelsesprosesser (EDP, entrepreneurial discovery processes).
Disse oppdagelsesprosessene er «motoren» for både utviklingen og gjennomføringen av strategier for smart spesialisering.
Den mest sentrale forskeren bak smart spesialisering er Dominique Foray. Han definerer entreprenørielle oppdagelser som «et nytt område av strukturell endring som åpner seg, der et helt segment av en bransje kan gå inn og utforske og generere en rekke innovasjoner» (Foray, 2015, vår oversettelse). Det man oppdager, er altså noe som er større enn enkeltprosjekter, men mindre enn en ny bransje eller sektor, og ofte grenseoverskridende.
Tabellen under er hentet fra følgeforskningen om smart spesialisering i Nordland. Tabellen viser hvor regionen kan lete etter nye næringsmuligheter med utgangspunkt i sjømat som spesialisering. Oppdagelsene er de ulike måtene å videreutvikle sjømat på. Oppdagelsene som er listet opp her, er altså ikke «svaret», men ulike veier å lete videre.
|
Spesialiseringen sjømat |
Eksempler på mulige veier å undersøke videre etter oppdagelser |
|
Innenfor sjømat |
Hvilke muligheter finnes for å klatre i verdikjeden sjømat? Hvor ligger det potensialer for å bygge merkevarer og produsere mer bearbeidede produkter og kunnskapsbaserte tjenester? |
|
Mellom sektorer i sjømat (f.eks. fangst–oppdrett) |
Hvilke sektorer innen sjømat er særlig sterke i regionen? Kan disse lære av hverandre? Hva kan for eksempel fangst lære av oppdrett om hvordan verdikjeden må organiseres for å få mer ut av markedet? |
|
Sirkulær økonomi, sjømat |
Hva slags avfall skaper sjømatnæringen i regionen? Blir avfallet brukt til noe andre steder? Er det mulig å utnytte hele eller deler av dette avfallet til noe? |
|
Nye verdikjeder innen sjømat |
Kan alger bli utgangspunkt for en ny lønnsom verdikjede? Hvilke produkter kan alger brukes til? Hvor er markedene, og hva krever de? Hva skal til for å utvikle denne verdikjeden? Hvem og hvor er konkurrentene? Hva er farene? Finnes det aktører som er villige til å satse? Hvordan kan det offentlige legge til rette for alger som nytt næringsområde? |
|
Mellom sjømat og opplevelser |
Fisk er både opplevelse og mat. Hvordan kan fisk, fiske og fiskeri gi nye muligheter i reiselivs- og opplevelsesnæringene? Hvordan kan reiselivs- og opplevelsesnæringene være gunstige for sjømatindustrien? |
|
Mellom sjømat og industri |
Hvilke muligheter gir digitalisering og automatisering til sjømatnæringen? Har regionen kompetanse i de sterke industrinæringene, for eksempel innen digitalisering og automatisering, som kan gi særlige konkurransefortrinn for sjømatnæringen? |
|
Leverandørutvikling, sjømat |
Hvilke leverandørmarkeder er det mulig å utvikle videre? Kan sjømatnæringens leverandører også levere til maritim sektor eller til oppdrett? Finnes det nye leverandørmarkeder der regionen kan ha særlige fortrinn? |
Kilde: SINTEF og Nordlandsforskning (2017) Monitoreringssystem og nullpunktsmåling for innovasjonsstrategien til Nordland. Videreutviklingen av tabellen er avklart med SINTEF/Nordlandsforskning.
En aktør alene har ikke kunnskapen som kan gi suksess
Kunnskapen som fører til suksess, er spredt på mange. Derfor må myndigheter, næringsliv, forsknings- og utdanningsmiljøer, organisasjoner, klynger, investorer, enkeltentreprenører og innbyggere samarbeide om å finne fram til de nye mulighetene. Letingen eller oppdagelsesprosessen tar utgangspunkt i en analyse av regionens fortrinn. Analysen vil vise hvilke næringsområder som er sterke i regionen, og på hvilke områder regionen har ressurser i form av institusjoner og forvaltning, altså regionens spesialiseringer. På overordnet nivå er disse som regel kjent, utfordringen er å komme fra disse spesialiseringene til muligheter for nye nisjer og næringsområder. Regionale myndigheter kan legge til rette for både analysen og letingen og på den måten fremme en utvikling de ikke kan skape selv.
Analysen og letingen kan ikke bare dreie seg om hva regionen har av muligheter. Det er minst like viktig hvilke utfordringer og behov som finnes i Norge og verden, hva markedet etterspør i dag, og hva man kan forvente etterspørsel av i framtiden. Hvordan passer regionens muligheter til disse behovene og markedsmulighetene? Kan man kombinere regionens fortrinn med forskning, næringer eller kompetanse fra andre regioner for å utnytte behov og markedsmuligheter?
Muliggjørende teknologier og grønn omstilling kan åpne nye muligheter
Muliggjørende teknologier som IKT, digitalisering og nano-, bio- og genteknologi er relevante for utvikling og innovasjon i mange næringer. For eksempel kombinerer dataspillindustrien mye kjent medieinnhold med nye teknologiske løsninger, og nanoteknologi kan forbedre briller så de ikke dugger eller får riper, ski så de glir bedre, og malingsprodukter så de holder lenger. Regionale fortrinn innenfor disse teknologiene, eller koblinger til forskning og næringsliv på disse områdene utenfor regionen, vil derfor ha betydning for den regionale utviklingen. Beslektet kunnskap i regionen gir bedre forutsetninger for å få utbytte av slike samarbeid. Tilsvarende kan behovet for bærekraftig samfunnsutvikling og grønn omstilling både gi regioner fordeler og ulemper. Hvordan kan regionen styrke sine kompetanser for og muligheter til å ta ut fordelene?
Beslektet mangfold kan altså fremme næringsutvikling og innovasjon, men for å kunne utnytte denne kunnskapen til politikkutvikling, må man analysere mangfoldet og slektskapene i et land, i en region eller på et sted. Forskerne er uenige om hva som er de beste metodene for å gjøre det. Professor Rune Fitjar og andre forskere ved Universitetet i Stavanger har analysert i hvor stor grad bedrifter i regionen er knyttet sammen gjennom at folk skifter jobb (arbeidskraftmobilitet). Det gir et situasjonsbilde, men for å kunne bruke analysene i politikkutvikling bør man kombinere flere typer data, for eksempel både arbeidskraftmobilitet og prosjektsamarbeid, patentering eller handel med varer og tjenester.
Prioritering «destabiliserer»
Å gi eksperimentell støtte til entreprenører med nyskapende idéer som kan utvikle nye næringsområder, vil «destabilisere» den regionale økonomien og politikken. I en situasjon der ressursene er begrenset, må det bety at innsats for gradvis fornyelse av eksisterende næringer blir mindre. Dette kan være provoserende. I praksis vil de fleste regionale institusjoner måtte gjøre en avveining mellom nyskaping og bevaring, og til en viss grad prioritere litt av begge deler. Spørsmålet er vektingen mellom dem, og smart spesialisering framhever viktigheten av å få fram det nye. Slik supplerer strategier for smart spesialisering næringspolitisk arbeid for næringer som allerede er sterke, og det ene utelukker ikke det andre.