Kåre Willoch
Statsminister 1981 - 1986
Artikkel | Sist oppdatert: 27.12.2013
Kåre Isaachsen Willoch har vært økonom, politiker og fylkesmann.
Statsråd 28. august-25. september 1963, sjef for Handels- og skipsfartsdepartementet.
Statsråd 12. oktober 1965-5. juni 1970, sjef for Handels- og skipsfartsdepartementet.
Statsminister 14. oktober 1981-9. mai 1986.
Født i Oslo 3. oktober 1928, sønn av disponent Haakon Isaachsen Willoch (1896-1955) og Agnes Christine Saure (1895-1994).
Gift i Oslo 30. april 1954 med Anne Marie Jørgensen (1929-), datter av orgelbygger Josef Hilmar Jørgensen (1892-1961) og lærer Anette Tolvine Wirstad (1894-1991).
Kåre Willoch vokste opp på Oslos vestkant. Etter examen artium i 1947 studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, der han ble cand. oecon. i 1953. Han var sekretær i Norges Rederiforbund 1951-1952 og konsulent i Norges Industriforbund 1954-1963.
Willoch var medlem av Oslo bystyre 1952-1959, som representant for Høyre. Han ble i 1954 varamedlem til Stortinget og fast medlem fra 1957.
Willoch ble raskt en markant politiker på Stortinget, som medlem av finanskomitéen. Samtidig gjorde han seg bemerket i Høyre. Hans utvikling av et program for selveierdemokrati kom til å få en sentral plass i Høyres økonomiske politikk. Fra 1963 til 1965 var han partiets generalsekretær.
I John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering mellom Einar Gerhardsens tredje og fjerde regjering, i august-september 1963, var Willoch handels- og skipsfartsminister. To år senere kom han tilbake til samme departement, i Per Bortens koalisjonsregjering. Fram til han forlot posten i juni 1970 var Willoch en av Borten-regjeringens sentrale personer. Årsaken til at han gikk ut av regjeringen var at han i april 1970 var blitt valgt til Høyres formann.
Med Willoch som formann og Erling Norvik som generalsekretær nådde Høyre ut til nye velgergrupper i 1970-årene. I samme periode fremstod Arbeiderpartiet etter hvert som slitent og preget av indre konflikter. Stortingsvalget i 1981 ble derfor en suksess for Høyre, og 14. oktober dannet Willoch den første rene høyreregjering siden 1928. I juni 1983 ble regjeringen utvidet til å omfatte statsråder også fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Willoch-regjeringen initierte en politikk som på mange områder førte til en varig omforming av samfunnet. NRKs kringkastingsmonopol ble opphevet, lukningsvedtektene liberalisert og boligmarkedet deregulert. Konklusjonen var et åpnere samfunn, samtidig som regjeringen ble kritisert for å ha gått for raskt fram i dereguleringen.
Ved stortingsvalget i 1985 mistet Willoch-regjeringen sitt flertall og ble avhengig av Fremskrittspartiets støtte.
Tidlig i 1986 kom det et kraftig fall i oljeprisen, og regjeringen Willoch la fram en pakke med innstramningstiltak. Arbeiderpartiet mente pakken hadde dårlig sosial profil og bestemte seg for å gå mot den. Et av forslagene var høyere bensinavgift, noe også Fremskrittspartiet var imot. Willoch stilte kabinettsspørsmål på innstramningspakken, og fikk stortingsflertallet mot seg. 9. mai 1986 overlot Willochs regjering makten til Gro Harlem Brundtlands andre regjering.
Willoch overlot nå snart rollen som Høyres statsministerkandidat til Rolf Presthus. I 1987 var han aktuell som kandidat til generalsekretærstillingen i NATO, men tapte for Vest-Tysklands Manfred Wörner. Fra 1987 til 1989 var Willoch formann i International Democratic Union, som samler konservative og kristelig-demokratiske partier.
I 1989 forlot Willoch Stortinget etter mer enn 30 år, og ble fylkesmann i Oslo og Akershus. Denne stillingen hadde han til han i 1998 gikk av for aldersgrensen. Han fortsatte nå som direktør ved Fridtjof Nansens Institutt fram til 2001, og var samtidig styreformann i NRK fra 1998 til 2000.
Både i årene som fylkesmann og i årene deretter har Willoch fremstått som en aktiv debattant og forfatter. På flere områder, blant annet miljøpolitikk og situasjonen i Midtøsten, har han vært en markant kritiker av en politikk som han nå har funnet å være for passiv.
Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon