Sofus Arctander

Sofus Anton Birger Arctander var embetsmann og politiker.
(Foto: Oslo Museum).

Statsråd 26. juni 1884-17. februar 1888, sjef for Indredepartementet. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm august 1885, sjef for Indredepartementet august 1886.

Statsråd 11. mars 1905-28. oktober 1907, sjef for Handelsdepartementet. Fungerende statsminister 31. august-23. september 1905.

Statsråd 28. oktober 1907-19. mars 1908, sjef for Handelsdepartementet.

Statsråd 2. februar-11. juni 1910, sjef for Handelsdepartementet.

 

Født i Christiania (Oslo) 22. januar 1845, sønn av overtollbetjent Hans Steenbuch Arctander (1801-1885) og Martha Dahll Nielsen (1804-1896).
Gift 1881 med Maren Sofie Aars (1849-1940), datter av verftsskriver Jens Ludvig Aars (1808-1855) og Annette Lund (1818-1855).
Død på Lifjell i Telemark i august 1924. Gravlagt på Vår Frelsers kirkegård i Oslo.

Sofus Arctander tilhørte en gammel embetsmannsslekt. Som åtteåring flyttet han i 1853 fra Christiania til Christianssand, på grunn av farens arbeid. Etter examen artium i 1863 reiste han til Christiania for å ta fatt på jusstudiet. Trang økonomi gjorde at han måtte spe på med inntekter som huslærer på Nordfjordeid og bibliotekar i Studentersamfundet. Dermed hadde han fri bolig i Studentersamfundets hus.

Studentersamfundet fikk i det hele tatt stor betydning for Arctanders utvikling og interesser. Han var en slagferdig debattant og hørte til i en krets av radikale og nasjonalt innstilte studenter med blant andre forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson som leder. Politisk var Arctander en ivrig tilhenger av venstremannen Johan Sverdrup.

Etter juridisk embetseksamen i Christiania i 1870, studerte Arctander våren 1871 statsøkonomi og filosofi ved Universitetet i Lund i Sverige, med stipend fra kong Carl XV. Samme sommer reiste han til Nordland, der han hadde slektsbånd. Fra 1872 til 1884 bodde han i Hadsel, der han var sorenskriverfullmektig og etter hvert konstituert sorenskriver før han fra 1875 var overrettssakfører. I 1880 ble han lensmann i Hadsel.

Arctander kom tidlig med i lokalpolitikken i Hadsel, og var ordfører fra 1875 til 1879. Som ordfører var han særlig opptatt av skole- og veiutbygging.

I 1877 ble Arctander valgt som varamann til Stortinget for Nordlands amt, og møtte første gang i 1878/1879. Fra 1880 til 1884 var han fast representant. Han ble vurdert som en av de mest lovende yngre politikerne på Stortinget, og ble allerede 1883-1884 lagtingspresident. Han hørte til i en gruppe yngre venstrepolitikere som støttet Johan Sverdrups opposisjonspolitikk. I 1882 deltok han aktivt i stiftelsen av partiet Venstre, og var blant dem som advarte mot en for ambisiøs og fasttømret partiorganisasjon.

På forsommeren 1884 var Arctander aktuell som statsråd i Ole Jacob Brochs mulige regjering, og da Sverdrup i juni ble den som dannet regjering, ble Arctander sjef for Indredepartementet. Avbrutt av et år ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm fra august 1885 til august 1886, var det særlig samferdselsspørsmål (som i 1885 ble overført til det nye Arbeidsdepartementet) og sosialpolitiske spørsmål som opptok ham. Den første arbeiderkommisjonen ble nedsatt i 1885, i Arctanders tid som sjef for Indredepartementet.

Arctander kom etter hvert i opposisjon til Sverdrup, og ikke minst til hans nevø – statsråd Jakob Sverdrup. Det var i første rekke en personlig konflikt, men hang også sammen med at Arctander motsatte seg Jakob Sverdrups planer om å opprette menighetsråd i Den norske kirke. Arctander mente planene begrenset den kirkelige stemmeretten, og forsøkte – sammen med statsminister Ole Richter og statsråd Elias Blix – å få saken utsatt.

Etter at saken var blitt nedstemt i Stortinget, endte konflikten med at Arctander forlot regjeringen i februar 1888. Han var bitter på Johan Sverdrup etter dette, og etter Venstres splittelse i 1888 sluttet han seg til Rene Venstre og ble en av regjeringen Sverdrups sterkeste kritikere.

Arctander ble igjen valgt til Stortinget for perioden 1889-1891. Etter å ha blitt valgt til borgermester i Bergen i 1890, konsentrerte han seg nå om denne oppgaven i noen år. Han kom ikke sjelden i konflikt med skipsreder Christian Michelsen, som i disse årene var sentral i byens politiske liv. I disse årene var han samtidig formann i riksskattekommisjonen (fra 1892) og den departementale skattelovskomité (fra 1899). Gjennom disse vervene bidro han vesentlig til utformingen av skatteloven av 1911, som innførte selvangivelse og lovregulert begrensning av skatteprosenten.

Arctander ble igjen valgt til Stortinget 1900-1903, og flyttet nå til Kristiania etter å ha blitt utnevnt til tollskriver der i 1901. Han ble gjenvalgt til Stortinget for 1903-1906, og var samtidig formann i representantskapet for Norges Bank 1902-1905. Han ble odelstingspresident og formann i Stortingets budsjettkomité fra 1900, og var den som tok initiativ til de årlige finansdebattene.

I unionsspørsmålet hadde Arctander fulgt en modererende linje, blant annet ved å støtte tanken om forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag. Da konflikten tilspisset seg igjen mot slutten av 1890-årene, støttet han imidlertid arbeidet for å styrke Norges militære forsvar. Da statsminister Johannes Steen gikk av i 1902, var Arctander på tale som ny regjeringssjef. Stortingets Venstreforening gikk imidlertid inn for den norske statsministeren i Stockholm, Otto Blehr.

Under unionsstriden i 1905 ble Arctander en av de ledende skikkelsene. Han var medlem av Stortingets spesialkomité for konsulatsaken, og ble i mars handelsminister i Christian Michelsens samlingsregjering. Han var tilhenger av å handle raskt i saken om eget norsk konsulatvesen, og bidro sterkt til at regjeringens linje ble som den ble.

Under unionsforhandlingene i Karlstad i september 1905 fungerte Arctander som statsminister i Kristiania i Michelsens fravær. Senhøstes bidro han til at statsråd Gunnar Knudsen gikk ut av regjeringen, ved å uttale i Stortinget at regjeringen ville gå av dersom folkeavstemningen i november skulle motsette seg valget av prins Carl som Norges konge.

Arctander prøvde i 1906 forgjeves å få venstregruppen på Stortinget med på å bygge videre på samlingsregjeringsmodellen fra 1905. Men han var også med på den venstredreiningen av Venstre som fant sted i 1907. Han fortsatte som handelsminister da utenriksminister Jørgen Løvland overtok som statsminister etter Christian Michelsen høsten 1907, fram til denne regjeringen fikk Venstre og Arbeiderpartiet mot seg og måtte gå av våren 1908. I 1908 var Arctander imot arbeidet for å konsolidere Venstre, og i 1909 var han med på å ta initiativ til partiet Frisinnede Venstre. Han ble en av lederne men avslo å stille som formann.

Vinteren 1910 ble Arctander igjen handelsminister, nå i Wollert Konows (S.B.) samlingsregjering. Men allerede i juni søkte han avskjed på grunn av det private lovforslaget om allmenn kommunal stemmerett for kvinner, som han hadde talt mot på Stortinget.

Arctander var i 1908 blitt førsteborgermester i Kristiania, et verv han ble værende i til 1920. I samsvar med sitt liberale samfunnssyn arbeidet han for en restriktiv finanspolitikk, bremsing av kommunale aktiviteter og friere spillerom for det private initiativ. Han fikk dermed den radikale opposisjonen mot seg. Hovedstadens bolignød søkte han å løse ved å etablere private småhus med hager, etter mønster av den engelske ”Egne hjem”-bevegelsen. ”Arctander-byen” ved foten av Ekeberg, fra 1910/1911, er et eksempel på dette.

Arctander befant seg flere ganger i de politiske begivenhetenes sentrum, men uten å nå helt til topps. Forskere har søkt å forklare dette med at han foruten å være en kunnskapsrik og energisk politiker, også var selvhevdende og noe hissig og ikke hadde sin sterke side i å samarbeide med andre.

Arctander døde på Lifjell i Telemark en augustdag i 1924. Datoen er usikker, da han hadde vært savnet noen dager da han ble funnet død.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Gravferdsetaten i Oslo