Anne Enger Lahnstein
Konstituert statsminister 1998.
Artikkel | Sist oppdatert: 24.05.2011
Anne Enger har vært sykepleielærer, politiker og fylkesmann.
(Foto: Senterpartiet).
Statsråd 17. oktober 1997-8. oktober 1999, sjef for Kulturdepartementet og statsministerens stedfortreder. Også konstituert statsminister 31. august-24. september 1998. Også konstituert sjef for Olje- og energidepartementet 26. mars-27. august 1999.
Født i Trøgstad i Østfold 9. desember 1949, datter av bonde Knut Enger (1924-) og Aslaug Olberg (1926-2007).
Gift 1975 med konsulent Geir Lahnstein (1946-), sønn av oboist Kees Lahnstein (1902-1975) og Randi Guldahl (1912-1993). Ekteskapet oppløst 1996, familienavnet senere endret tilbake til Enger.
Anne Enger vokste opp på gård i Trøgstad og tok examen artium i Askim i 1968. Deretter utdannet hun seg til sykepleier, sosionom og diakon (1975) ved Det norske Diakonhjem i Oslo, før hun var sykepleielærer samme sted fram til 1978.
Fra 1978 til 1979 var Lahnstein sekretariatsleder i Folkeaksjonen mot fri abort. Hennes syn var at beslutningen om abort burde fattes av en nemnd bestående av den gravide kvinnen, en som kvinnen selv utpekte og en representant for samfunnet.
I 1980 ble Lahnstein gruppesekretær for Senterpartiet på Stortinget, før hun i 1985 ble innvalgt som representant fra Akershus. I 1989 ble hun partiets parlamentariske leder, noen måneder før Senterpartiet dannet regjering sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti under Jan P. Syses ledelse. Det ble dermed Lahnstein som, på grunn av indre uenighet i regjeringen om EU-politikken, kom til å styre oppløsningen av Syses regjering i november 1990. Lahnstein pekte på Arbeiderpartiet som regjeringsalternativ, og Senterpartiets brudd med den borgerlige blokken var dermed et faktum.
I 1991 ble Lahnstein valgt som Senterpartiets leder, og ved valget i 1993 ble partiet med 32 mandater Stortingets nest største parti. Dette førte til det såkalte sentrumssamarbeidet mellom Senterpartiet, KrF og Venstre.
I valgkampen før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap senhøstes 1994, var Lahnstein nei-sidens ledende skikkelse uten annen formell plattform enn ledervervet i Senterpartiet. Hun fylte etter hvert rollen med politisk styrke, og la først og fremst vekt på konstitusjonelle og demokratiske argumenter.
Fram mot valget i 1997 ble sentrumssamarbeidet mellom Sp, KrF og Venstre av Lahnstein drevet fram som et regjeringssamarbeid. Etter en tid overlot hun statsministerkandidaturet til KrFs Kjell Magne Bondevik.
Da statsminister Thorbjørn Jaglands arbeiderpartiregjering gikk av på grunn av valgresultatet høsten 1997, var veien åpen for en sentrumsregjering. Bondevik ble statsminister, med Lahnstein som kulturminister og statsministerens stedfortreder. I september 1998 var Lahnstein konstituert statsminister noen uker da Bondevik var sykmeldt.
Vedtaket om bygging av ny opera i Oslo er en hovedsak fra Lahnsteins tid som kulturminister. Hun kom også til å markere seg som konstituert olje- og energiminister våren 1999, og hun var førende i prosessen som gjorde at Gunnar Stålsett i 1998 ble utnevnt til Den norske kirkes biskop i Oslo – mot KrFs ønske.
Våren 1999 overlot Lahnstein vervet som Senterpartiets leder til statsrådskollega Odd Roger Enoksen, som nå også rykket opp som statsministerens stedfortreder. I oktober 1999 gikk hun ut av regjeringen, og varslet snart at hun også ville takke nei til gjenvalg på Stortinget. Høsten 2001 ble hun ansatt som generalsekretær i Redningsselskapet.
Anne Enger ble i 2004 utnevnt til fylkesmann i sitt hjemfylke Østfold.
Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Fylkesmannen i Østfold