Johan Ludwig Mowinckel

Johan Ludwig Mowinckel var skipsreder og politiker.

Statsråd 22. juni 1921-6. mars 1923, sjef for Handelsdepartementet. Også utenriksminister fra 31. mai 1922, utenriksminister 20. oktober 1922.

Statsminister 25. juli 1924-5. mars 1926, også utenriksminister.

Statsminister 15. februar 1928-12. mai 1931, også utenriksminister.

Statsminister 3. mars 1933-20. mars 1935, også utenriksminister.

Konsultativ statsråd 22. april 1940-5. juni 1942, regjeringsrepresentant i Stockholm.

 

Født i Bergen 22. oktober 1870, sønn av kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843-1918) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851-1871).
Gift 9. oktober 1894 med Caroline Andrea Stabell (1871-1898), datter av lege Fredrik Wilhelm Stabell (1836-1900) og Catharine Christine Sundt (1851-1922).
Gift 9. april 1902 med Sigfrid Sundt (født 1882) (kusine av Caroline Stabell), datter av kjøpmann Gerhardt Sundt (1850-1910) og Anna Sophie Jebsen (født 1859). Ekteskapet oppløst 1913.
Gift 25. september 1917 med Julie Gran (1882-1972), datter av kjøpmann Jens Gran og Eveline (”Evy”) Johanne Lemkuhl (1857-1940).
Død i New York 30. september 1943. Gravlagt på St. Jacob kirkegård i Bergen.

Johan Ludwig Mowinckel var født inn i en av Bergens gamle handelsfamilier, og etter examen artium reiste han i 1889 utenlands for å lære språk og forretningsdrift blant annet ved skipsmeglerfirmaer i Bremen og London. I 1893 kom han tilbake til hjembyen og ble ansatt i senere statsminister Christian Michelsens skipsrederi. Etter hvert kjøpte han sin første båt og i 1901 startet han eget rederi. I 1912 omdannet han dette partsrederiet til et aksjeselskap med flere skip: A/S J. Ludwig Mowinckels Dampskibsrederi – et av de tre største i Bergen. Rederiet holdt denne posisjonen også i mellomkrigstiden, da det hadde stor vekst i tank- og linjefarten.

Mowinckel ble tidlig opptatt også av arbeid for skipsfartsnæringen generelt, og var blant stifterne av Norges Rederforbund i 1909. Etter krigsutbruddet i 1914 ledet han arbeidet med en tvungen krigsforsikring for norske skip.

Allerede fra 1893 engasjerte Mowinckel seg politisk i hjembyen, først via Bergens Liberale Forening. I 1899 ble han formann i Bergens Venstreforening. Han ble valgt inn i bystyre og formannskap i 1898, og var ordfører 1902-1906 og 1911-1913.

I 1906 kom Mowinckel inn i Venstres landsstyre og ble stortingsrepresentant for Bergen. På Stortinget sluttet han seg til venstreopposisjonen mot Christian Michelsens samlingspolitikk, og var en av pådriverne i det som munnet ut i Venstres konsolidering under Gunnar Knudsen i 1908.

Fram til 1921 var Mowinckels profil i rikspolitikken den radikale og kampglade polemikeren som ofte provoserte både motstandere og tilhengere. Han sto lenge Johan Castberg nær og la vekt på å holde de sosialradikale arbeiderdemokratene sammen med Venstre. I sak sto han likevel midt i Venstres hovedstrøm, som lojal støttespiller for Gunnar Knudsen. I 1916 ble han Venstres parlamentariske leder og stortingspresident.

Utover i 1916 markerte Mowinckel en mer uavhengig linje i forhold til statsminister Knudsen, blant annet ved en kritisk holdning til regjeringens nøytralitetspolitikk. Mowinckel ønsket en nøytralitet som var troverdig også sett fra tysk side. I februar 1917 markerte han sin misnøye ved å foreslå en samlingsregjering av alle partier. Forslaget fikk imidlertid ikke støtte i Venstres stortingsgruppe.

Mowinckel hadde representert Bergen på Stortinget 1906-1909 og 1913-1918, men ved valget i 1918 ble han vraket. Medvirkende til dette var at han hadde vært positiv til fornorskningen av by-, fylkes- og bispedømmenavn og hadde stemt for Bjørgvin bispedømme som navn på det som da het Bergens stift.

De neste par årene var Mowinckel utenfor rikspolitikken og kunne markere egen profil tydeligere. I økonomisk politikk rendyrket han en næringsliberalisme som hadde brodd både mot krisepolitikken under verdenskrigen og mot Gunnar Knudsens tro på den aktive statsmakt.

Da Gunnar Knudsen i 1921 trakk seg tilbake fra aktiv politikk og Venstre dannet regjering under Otto Blehr, ble Mowinckel handelsminister og senere utenriksminister. Som utmeldt av Den norske kirke hadde han fram til 1919 ikke kunnet sitte i regjering. Da ble Grunnloven endret slik at ikke alle statsråder måtte være medlem av Den norske kirke.

I 1921 ble Mowinckel også gjenvalgt til Stortinget. Både i regjering og stortingsgruppe ble Mowinckel nå den reelle lederen, og neste gang Venstre dannet regjering – i 1924 – var han selvsagt som statsminister. Mowinckel var nå Venstres leder i resten av mellomkrigstiden, enten som statsminister eller som parlamentarisk leder. Fra 1927 var han også Venstres formann.

Mowinckel ledet tre regjeringer - 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935. De hadde alle et svakt parlamentarisk grunnlag i en tid preget av økonomisk og statsfinansiell krise. Mowinckel måtte etter hvert gjøre enkelte unntak fra sin prinsipielle næringsliberalisme, i form av midlertidige krisetiltak.

Særlig gjelds- og avsetningskrisen i jordbruket fra rundt 1930 satte Mowinckels selvhjelpsdoktrine på prøve. En landbrukspolitikk med ensidig vekt på produktivitetstiltak, førte til skarp motsetning mellom Mowinckel og Bondepartiet, og gjorde i 1935 at Bondepartiet gikk sammen med Arbeiderpartiet om å felle Mowinckels tredje regjering.

Mowinckel hadde avvist borgerlig blokkdannelse mot Arbeiderpartiet, til fordel for en mindretallsparlamentarisme med Venstre som krumtapp. Maktskiftet i 1935 og valget i 1936 gjorde at en ny venstreregjering ikke var mye sannsynlig, og endret ikke Mowinckels holdning til borgerlig blokkdannelse. Han fant seg nå etter hvert til rette i et saklig samarbeid med Johan Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering, særlig når det gjaldt sikkerhetspolitikken.

I alle sine år som statsminister var Mowinckel også utenriksminister. Hovedelementene i hans utenriks- og sikkerhetspolitikk var frihandel, voldgiftsavtaler og nøytralitet. Han hadde sterkt tro på økonomisk samkvem som fredsskapende middel mellom stater, og forsøkte å bremse proteksjonistiske tendenser i norsk tollpolitikk i 1920-årene.

I 1930 tok Mowinckel initiativ til Oslo-konvensjonen om et tollpolitisk samarbeid mellom Norge, Danmark og Beneluxlandene, for å hindre høyere tollmurer. Han var også den norske drivkraften for å få i stand en voldgiftsavtale mellom de nordiske landene i 1925-1927.

Mowinckel var fast i troen på at en klok utenrikspolitikk var Norges beste forsvar, og den kritiske utviklingen i Europa mot slutten av 1930-årene svekket ikke denne holdningen. Nøytralitetspolitikk, et militært minimumsforsvar og et nært vennskapelig forhold til Storbritannia var hans hovedpillarer.

Mowinckel var aktivt med i Folkeforbundets arbeid, men var hele tiden tvilende til at Norge kunne ha nytte av dette kollektive sikkerhetssystemet. Snarere mente han dette kunne trekke Norge inn i farlige konflikter, og han tok initiativ til å løse Norge fra plikten til å delta i sanksjoner.

Den utenrikspolitiske linjen som Mowinckel sto for, led nederlag ved den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Da Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering ble utvidet til en koalisjonsregjering 22. april, ble Mowinckel konsultativ statsråd med base ved den norske legasjonen (ambassaden) i Stockholm.

Sammen med statsrådskollega Anders Frihagen rapporterte Mowinckel til den norske regjeringen i London om stemningen i det okkuperte Norge. På grunn av at noen av rapportene var sterkt preget av den defaitismen som den første tiden rådet i politiske kretser i Oslo, og på grunn av Mowinckels medansvar for den sikkerhetspolitiske linjen før krigen, var det både i Oslo og i London en del misnøye med at Mowinckel var statsråd.

Våren 1942 valgte statsminister Nygaardsvold derfor å tilby Mowinckel en ledende stilling i Nortraship – styringsorganet for den krigsrekvirerte norske handelsflåten, en stilling som ikke kunne kombineres med en statsrådspost. Mowinckel aksepterte, søkte avskjed fra regjeringen og reiste i mai 1942 til New York for å overta som formann i den norske skipsfartsdirektørens rådgivende utvalg.

Imidlertid ble tjenesten på denne posten kort. Mowinckel hadde vært alvorlig syk høsten 1941, og i 1943 svikten helsen igjen. Han døde i New York 30. september 1943.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Bergen kirkelige fellesråd