Veileder til mentorordning mot radikalisering og voldelig ekstremisme

Mentor kan brukes både i et forebyggende perspektiv, og til å hjelpe mennesker ut av et ekstremt verdensbilde eller ekstreme grupper. Målgruppen for mentorarbeidet i denne veilederen består av personer som er sårbare for radikalisering og rekruttering til voldelig ekstremisme.

Det er mange ulike grunner til at mennesker søker seg til ekstreme grupper, men en fellesnevner er ofte en opplevelse av utenforskap og lav grad av tilknytning til samfunnet. Det vil blant annet si at de har lite utdannelse og svak tilknytning til arbeidslivet. Her kan en mentor spille en viktig rolle. Mentoren blir som en spesialisert «fadder» eller «los», med særlig kompetanse på radikalisering som fenomen.

Marginaliserte personer i målgruppen mangler ofte tillit til samfunnet og hjelpeapparatet. De kan oppleve at de blir sviktet og ikke har noen plass i samfunnet.

Målet for mentorarbeidet skal være å styrke brukerens motivasjon og mulighet for positiv forandring, samt å redusere risikoadferd og bekymringstegn hos brukeren.

Det første kommunen bør ta stilling til før opprettelse av mentorordning, er hvor ordningen administrativt skal plasseres. Det anbefales at mentorordningen forankres i allerede eksisterende strukturer. Mentoren må ha rammer, en personalleder og et etablert lovverk å forholde seg til. Hvor mentorordningen blir plassert, vil blant annet påvirke hvor mentoren lovlig kan registrere opplysninger om personene han eller hun jobber med.

For de eksisterende mentorordningene i norske kommuner har man valgt ulike løsninger på dette. Det kan være aktuelt å legge ordningen under for eksempel:

• Utekontakten
• SLT-koordinator
• Helse- og sosialsektoren
• NAV
• Familievernkontoret
• Barnevernet

Uavhengig av administrativ plassering i kommunen, er det hensiktsmessig å opprette en styringsgruppe som koordinerende enhet. Denne skal ha ansvar for mentorordningen, og bør helst inkludere flere kommunale aktører. Styringsgruppen skal sørge for at samhandlingen mellom de ulike kommunale aktørene fungerer og skal motta overordnet rapportering om resultater i mentorløpene.

I enkelte kommuner har det blitt tilbudt opplæring med formål å heve kompetansen på radikalisering også blant de andre kommunalt ansatte. Det er en svært nyttig måte å bruke mentorenes kunnskap på. Det er ikke bare mentoren som bør vite hva radikalisering er og hvordan det kan forebygges, men også de andre kommunalt ansatte. Politiets radikaliseringskontakter og de Regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kan også bistå med kompetansehevende tiltak.

For at ordningen skal fungere, er det viktig at mentoren har kjennskap til det kommunale systemet og tilgang til kommunale tjenester. Derfor bør ordningen forankres på politisk nivå. Mentoren skal kunne hjelpe brukerne med kommunale prosesser for å minske følelsen av utenforskap og å bedre tilknytningen til samfunnet. Veiledning om og støtte i møte med kommunale tjenester kan bidra til å skape et tillitsforhold mellom mentor og bruker. Mentorordning må derfor være kjent hos de andre tjenesteyterne i kommunen, slik at mentor kan få best mulig tilgang på tilbudene hos tjenesteytere som NAV, DPS og andre. Kommunen bør diskutere hvorvidt personer som følger et mentorløp skal få raskere tilgang til enkelte kommunale tjenester eller tilbud.

Personer som er sårbare for radikalisering kan ha behov for bistand på flere livsområder. Derfor er det hensiktsmessig å sette opp en individuell plan, som skal bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Koordinator av individuell plan skal sørge for nødvendig oppfølging og samordning av tjenestetilbudet i tillegg til framdrift i arbeidet med individuell plan. På denne måten kan det sikres at det blir jobbet systematisk med flere viktige livsområder parallelt, slik som økonomi, helse, bolig og nettverk, og de aktuelle personene skal kunne lykkes med å nå sine mål når det gjelder arbeid og aktivitet.

Ved hjelp av individuell plan, skal det til enhver tid være en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av brukeren.

Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder til individuell plan, hvor man kan få mer informasjon om dette.

Enkelte kommuner har opplevd det som problematisk å markedsføre en mentorordning til brukerne med merkelappen radikalisert eller sårbar for radikalisering, fordi det kan oppleves stigmatiserende og fremmedgjørende.

Andre kommuner har ikke opplevd denne utfordringen. Flere av kommunene har imidlertid et bredere fokus på utenforskap og integrering i sin mentorordning.

Utfordringen blir da at det potensielt er svært mange som faller utenfor på ulike måter, og mentorordningens funksjon kan bli uklar og utvisket.

I denne veilederen er det overordnede fokuset på forebygging av radikalisering, men kommunene har muligheten til å definere mentorordningen som de ønsker selv. Uansett hvordan det gjøres, bør man være åpen og ærlig med brukerne angående hensikten med mentorordningen og hvorfor det har oppstått en bekymring knyttet til den aktuelle personen.

Kriterier som kan brukes for å vurdere om en person kvalifiserer til et mentorløp, er for eksempel:

• Nær familie er radikalisert
• Interesse for ekstreme ideologier
• Lav tilknytning til arbeidsliv og sosiale strukturer
• Utagerende adferd
• Traumer og sosial isolasjon

Ordningen er avhengig av tips fra skole, politiet, NAV, flyktningetjenesten, barnevern og andre kommunale tjenester for å bli oppmerksom på personer som kan ha nytte av en mentor.

Mentoren bør ha relevant erfaring fra sosialt arbeid eller arbeid med unge. Det er mulig å bruke mentorer som allerede er heltidsansatte i en kommunal tjeneste, og som får frigjort noen timer i uken for å være mentor. På en slik måte kan man ha et større mentornettverk i kommunen.

Å bruke allerede kommunalt ansatte er positivt med tanke på deres kjennskap til de kommunale strukturene.

En annen mulighet er å lyse ut en heltids- eller deltidsstilling som mentor, og ha en eller flere personer som primært er ansatt som mentor.

Mange av kommunene som har etablert mentorordninger i Norge har hittil valgt det første alternativet.

Relasjonen mellom mentor og bruker er essensiell for fremgangen i mentorarbeidet. I arbeidet med å finne riktig mentormatch er det dermed nyttig å finne noen med felles plattformer, interesser eller erfaringer.

Kjønn, bakgrunn, personlighet og alder er alle forhold som har stor betydning for den personlige kjemien mellom mentor og bruker. Det avgjørende for utvelgelse av mentor må være interesse og hvorvidt vedkommende er i stand til å vekke tillit hos den aktuelle brukeren.

Eksempler på krav til mentor:

• Mentor skal bidra til en samfunnsmessig integrasjon
• Mentor skal følge gjeldende etiske retningslinjer
• Mentor skal dokumentere sitt arbeid og utviklingen i mentorløpet
• Mentor skal følge inngåtte avtaler med oppdragsgiver
• Mentor skal legge frem uttømmende vandelsattest
• Mentor skal fortrinnsvis være over 25 år

RVTS tilbyr opplæring for mentorer. Dette er kurspakker på mellom fem og åtte dager, hvor mentorene får informasjon om ekstreme ideologier, kommunikasjonsferdigheter og mentorteori.

Opplæringspakken for mentorer inneholder yrkesetiske retningslinjer, sikkerhet, taushetsplikt, kunnskap om radikaliseringsprosesser, kunnskap om forskjellige ideologier og radikale miljøer, samt forståelse av traumer, vold og psykososial metodikk. Videre får mentorene høre om erfaringer fra tilsvarende mentorprosjekter. De får i tillegg opplæring i journalføring og rapportering, samt varslingsrutiner. En del av disse elementene vil imidlertid kunne variere ut fra hvor i kommunen mentoren er plassert.

Mentorene har ofte behov for veiledning. De kan for eksempel oppleve situasjoner og dilemmaer hvor de får behov for å diskutere med andre, og de kan ha behov for veiledning i relasjonsbygging. Like viktig som den forberedende opplæringen, er dermed oppfølging mens mentorene er i gang med sitt arbeid. Oppfølgingen kan enten foregå i regi av RVTS eller av kommunen.

Det er hensiktsmessig at mentorene i samme kommune og/eller nabokommuner har et nettverk med faste møter hvor de kan «sparre» med hverandre. Et slikt nettverk kan opprettes i forbindelse med mentoropplæringen. Det kan også være aktuelt å involvere politiets lokale radikaliseringskontakt i et slikt nettverk ved behov. Radikaliseringskontaktene har kompetanse og kontakter som mentoren kan ha stor nytte av.

Den nasjonale veilederen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme> inneholder blant annet informasjon om samtaleverktøy og dialog.

Mentoren må skrive under på skjema om taushetsplikt. Taushetsplikten skal verne om brukernes personvern og integritet, og sikre tilliten mellom bruker og mentor. Avvergingsplikten, som gjelder alvorlige forbrytelser som for eksempel terrorisme, drap og seksuelle overgrep, kan medføre fritak fra taushetsplikten. Det samme gjelder opplysningsplikten. Det er altså muligheter innenfor taushetspliktens rammer for at mentoren kan få informasjon fra tjenester som NAV og barnevern.

Erfaringene viser at god informasjonsflyt mellom ulike tjenester gir gode resultat for den enkelte og bidrar til mer effektiv tjenester.

Nærmeste leder har ansvaret for mentorens sikkerhet. I oppstarten av mentorens arbeid, kan det i noen tilfeller være lurt å ta kontakt med politiet for å gjennomføre en sikkerhetssamtale. I en slik samtale får mentoren råd og veiledning om hvordan man kan ta forhåndsregler for ikke å havne i utrygge situasjoner.

Hvis mentoren har en kontaktperson i politiet, er terskelen lav for å ta kontakt dersom det oppstår bekymring knyttet til en bruker.

Radikaliseringskontakten i politidistriktet kan være med på å legge til rette for samarbeidet.