Ny veileder til miljøinformasjonsloven

På miljostatus.no kan du finne mye informasjon om klima og miljø, hva som påvirker det og hvordan det utvikler seg over tid. Du kan også søke etter dokumenter med miljøinformasjon hos offentlige myndigheter og be om å få se slike dokumenter på einnsyn.no. Du kan også be myndigheter og virksomheter direkte om å få miljøinformasjon som du ikke finner der. 

Miljøinformasjonsloven gir alle rett til å spørre og krav på å få svar fra myndigheter og virksomheter på hvordan miljøgifter i produkter, utslipp fra industri og arealinngrep kan påvirke oss og klimaet og miljøet vårt.  Med miljøinformasjon kan du finne ut hva du kan gjøre for å beskytte klima og miljø. Du kan finne ut om du trenger å beskytte deg mot virkninger av miljøskade, for eksempel om utslipp til luft kan være skadelig for deg eller om det er risiko for flom der du bor. Med miljøinformasjon kan du også påvirke andre personer, næringsliv og myndigheter til å handle til beste for miljøet.

Du finner miljøinformasjonsloven på Lovdata. 

Du kan lese mer om loven og hvilke rettigheter loven gir deg og hvordan du kan bruke dem i denne veilederen til miljøinformasjonsloven.

Du kan spørre om hvordan det står til med klima og miljø, hva som påvirker det og hvordan det skjer.  Du kan spørre om innholdet i produkter eller måten de er laget på kan skade klima eller miljø, hvorfor og hvordan.  Du kan spørre om planer om vei, jernbane eller bygninger i din kommune påvirker klima eller miljø og hva som blir gjort for å gjøre påvirkningen så liten som mulig. 

Du kan lese mer om hva slags klima- og miljøinformasjon du har krav på i kapittel 3 i veilederen.

Offentlige myndigheter

Du har rett til å spørre etter informasjon om klima og miljø fra kommunen din, fylkesmannen, departementer, direktorater og andre offentlige myndigheter. 

Du kan lese mer om hvilke offentlige myndigheter du kan spørre i kapittel 5 i Veilederen.  Du kan lese mer om hva slags informasjon de skal ha i kapittel 6 i Veilederen. Last ned veilederen her.

Offentlige og private virksomheter

Du har rett til å spørre virksomheter her i Norge etter informasjon om alt ved virksomheten, dvs. alt den bruker og alt den lager eller selger, som kan påvirke klima eller miljø.  Påvirkning på miljø kan være forurensning, avfall, energiforbruk, arealbruk, påvirkning på bestander av fisk eller vilt og alt annet som lever eller finnes av ressurser i naturen.  Dette er miljøinformasjon som virksomhetene skal ha kunnskap om, slik at de som spør skal kunne få svar. 

De som lager, importerer eller selger produkter skal også kunne svare på om produktene inneholder noe eller har egenskaper som kan føre til helse- eller miljøskade, og hva dette eventuelt er.  Det følger av produktkontrolloven § 10.  Du kan lese mer om skillet mellom miljøinformasjon og produktinformasjon i kapittel 3.5 i Veilederen [hyperlenke til kapittel 3.5 i Veilederen til miljøinformasjonsloven]. Du kan også finne informasjon om produkter og retten til informasjon etter produktkontrolloven på Miljødirektoratets nettsider om dette.

Du har også rett til å spørre virksomheter i Norge om hvordan de påvirker miljøet i andre land gjennom produksjon eller distribusjon av produkter utenfor Norge. Det gjelder likevel bare hvis de har eller kan få tak i informasjonen. Virksomheter må gjøre en innsats for å kunne gi deg informasjonen hvis du spør etter den. Hvis de ikke har den selv må de spørre den de har kjøpt varen fra om å få den. Du kan lese mer om dette i kapittel 8.2.2 i Veilederen.

Du kan lese mer om hvilke myndigheter og virksomheter du kan spørre i kapittel 5 i Veilederen.  Du kan lese mer om hva slags informasjon de skal ha i kapittel 6 i Veilederen.

Det er ingen krav til hvordan du spør. Du kan ringe, skrive eller møte opp og spørre. Du må bare si eller skrive hva du vil ha informasjon om.  Du må likevel spørre sånn at de du spør kan forstå hva du er ute etter og finne ut om de har eller skulle hatt informasjonen og må skaffe den. Ellers kan de avvise spørsmålet. Men det skal mye til. Myndighetene må gi deg litt hjelp hvis det trengs til å stille spørsmålet sånn at du kan få det du er ute etter. De må også hjelpe til med å finne ut hvem som kan svare på det.  Det må ikke virksomheter. 

Du kan lese mer om hvordan du kan spørre myndighetene i kapittel  og hvordan du kan spørre virksomheter i kapittel 8.3 i Veilederen.

Du har krav på å få informasjon om det du har rett til å spørre myndigheter og virksomheter om. Se det som står om dette over.

Myndigheter kan likevel nekte å gi deg informasjon hvis det du spør etter er omfattet av unntakene fra innsyn etter offentleglova.  Det kan for eksempel være informasjon som finnes i dokumenter som myndighetene har laget selv til eget bruk og ikke sendt ut til andre (interne dokumenter). Det kan også være informasjon som det er taushetsplikt om, eller informasjon som kan skade forholdet mellom Norge og andre land hvis den kommer ut.  Myndighetene kan likevel bare nekte å gi deg slik informasjon hvis det er viktigere å ta vare på de interessene som unntakene skal beskytte enn de miljø- og samfunnsinteressene som innsyn skal ta vare på.  Innsyn skal gjøre det lettere for deg og alle andre å finne ut hva som skjer med klima og miljø og hvorfor det skjer, og å gjøre noe med det. 

Du kan lese mer om hva som skal til for at myndighetene skal kunne nekte å gi deg informasjon i kapittel 7.4 i Veilederen.

Virksomheter kan likevel nekte å gi deg informasjon hvis det du spør etter er helt klart er urimelig, er forretningshemmeligheter eller er informasjon som kan gjøre det lettere å skade særlig utsatte deler av miljøet eller utryddingstruede planter eller dyr. 

Du kan lese mer om hva som skal til for at virksomheter skal kunne nekte å gi deg informasjon i kapittel 8.4 i Veilederen.

Du har alltid krav på å få informasjon både fra myndigheter og virksomheter om forurensning som er helseskadelig eller kan forårsake alvorlig miljøskade. Det samme gjelder hvordan du kan hindre eller redusere slik helse- eller miljøskade og informasjon om ulovlige inngrep i eller skader på miljøet. Du kan lese mer om dette i kapittel 7.4.3 i Veilederen.

Du har krav på svar fra myndigheter så raskt som mulig og senest før det er gått 15 arbeidsdager.  Fra virksomheter skal du få svar innen 1 måned. Hvis det er mye informasjon du har spurt om eller informasjon som det er vanskelig å finne fram, kan både myndigheter og virksomheter bruke inntil 2 måneder på å svare. Det skal du i så fall få beskjed om i et foreløpig svar.

Du kan lese mer om fristene for å få svar i kapittel 7.5.2 og 8.5 i Veilederen.

Både myndigheter og virksomheter bestemmer selv hvordan de vil gi deg informasjonen du spør om. Du har likevel krav på å få informasjonen sånn at du får det du er ute etter og forstår den. Fra myndighetene kan du kreve å få kopi av informasjonen enten på papir eller elektronisk i alle formater og språkversjoner den finnes i.  Hvis informasjonen allerede finnes et sted der alle kan få tilgang til den, for eksempel på miljostatus.no kan både myndigheter og virksomheter svare deg at du kan finne den der.

Du kan lese mer om dette i kapittel 7.5.1 og 8.5 i Veilederen.

Hvis myndighetene avslår å gi deg informasjonen du spør om, skal du få avslaget skriftlig. I avslaget skal det stå hvilken bestemmelse i miljøinformasjonsloven som er grunnen for avslaget og en kort begrunnelse for hvorfor de avslår. Du kan kreve en nærmere skriftlig begrunnelse innen 10 arbeidsdager etter at du har fått avslaget.  Det skal også stå i avslaget.  I avslaget skal det også stå om retten til å klage. Du kan sende klagen til myndigheten som avslo å gi deg informasjonen du spurte om.  De kan bestemme om de vil gi deg informasjonen likevel, eller om de vil sende klagen videre til den myndigheten som står over dem. Fristen for å klage er 3 uker fra du har fått avslaget.

Hvis en virksomhet avslår å gi deg informasjonen du spør om, skal de gi deg beskjed om hvilken bestemmelse i miljøinformasjonsloven som er grunnen for avslaget. Du kan ikke kreve å få et avslag fra virksomheter skriftlig. De behøver heller ikke gi deg en kort begrunnelse, men de må gi deg beskjed om at du kan kreve å få en slik begrunnelse skriftlig innen 3 uker etter at du har fått avslaget. Hvis du krever det før fristen går ut må de gi deg en slik begrunnelse før det er gått 10 arbeidsdager fra de fikk kravet fra deg. Når de avslår må de også gi deg beskjed om at du kan klage og når du må gjøre det. 

Du kan lese mer om saksbehandlingen i kapittel 7.5 (myndigheter) og 8.5 (virksomheter) i Veilederen.

Fristen for å klage er 3 uker fra du har fått avslaget. Hvis du ikke får noe svar på 2 måneder regnes det som et avslag som du kan klage på. 

Du kan sende klage over avslag fra myndigheter til den myndigheten som avslo å gi deg informasjonen du spurte om.  De kan bestemme om de vil gi deg informasjonen likevel, eller om de vil sende klagen videre til den myndigheten som står over dem.

Du kan sende klage over avslag fra virksomheter til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Du finner mer informasjon om hvordan du klager på nettsiden til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Du kan lese mer om retten til å klage i kapittel 7.6 (myndigheter) og 8.6 (virksomheter) i Veilederen.

Miljøinformasjonsloven gir alle rett til å spørre og krav på å få svar fra offentlige og private virksomheter på hvordan de påvirker klima og miljø.  

Formålet med loven er å sette folk flest i stand til å beskytte seg mot virkninger av miljøskade, for eksempel om utslipp fra en virksomhet til luft eller vann kan være skadelig eller om produktene en virksomhet bruker eller produserer kan skade klima eller miljø. Miljøinformasjon kan også brukes til å påvirke andre personer, næringsliv og myndigheter til å handle til beste for miljøet.

Du finner miljøinformasjonsloven på Lovdata. 

Det står mer om loven, hvilke virksomheter den gjelder for og hvilke plikter den gir dem i denne Veilederen til miljøinformasjonsloven 

Loven gjelder for alle offentlige myndigheter og alle offentlige og private virksomheter som er etablert i Norge. Det følger av § 4 i loven.  Den gjelder både for næringsvirksomhet og annen organisert virksomhet.  Den gjelder både store og små virksomheter.  Myndigheter og virksomheter har ulike plikter.  Her omtaler vi bare virksomhetenes plikter.

Både privatpersoner, organisasjoner og bedrifter kan spørre virksomheter etter miljøinformasjon. Det følger av § 16 i loven. De behøver verken være norske eller bo eller høre hjemme her. De behøver verken å vise at de trenger informasjonen eller si hva de skal bruke den til. De må bare si hva de vil ha informasjon om.

Du kan lese mer om dette i kapittel 4, 5 og 8.1 i Veilederen.

Nei, for loven har ingen krav til hvordan spørsmål om informasjon må stilles. De kan stilles muntlig, skriftlig eller ved å møte opp i butikk eller kontorlokalet. Det er nok å si eller skrive hva man vil ha informasjon om.  Spørsmålet må likevel stilles sånn at virksomheten kan forstå hva det gjelder og finne ut om de har eller skulle hatt informasjonen og må skaffe den. Ellers kan den avvise spørsmålet. Men det skal mye til.

Du kan lese mer om dette i kapittel 8.3 i Veilederen.

En virksomhet skal ha kunnskap om hvordan den påvirker miljøet. Det følger av § 9 i loven. Det omfatter alle slags typer påvirkining. Det omfatter både forurensning, utslipp av klimagasser, avfall, energiforbruk, arealbruk, jakt og fiske og annen påvirkning på naturen.

Det omfatter påvirkning fra alt virksomheten bruker for å drive virksomheten, og alt den produserer.

Det omfatter både påvirkning som har skjedd og den som kan skje. Det er ikke noe krav om sannsynlighet for at påvirkningen skal kunne skje. Det omfatter likevel bare miljøpåvirkning som er mer enn ubetydelig. Hvor mye som skal til må vurderes for hver påvirkningsfaktor for seg, ikke for påvirkningen fra virksomheten samlet sett. "Ikke ubetydelig" er noe mer enn ubetydelig skade, men mindre enn "vesentlig" påvirkning. 

Du kan lese mer om dette i kapittel 6.2 og 8.2 i Veilederen.

Alle har krav på å få informasjon om hvordan virksomheter kan påvirke miljøet. Det følger av § 16 i loven. Det skal virksomhetene ha kunnskap om, se over.  

Virksomheter som lager, importerer eller selger produkter skal også kunne svare på om produktene inneholder noe eller har egenskaper som kan føre til helse- eller miljøskade, og hva dette eventuelt er.  Det følger av produktkontrolloven § 10.  Du kan lese mer om skillet mellom miljøinformasjon og produktinformasjon i kapittel 3.5 i Veilederen.

Virksomheter må også svare på spørsmålet om informasjon om hvordan den påvirker miljøet i andre land gjennom produksjon eller distribusjon av produkter utenfor Norges grenser. Det følger av § 16 annet ledd i loven.  Det gjelder likevel bare hvis informasjonen er tilgjengelig. Virksomheter i Norge må likevel gjøre en innsats for å få tak i informasjonen når noen spør etter den. De må da spørre etter informasjonen fra den de har kjøpt varen fra. Hvis de ikke får svar må de spørre en gang til og forklare at de spør fordi de har informasjonsplikt etter norsk lov. Du kan lese mer om dette i kapittel 8.2.2 i Veilederen.

Virksomheter kan likevel nekte å gi ut informasjon hvis spørsmålet om informasjon helt klart er urimelig, eller hvis det gjelder forretningshemmeligheter eller informasjon som kan gjøre det lettere å skade særlig utsatte deler av miljøet eller utryddingstruede planter eller dyr. 

Du kan lese mer om hva som skal til for å kunne nekte å gi informasjon i kapittel 8.4 i Veilederen.

Virksomheter skal alltid gi ut informasjon om forurensning som er helseskadelig eller kan forårsake alvorlig miljøskade. Det samme gjelder informasjon om hvordan man kan hindre eller redusere slik helse- eller miljøskade og informasjon om ulovlige inngrep i eller skader på miljøet.

Du kan lese mer om dette i kapittel 7.4.3 i Veilederen.

Virksomheter må svare innen 1 måned. Hvis det er spurt etter mye informasjon eller informasjon som det er vanskelig å finne fram, kan virksomheter bruke inntil 2 måneder på å svare. Da må de gi den som spør beskjed om det i et foreløpig svar.

Du kan lese mer om fristene for å få svar i kapittel 8.5 og 7.5.2 og i Veilederen.

Virksomheter bestemmer selv hvordan de vil gi ut informasjonen det blir spurt om. De må likevel gi ut informasjonen sånn at de som spør får det de er ute etter og forstår informasjonen. Hvis informasjonen allerede finnes et sted der alle kan få tilgang til den, for eksempel på virksomhetens nettsider, norskeutslipp.no eller Miljødirektoratets forbrukerinformasjonssider, kan både myndigheter og virksomheter svare deg at du kan finne den der.

Du kan lese mer om dette i kapittel 8.5 og 7.5.1 i Veilederen.

Hvis virksomheten ikke vil gi ut informasjonen må den gi den som spør beskjed om det. Beskjeden om avslaget på krav om informasjon kan gis muntlig eller skriftlig. Den må vise til bestemmelsen i miljøinformasjonsloven som er grunnen for avslaget. Den behøver ikke inneholde noen begrunnelse.  Den må inneholde informasjon om retten til å kreve å få en kort begrunnelse skriftlig innen 3 uker etter at den som spør har fått avslaget.  Hvis det kommer et krav om det før fristen går ut, må virksomheten gi begrunnelsen før det er gått 10 arbeidsdager fra den fikk kravet. Beskjeden om avslaget må også inneholde informasjon om retten til å klage.

Du kan lese mer om saksbehandlingen i kapittel 8.5 og 7.5 i Veilederen. 

Den som har fått avslag på krav om informasjon kan klage innen 3 uker etter at avslaget er mottatt. Hvis virksomheten ikke svarer før det er gått 2 måneder, regnes det som et avslag.

Klage over avslag fra virksomheter sendes til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Du finner mer informasjon om hvordan de behandler klager på nettsiden til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Du kan lese mer om retten til å klage i kapittel 8.6  i Veilederen.

Miljøinformasjonsloven gir alle rett til å spørre og krav på å få svar fra myndigheter og virksomheter på hvordan miljøgifter i produkter, utslipp fra industri og arealinngrep kan påvirke oss og klimaet og miljøet vårt. 

Loven skal gi folk flest tilgang til miljøinformasjon slik at de selv kan verne miljøet, beskytte seg mot helse- og miljøskade og påvirke andre personer, virksomheter og myndigheter til å handel til beste for miljøet.

Offentleglova gir også hvem som helst rett til miljøinformasjon, men bare hvis den finnes i dokumenter i offentlig virksomhet. Miljøinformasjonsloven gir i noen tilfelle større rettigheter enn offentleglova.  Når myndighetene får et krav om informasjon må de derfor først finne ut om det gjelder miljøinformasjon og derfor skal behandles etter miljøinformasjonsloven. Det er derfor viktig å kjenne begge lovene godt slik at de som ber om informasjon får det de har krav på.

Du finner miljøinformasjonsloven på Lovdata. 

I denne Veilederen til miljøinformasjonsloven [hyperlenke til Veilederen til miljøinformasjonsloven] kan du lese mer om loven, hvilke rettigheter den gir alle og enhver til å be om og få informasjon fra offentlige myndigheter, og hvordan myndigheter skal behandle krav om informasjon.

Miljøinformasjonsloven gir størst rettigheter på følgende punkt:

• Loven omfatter flere offentlige organer og virksomheter enn offentleglova § 2. Det følger av § 5 i miljøinformasjonsloven. Les mer om dette i kapittel 5.2 i Veilederen. 
• Loven gir offentlige organer kunnskapsplikt om miljø. Det følger av § 9. Les mer om dette i kapittel 6 i Veilederen.
• Myndighetene må tilrettelegge informasjonen de skal gi til dem som spør så de får det de trenger. Det følger av at retten gjelder informasjon, ikke dokument. Les mer om dette i kapittel 3.6 i Veilederen.
• Unntaksgrunnene er de samme, men adgangen til å bruke dem er mer begrenset etter miljøinformasjonsloven. Det følger av §§ 11 og 12 i loven. Les mer om dette i kapittel 7.4.3-7.4.5 i Veilederen.
• Begge lovene krever at kravet besvares raskt, men miljøinformasjonsloven setter i tillegg en absolutt frist på 15 arbeidsdager for å svare. Det følger av § 13 tredje ledd. Les mer om dette i kapittel 7.5.2 i Veilederen.
• Miljøinformasjonsloven har strengere krav til den skriftlige begrunnelsen for et avslag. Det følger av § 13 fjerde ledd. Les mer om dette i kapittel 7.5.3 i Veilederen.

Miljøinformasjon er definert i § 2 i loven.  Begrepet «miljøinformasjon» skal tolkes vidt. Det omfatter fakta og vurderinger i form av analyser, beregninger og andre faglige og politiske vurderinger om: 

• miljøet, inkludert kulturminner og kulturmiljø,
• menneskelig aktivitet som påvirker eller kan påvirke miljøet,
• menneskers helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan bli påvirket av miljøet eller menneskelig aktivitet som nevnt over.

Les mer om dette i kapittel 3 i Veilederen. 

Loven gjelder offentlige organer og offentlige og private virksomheter. Det følger av § 5.  Les mer om dette i kapittel 5 i Veilederen.

Offentlige organer som er forvaltningsorganer (stat, fylkeskommune og kommune) har størst kunnskapsplikt. Det er de som omfattes av § 5 første ledd bokstav a.  Kunnskapsplikten deres følger av § 8. Hvert forvaltningsorgan skal ha generell informasjon om miljøet, hva som kan påvirke det, hvilke konsekvenser vedtak de fatter og politikken de utvikler kan ha og hvordan dette har vært og kan endre seg innenfor deres ansvarsområde. Fiskerimyndighetene skal ha kunnskap om miljøforhold i fiskeriene, energimyndighetene om miljøvirkninger av utbygging av energianlegg og energiforsyning, kommunene om arealforvaltningen lokalt, osv.  Denne miljøinformasjonen skal de også gjøre allment kjent på en samlet og lett tilgjengelig måte. Nettportalen miljostatus.no inneholder miljøinformasjon fra flere statlige etater, men dekker ikke alle forvaltningsorganers ansvarsområder og kunnskapsplikt.

Både forvaltningsorganer og andre offentlige organer skal ha kunnskap om miljøvirkninger av den virksomheten de driver. Det omfatter miljøvirkninger av renhold, energibruk, transport, innkjøp og forbruk av varer og tjenester, og avfallshåndtering.  Det følger av § 9. Kunnskapsplikten gjelder bare forhold ved virksomheten som har en «ikke ubetydelig påvirkning» på miljøet.

Les mer om kunnskapsplikten i kapittel 6 i Veilederen.

Spørsmål kan stilles muntlig eller skriftlig.  Det kan komme som et vanlig innsynskrav via e-innsyn og arkiv/saksbehandlingssystemet, eller som et spørsmål på telefon eller epost. Det er nok at de som spør sier eller skriver hva de vil ha informasjon om.  De må likevel spørre sånn at myndigheten som blir spurt kan forstå hva de er ute etter og finne ut om de har eller skulle hatt informasjonen og må skaffe den. Hvis ikke kan myndighetene avvise spørsmålet. Men det skal mye til. Myndighetene må gi litt veiledning hvis det trengs til å stille spørsmålet sånn at de som spør kan få det de er ute etter. Hvis spørsmålet er stilt til feil myndighet, må den som får det sende det videre til den som skal ha det eller veilede om hvem som kan svare. Dette følger av § 13 tredje og fjerde ledd.  Les mer om dette i kapittel 7.3 i Veilederen.

Hovedregelen er at alle som spør etter miljøinformasjon har krav på å få det.

Myndighetene kan likevel nekte å gi ut informasjon som er omfattet av unntakene fra innsyn etter offentleglova hvis det er reelt og saklig behov for det.  Det følger av § 11 første ledd i miljøinformasjonsloven. Det innebærer at unntakene skal tolkes restriktivt. Unntaksinteressene må avveies mot de miljø- og samfunnsinteressene som innsyn skal ta vare på.  Formålsbestemmelsen i § 1 i loven gir en god pekepinn på hvilke interesser det er snakk om  Hvis miljø- og samfunnsinteressene veier tyngst, skal innsyn gis.

Du kan lese mer om hva som skal til for å nekte å gi informasjon det spørres etter i kapittel 7.4 i Veilederen. 

Myndigheter må alltid gi ut informasjon om forurensning som er helseskadelig eller kan forårsake alvorlig miljøskade. Det samme gjelder informasjon om hvordan man kan hindre eller redusere slik helse- eller miljøskade og informasjon om ulovlige inngrep i eller skader på miljøet. Du kan lese mer om dette i kapittel 7.4.3 i Veilederen. 

Myndigheter må svare så raskt som mulig og senest før det er gått 15 arbeidsdager.  Hvis det er spurt om mye informasjon eller informasjon som det er vanskelig å finne fram, kan de bruke inntil 2 måneder på å svare. Det må de gi beskjed om i et foreløpig svar hvis det ikke er åpenbart unødvendig. Dette følger av § 13 tredje ledd.

Du kan lese mer om fristene for å få svar i kapittel 7.5.2 i Veilederen. 

Myndigheter bestemmer selv hvordan de vil gi informasjonen det er spurt om. Informasjonen må likevel gis slik at den som spør får det de er ute etter og forstår den. Hvis den som spør krever det må de få kopi av informasjonen enten på papir eller elektronisk i alle formater og språkversjoner den finnes i.  Hvis informasjonen allerede finnes et sted der alle kan få tilgang til den, for eksempel på miljostatus.no, er det nok å vise til dette. Dette følger av § 13 første og andre ledd.

Du kan lese mer om dette i kapittel 7.5.1 i Veilederen. 

Hvis myndigheter ikke vil gi ut informasjonen det spørres etter, skal de gi et skriftlig avslag. I avslaget skal det stå hvilken bestemmelse i miljøinformasjonsloven som er grunnen for avslaget og en kort begrunnelse for hvorfor de avslår. Den som får avslag kan kreve en nærmere skriftlig begrunnelse innen 10 arbeidsdager etter at du har fått avslaget.  Det skal også stå i avslaget.  I avslaget skal det også stå om retten til og fristen for å klage.

Du kan lese mer om saksbehandlingen i kapittel 7.5  i Veilederen. 

Fristen for å klage er 3 uker etter at avslaget er mottatt. Hvis myndigheter ikke svarer innen 2 måneder regnes det som et avslag som det kan klages over. 

Klagen sendes til den myndigheten som avslo.  Myndigheten kan bestemme om de likevel vil gi ut informasjonen, eller om de vil sende klagen videre til nærmeste overordnede myndighet.

Du kan lese mer om retten til å klage i kapittel 7.6  i Veilederen.