Emil Stang

Emil Stang var jurist og politiker.

Statsminister 13. juli 1889-6. mars 1891, også sjef for Revisjonsdepartementet.

Statsminister 2. mai 1893-14. oktober 1895, også sjef for Revisjonsdepartementet til september 1894.

Født i Christiania (Oslo) 14. juni 1834, sønn av høyesterettsadvokat og senere statsminister Frederik Stang (1808-1884) og Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne (1812-1885).
Gift  i Christiania 12. juli 1865 med Adelaide Pauline Berg (1840-1831), datter av grosserer Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807-1871) og Henriette Marie Hauge (1812-1904).
Far til senere statsråd Fredrik Stang.
Død i Oslo 4. juli 1912. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Emil Stang ble student i 1853 og tok juridisk embetseksamen i 1858, etter at studiene hadde fått et avbrekk i 1855-1856 ved at han fulgte sin far på rekreasjonsreise til utlandet. 1858-1861 var Stang fullmektig hos overrrettssakfører C. J. Michelet. Han ble autorisert som overrettssakfører i 1859 og høyesterettsadvokat i 1862.

Stang etablerte snart egen advokatforretning, og kom allerede i 1861 med i redaksjonen av Ugeblad for Lovkyndighed. Da dette i 1871 ble slått sammen med Norsk Retstidende var han eneredaktør for sistnevnte fram til 1907, med unntak av årene som statsminister.

Stang holdt seg unna rikspolitikken så lenge hans far var regjeringssjef. 1877-1889 var han medlem av Kristiania bystyres representantskap, men spilte ellers ingen stor rolle i byens kommunale liv.

1880-1882 var Stang vararepresentant til Stortinget for Kristiania, og ble ved følgende valg – da hans far hadde gått av som statsminister – valgt som fast representant for Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger. Han ble gjenvalgt ved alle senere valg til og med perioden 1891-1894, men trådte ut av vervet i årene som statsminister. Han var stortingspresident i 1889.

Da Stang kom til Stortinget i 1883, var den politiske situasjonen tilspisset etter kong Oscar IIs og regjeringens sanksjonsnektelse i 1880. Venstre, som hadde seiret i stortingsvalget, forberedte åpent riksrettstiltale mot Selmers regjering. Begivenhetene fram mot riksrettsdommen i februar 1884, Schweigaard-regjeringens korte levetid og Johan Sverdrups overtagelse av regjeringsmakten i juni 1884, var et avgjørende nederlag for høyresiden.

Etter nederlaget gikk Stang i gang med  å bygge opp en partiorganisasjon for høyrebevegelsen. I løpet av sommeren og høsten 1884 ble det dannet både en landsorganisasjon for Høire og en lokalorganisasjon for Kristiania, med Stang som formann i begge. Målet var å erobre stortingsflertallet.

Høires mulighet til innflytelse kom da samholdet i Venstre begynte å svikte, så smått fra 1885 og for fullt i årene 1886-1888. Høire kunne nå veksle mellom å støtte statsminister Sverdrup og hans moderate venstrefløy, støtte den "rene" venstrefløyen og slik påføre regjeringen nederlag, eller sitte stille mens venstrefløyene utkjempet sin kamp i stortingssalen. Dette førte til at Høires anseelse i folket økte, og ved valget høsten 1888 gikk partiet kraftig fram.

På grunn av at hans advokatforretning hadde lidd under Stangs politiske arbeid, kom han til at han måtte trekke seg fra politikken. I 1888 samlet Høire imidlertid inn en større sum som gjorde det mulig for ham å fortsette.

I det nye Stortinget som møttes i 1889, fortsatte Rene Venstre sine angrep på regjeringen Sverdrup, mens Høire innledningsvis ga regjeringen nødvendig støtte. Etter hvert slo stemningen i Høire over til at man burde søke å kaste Sverdrups regjering. Stang var nølende til dette, men da Sverdrup i juni 1889 forsøkte å samle de to venstregruppene, fremsatte han mistillitsforslag mot regjeringen. Sverdrup valgte da å søke avskjed, og kongen ga Stang i oppdrag å danne regjering. Stangs regjering ble utnevnt 12. juli 1889, og tiltrådte 13. juli. Stang ble statsminister og sjef for Revisjonsdepartementet.

Ettersom Stangs regjering bare kunne holde seg ved makten ved støtte også fra moderate venstrefolk på Stortinget, la Stang seg på en forsiktig linje. To viktige oppgaver var å iverksette straffeprosessloven av 1887 og folkeskoleloven av 1889. Andre spørsmål gjaldt mellomriksloven, reformer i sosiallovgivningen, forslag til fabrikktilsynslov og initiativ til å gjenoppta jernbanebyggingen.

Saken om behandling av utenrikssaker i den svensk-norske unionen, kom til å avgjøre Stang-regjeringens skjebne. Saken hadde vært aktuell siden 1885, da man fra svensk side hadde ønsket å styrke Riksdagens kontroll over utenrikspolitikken. Fra norsk side hadde dette utløst et krav om likestilt svensk-norsk kontroll over utenrikspolitikken, konkret ved at like mange norske som svenske regjeringsmedlemmer skulle delta i behandlingen av utenrikssaker – i det regjeringsorganet som ble betegnet som ministerielt statsråd. Siden 1835 hadde fra norsk side bare statsministeren møtt her.

Forhandlingene om dette strandet i 1886, da man fra svensk side valgte å kreve at utenriksministeren måtte være svensk. Regjeringen Stang lyktes å få den svenske regjeringen med på en formulering der dette i praksis ble imøtekommet, men uten at det skulle fastslås som et prinsipp i riksakten (den felles unionsloven). Da dette ble kjent gjennom trontalen i februar 1891, triumferte høyrepressen over at Høire nå hadde greid det Venstre ikke hadde greid i 1885. Dette førte til at de to venstrefløyene gikk sammen om å foreslå at Stortinget skulle vedta at den foreslåtte ordningen aldri ville gå gjennom, siden den begrenset Norges rett til full likestilling i unionen.

Stang møtte dette med kabinettsspørsmål, men fikk stortingsflertallet mot seg 23. februar 1891. 6. mars 1891 gikk Stangs regjering av, og ble etterfulgt av Johannes Steens regjering utgått av Rene Venstre. Stang gikk tilbake til Stortinget, og ble Høires gruppeformann. Ved valget samme høst ble Stang gjenvalgt for Kristiania, og fortsatte som formann for Høires gruppe.

I desember 1891 ble Stang konstituert som assessor (dommer) i Kristiania Stiftsoverrett, et embete han på grunn av sine politiske verv aldri kom til å overta.

Unionspolitikken kom til å prege norsk politikk også i årene fra 1892 og fremover. I særlig grad gjaldt det spørsmålet om eget norsk konsulatvesen. Norge hadde i årene 1814-1836 benyttet seg av de svenske konsulatene. Deretter hadde konsulatvesenet, etter norsk initiativ, vært betraktet som felles – selv om konsulene sorterte under utenriksministeren (som var svensk). I 1891 hadde Stortinget besluttet at spørsmålet skulle utredes, og en tverrpolitisk sammensatt komite hadde anbefalt at det burde opprettes et eget norsk konsulatvesen.

I februar 1892 forlangte statsminister Steen uventet at kong Oscar II skulle godkjenne et lovforlsag om eget norsk konsulatvesen, og at saken skulle behandles i norsk – ikke sammensatt svensk-norsk – statsråd. Kongen nektet. Da regjeringen i mars samme år nøyde seg med å oversende utredningen til Stortinget, protokollerte kongen at han ikke støttet sakens reelle innhold og at saken i fremtiden burde behandles på en måte som var i overensstemmelse med riksakten.

10. juni 1892 besluttet Stortinget, mot Høires og Moderate Venstres stemmer, at regjeringen skulle innlede forhandlinger med Sverige om å avvikle det felles konsulatvesenet. Da dette vedtaket skulle behandles i norsk statsråd i Stockholm 22. juni, erklærte kong Oscar II skrifltig at han ikke ville sanksjonere. I neste møte i samlet norsk statsråd i Kristiania, 29. juni, innleverte regjeringen sin avskjedssøknad. Kongen ga Stang frie hender til å danne regjering, men 26. juli anmodet Stortinget regjeringen Steen om å trekke sin avskjedssøknad idet konsulatsaken skulle utsettes.

I april 1893 tok regjeringen Steen igjen konsulatsaken opp med kongen, som hadde samme standpunkt som året før. På ny søkte regjeringen avskjed, Stang ble igjen bedt om å danne regjering og 2. mai ble hans andre regjering utnevnt. Regjeringen ble fra første dag møtt med motstand fra Venstres gruppe. Venstre påførte også Norges internasjonale omdømme skade, ved å redusere de kongelige apanasjer betydelig.

Stortingsvalget høsten 1894 ga fremgang for Høire og Moderate Venstre, men fortsatt flertalll for Venstre. Som følge av det innleverte Stangs andre regjering sin avskjedssøknad 31. januar 1895, dagen før Stortinget trådte sammen. Da det ikke lyktes kongen å få noen til å danne ny regjering, ble Stang imidlertid sittende. Først 14. oktober 1895 fikk regjeringen avskjed, etter at statsminister (i Stockholm) Gregers Gram og statsråd Francis Hagerup hadde forhandlet fram en ny regjering av Høire, Moderate Venstre og Venstre. Hagerup ble nå statsminister mens Gram fortsatte som norsk statsminister i Stockholm.

Stang, som ikke lenger var medlem av Stortinget, ble nå utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder og var utenfor det politiske liv resten av perioden. Han ble imidlertid innvalgt igjen for stortingsperioden 1898-1900, og ble igjen Høires gruppeleder. Etter denne perioden trakk han seg helt ut av det offentlige liv og gikk også av som Høires formann. I 1901 ble han utnevnt til dommer i Høyesterett, et embete han imidlertid måtte forlate på grunn av sykdom i 1904. Fram til sin død i 1912 levde han nå utenfor det politiske og juridiske liv.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon