Nye forskrifter til kulturminneloven om faglig ansvarsområde mv. delegasjon

Til
- departementetne
- fylkesmennene
- fylkeskommunene
- kommunene
- institusjoner som har oppaver etter lov om kulturminner

Rundskriv T-6/89
juni 1989

1. OMORGANISERING AV KULTURMINNEVERNET

1.1 INNLEDNING

I St. meld. nr. 39 (1986­87) Bygnings­ og fornminnevernet foreslå Regjeringen å omorganisere kulturminnevernet, bl.a. ved å gjøre Riksantikvaren til et direktorat med ansvar for hele fagfeltet og å legge forvaltningsansvaret for kulturminnevernet på fylkesnivå til fylkeskommunen. Ved Stortingets behandling av saken den 17. mars 1988 fikk dette forslaget bred tilslutning, jf. Innst. S. nr. 135 (1987­88).

I forbindelse med omorganiseringen har Miljøverndepartementet ved vedtak av 30. juni 1989 fastsatt ny forskrift til kulturminneloven om faglig ansvarsfordeling mv. innen kulturminnevernet. Disse forskriftene erstatter kap. 1 i forskrifter gitt ved kgl.res. av 29. februar 1979, jf. rundskriv T'5/79. Det er videre samme dag truffet vedtak om delegasjon av myndighet etter kulturminneloven.

Det er ikke gjort endrinqer i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner i forbindelse med omorganiseringen. Ved lov av 21. april 1989 nr. 17 om endringer i plan­ og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 og i visse andre lover om arealdisponering, er det imidlertid gjort endringer i kulturminnclovens §§ 8, 15, 21 og 22. Endringene trer i kraft 1. januar 1990. Til orientering er det tatt med en kort omtale av hovedpunktene i loven, jf. pkt. 2, hvor ovennevnte endringer er tatt inn. Det vil bli gitt utfyllende orientering om endringene i kulturminneloven i eget rundskriv.

Lovteksten slik den vil lyde fra 1. januar 1990, forskriftene til loven og delegasjonsvedtaket følger som vedlegg til dette rundskrivet.

1.2 GENERELT OM OMORGANISERINGEN

Miljøverndepartamentet skal fortsatt ha det overordnete forvaltningsansvaret på departementsnivå mens Riksantikvaren er gitt et direktoratsansvar for det samlete kulturminnevernet. Riksantikvaren fikk formelt status som direktorat f.o.m. 1. juli 1988. I forhold til Riksantikvarers tidligere ansvarsområde innebærer dette ansvar for nye fagområder som forhistorisk arkeologi, samisk kulturminnevern, fartøyvern og marinarkeologi.

Med enkelte unntak er forvaltningsansvaret i første instans lagt til den enkelte fylkeskommune.

Den vedtatte omorganiseringen innebærer at hovedansvaret for forvaltningen av kulturminnevernet etter loven er lagt til de ordinære forvaltningsnivåene: Departement, direktorat og fylkeskommune.

Siktemålet har bl.a. vært å styrke vernearbeidet gjennom desentralisering og demokratisering, et mer tidsmessig forvaltningsapparat og et kulturminnevern som kan fungere i et samfunn i sterk endring.

Landsdelsmuseene og sjøfartsmuseene vil beholde frigivingsmyndigheten for fredete faste fornminner og skipsfunn. I samsvar med Stortingets vedtak har Tromsø museum inntil videre et faglig hovedansvar for samisk kulturminnevern. Det er imidlertid ikke gjort endringer for så vidt gjelder den formelle vedtakskompetansen etter forskriften. Spørsmålet om den fremtidige forvaltning av det samiske kulturminnevern vil bli behandlet av Sametinget.

Vedtak om frigiving mv. av faste fornminner fattes av de arkeologiske landsdelsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø etter en nærmere geografisk inndeling. Universitetets Oldsaksamlinq i Oslo har ansvaret for Østlandsfylkene og Agderfylkene, Arkeologisk museum i Stavanger for Rogaland, Historisk museumi Bergen for Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, Universitetet i Trondheim, Museet for Romsdal, Nordmøre, Trøndelagsfylkene og Helgeland mens den nordligste delen av landet dekkes av Tromsø museum. Disse museene har også ansvaret for løse fornminner.

Ansvaret for skipsfunn mv. (registrering, undersøkelser, frigiving ol.) er ­ etter samme geografiske inndeling ­ lagt til sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen samt de arkeologiske museene i Trondheim og Tromsø.

1.3 FORHOLDET TIL DET ALLMENNE KULTURARBEID

Kulturminnevernet har en del klare tilknytningspunkter til det allmenne kulturarbeid som bl.a. museumsvirksomheten er en del av. Museene kan spille en viktig rolle i arbeidet med å fremme de holdninger og den ideologi som er n¢dvendig for å skape forståelse og grobunn for vernearbeidet. Museene besitter dessuten viktig kunnskap og kompetanse som kan utnyttes i det konkrete vedlikeholdsarbeidet. Enkelte kulturminner vil også kunne benyttes til aktiviteter av mer allmenn kulturell karakter. For å fremme denne vekselvirkningen og sikre helheter og sammenhenger, er det derfor viktig å etablere hensiktsmessige samarbeidsformer mellom de ulike museer og andre institusjoner og de myndigheter som har ansvaret for vernet av faste kulturminner. Etter departementets vurdering er forholdene lagt godt til rette for et slikt samarbeid ved å legge forvaltningsansvaret på distriktsnivå til fylkeskommunen.

1.4 FUNKSJONSFORDELINGEN

Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet har som øverste forvaltningsmyndighet først og fremst ansvar for oppgaver av overordnet karakter som vernepolitikkens omfang og virkemidler. Dette er bl.a. lovendringer, fortolkninger mv., forskrifter og overordnete retningslinjer, budsjettarbeid, klagesaker og enkeltsaker av prinsipiell karakter.

Riksantikvaren

Riksantikvaren har direktoratsansvar for samtlige felter innen kultursinnevernet. Dette innebærer forvaltnings­, iverksettende og koordinerende funksjoner. Riksantikvaren vil være Miljøverndepartementets faglige rådgiver og forberede saker innen kulturminnevernet for departementet.

Denne tosidigheten ved Riksantikvarens virksomhet innebærer at det er forskjellige hensyn som må legges til grunn. Som rådgiver/saksforbereder skal rene sektorinteresser tillegges vekt. Som utøvende organ forutsettes Riksantikvaren å ta avgjørelser som innebærer en avveining av allmenne samfunsmessige hensyn. Vedtak som treffes i henhold til kulturminneloven skal således bygge på en vurdering av motstridende interesser.

På nasjonalt nivå er det videre en oppgave for direktoratet å arbeide strategisk med å utvikle vernepolitiske målsettinger og langtidsplaner for vernearbeidet, og å foreta resultatoppfølging.

Riksantikvaren har overtatt mange av departementets tidligere oppgaver som saksbehandlende instans i første ledd. Her er det særlig grunn til å merke seg at Riksantikvaren har fått delegert myndighet til å fatte fredningsvedtak etter lovens §§ 5, 15 og 21. Samtidig er flere av Riksantikvarens tidligere oppgaver delegert til fylkeskommunene.

Riksantikvarens oppgaver vil ellers i hovedsak være å:

• utforme retningslinjer og kriterier for vernearbeidet
• legge til rette for lokalt vern gjennom utvikling av hensiktsmessige virkemidler, produksjon av grunnlagsdata, opplæring og informasjon om hvordan vernearbeidet kan gjennomføres
• utforme retningslinjer for hvordan kulturminner kan innpasses i kommunale arealplaner, og i regionale og nasjonale verneplaner
• utforme retningslinjer for frigiving av fornminner herunder nødvendige oppfølgende tiltak dersom fornminner skal fjernes
• trekke opp rammer og retningslinjer for det konkrete vedlikeholds­ og skjøtselsarbeidet
• analysere behovet for og utforme en samlet strategi og plan for statlig informasjonsvirksomhet
• ha ansvaret for middelalderbygningene
• være klageorgan for vedtak som treffes i førsteinstans i fylkeskommunene og landsdelsmuseene/sjøfartsmuseene
  

Landsdelsmuseene og sjøfartsmuseene

De fem arkelogiske landsdelsmuseene og de tre sjøfartsmuseene beholder frigivingsmyndigheten for automatisk fredete fornminner. Landsdelsmuseene har ansvaret for gjennomføringen av arkeologiske utgravninger. Klageinstans for vedtak i frigivelsessaker er Riksantikvaren.

Fylkeskommunen

Med enkelte unntak skal fylkeskommunene overta Riksantikvarens oppgaver herunder myndigheten til å fatte vedtak i en rekke saker etter kulturminneloven. Det samme gjelder den saksbehandling i første instans som i dag skjer ved landsdelsmuseene. De viktigste unntakene er forvaltningen av middelalderbygningene og frigiving og utgravninger av faste fornminner og ivaretakelse av løse fornminner. I tillegg er forvaltningen av samisk kulturminnevrn i sin helhet holdt utenfor delegeringen, jf. det som er sagt foran under pkt. 1.2. Etter omorganiseringen vil alle henvendelser vedrørende kulturminnevern kunne rettes til vedkommende fylkeskommune.

Hovedoppgavene for fylkeskommunen er i første rekke knyttet til konkret skjøtsels­ og vernearbeid og til å ivareta de samlete verneinteressene i plan­ og utbyggingssaker mv., bl.a. ved å gi forvaltningsuttalelser.

Kommunene

Kommunene har i dag ingen lovforvaltende oppgaver etter kulturminne1oven. I St.meld. nr. 39 (1986/87), Bygnings­ og fornminnevernet, er det foreslått at kommunene inntil videre heller ikke skal ha slike oppgaver. Kommunen har imidlertid gjennom sin areal­ og ressursdisponering etter bl.a. plan­ og bygningsloven et hovedansvar for den fysiske miljøutforming, og bør kunne ivareta en rekke praktiske pleie­ og vedlikeholdsoppgaver i samarbeid med fylkeskommunene og de øvrige vernemyndigheter. En forankring av kulturminnevernet i kommunene er derfor en helt nødvendig forutsetning for utviklingen av et fremtidsrettet kulturminnevern. Utvikling av og støtte til kulturrainnearbeidet i kommunene bør være en sentral oppgave for fylkeskommunen i samråd med bl.a. bygningsråd og kulturstyre, eventuelt den kommunale miljøvernforvaltning, jf. det igangværende prøveprosjektet med miljøvern i kommunene (M2) .

En mer detaljert avgrensning av ansvarsområdene, samarbeidsrutiner mv. mellom forvaltningsnivåene etc., må skje i direkte samarbeid mellom Riksantikvaren og fylkeskommunene og landsdelsmuseene f.eks. i form av faglige kontaktmøter el.

1.5 FORHOLDET MILJØVERNDEPARTEMENTET/RIKSANTIKVAREN - FYLKESKOMMUNEN OG LANDSDELS MUSEENE

Oppgaver og myndighet er lagt til fylkeskommunen som sådan og ikke til etater, kontorer e.l. innen administrasjonen. Dette innebærer en avvikling av den midlertidige ordningen med selvstendig innsigelsesrett for fylkeskonservator etter plan­ og bygningsloven § 27­2 nr. 2, jf. departementets brev av 14. mars 1987 til fylkeskommunen. Denne innsigelsesretten vil etter ikrafttreden av forskriftsendringene tilligge fylkeskommunen som sektormyndighet for kulturminnevernet.

Fylkeskommunen er politisk styrt og dette inner bærer at fagadminstrasjonens vurderinger kan overprøves av de politiske organene i fylkeskommunen. Av hensyn til behovet for å kunne føre en overordnet og samordnet nasjonal vernepolitikk er det derfor fastsatt visse saksbehandlingsrutiner mv. som skal sikre at nasjonale verneverdier ikke blir skadelidende.

Dette er gjort ved at det i forskriftene er eteblert rutiner som siker at visse konflikter som berører nasjonale verneinteresser, f.eks. fredete kulturminner, skal forelegges Riksantikvaren jf. forskriftene kap. 1 § 3.

En naturlig følge av dette punktet i forskriften er at det etableres som fast praksis at fagadministrasjonens faglige vurdering skal foreligge uavkortet for de politiske organer. Det vises i denne sammenheng til kommunal- og miljøvernkomiteens innstilling side 8, venstre spalte (Innst. S. nr. 135 (1987­88)).

I henhold til generelle forvaltningsrettslige prinsipper kan overordnet forvaltningsorgan gi instrukser om saksbehandling og lovtolking samt gi generelle retningslinjer for hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved skjønnsutøvelse. Dette gjelder også når myndigheten er lagt til fylkeskommunen.

Departementets/Riksantikvarens rolle innebærer således myndighet til å gi generelle instrukser om saksbehandling mv. Det er videre et overordnet ansvar å sikre at sentrale vernepolitiske målsettinger blir fulgt gjennom bl.a. prioritering av oppgaver og tildeling av eventuelle tiltaksmidler. Konflikter mellom lokale/regionale og nasjonale interesser forutsettes løst på statlig nivå.

2. KULTURMINNELOVEN

Lov om kulturminner er av 9. juni 1978 (nr. 50). Det er gitt regler om faglig ansvarsfordeling mv. i forskrift fastsatt ved kgl.res. av 9. februar 1979 med endringer vedtatt av Miljøverndepartementet 30. juni 1989.

I kulturminneloven er oppgaver i en rekke bestemmelser tillagt "vedkommendc myndighet". I en del tilfeller er myndigheten lagt direkte til departementet. I henhold til forskriftens § 10 er den myndighet som etter loven er lagt til Kongen delegert videre til departementet. Dette gjelder bl.a. myndigheten til å peke ut rette myndighet etter loven.

2.1 Lovens materielle innhold.

Geografisk virkeområde er landområdene og havbunnen ut til territorialgrensen. Det er gitt egne forskrifter for Svalbard og Jan Mayen som gir kulturminnene her omtrent det samme vern som i fastlands­Norge.

Kulturminneloven har straffesanksjonerte bestemmelser om følgende kategorier kulturminner:

2.2 LEGALFREDETE KULTURMINNER

Legalfredete kulturminner er kulturminner som er fredet direkte i medhold av loven. Det er således ikke nødvendlg med noe eget forvaltningsvedtak eller at vernemydighetene fastslår at objektet kommer inn under loven, for at rettsvirkningene av fredningen skal inntreffe.

Kulturminneloven inneholder en til dels omfattende og detaljert opplisting av kulturminner som er fredet direkte i medhold av loven, § 4. Dette dreier seg i utgangspunktet om alle påviselige spor etter menneskelig aktivitet fra før reformasjonen, dvs. eldre enn 1537. Dette er det loven omtaler som faste fornminner. For samiske kulturminner er grensen for legalfredning satt ved 100 år.

De fleste fornminner er hverken monumentale eller særlig visuelt imponerende på annen måte. Mange er til og med fullstendig uten overflatemarkering og lar seg kun påvise gjennom sakkyndig glransking, (registrering, utgraving, dateringsanalyser mv.). Dette gjør det ikke mindre viktig å verne om dem. Fornminnene er vårt viktigste og til dels eneste kildematariale fra forhistorisk tid.

Med til et fredet fornminne hører også en sikringssone som regnes ut fra fornminnets synlige eller kjente ytterkant. Med mindre annet er særlig bestemt er denne sikringssonen på fem meter (§ 6). Det er opp til "rette myndighet" å vurdere behovet for og eventuelt fastsette en annen sikringssone.

Etter § 3 er det forbudt å sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme fredete faste fornminner eller fremkalle fare for at dette kan skje uten at det foreligger særskilt tillatelse fra rette myndighet. Forbudet rammer også det å fremkalle fare for slik skade jf. uttrykket "egnet til". Det er derfor ikke nødvendig at skaden har materialisert seg før det gripes inn. Dette korresponderer også med bestemmelsen i § 8 som omhandler tiltak som kan virke inn på fredete fornminner på en slik måte som nevnt i § 3 og straffebestemmelsen i § 27 solm retter seg generelt mot den som overtrer påbud gitt i eller i medhold av loven. Forbudet retter seg videre både mot direkte fysisk ødeleggelse/inngrep og mot visuelle "forstyrrelser" som kan sammenlignes med direkte inngrep.

Lovens § 8 har regler om fremgangsmåten for å få tillatelse til inngrep i fredete faste fornminner. Bestemmelsen foreskriver en handlingsplikt for den som vil sette i gang slike tiltak og må sees i sammenheng med § 9 som foreskriver en undersøkelsesplikt for den som planlegger bestemte typer tiltak uansett om en har grunnlag for å tro at dette vil komme i konflikt med fredete fornminner eller ikke.

Etter § 8 må den som ønsker å sette i gang et tiltak som vil kunne virke inn på fredete faste fornminner på en slik måte som nevnt i § 3 tidligst mulig melde fra til rette fagmyndighet eller nærmeste politimyndighet. Fagmyndigheten avgjør så om tiltaket kan gjennomføres og fastsetter eventuelle vilkår. Dersom en først oppdager konflikten i forbindelse med selve gjennomføringen av arbeidet har tiltakshaver en ubetinget plikt til å stanse arbeidet i den grad det kan berøre det fredete fornminnet, og melde fra om dette. Det er her viktig å være klar over at svært mange fornminner er fullstendig uten markeringer på markoverflaten og at de heller ikke er registrert eller kjent av vernemyndighetene. Nevnte bestemmelse innebærer at mange rådighetsinnskrenkninger som følger av legalfredningen i § 3 inntrer for fullt fra det øyeblikk fornminnets eksistens faktisk blir kjent.

I § 9 er det gitt regler om at en ved planlegging av offentlige og større private tiltak plikter å undersøke om tiltaket vil kunne virke inn på fredete faste fornminner. Dette forutsettes gjort ved at planene for tiltaket sendes rette myndighet for uttalelse.

Etter forskriftene er vedkommende fylkeskommune rette adressat for henvendelser etter §§ 8 første ledd og 9.

Kulturminneloven § 10 har spesielle regler om dekning av utgifter til sikring eller særlig granskning av fornminner. For det første skal tiltakshaver selv dekke de utgifter vernemyndighetene har i forbindelse med gjennomføring av undersøkelsesplikten etter § 9 ­ i praksis utgifter til befaring og arbeid i felt mv. For det andre blir tillatelse til inngrep i fredete faste fornminner nesten uten unntak gitt på det vilkår at fornminnet skal undersøkes vitenskapelig før det blir ødelagt ­ i praksis vil dette normalt si en arkeologisk utgravning. Slike unders¢kelser kan være både tidkrevende og dyre. Det er lovens hovedregel at tiltakshaver selv må betale det slike undersøkelser koster. Ved mindre private tiltak skal det fastsettes en utgiftsfordeling mellom det offentlige og tiltakshaveren.

Etter at eier eller bruker er varslet har fagmyndighetene etter loven adgang til bl.a. å registrere, vedlikeholde og granske fredete faste fornminner jf. § 11.

2.3 VEDTAKSFREDETE KULTURMINNER

Etter § 5 kan departementet uansett alder, på visse vilkår, frede som fast fornminne de samme objektkategorier som er nevnt i lovens § 4 samt offentlige minnemerker og andre steder som det knytter seg viktige historiske minner til.

Bestemmelsen i § 15 gir departementet en generell myndighet til å frede bl.a. bygninger, bygningsmiljøer, festningsverk, veier, bruer, brygger og andre tekniske kulturminner.

§§ 16 - 20 har regler om vedlikehold, inngrep mv. i slike vedtaksfredete kulturminner. De går i korthet ut på at eieren er forpliktet til å utføre et antikvarisk riktig vedlikehold og at det er forbudt å foreta inngrep, endringer mv. uten særlig tillatelse fra rette myndighet.

Etter forskriftene er håndhevelsen av disse bestemmelsene i all hovedsak tillagt vedkommende fylkeskommune.

Kulturmdnneloven § 21 gir adgang til å frede et område rundt et fredet kulturminne. I forbindelse med slike fredninger kan det fastsettes regler som regulerer virksomheten innenfor området.

Myndighet til å fatte fredningsvedtak etter §§ 5, 15 og 21 er delegert til Riksantikvaren.

Ved lov av 21. april 1989 nr. 17 om endringer i plan­ og bygningsloven av 14. juni 1985 og i visse andre lover om arealdisponering er det gjort endringer i kulturminneloven §§ 15, 21 og 22. Det vises til vedlegg 1 som gjengir hele lovteksten med de vedtatte endringer. Endringene trer i kraft 1. januar 1990. Vi skal her kort omtale endringene i fredningsbestemmelsene. Teknisk går de ut på at tredje og fjerde ledd i §§ 15 og 21 oppheves. § 22 er blitt en saksbehandlingsbestemmelse for fredningsvedtak og har fått helt ny ordlyd. Etter § 22 nr. 4 kan departementet treffe vedtak om midlertidig fredning inntil saken er avgjort. Denne myndighet er delegert fylkeskommunen.

2.4 SKIPSFUNN MV.

Etter § 14 er staten eier av mer enn 100 år gamle båter, skipsskrog og tilbehør, last og annet som har vært ombord når det synes klart at det etter forholdene ikke lenger er mulig å finne noen eier.

Dette gjelder funn både i sjøen og på land. Det er ingen betingelse for statens eiendomsrett at tingen blir funnet i eller ved en gammel båt. Vraket kan f.eks. ha gått fullstendig i oppløsning eller ting kan ha falt overbord eller gått tapt på annen måte. Det er bl.a. gjort mange funn i gamle havner og fortøyningssteder hvor fartøyene lå i lengre eller kortere tid. Det som er avgjørende er om det dreier seg om tilbehør, last eller annet som har vært ombord og er over hundre år.

Med hensyn til 100­års grensen beregnes alderen fra den tid fartøyet ble bygget, sjøsatt, levert el. Alderen for last mv. beregnes for seg.

Uansett hvem som er eier av et skipsfunn eldre enn 100 år er det ikke lov til å gjøre inngrep i dette, fjerne gjenstander mv. uten særskilt tillatelse fra rette myndighet. Problemet her er at en har bestemmelser som forbyr å fjerne gjenstander, mens en ikke uten videre har mulighet for å forby eller regulere dykking på bestemte posisjoner hvor en vet det ligger gamle vrak el. En måte å løse dette på er å frede selve området hvor vraket ligger og utarbeide fredningsbestemmelser som forbyr dykking der dette er nødvendig for å beskytte vrak eller last.

2.5 LØSE KULTURMINNER

§§ 12 og 13 har bestemmelser om statens eiendomsrett til ulike kategorier løse kulturminner som kommer for dagen ved tilfeldige funn mv. og vern av disse.

Videre er det i forskrift av 15. februar 1979 gitt regler om utførsel av løse kulturminner.

2.6 STRAFFEBESTEMMELSEN

Etter § 27 kan den som uaktsomt eller forsettlig overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven straffes med bøter eller i grove tilfelle fengsel inntil seks måneder. Bestemmelsen har også en særregel som gir hjemmel for pålegg av erstatningsplikt, alternativt en reparasjonsplikt. Brudd på kulturminneloven er en forseelse. Lovbrudd er videre underlagt ubetinget offentlig tiltale. Etter kulturminneloven er det ikke adgang til å straffe juridiske personer.

Ved eventuell anmeldelse er det viktig å huske på at straffebestemmelsen også rammer medvirkning og at brudd på kulturminneloven ofte også innebærer et brudd på annen lovgivning som f.eks. plan­ og bygningsloven, konsesjonslovgivning, straffelovens bestermelser om skadeverk mv. Videre må en være klar over at det er adgang til å kreve inndragning av redskap mv. som er benyttet i forbindelse med lovbruddet.

Sissel Rønbeck

Jan Sandal

VEDLEGG 1

LOV OM KULTURMINNER AV 9. JUNI 1978 NR. 50

kap. 1. Formål og virkeområde.

§ 1.

Lovens formål.

Lovens formål er å verne og ta vare på våre kulturminner.

§ 2.

Kulturminner ­ definisjon.

Med kulturminner menes i denne lov faste og 1øse fornminner og skipsfunn i eller over jorden, sjøbunnen og vassdrag, og arkitektonisk eller kulturhistorisk verdifulle byggverk og anlegg av enhver art.

Kap. 11. Faste fornminner.

§ 3.

Forbud mot inngrep i fredet fast fornminne.

(Ulovlige tiltak).

Ingen må­ uten at det er lovlig etter § 8 sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme fredet fast fomminne eller fremkalle fare for at dette kan skje.

Er marken over et fast fornminne eller i et område som nevnt i § 6 tidligere nyttet til beite eller innmark, kan den fortsatt nyttes til disse formål hvis ikke vedkommende myndighet bestemmer noe annet.

§ 4.

Fredede faste fornminner.

Følgende faste fornminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) er fredet:

a. Boplasser, huler, hellere med spor etter folk som har holdt til eller arbeidet der, hus­ eller kirketufter, kirker, hus og bygninger av alle slag, og rester eller deler av dem, gårdshauger, gårds­ og tunanlegg og andre bebyggelseskonsentrasjoner som stapelplasser og markedsplasser, byanlegg og liknende eller rester av dem.

b. Arbeids­ og verkstedsplasser av alle slag som steinbrudd og annen bergverksdrift, jernvinneplasser, trekull­ og tjæremiler og andre spor etter håndverk og industri.

c. Spor etter åkerbruk av alle slag, som rydningsrøyser, veiter og pløyespor, gjerder og innhegninger og jakt­, fiske­ og fangstinnretninger.

d. Vegfar av alle slag med eller uten brolegging av stein, tre eller annet materiale, demminger, broer, vadested, havneanlegg og åreskifter, båtstøer og båtopptrekk, fergeleier og båtdrag eller rester av slike, seilsperringer, vegmerker og seilmerker.

e. Forsvarsverk av alle slag som bygdeborger, skanser, voller, vollgraver, festningsanlegg og rester av dem og dessuten varder, veter o.l.

f. Tingsteder, kultplasser, varp, brønner, kilder og andre steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til.

g. Steiner og fast fjell med innskrifter eller bilder som runeinnskrifter, helleristninger og hellemalinger, skålgroper, sliperenner og annen bergskurd.

h. Bautasteiner, kors og andre slike minnesmerker.

i. Steinsetninger, steinlegninger o.l.

j. Gravminner av ethvert slag, enkeltvis eller samlede felt, som gravhauger, gravrøyser, gravkammer, brannnflakgraver, urnegraver, kistegraver, kirkegårder og deres innhegninger og gravmæler av alle slag.

Det samme gjelder samiske faste fomminner som nevnt ovenfor fra mer enn 100 år tibake.

Departementet avgjør i tvilstilfelle med bindende virkning hva som er fast fornminne etter bestemmelsen her.

§ 5.

Fornminner som kan fredes uten hensyn til alder.

Uten hensyn til alder kan departementet frede som fast fornrninne:

a. Forekomster som nevnt i § 4 første ledd a­j når særlige vitenskapelige eller kulturhistoriske hensyn tilsier det.

b. Offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til.

§ 6.

Sikringssone.

Med til et fast fornminne som nevnt i § 4, eller som er fredet i medhold av § 5, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.

Inntil et område som er nevnt i første ledd er særskilt avgrenset, omfatter det et fem meter bredt belte regnet fra fornminnets synlige ytterkant.

§ 7.

Tinglysing og kunngjøring m.v.

Vedtak om fredning av fast fornminne, herunder også vedtak etter § 6 om avgrensning av område rundt fast fornminne som er fredet i medhold av loven, skal tinglyses og kunngjøres i minst to aviser som er alminnetig lest på stedet.

Departementet skal sette opp en liste over fredningsvedtak som nevnt i §§ 5 og 6.

§ 8

Tillatelse til inngrep i fredede fornminner.

Vil noen sette i gang tiltak som kan virke inn på faste fornminner, fredet i eller i medhold av denne lov, på en måte som nevnt i § 3 første ledd, må vedkommende tidligst mulig før tiltaket planlegges iverksatt melde fra til vedkommende myndighet eller nærmeste politimyndighet. Vedkommende myndighet avgjør snarest mulig om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan iverksettes. Avgjørelsen kan påklages til departementet innen 6 uker fra underretning om vedtaket er kommet fram til adressaten.

Viser det seg først mens arbeidet er igang at det kan virke inn på et fast fornminne på en måte som nevnt i § 3 første ledd skal melding etter første ledd sendes med det samrne og arbeidet stanses i den utstrekning det kan berøre fornminnet. Vedkommende myndighet avgjør snarest mulig­ og senest innen 3 uker fra det tidspunkt melding er kommet fram til vedkommende myndighet om arbeidet kan fortsette og vilkårene for det. Fristen kan forlenges av departementet når særlige grunner tilsier det. Første ledd, siste punktum får tilsvarende anvendelse.

Bygg, anlegg m.v. som er oppført eller påbegynt i strid med paragrafen her, kan departementet kreve fjernet eller rettet innen en nærmere fastsatt frist.

Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes for bygge­ og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan eller bebyggelsesplan som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til byggeområder, og der vedkommende myndighet etter loven her har sagt seg enig i arealbruken.

§ 9.

Undersøkelsesplikt m.v.

Ved planlegging av offentlige og større private tiltak plikter den ansvarlige leder eller det ansvarlige forvaltningsorgan å undersøke om tiltaket vil virke inn på faste fornminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, jfr. § 8 første ledd.

Undersøkelsen kan foregå ved at planen for tiltaket sendes vedkommende myndighet etter loven her, som skal avgi uttalelse innen 3 måneder. Departementet kan gi pålegg om dette. Finner vedkommende myndighet at tiltaket berører fornminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, har den rett til å kreve ytterligere frist på inntil 1 måned for å fastslå på hvilken måte tiltaket eventuelt kan fremmes eller foreta de nødvendige skritt for å undersøke, eventuelt frigjøre fornminnet.

Fristene kan forlenges av departementet. Så lenge fristene 1øper kan tiltaket ikke iverksettes.

Bestemmelsene i første og annet ledd får tilsvarende anvendelse ved utarbeiding av reguleringsplan og strandplan/fjellplan.

Departementet kan fastsette nærmere regler for gjennomføring av bestemmelsene første til tredje ledd.

§ 10.

Utgifter til særskilt gransking av fornminner.

Utgifter til særskilt gransking av fornminner eller særskilte tiltak for å verne dem på grunn av tiltak som nevnt i §§ 8 og 9, bæres av tiltakshaveren. Når særlige grunner foreligger, kan departementet fastsette at utgiftene helt eller delvis skal dekkes av staten. Ved mindre private tiltak skal staten etter departernentets bestemmelse dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren.

Departementet kan fastsette nærmere regler for gjennomføringen av bestemmelsene i første ledd.

§ 11.

Vedlikehold, gransking m. v.

Når grunneier eller bruker er varslet, har vedkommende myndighet adgang til:

a. Å søke etter, registrere, avbilde, holde i stand, restaurere, bygge opp igjen, flytte og gjerde inn faste fornminner og gjøre de tiltak som trengs til pleie og anskueliggjørelse av dem, herunder rydde ornrådet omkring.

b. Å granske slike fornminner ved utgraving eller på annen måte. Etter granskingen skal fornminnet settes i stand eller bevares hvis vedkommende myndighet etter loven her ikke fastsetter noe annet.

I mangel av minnelig overenskomst fastsettes erstatning for inngrep i grunn og rettigheter ved skjønn. Skjønn i lensmannsdistrikter styres av lensmannen.

Kap. III. Løsefornminner.

§ 12.

Eiendomsretten til løse fornminner

Når det synes klart at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier, er følgende løse fornminner som kommer for dagen tilfeldig, ved funn, ved utgravninger eller på annen måte statens eiendom:

a. Ting fra oldtid og middelalder (inntll år 1537) som våpen, redskap, kultgjenstander samt steiner, trestykker eller gjenstander av annet materiale med innskrifter eller bilder, bygningsrester uten samhørighet med bygninger eller rester av disse, innbo, kirkeinventar, smykker, arkivsaker, skjeletter og skjelettrester o.l.

b. Mynter fra før år 1650.

c. Samiske fornminnei av den art som er nevnt under a og som er eldre enn 100 år.

Departementet fastsetter i tvilstilfelle med bindende virkning hva som er løse fornminner i medhold av første ledd a­c. Når særlige grunner foreligger kan det fastsettes at slike gjenstander skal anses som fornminner uten hensyn til alder.

§ 13.

Vern, finnerlønn m.v.

Ingen må skade 1øse fornminner. Uten hensyn til hvem som er eier kan vedkommende myndighet grave fram, flytte, granske og ta opp ting som nevnt i §12 a­c, og sette i verk andre tiltak for å verne eller ta hand om dem.

Finner av 1øse fornminner plikter snarest mulig å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her.

Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn som deles likt mellom finner og grunneier. Er funnet av sølv eller gull, skal finnerlønnen minst settes til metallverdien etter vekt, med et tillegg som ikke må være under 10 pst. av metallverdien. Når særlige grunner foreligger, kan departementet fastsette en lavere finnerlønn eller at grunneierens andel helt eller delvis skal bortfalle. Departementets fastsettelse av finnerlønn kan ikke påklages. Departementets beslutning om å gå under minsteerstatning for gjenstander av sølv eller gull kan prøves av domstolene.

Når saten er eier kan vedkommende myndighet etter loven her­ etter at funnet er undersøkt­ overlate det helt eller delvis til finneren eller grunneieren. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Kap. IV. Skipsfunn.

§ 14.

Skipsfunn.

Staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller delel av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier.

Vedkommende myndighet etter loven her kan­ uten hensyn til hvem som er eier­ grave fram, nytte, granske og ta opp ting som er nevnt i første ledd og sette i verk andre tiltak for å verne eller ta hand om tingen. Slike tiltak, eller andre tiltak som kan skade tingen, kan verken eieren eller andre sette i verk uten tillatelse fra vedkommende myndighet, eventuelt på visse vilkår. Eier eller bruker av grunnen skal så vidt mulig varsles før tiltak etter delte ledd iverksettes. Bestemmelsene i § 9, § 10 og §11 annet ledd får tilsvarende anvendelse.

Finner av ting som nevnt i første ledd plikter å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her. Når staten er eier kan vedkommende myndighet­ etter at funnet er undersøkt ­ overlate det helt eller delvis til finneren eller grunneieren.

Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn. Paragraf 13 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Som finner regnes den som påviser et tidligere ukjent funn og gir melding om dette, jfr. tredje ledd.

Kap. V. Kulturminner fra nyere tid.

§ 15.

Fredning av bygninger, bygningsmiljøer m.v. fra nyere tid.

Departementet kan frede byggverk og anlegg eller deler av dem av arkitektonisk eller kulturhistorisk verdi. Fredningsvedtaket omfatter fast inventar (skap, ovner m.v.). Når særlige grunner tilsier det, kan også større

løst inventar medtas. I slike tilleller må hver enkelt gjenstand særskilt spesifiseres.

Fredningsvedtaket kan også gjelde avgrensede bygningsmiljøer, festningsverk, skanser m.v., særskilte bygningsmiljøer som parkhageanlegg, alleer m.v. og gamle ferdselsveger, bruer, vegmerker, brygger og andre tekniske kulturminner.

§ 16.

Riving eller flytting av fredet bygning m.v

Ingen må påbegynne hel eller delvis riving, flytting eller større endring av fredet bygning, anlegg, inventar m.v. som er fredet etter § 1 uten tillatelse fra vedkommende myndighet etter loven her. Før avgjørelsen om riving eller flytting treffes, skal vedkommende kommune og fylkeskommune ha hatt anlednin til å uttale seg. Vedkommende kommune og fylkeskommune kan påklage avgjørelsen til departementet.

Før det eventuelt blir gitt tillatelse ette første ledd bør kunnskap om verneobjektet sikres ved forsvarlig faglig dokumentasjon.

§ 17.

Påbygging eller endring av fredet bygning m.v.

Skal det på bygning eller annet som er fredet etter § 15 gjøres påbygging, forandring i materialer eller farger eller annet arbeid som går videre enn vanlig vedlikehold, må eier eller bruker sende melding om dette til vedkommende myndighet etter loven her minst 8 uker i forveien, sammen med planer, tegninger og omkostningsoverslag i to eksemplarer.

Vedkommende myndighet har en frist på 8 uker fra søknaden er mottatt til å avgjøre saken. Arbeidet må ikke påbegynnes innen fristen for tillatelse foreligger og ikke utføres annerledes enn i samsvar med tillatelsen.

Blir det satt vilkår for tillatelsen som fordyrer arbeidet , skal eier eller bruker få helt eller delvis vederlag for denne utgiftsøkningen.

Om nødvendig kan det settes igang nærmere undersøkelser for å prøve søknaden. Undersøkelsene må utføres uten utgift for eier eller bruker og mot vederlag for de skader som inntrer. I mangel av avtale fastsettes vederlaget ved skjønn, som i lensmannsdistrikt styres av lensmannen. Vedkommende myndighet skal sørge for befaring når arbeidet er gjort.

Er tiltak som nevnt i første ledd og i § 16 påbegynt eller utført uten tillatelse, kan eieren pålegges å føre kulturminnet tilbake til tidligere stand innen en rimelig frist. Etterkommes ikke pålegget, kan vedkommende myndighet la arbeidet utføre på eierens bekostning. Kravet har utpantingsrett.

§ 18

Skade på fredet bygning m.v.

Gjør eier eller bruker med forsett eller grov uaktsomhet, eller noen andre med deres vitende og vilje, skade på bygning eller annet som er fredet etter bestemmelsene i dette kapittel, kan vedkommende myndighet la det istandsette. Eier eller bruker bærer utgiftene, som kan innkreves ved utpanting.

§ 19.

Vedlikehold av fredet bygning m.v.

Får vedkommende myndighet rede på at en fredet bygning står i ferd med å forfalle av mangel på vedlikehold, kan bygningen undersøkes. Er det fare for at den forfaller, kan ­ med samtykke av departementet -eieren eller brukeren innen en rimelig frist bli pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke dette. Følges ikke pålegget får § 18 tilsvarende anvendelse, om ikke eier eller bruker påviser at han ikke makter istandsettingen av økonomiske grunner.

Departementet kan gi eier eller bruker tilskudd til vedlikehold, eller til endringer godkjent av vedkommende myndighet etter loven her.

§ 20.

Skade ved brann m.v.

Blir fredet bygning m.v. skadet ved brann eller annen ulykke, skal eier eller bruker melde fra til vedkommende myndighet så snart som mulig. Denne avgjør innen 6 uker om kulturminnet skal istandsettes eller gjenreises. Fristen kan forlenges av departementet. Paragraf 17 får tilsvarende anvendelse.

Er bygningen forsikret og selskapet er underrettet om fredningen, plikter det å melde fra til vedkommende myndighet når forsikringstilfellet er inntrådt. Denne kan bestemme at selskapet ikke skal utbetale forsikringssummen før saken er avgjort etter første ledd.

Kap. Vl.Særskilte bestemmelser.

§ 21.

Områdefredning.

Departementet kan frede et område rundt et fast fornminne, skipsfunn og kulturminne fra nyere tid som nevnt i §15 så langt det er nødvendtg for å bevare virkningen av kulturminnet i landskapet eller i miljøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det.

I fredningsvedtaket kan departementet forby eller på annen måte regulere enhver virksomhet i fredningsområdet som er egnet til å motvirke de formål som er nevnt i første ledd. Det samme gjelder fraskilling eller bortbygsling av grunn til virksomhet som nevnt i første punktum.

Innenfor et område som er fredet etter første ledd, kan departementet bestemme at bygg og anlegg som vesentlig reduserer virkningen av kulturminnet i landskapet eller i miljøet, skal fjernes eller forandres. 1 mangel av minnelig overenskomst fastsettes erstatningen ved skjønn. Skjønn i lensmannsdistrikter styres av lensmannen.

§ 22.

Regler for saksbehandling

1. Når et arbeid med fredning etter denne lov (§§ 5, 15 og 21) starter opp, skal det tas kontakt med berørte kommuner for å drøfte avgrensing av området, innhold i fredningsbestemmelser og spørsmål for øvrig av betydning for kommunens og fylkeskommunens planarbeid.

Fredningsmyndigheten skal kunngjøre en melding, som regel i ntitLst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet, der det gjøres rede for det påtenkte fredningstiltak og de følger det antas å få. Såvidt mulig bør grunneiere og rettighetshavere underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes.

På et tidlig tidspunkt i forberedelse av fredningssaken skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. som har særlig interesse i tiltaket.

2. Når forslag om fredning er utarbeidet skal det kungjøres i Norsk Lysingsblad og i minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet at forslag om fredning er utlagt til offentlig ettersyn. Kunngjøringen skal beskrive hva forslaget omfatter og gi en rimelig frist for uttalelse som ikke må settes kortere enn 6 uker fra kunngjøringen. Såvidt mulig bør grunneiere og rettighetshavere i området underettes ved brev.

I samband med kunngjøringen skal saken legges fram for berørte statlige fagorganer til uttalelse.

3. Før vedtak om fredning treffes, skal forslaget forelegges kommunestyret. Det kan settes en frist for kommunestyrets uttalelse.

4. Departementet kan treffe vedtak om midlertidig fredning inntil saken er avgjort.

5. Departementets vedtak etter §§ 5, 15 og 21 skal tinglyses.

§ 23.

Utførselsforbud.

Uten departementets tillatelse må det ikke føres ut av landet:

a Fornminner i medhold av loven her.

b. Bygninger av alle slag og deler av slike og andre ting av kunst­. kultur­ eller personalhistorisk interesse eldre enn 100 år, som skulpturer, malerier, mynter, arkivsaker, manuskripter, segl og signeter, sjeldne trykk, møbler og annet innbo eller 1øsøre, drakter, våpen og liknende. Når særlige grunner taler for det kan departementet fastsette at utførselsforbudet skal omfatte slike gjenstander uten hensyn til alder.

c. Samiske kulturminner uten hensyn til alder.

d. Minner om fremstående personer uten hensyn til alder.

Departementet kan fastsette særskilte regler for gjennomføringen av utførselsforbudet, herunder nærmere om hvilke gjenstander som kommer inn under det.

§ 24.

Statens kulturminneråd.

Statens kulturminneråd skal ha formann og seks andre medlemmer som med personlige varamenn oppnevnes av Kongen for 4 år om gangen. For to medlemmer med varamenn skal første oppnevning gjelde for 2 år. Minst fire av medlemmene og deres varamenn skal ha faglig kompetanse innenfor kulturminnevernet.

Rådet skal arbeide for fremme av kulturminnevernet. Det skal tjene som rådgivende organ for departementet i saker etter loven her og i andre saker hvor kulturminneinteresser er berørt.

Kongen fastsetter nærmere forskrifter om rådets oppgaver, organisasjon og arbeidsmåte.

§ 25

Meldeplikt for offentlige organer.

De statlige, fylkeskommunale og kommunale organer som kommer i berøring med tiltak som omfattes av loven her, har plikt til å sende melding til departementet eller til vedkommende myndighet etter denne loven.

§ 26.

Forhåndsskjønn.

Departementet kan kreve avholdt rettslig skjønn for å få fastslått om og eventuelt i hvilken utstrekning, et vedtak i medhold av § 21 vil medføre erstatningsansvar for det offentlige i samsvar med vanlige rettsgrunnsetninger. Vedtaket må deretter treffes innen 1 år etter at skjønnet er rettskraftig for samtlige grunneiere og rettighetshavere.

§ 27.

Straff m.v.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, eller som medvirker til det, straffes med bøter og tilpliktes å erstatte den skade som er voldt eller i rimelig utstrekning reparere skaden. I grove tilfeller kan straffen settes til fengsel inntil 6 måneder. Overtredelsen anses som forseelse.

§ 28.

Rette myndighet etter loven.

Kongen fastsetter hvem som er rette myndighet i medhold av §§ 3, 6, 8, 9, 11, 13, 14, 16, 17, 18, 19, 20, 22 og 25.

Kongen kan også bestemme at kommuner og fylkeskommuner skal være rette myndighet etter nevnte bestemmelser. Departementet kan bestemme at kommuner og fylkeskommuncr så langt det er mulig skal yte faglig bistand i saker etter loven her.

Departementet kan gi nærmere regler om utfylling og gjennomføring av loven.

§ 29.

Ikrafttreden. Oppheving og endring av andre lover.

1. Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra lovens ikrafttreden oppheves lov av 3. desember 1920 nr. 2 om bygningsfredning og lov av 29. juni 1951 nr. 3 om fornminne.

2. Fra lovens ikrafttreden gjøres følgende endringer i andre lover:

a. Lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 18. august 1911 nr. 8.

§ 42 niende ledd annet punktum skal Iyde:

For bolighus som er fredet etter lov om kulturminner kan prosentligning fravikes når den skattepliktige krever det.

b. Lov om jordskifte o.a. av 22. desember 1950 nr. 2.

§ 103 annet ledd skal Iyde:

Medan jordskifte står på, har vedkomande jordskiftedomar meldeplikt etter 1ov om kulturminner, ved sida av eigar og brukar.

c. Lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober l959

§ 30 nr. 12 og nr. 23 oppheves.

§ 2 nytt nr. 46 skal Iyde: Kulturminnetiltak.

d. Lov om betaling av rettsforretninger (sportelloven) av18. desember 1959nr. 11.

§ 60 nytt nr. 6 skal Iyde: vedtak i medhold av lov om kulturminner.

VEDLEGG 2

ENDRING AV FORSKRIFT

om faglig ansvarsfordeling innen kulturminnevernet og om Statens kulturminneråds nærmere oppgaver, organisasjon og arbeidsmåte fastsatt ved kongelig resolusjon 9. februar 1979 i medhold av lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner §§ 24 og 28.

Miljøverndepartementet har i medhold av § 10 i nevnte forskrift vedtatt følgende endringer i forskriften kap. 1. Endringene trer i kraft 1. januar 1990.

Kap. 1 FAGLIG OG GEOGRAFISK ANSVARSFORDELING

§ 1

Rette myndighet ­ faglig ansvarsområde

1. Innen hvert fylke er vedkommende fylkeskommune rette myndighet etter kulturminneloven:

§ 3, avgjøre om marken over et fast fornminne fortsatt kan nyttes til beite m.v.,

§ 6, fastsette sikringssone,

§ 8, første ledd første punktum, motta melding om tiltak som kan virke inn på fredet fast fornminne,

§ 9, motta planer om og avgi uttalelse til tiltak som kommer inn under reglene om undersøkelsesplikt,

§ lla vedlikeholde fredete faste fornminner,

§ 13, andre ledd, motta meldinger om funn av løse fornminner,

§ 17, første til fjerde ledd, motta og avgjøre søknad om påbygging, endring av fredet bygning m.v.,

§ 19, undersøke og gi pålegg om istandsetting ved forsømt vedlikehold av fredet bygning m.v., og oppfølging av pålegg om istandsetting som ikke følges opp,

§ 20, motta melding om fredet bygning som er skadet ved brann e.l. og avgjøre om denne skal istandsettes eller gjenreises,

§ 25, motta meldinger om tiltak som omfattes av loven.

2. For så vidt gjelder tillatelse til inngrep i og gransking m.v. av fredete faste fornminner etter kulturminneloven §§ 8, llb og 13 første ledd jf §§ 3 og 4 og å overlate løsefornminner til finner eller qrunneier jf § 13 siste ledd, er rette myndighet etter loven:

a. For faste fornminner fra middelalder for så vidt gjelder kirker, klostre og andre kirkelige anlegg, borger og befestninger, byanlegg og rester av slike og stående bygninger av alle slag og for fornminner etter § 5:

Riksantikvaren.

b. For andre faste fornminner enn nevnt ovenfor under bokstav a:

Universitetets Oldsaksamling , Oslo, Arkeologisk Museum i Stavanger, Historisk Museum ved Universitetet i Bergen, Universitet i Trondheim, Museet, og Tromso Museum ved Universitetet i Tromsø.

3. Rette myndighet etter § 14 om skipsfunn er:

a. For skipsfunn på land fra oldtid og middelalder:

De institusjoner som er nevnt under nr. 2 bokstav b.

b. For andre skipsfunn enn nevnt under bokstav a:

Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo, Stavanger Sjøfartsmuseum, Bergen Sjøfartsmuseum, Universitetet i Trondheim, Museet og Tromsø Museum ved Universitetet i Tromsø.

4. Rette myndighet etter loven §§ 16, 17 sisteledd og 18 om riving eller flytting av fredet bygning m. v. og pålegg_om og tvangsmessigqjennomføring av vedlikeholdstiltak påfredete bygninger m.v.:

Riksantikvaren.

§ 2

Geografisk ansvarsområde

De institusjoner som er nevnt i § 1, pkt. 2­4 har innen sitt faglige ansvarsområde, følgende geografiske myndighetsområder:

1. Riksantikvaren:

Hele landet.

2. Universitetets Oldsaksamling, Oslo og Norsk Sjøfartsmuseum:

Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust­Agder og Vest­Agder fylker.

3. Arkeologisk Museum i Stavanger og Stavanger Sjøfartsmuseum:

Rogaland.

4. Historisk Museum ved Universitetet i Bergen og Bergen Sjøfartsmuseum:

Hordaland og Sogn og Fjordane fylker samt kommunene Ålesund, Vanylven, Sande, Herøy, Ulstein, Hareid, Volda, Ørsta, Norddal, Stranda, Ørskog, Stordal, Skodje, Sula, Sykkylven, Giske og Haram i Møre og Romsdal fylke.

5. Universitetet i Trondheim, Museet:

Sør­Trøndelag og Nord­Trøndelag fylker, kommunene Molde, Kristiansund, Vestnes, Rauma, Nesset, Midsund, Sandøy, Aukra, Fræna, Eide, Alverøy, Frei, Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Surnadal, Rindal, Aure,

Halsa, Tustna, og Smøla i Møre og Romsdal fylke, samt kommunene Bindal, Sømna, Brønnøy, Vega, Vevelstad, Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Dønna, Nesna, Hemnes og Rana i Nordland fylke.

6. Tromsø Museum ved Universitetet i Tromsø:

Troms og Finnmark fylker og kommunene Bodø, Narvik, Lurøy, Træna, Rødøy, Meløy, Gildeskål, Beiarn, Saltdal, Fauske, Skjerstad, Sørfold, Steigen, Hamarøy, Tysfjord, Lødingen, Tjeldsund, Evenes, Ballangen, Røst, Værøy, Mosknes, Flakstad, Vestvågøy, Vågan, Hadsel, Bø, Øksnes, Sortland og Andøy i Nordland fylke.

Samarbeidsplikt m.v.

De institusjoner som er nevnt i § 1 har underretningsplikt overfor hverandre i saker som er av gjensidig interesse. De skal innlede samarbeid når det er nødvendig eller hensiktsmessig. I den forbindelse kan de opprette samarbeidsutvalg. Departementet eller Riksantikvaren i samråd med departementet, kan ellers gi bestemmelser om slikt samarbeid. Dersom det er tvil om hvem som er rette myndighet i den enkelte sak, og det ikke oppnås enighet om dette, avgjør departementet spørsmålet.

I saker som fylkeskommunen behandler som rette myndighet etter denne forskrift skal Riksantikvaren ha underretning dersom fylkeskommunen fatter vedtak i strid med de faglige tilrådinger i saken og vedtaket innebærer tillatelse til endring m.v. av fredet kulturminne etter § 17 eller dersom det gjelder forslag til midlertidig fredning, jf. § 22 nr. 4. Departementet avgjør i tvilstilfelle hvilke saker som kommer inn under regelen om varslingsplikt.

Når særlige grunner foreligger, kan departementet gjøre unntak fra ansvarsfordelingen i § 1.

VEDLEGG 3

DELEGERING AV MYNDIGHET ETTER KULTURMINNELOVEN

Følgende myndighet som etter lov av 9. juni 1978 nr. 50 er lagt til Miljøverndepartementet, delegeres til

1. RIKSANTIKVAREN:

§ 4, avgjøre hva som er faste fornminner,

§ 5, fatte vedtak om fredning av fornminner uten hensyn til alder,

§ 7, listeføring av vedtak etter §§ 5 og 6,

§ 8, klagemyndighet for vedtak etter første ledd, forlenge fristen for å fastsette vilkår og gi pålegg om retting av ulovlige tiltak,

§ 9,andre ledd, forlenge fristen for å avgi uttalelse til undersøkelsespliktige tiltak,

§ 10første ledd. vedtak om fordeling av kostnader til nødvendig gransknings­ og sikringstiltak,

§ 12, avgjøre hva som er løse fornminner, og fastsette at gjenstander skal anses som løse fornminner uansett alder,

§ 13, fastsette finnerlønn,

§ 14, fastsette finnerlønn for skipsfunn,

§ 15,første ledd, fatte vedtak om fredning av bygninger m.v.,

§ 19, gi samtykke til tvangsmessig istandsetting av fredet bygning m.v. og gi tilskudd til godkjent vedlikehold/endring av slik bygning,

§ 20, forlenge fristen for å avgjøre om brent/skadet fredet bygning m.v. skal istandsettes eller gjenreises,

§ 21første og siste ledd, fatte vedtak om områdefredning og om at bygninger m.v. innenfor et fredet område skal fjernes eller forandres

§ 23 gi samtykke til utførsel og fastsette nærmere regler for gjennomføringen av utførselsforbudet, herunder hvilke gjenstander som kommer inn under det.

2. FYLKESKOMMUNEN

§ 22, nr. 4, fatte vedtak om midlertidig fredning inntil saken er avgjort.

Delegeringen trer i kraft 1. januar 1990.