T-3/98 B Fylkesplanene

Rundskriv T-3/98 B

Dette rundskrivet må ses i sammenheng med rundskriv T-2/98 Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen.

Samtidig utgår rundskriv T-6/91 Retningslinjer for sentral behandling av fylkesdelplaner og rundskriv T-1/94 Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplanlegginga, og opplegget av fylkesplanlegginga 1996-99.

Forord

Hensikten med rundskrivet er å styrke fylkesplanleggingen som samarbeidsarena i den regionale utviklingen. Rundskrivet omhandler fylkeskommunens og statens roller og oppgaver i plansamarbeidet.

Rundskrivet henvender seg til alle fylkeskommuner og kommuner, Sametinget, fylkesmannen og den øvrige regionale statsforvaltning, næringslivet og private organisasjoner i fylkene.

Opplegget bygger på et omfattende utviklingsarbeid som fylkes-kommunene, Kommunenes Sentralforbund og staten har samarbeidet om de siste årene, og som regjering og Storting har gått inn for i St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk, jf Innst. S. nr. 219 (1996-97).

Rundskrivet er utarbeidet i samarbeid mellom departementene og etter høring hos fylkeskommunene, Kommunenes Sentralforbund, Sametinget, fylkesmennene og øvrige regionale statsetater.

Fylkesplanleggingen er et samlet system for offentlig planlegging i fylkene, under folkevalgt styring og kontroll. Planene vedtas i fylkestinget og godkjennes i regjeringen. Godkjent fylkesplan skal bl a være mer styrende for statens virksomhet i fylkene og tillegges større vekt ved behandlingen av innsigelser til kommunale planvedtak.

Ved å styrke fylkesplanleggingen ønsker regjeringen at fylkeskommunene tar et større ansvar for den regionale utviklingen - i samarbeid med kommunene, andre offentlige organer, næringslivet og private organisasjoner i fylket.

Samarbeidet mellom fylkeskommunene og staten skal først og fremst skje gjennom de statlige etatene på fylkesnivået. Fagdepartementene vil tydeliggjøre hvilket handlingsrom og ressursmessig frihet den enkelte statsetat har innenfor vedkommende sektor. Fylkesmannen bistår fylkeskommunen med å organisere statsetatenes deltakelse, og medvirker til at etatene deltar som forutsatt i planarbeidet og gjennomføringen av godkjent plan.

Samarbeidet med kommunene omtales bare ganske kort. Det er satt i gang utviklingsarbeid på flere områder som ventes å klargjøre kommunenes interesser, muligheter og medvirkning i fylkesplanleggingen. Fylkesplanleggingen må ta opp problemstillinger av felles interesse. Samtidig må det vises tilbakeholdenhet med å trekke inn spørsmål kommunene kan løse bedre hver for seg.

Fylkesplanleggingen skal gjenspeile befolkningens og brukernes faktiske interesser og behov. Dette krever styrket medvirkning både fra nærings-livet og andre brukerinteresser.

Blant annet i arbeidet med næringsutvikling må brukerperspektivet og næringslivets deltakelse videreutvikles, slik at den offentlige ressursbruken og tjenestene bidrar til å stimulere verdiskaping og et konkurransedyktig næringsliv.

Dialog og forhandlinger er den sentrale arbeidsformen i planarbeidet. Det legges vekt på å oppnå enighet regionalt. I godkjenningsbehandlingen sentralt skal regjeringen ta stilling til de regionale helhetsløsningene og avklare eventuelle spørsmål det er ulike syn på i fylket.

Rundskrivet gjelder arbeidet med de regulære fylkesplanene som blir utarbeidet i hver fylkestingsperiode, og fylkesdelplaner. Det gjelder også planarbeidet i Oslo, der kommuneplanen blir behandlet sentralt og god-kjent ved kongelig resolusjon som fylkesplan.

Innenfor disse rammene står den enkelte fylkeskommune fritt til selv å velge hvordan planprosessen skal organiseres og gjennomføres, og bygge videre på samarbeidsstrukturer som er etablert tidligere.

Fylkeskommunen, kommunene, fylkesmannen og øvrige statsetater bør selv ta initiativ til forsøksprosjekter på dette området. Se bl a rundskriv P-9/94 H-29/94 Omforsøksloven.

Rundskrivet skal videreutvikles gjennom praktisk bruk. Parallelt vil regjeringen arbeide med å utvikle opplegg for å kartlegge, evaluere og rapportere resultatene.

 

Miljøverndepartementet, februar 1999

Guro Fjellanger
miljøvernminister

 

Innhold
1. Fylkesplanens funksjon, innhold og virkninger
1.10 En lovfestet rett - og plikt
1.20 Innholdet i fylkesplanen
1.30 Virkningene av godkjent plan
1.40 Oppfølgingssystem
2. Samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner
2.10 Fylkeskommunens rolle og oppgaver
2.20 Samarbeidet med kommunene
2.30 Samarbeidet med Sametinget
2.40 Samarbeidet med staten
2.50 Samarbeidet med næringsliv, organisasjoner mv
3. Samspillet mellom regionale og sentrale myndigheter
3.10 Nasjonale utfordringer
3.20 Regionale helhetsløsninger
3.30 Sentral godkjenning
3.40 Oppfølging og gjennomføring
Liste over dokumenthenvisninger
VEDLEGG
Oversikt over regionale statlige etater i fylkene og Sametingets organisasjon
Sametingets organisasjon

1. Fylkesplanens funksjon, innhold og virkninger

Fylkesplanleggingen er en egnet arena for å utforme og gjennomføre en regional, folkevalgt forankret samfunnspolitikk. Planleggingen dreier seg først og fremst om fylkenes egen politikk - som tar opp i seg de nasjonale utfordringene regionale myndigheter oppfatter som viktigst i planperioden.

Fylkesplanene skal gi den nasjonale politikken en regional merverdi, ut fra forutsetninger og muligheter i det enkelte fylke, og medvirke til å gjøre de statlige virkemidlene mer målrettet og treffsikre. Like viktig er det at fylkesplanleggingen tar opp spørsmål som angår folk flest og næringsliv i hverdagen, løfter dem opp til fylkesnivået og gir føringer for både stat og kommuner.

1.10 En lovfestet rett - og plikt

1.11 Bestemmelsene om fylkesplanlegging gir mulighet til å utforme en regional politikk som ivaretar både sentrale interesser og lokale behov. I fylker med samiske bruks- og bosettingsområder (Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark) skal fylkes-planleggingen også bidra til å sikre og utvikle samisk kultur med samfunn og næringer.

Dette innebærer at lokale og regionale organer kan:

• se styringen på ulike sektorer i forhold til den aktuelle situasjonen rundt om i fylket
• finne gode helhetsløsninger på tvers av tradisjonelle sektorgrenser
• skape engasjement og deltakelse rundt de valgene som må gjøres.

1.12 Fylkesplanleggingen er forankret i kommuneloven og plan- og bygningsloven.

Kommunen skal utarbeide en samordnet plan for den kommunale virksomhet. Fylkeskommunen skal utarbeide en fylkesplan. Fylkesplanen skal samordne statens, fylkeskommunens og kommunenes virksomhet i fylket. Kommune- og fylkesplanleggingen skal bygge på en realistisk vurdering av den forventede utvikling i kommunen eller fylkeskommunen, og av de økonomiske ressurser som vil stå til rådighet, slik dette framgår av økonomiplanen. Nærmere bestemmelser om den kommunale og fylkeskommunale planlegging gis ved lov. Utdrag av Kommuneloven § 5. Kommunal og fylkeskommunal planlegging. Plan- og bygningsloven gir nærmere bestemmelser. Boks 1

 

Fylkesplanene godkjennes ved kongelig resolusjon. Miljøverndepartementet kan godkjenne fylkesdelplaner. Se punkt 3.30.

Oslo kommune, som har status også som fylkeskommune, utarbeider kommuneplan. Planen behandles sentralt og godkjennes ved kongelig resolusjon som en fylkesplan. Planleggingen i Oslo skal derfor gjennom-føres i samsvar med bestemmelsene både om fylkesplanlegging og kommuneplanlegging (Plan- og bygningslovens kap. V og VI).

Miljøverndepartementet fører tilsyn med fylkes- og kommuneplanleggingen.

1.13 Fylkesplanleggingen skal styrkes som et samlet system for all offentlig planlegging innen fylket. I dag kan det være vanskelig å forholde seg til de mange, til dels ukoordinerte, planprosessene og utviklings-programmene som blir initiert sentralt, regionalt og lokalt. For å få en mer oversiktlig plansituasjon og utnytte de menneskelige ressursene bedre, er det nødvendig å redusere antall samarbeidsarenaer og -prosesser.

Planmyndighetene i fylkeskommune, kommune og stat bør i samarbeid gjennomgå de ulike plantypene som anvendes på regionalt og lokalt nivå, og skape sammenheng mellom fylkesplanleggingen og øvrige planer.

Arbeidet med strategiske næringsplaner må videreutvikles og integreres i fylkesplanprosessen, eventuelt som egen fylkesdelplan. Siktemålet er å skape et regionalt partnerskap av private og offentlige aktører som har et mest mulig omforent syn på mål og strategier for næringsutvikling. Tiltaks-områdene i fylkes(del)planens handlingsprogram danner grunnlaget for å utforme årlige regionale utviklingsprogram, som er en avtale mellom de ulike regionale aktørene om ressursbruken (se punkt 1.40).

Fylkesplanleggingen og statens planlegging eller plankrav på ulike sektorer må utfylle hverandre. Det er behov for å se nærmere på hvordan man best kan kople fylkesplanleggingen og planprosessene sentralt for å få et effek-tivt samspill.

Regionale helseplaner

1.14 Stortingets vedtok våren 1998 å lovfeste det regionale helsesam-arbeidet gjennom endringer i sykehusloven og i lov om psykisk helsevern, jf Ot.prp. nr. 48 (1997-98). Sentrale elementer i reformen er at de regionale helseutvalgene pålegges å utarbeide regionale helseplaner.

Fylkeskommunene i helseregionen må tilpasse den regionale helseplanen på en hensiktsmessig måte i forhold til fylkesplanleggingen. I den grad fylkesplanene tar opp spørsmål som også behandles i den regionale helse-planen, må arbeidet med fylkesplanen og helseplanen samordnes. Staten må ved sin behandling av fylkesplanene og de regionale helseplanene sikre at det er samsvar mellom planene.

Nasjonal Transportplan

1.15 Nasjonal Transportplan 2002-2011 skal erstatte dagens statlige sektor-planer (Norsk veg- og vegtrafikkplan, Norsk jernbaneplan, Norsk luftfarts-plan og meldingen om Havner og infrastruktur for sjøtransport). Nasjonal transportplan vil bli rullert hvert fjerde år. Fylkesplanarbeidet må koordi-neres med Nasjonal transportplan.

Transportetatenes arbeid med Nasjonal transportplan blir koordinert av Statens vegvesen. På regionalt nivå deltar bl a fylkeskommunen og fylkes-mannen i arbeidet med fylkesvise planforslag. Samferdselsdepartementet og Fiskeridepartementet vil på grunnlag av bl a tverretatlige planforslag og utredninger legge fram en stortingsmelding våren 2000. Stortings-meldingen vil bli fulgt opp av etatsvise handlingsprogram nasjonalt og fylkesvis.

Nasjonale verneplaner

1.16 Nasjonale verneinteresser blir vanligvis sikret gjennom vern av natur-områder i medhold av naturvernloven. Gjennomføringen av enkeltplaner skjer i hovedsak via nasjonale planer, så som nasjonalparkplan, barskogplan og fylkesvise verneplaner (temaplaner).

Samarbeid mellom statlige og regionale/ lokale myndigheter er viktig for å få et godt resultat. Regjeringen ønsker at fylkeskommunene og komm-unene i større grad skal gå aktivt inn i verneprosessene. Statlig politikk på dette området må reflekteres i fylkes- og kommuneplanleggingen. Når store, sammenhengende naturområder skal sikres, er det aktuelt å benytte naturvernloven og plan- og bygningsloven parallelt og samordnet.

1.17 Gjennom Samlet plan for vassdrag og Verneplan for vassdrag har Stortinget foretatt en grundig vurdering av verneverdier og det gjenværende, utnyttbare vannkraftpotensialet med tanke på bruk og vern. Dette legger klare premisser for fylkesplanleggingen. Se St.meld. nr. 60 (1992-93) Samlet plan for vassdrag, jf Innst. S. nr. 114 (1992-93), og St.prp. nr. 118 (1992-93) Verneplan IV for vassdrag, jf Innst. S. nr. 116 (1992-93).

1.20 Innholdet i fylkesplanen

1.21 Fylkesplanleggingen gjelder den fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle virksomheten i fylket. Planleggingen egner seg til å avklare politiske prioriteringer av overordnet, strategisk karakter - med føringer for såvel statens som fylkeskommunens og kommunenes virksomhet.

Dette gir planmyndighetene i fylket anledning til å arbeide systematisk med å tilpasse nasjonal og lokal politikk til regionale forhold:

• med et regionalt perspektiv som vil få betydning for den enkelte kommune og innbygger
• slik at kommunene i størst mulig grad kan forholde seg til entydige føringer og rammebetingelser.

Fylkesplanen består av mål og langsiktige retningslinjer for utviklingen i fylket og et samordnet handlingsprogram for de statlige og fylkeskommunale sektorers virksomhet som angir hvordan målene skal oppfylles. Handlingsprogrammet skal også omfatte de kommunale sektorer for så vidt angår spørsmål som er av vesentlig betydning for fylket eller større deler av det. I planen fastlegges også retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i fylket når det gjelder spørsmål som får vesentlige virkninger ut over grensene for en kommune, eller som den enkelte kommune ikke kan løse innenfor sitt område og som må ses i sammenheng for flere kommuner i fylket. Når det er hensiktsmessig, kan det utarbeides fylkesplan for bestemte virksomhetsområder eller grupper av tiltak fylkesplanleggingen omfatter, og for deler av fylket. Utdrag av Plan- og bygningsloven § 19-1. Fylkesplanlegging Boks 2

Fylkesplanen skal inneholde en langsiktig, strategisk del med politiske og organisatoriske perspektiver og et handlingsprogram for virksomheten i planperioden.

Handlingsprogrammet i godkjent plan gir grunnlag for videre oppfølging og iverksetting gjennom årlige handlingsplaner, virksomhetsplaner og budsjett.

Fylkesplanen er fylkeskommunens hovedansvar. Arbeidet med årlig oppfølging og iverksetting er de enkelte aktørenes eget ansvar, hver på sitt område.

Politiske mål og strategier for fylket

1.22 Fylkesplanen identifiserer de viktigste innsatsområdene i forhold til befolkning og næringsliv, med tilhørende kommunikasjoner og infra-struktur, og i forhold til natur, kulturarv og miljø. Planleggingen bør kons-entreres om utviklingslinjer, utfordringer og mål - basert på analyser av faktiske behov og muligheter i ulike deler av fylket. Planperspektivet er langsiktig, 10-12 år, og bør stå uendret mellom hver ordinære revisjon.

Fylkesplanleggingen skal ta opp spørsmål om bruk av arealer og natur-ressurser som må ses i sammenheng for flere kommuner, og gi retnings-linjer for kommunenes arealplanlegging. Behovet for slike retningslinjer er omtalt i rundskriv T-2/98. Planen bør også klargjøre hvordan de riks-politiske retningslinjene skal forstås og praktiseres i ulike deler av fylket.

Den regionale dimensjonen må gjøres tydelig. Det er ikke alltid sammen-heng mellom funksjonelle hensyn og administrative grenser. I noen situa-sjoner kan regionen være et avgrenset geografisk område innenfor fylket. Men ofte er det flere fellestrekk mellom områder på hver sin side av en fylkesgrense enn innad i det enkelte fylke. Mange sentrale samfunns-spørsmål knyttet til miljø- og ressursforvaltning, næringsutvikling og tjenester til befolkning og næringsliv løses mest effektivt gjennom felles innsats i større regioner som inngår i flere fylker eller hele landsdeler.

Retningslinjer for sektorenes planlegging

1.23 Fylkesplanen må identifisere hvem som har ansvar, myndighet, kunnskap, økonomiske ressurser eller annet til å iverksette de politiske målene. Utfordringen er å få det politiske og administrative apparatet, i og utenfor eget fylke, til å samarbeide effektivt om løsningen av felles opp-gaver. Tidsperspektivet er det samme som for de politiske målene.

De politiske målene bør være tilpasset virkemidlene som er tilgjengelige, og vice versa. Retningslinjene for sektorenes planlegging skal vise hva det er realistisk å utrette gjennom fylkesplanen:

• på hvilke områder det eksisterer et administrativt apparat eller virke-midler som kan anvendes
• på hvilke områder det ikke vil finnes ressurser i planperioden til å gjennomføre de politiske ambisjonene.

Samordnet handlingsprogram

1.24 Fylkesplanens handlingsprogram skal bidra til å dreie samlet virksomhet og ressursbruk i fylket inn mot prioriterte mål og retningslinjer. Tids-perspektivet er fire år. Programmet bør også gi intensjoner om de enkelte aktørenes ressursbruk i perioden. Alle tiltak må bygge på de økonomiske ressursene det er realistisk å forvente.

Fylkesplanen skal samordne den ordinære virksomheten i fylkene, innenfor dagens organisatoriske og økonomiske realiteter. Det er derfor behov for et system der fylkesplanens handlingsprogram er koplet tett opp til etatenes egne planer og budsjetter.

Programmet skal gi ulike myndighetsnivåer, etater og eventuelle private aktører grunnlag for å prioritere og tildele ressurser gjennom årlige handlingsplaner, virksomhetsplaner og budsjett. For at programmet skal bli effektivt, må partenes mål og virkemidler være avklart (jf punkt 1.23).

1.25 Elementene nevnt i punkt 1.22, 1.23 og 1.24 foran, utgjør innholdet i de regulære fylkesplanene som etter loven blir utarbeidet hvert fjerde år og fremmet for sentral godkjenningsbehandling.

Fylkesdelplaner

I tillegg kan det utarbeides utdypende fylkesdelplaner for bestemte virksomhetsområder, bruk og vern av arealer og naturressurser, eller deler av fylket.

Fylkesdelplanene skal være naturlige fordypninger eller påbygginger i forhold til de regulære planene, og forankret der. Et for stort antall fylkes-delplaner vil imidlertid svekke den helhetlige fylkesplanleggingen og legge unødig beslag på begrensede planleggings- og behandlingsressurser. Prinsipielt bør alle tilbakevendende prosesser, som f eks næringsplan-legging, inngå i de regulære fylkesplanene.

1.30 Virkningene av godkjent plan

1.31 Godkjent fylkesplan er et omforent politisk rammeverk mellom forvaltningsnivåene som:

• gir føringer for sektorplanleggingen i stat og fylkeskommune
• gir føringer for hovedtrekkene i kommuneplanleggingen og sikrer nødvendig interkommunal samordning
• samordner bruken av økonomiske og andre virkemidler innen fylket.

Fylkesplanen skal legges til grunn for fylkeskommunal virksomhet og være retningsgivende for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i fylket. Dersom det innen de statlige virksomhetsfelter blir aktuelt å fravike fylkesplanens forutsetninger, skal vedkommende statsorgan ta spørsmålet opp med fylkeskommunens planleggingsmyndigheter. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-6. Fylkesplanens virkninger Boks 3

Eventuell uenighet mellom fylkeskommunen og sektormyndighetene om oppfølgingen av godkjent plan skal tas opp med Miljøverndepartementet.

Forholdet til kommunen som arealplanmyndighet

1.32 Kommunene utarbeider og vedtar planer der arealbruken blir juridisk bindende for grunneiere og utbyggere. Regjeringen forutsetter at fylkesplanleggingen i større grad enn hittil skal gi rammer og retningslinjer for kommunenes arealplanlegging, når bruken av arealer og naturressurser må ses i sammenheng for flere kommuner.

Dersom en kommune gjør planvedtak i strid med retningslinjene i godkjent fylkesplan, bør fylkeskommunen, nabokommunene og statlige etater reise innsigelse og bringe saken inn til Miljøverndepartementet for avgjørelse. Er det strid om tolkningen av retningslinjene, bør Miljøverndepartementet avgjøre saken om partene ikke blir enige lokalt.

1.40 Oppfølgingssystem

1.41 Fylkeskommunen, kommunene, Sametinget (eventuelt) og de statlige etatene som planen har betydning for, følger opp godkjent plan hver på sine områder. Dette gjelder også private aktører som har forpliktet seg til å delta i gjennomføringen.

Så langt det er mulig, skal tiltakene i fylkesplanens handlingsprogram prioriteres og tildeles ressurser gjennom etablerte ordninger. Det bør vises stort måtehold med å lage prosjekter eller tiltak som må organiseres og finansieres på siden av, og i tillegg til, etatenes ordinære arbeidsoppgaver.

1.42 Ordningen med årlige regionale utviklingsprogram gir fylkesnivået mulighet til å kople statens økonomiske virkemidler innen flere politikkområder til fylkesplanens handlingsprogram.

Programmet utformes i samarbeid mellom fylkeskommunen, kommunene, regionale statsetater, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og representanter for næringslivet. Det prioriterer og tildeler ressurser til infrastrukturtiltak og fellesoppgaver for næringsutvikling. Programmet skal også legge føringer for bruken av SNDs distriktspolitiske og landsdekkende virkemidler, så fremt føringene ikke er i strid med nasjonale mål og retnings-linjer. De må heller ikke være så detaljerte at de hindrer fleksibiliteten i SNDs bruk av virkemidler til næringsrettede tiltak.

For at den samlede innsatsen på regionalt nivå skal støtte opp om nærings-livets utfordringer og behov, er det viktig å få god sammenheng mellom de regionale utviklingsprogrammene og tiltak på tilgrensende sektorer. Dette gjelder særlig kompetanseutvikling og samferdsel.

1.43 Regjeringen tar sikte på å videreutvikle og styrke koplingen mellom godkjent fylkesplan og samlet bruk av økonomiske virkemidler i det regio-nale utviklingsarbeidet. En forutsetning for dette er at medvirkningen fra næringsliv og andre brukerinteresser blir styrket.

Revisjon

Fylkestinget bør minst hvert annet år vurdere planens forutsetninger og gjennomføring, og eventuelt foreta nødvendige endringer. Vesentlige endringer og tilføyelser som berører statlige og kommunale interesser, skal meldes til departementet, som avgjør om planen helt eller delvis skal tas opp til ny behandling. Fylkestinget skal foreta ny planbehandling minst en gang i hver valgperiode. Bestemmelsene i §§ 19-1 til 19-4 gjelder tilsvarende. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-5. Revisjon Boks 4

1.44 Ved behandlingen bør fylkestinget ta stilling til hvilke tidligere planer som eventuelt skal opprettholdes. Eldre planer gjelder fortsatt, så sant de ikke står i motstrid til nye planvedtak.

2. Samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner

En vellykket planprosess krever vilje til samarbeid, og samarbeidsformer der deltakerne finner det formålstjenlig å investere i felles løsninger.

Dette fordrer et ryddig og avklart forhold mellom politikere og administrasjon, og mellom offentlige organer og organisasjoner, enkeltpersoner og grupper som skal delta i planprosessen. Deltakelse og innflytelse i planarbeidet er også en forutsetning for effektiv oppfølging og gjennomføring. 

2.10 Fylkeskommunens rolle og oppgaver

2.11 Fylkeskommunen har det politiske og administrative ansvaret for planprosessen, med politisk mandat fra befolkningen i fylket.

Fylkestinget skal ha ansvaret for og ledelsen av arbeidet med fylkesplaner. Fylkestingets myndighet til å vedta fylkesplaner kan ikke overføres til annet organ. Utdrag av plan- og bygningsloven § 12-1. Øverste planleggingsmyndighet i fylkeskommunen Fylkesrådmannen skal ha det administrative ansvar for fylkeskommunens oppgaver etter loven. Enhver fylkeskommune skal ha en fagkyndig planleggings- og utbyggingsadministrasjon for utarbeiding og behandling av planer og planfaglig veiledningsvirksomhet etter loven. Utdrag av plan- og bygningsloven § 12-2. Planadministrasjonen i fylkeskommunen Boks 5

Fylkeskommunen må skape egnede møteplasser mellom myndigheter, organisasjoner og andre som skal delta i prosessen. Møteplass og deltakelse avgrenses i forhold til hva planleggingen skal omfatte - hele fylket eller bestemte deler av det, bestemte virksomhetsområder o l.

Fylkeskommunen skal lede arbeidet og legge forholdene til rette for medvirkning fra øvrige deltakere. Partene har ansvar ikke bare for å delta i planleggingen. De skal også ta på seg ansvar for å gjennomføre godkjent plan, hver på sine områder.

Dette krever en kvalifisert og profesjonell prosessledelse med evne til å:

• organisere og styre kompliserte prosesser, der hver enkelt deltaker har klare forventninger til effektivitet, framdrift og resultater
• utvikle samtaleformer som bidrar til at de regionale aktørene tilegner seg kunnskap om og forståelse for hverandres roller og oppgaver.

Plansamarbeid innen fylket

2.12 De regionale aktørene inkluderer fylkeskommunen, kommunene, Sametinget (i aktuelle fylker), fylkesmannen og øvrige statsetater, næringslivet og private organisasjoner i fylket.

Fylkeskommunen skal ha et løpende samarbeid med kommunene i fylket, og med offentlige organer og private organisasjoner og andre som har særlig interesse i fylkesplanarbeidet. Fylkeskommunen organiserer fylkesplanarbeidet i samsvar med reglene i §§ 12-1, 12-2 og 12-3. Den oppretter de utvalg og treffer de tiltak som finnes nødvendig for samordning, samarbeid og samråd etter § 16, og sørger for at utkast til fylkesplan, herunder fornying og endring av planen, blir fremmet i rett tid. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-3. Organisering av fylkesplanarbeidet Boks 6

Fylkeskommunen organiserer planprosessen i samråd med de øvrige partene som skal delta. Man bør bygge videre på organisering og samhandlingsstruktur som har vist seg å fungere.

Plansamarbeid over fylkesgrensene

2.13 Det er behov for å styrke planlegging og gjennomføring på tvers av fylkesgrensene og for flere fylker under ett.

Fylkeskommunene bør finne fram til tjenlige og fleksible planleggingsenheter. Hva som er tjenlig, varierer med formål og funksjon. I noen sammenhenger kan det være områder på hver sin side av en fylkesgrense - i andre bør planleggingen omfatte flere fylker eller hele landsdeler (se punkt 1.22).

Fylkeskommunene har tatt initiativ til bredere samarbeid gjennom:

• Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag
• Samarbeidsutvalget for Vest- og Sørlandet
• Østlandssamarbeidet.

Landsdelsorganisasjonene har en rolle i å organisere plansamarbeid mellom fylkeskommunene. I mange sammenhenger vil også helseregionene (se punkt 1.14) være en egnet avgrensning. Dette skal bidra til å utvikle samforståelsen av problemer og muligheter i vedkommende fylker og skape en felles plattform for kontakten med statlige myndigheter og andre.

Ønsket om fleksibilitet kan ivaretas gjennom prosjektrettet samarbeid, der man oppretter tidsbestemte samarbeidsprosjekter som opphører når løsningene har kommet på plass.

Sentralt har departementene ansvar for å skape møteplasser mellom fylkene og organisere samtale om spørsmål av felles interesse. Om nødvendig vil Miljøverndepartementet pålegge fylkeskommunene å samarbeide.

Departementet kan gi bestemmelser om samarbeid mellom to eller flere fylkeskommuner om fylkesplanleggingen. Oslo kommune likestilles i denne forbindelse med en fylkeskommune. Herunder kan departementet gi bestemmelser om opprettelse av nødvendige samarbeidsorganer, om hvilke oppgaver samarbeidet skal gjelde, og om hvilket geografisk område det skal omfatte. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-2. Plansamarbeid mellom fylker Boks 7

Aktuelle samarbeidsbehov er bl a:

• utforming av politikk, virkemiddelbruk og offentlige tjenester på tvers av fylkesgrensene og for flere fylker under ett
• regional samordning og styring av utbyggingsmønster, senterstruktur og transportsystem
• linjeføringer for veg, bane, energiforsyning m.v.
• bruk og vern av sammenhengende naturområder, bl a i fjellet, langs kysten og rundt de større byene.
  

Plansamarbeid over nasjonale grenser

2.14 Internasjonaliseringen blir stadig mer framtredende i samfunns-utviklingen, også regionalt og lokalt. For fylkeskommunene innebærer dette at internasjonalt samarbeid er en viktig arena for å styrke sin egen regionale utviklingsrolle og trekke veksler på kunnskap og metoder fra andre land.

De ulike organene i fylket som deltar i internasjonalt samarbeid, bør trekke samarbeidet inn i fylkesplanleggingen med sikte på å:

• legge til rette for erfaringsutveksling og gjensidig læring
• fremme mål og strategier for utviklingen innen eget fylke.

En del internasjonale samarbeidsordninger er omtalt i rundskriv T-2/98 Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen. Se også Kommunesektorens internasjonale engasjement. Hefte E2 til landstinget i Kommunenes Sentralforbund 1998.

2.20 Samarbeidet med kommunene

2.21 De regionale spørsmålene rundt om i fylket må løses i samarbeid. For kommunene blir fylkesplanleggingen en viktig arena for å møte utfordrin-ger de ikke kan håndtere hver for seg. Felles satsingsområder kommune - fylkeskommune og enhetlig opptreden i kontakten med statlige organer vil utnytte de samlede ressursene mer effektivt og gi bedre gjennomslagskraft. Derimot bør det vises tilbakeholdenhet med å ta opp spørsmål som kommunene håndterer best hver for seg.

2.22 Det er fylkeskommunens ansvar å legge forholdene til rette for medvirkning fra kommunene. I fylkene med store bykommuner bør fylkeskommunen legge særlig vekt på de store byenes rolle i den regionale utviklingen og deres utfordringer i fylkesplanleggingen.

Fylkeskommunen og kommunene bør i fellesskap:

• klarlegge den enkelte kommunenes særtrekk, særlige utfordringer og behov
• identifisere viktige berøringspunkter, både i forhold til fylkesnivået og andre kommuner, og på hvilke områder det er nødvendig med samarbeid.

På aktuelle områder bør den enkelte kommunes planer bringes inn i en prosess, der kommunen og fylkeskommunen søker å skape gjennomgående mål og strategier i kommuneplan og fylkesplan.

Fylkesmannen har opparbeidet mye kunnskap om kommunenes situasjon og kan bistå fylkeskommunen i kontakten med kommunene.

2.23 Det pågår utviklingsarbeid på flere områder som ventes å klargjøre kommunenes medvirkning i fylkesplanleggingen. Utviklingsarbeidet vil gi erfaringer med ulike metoder og organisatoriske modeller, og hvilke roller regionale råd og KS i fylkene kan ha.

2.30 Samarbeidet med Sametinget

2.31 I fylkene med samiske bruks- og bosettingsområder (Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark) skal Sametinget bringes inn i fylkesplanleggingen som rådgivende organ.

Sametinget er et samisk folkevalgt organ som handler på vegne av det samiske folk. En av de viktigste rollene er å være medspiller og premissgiver i samfunnsutformingen for å ivareta, styrke og utvikle samisk kultur med næringer og samfunn. Sametingets virksomhet er avgjørende for å gi målsettingen i grunnlovens §110 a et konkret innhold.

Gjennom Sametingets underliggende råd er det også etablert flere virkemidler for å følge opp samepolitiske prioriteringer (se vedlegg).

2.32 Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet vil i samarbeid med Sametinget og interesserte fylkeskommuner prøve ut ordninger for hvordan Sametinget bør delta i planlegging og gjennomføring.

2.40 Samarbeidet med staten

2.41 Det må være et nært og forpliktende samarbeid mellom fylkeskommunen og staten. Samarbeidet skal først og fremst skje på fylkesnivået, gjennom de regionale statsetatene. Fylkesmannen har en særskilt rolle, som statens generelle representant i fylket.

Organer som har oppgaver vedrørende ressursutnytting, vernetiltak, utbygging og kulturell eller sosial utvikling innenfor fylkets område, skal gi fylkeskommunen nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet. Fylkesmannen skal føre tilsyn med at statlige organer oppfyller sin plikt til å yte bistand. Slike organer skal etter anmodning fra fylkeskommunen delta i rådgivende utvalg som fylkesutvalget oppretter til å fremme samarbeid om planleggingsvirksomheten. Etter at fylkeskommunen og vedkommende organ har uttalt seg, kan Kongen frita kommunalt eller statlig organ fra å delta i slike samarbeidsutvalg. Utdrag av plan- og bygningsloven § 12-3. Samarbeidsplikt for offentlige organer Boks 8

2.42 De regionale statsetatene er dels departementenes formidlings- og tilsynsorganer overfor kommunene og fylkeskommunen, dels har de en selvstendig tjenesteytende eller forvaltningsmessig rolle overfor befolkning, næringsliv, natur, kulturarv eller miljø (se vedlegg).

Statsetatene har plikt til å delta med sin faglige kapasitet og kompetanse i utvalg som fylkeskommunen oppretter. Etatenes bidrag må likevel ses i sammenheng med de administrative ressursene, og omfanget vil kunne diskuteres med fylkeskommunen og fylkesmannen eller vedkommende fagdepartement. Antall utvalg bør derfor begrenses.

Partene må samarbeide for å klargjøre tema som er relevante i forhold til de oppgavene etatene er pålagt av sentrale myndigheter. Dette gjelder også aktuelle tilsynsoppgaver i henhold til særlov og forskrift.

I plansamarbeidet skal statsetatene bidra til å:

• tilpasse politikken på sine respektive arbeidsområder til særlige forutsetninger og muligheter i det enkelte fylke
• finne gode helhetsløsninger på tvers av tradisjonelle sektorgrenser
• kople etatens virksomhet og virkemidler til de regionale løsningene.

For å gå inn i slike diskusjoner, må statsetatene ha nødvendige frihetsgrader og fullmakter fra overordnet direktorat eller departement. Rammene for statsetatenes deltakelse vil være forskjellige fra sektor til sektor. På noen områder, særlig innenfor tjenesteyting, er frihetsgraden regionalt ganske begrenset. På andre områder har statsetatene allerede i dag stor frihet.

Når statsetatene gis større frihet regionalt, må det bidra til å skape et politisk handlingsrom som fylkeskommunen, som det politiske organet på fylkesnivået, kan forvalte gjennom fylkesplanleggingen. Hvordan dette handlingsrommet blir utnyttet, dvs de regionale helhetsløsningene, inngår i de spørsmålene regjeringen skal ta stilling til i den sentrale godkjenningsbehandlingen.

2.43 Fylkesmannen har et selvstendig sektoransvar med utgangspunkt i fagområdene som er lagt til embetet. Samtidig er fylkesmannen gjennom sin instruks gitt et særlig ansvar for å bidra til å samordne, forenkle og effektivisere den statlige virksomheten i fylket.

Fylkesplanen er en viktig arena for dette:

Etter plan- og bygningslova har fylkesmannen eit samordningsansvar i den lokale statsforvaltninga ved utarbeiding av fylkesplanen som fylkeskommunen har hovudansvaret for. Se Retningsliner for fylkesmannens samordningsfunksjon i forhold til kommuneretta styring (1995) Boks 9

Fylkesmannen skal bistå fylkeskommunen med å organisere statsetatenes deltakelse, og medvirke til at etatene deltar som forutsatt i planarbeidet og gjennomføringen av godkjent plan. Dette er en oppgave som vil kreve stor oppmerksomhet i embetet.

Fylkesmannens rolle utøves i nært samarbeid med fylkeskommunen, som er politisk og administrativt ansvarlig for prosessen. Fylkesmannen bør videreutvikle samarbeidsfora og arenaer for statens oppfølging regionalt, der også fylkeskommunen kan delta.

2.44 Regjeringen åpner for et bredt samarbeid på fylkesnivået og legger til rette for å tilpasse nasjonal politikk og statlige virkemidler til regionale forhold.

Gjennom tildelingsbrevene og på andre måter vil departementer og direktorater gi sine ytre etater signaler om å engasjere seg aktivt i planlegging og gjennomføring, og tydeliggjøre hvilket handlingsrom og ressursmessig frihet den enkelte etat har innenfor vedkommende sektor.

2.45 Direktoratene bør fungere som rådgivende fagorgan i prosessen, etter forespørsel fra statsetatene i fylket eller vedkommende departement. I mange sammenhenger har de også formell status som instruksjonsmyndighet i forhold til departementenes ytre etater i fylkene.

Der departementene ikke har ytre etater i fylkene, skal fylkesmannen bidra til at aktuelle direktorater, eller departementet selv, trekkes inn i arbeidet (se vedlegg).

2.50 Samarbeidet med næringsliv, organisasjoner mv

2.51 For at fylkesplanene skal gjenspeile befolkningens og brukernes faktiske interesser og behov, er det svært viktig at de offentlige myndighetene som deltar i prosessen, sørger for god brukerforankring på sine respektive ansvarsområder.

Næringslivet

2.52 I planlegging for næringsutvikling må samarbeidet med næringslivet styrkes, bl a ved å styrke deltakelsen fra bedrifter og næringslivets organisasjoner. Dette gjelder både utviklingen av langsiktige mål og strategier og utformingen av det årlige regionale utviklingsprogrammet (se punkt 1.40).

Planleggingen må ta utgangspunkt i næringslivets faktiske utfordringer og behov, slik næringslivet selv ser dem, realistiske vurderinger av utviklingsmulighetene og virkemidlene som finnes for å utløse dem. Det er imidlertid de næringsdrivende selv som har ansvaret for å fremme utvikling og lønnsom virksomhet.

På dette området er det utviklet betydelig erfaring gjennom arbeidet med næringsutvikling i fylkesplaner/ strategiske næringsplaner. Se bl a Næringsplanlegging og næringsplanprosesser. Asplan Viak 22. juni 1998.

Det framgår at bedriftene ønsker at samarbeidet med offentlig sektor på regionalt nivå blir begrenset til én arena, med klare krav til framdrift og resultater. Strategisk næringsplanlegging har vist seg å være en nyttig arena for samarbeid med næringslivet. I oppfølgingen av mål og strategier fungerer ikke samarbeidet like bra. Dette gjelder særlig arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene og tilgrensende tiltak innen utdanning og samferdsel.

Det må være gjennomgående representasjon fra bedriftene og nærings-livets organisasjoner i alle faser av planprosessen - fra analyse og utforming av mål, strategier, handlingsprogram og enkeltprosjekter, til etterprøving og rapportering.

Prosessen må være organisert slik at det skjer en bred drøfting som sikrer forankring av de langsiktige strategiene og fylkesplanens handlings-program. Arbeidet med å utforme det årlige regionale utviklingsprogrammet kan skje med smalere deltakelse fra næringslivets side, så fremt program-met bygger på de fireårige strategiene.

Det finnes ikke én enkelt modell for hvordan næringslivet og bedriftene bør delta. Fylkene er ulike, med ulik næringsstruktur og ulike utfordringer og utviklingsmuligheter i næringslivet. Det er derfor viktig å bygge videre på eksisterende arenaer og prosesser som fungerer, og få en deltakelse fra næringslivet som både dekker de viktigste næringene og de mest sentrale utfordringene for næringslivet i fylket. Næringslivets organisasjoner og distriktskontoret til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond bør bistå fylkeskommunen med å finne en god representasjon.

Andre organisasjoner

2.53 Organisasjoner som arbeider med barn og ungdom, helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid, kultur, idrett, friluftsliv, miljø osv er aktuelle samarbeidsparter i fylkesplanleggingen, avhengig av hvilke tema det enkelte fylke tar opp i planperioden.

I arbeidet med Agenda 21 blir det opprettet regionale knutepunkt eller møteplasser i alle fylker. Disse skal bl a fange opp ønsker om deltakelse i lokal Agenda 21 fra lokale og regionale ledd i de frivillige organisasjonene og knytte kontakter mot næringslivet og andre aktører. Rapporten Lokal Agenda 21 og de frivillige organisasjonene gir en oversikt over organisa-sjoner som er særlig aktuelle i denne sammenhengen.

Miljøverndepartementet samarbeider med Sametinget om å opprette et særskilt samisk knutepunkt for arbeidet med lokal Agenda 21.

2.60 Arbeidsform

2.61 Dialog og forhandlinger er den sentrale arbeidsformen i planarbeidet - basert på maktlikevekt, begrunnelsesplikt og offentlighet. Dette stiller store krav til hvordan planprosessen blir lagt opp, og til prosessledere og ordstyrere som skal strukturere dialogen.

Det må være maktlikevekt i prosessen. Samtalene skal foregå mellom like-verdige parter, der det er tyngden i argumentene, og ikke deltakernes formelle posisjon, som skal avgjøre resultatet.

Partene må begrunne sine standpunkter. Alle deltakere, også de som ikke får gjennomslag for sine synspunkter, skal forstå begrunnelsen for de valg og beslutninger som blir tatt.

Kravet om offentlighet er ufravikelig. Offentligheten har krav på informasjon og muligheter til fullt innsyn og medvirkning i prosessen.

Planleggingsmyndighetene i stat, fylkeskommune og kommune skal fra et tidlig tidspunkt i planleggingsarbeidet drive en aktiv opplysningsvirksomhet om planleggingsvirksomheten etter loven. Berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å delta aktivt i planprosessen. Utdrag av plan- og bygningsloven § 16. Samråd, offentlighet og informasjon Boks 10

2.62 Reell uenighet mellom partene skal ikke tilsløres eller samordnes «bort». Interessemotsetninger som har betydning for planarbeidet, må løftes fram og drøftes med sikte på å få til løsninger. Dersom man ikke makter å komme fram til omforente løsninger, må konfliktområdene rapporteres i planen like mye som de områdene det er enighet om.

3. Samspillet mellom regionale og sentrale myndigheter

Fylkesplanleggingen dreier seg først og fremst om fylkenes egen politikk. Utgangspunktet er fylkets situasjon på ulike områder, utviklingen i den perioden som avsluttes, og utsiktene framover. Planleggingen skal bygge på de politiske forutsetningene i fylkeskommunen og kommunene og erfaringene fra planarbeidet i forrige periode.

Med «fylkene» menes de regionale aktørene - fylkeskommunen, kommunene, Sametinget, fylkesmannen og den øvrige regionale statsforvaltning, næringslivet og private organisasjoner i fylket (jf kapittel 2).

3.10 Nasjonale utfordringer

3.11 Storting og regjering formidler nasjonale mål og interesser til fylkes-kommuner og kommuner i forkant av planprosessene regionalt og lokalt. Føringene skal være konkrete nok til å påvirke de forholdene staten ønsker å styre, men samtidig så fleksible at de lar seg tilpasse forutsetninger og muligheter i det enkelte fylke.

Stortingsdokumenter

3.12 Den nasjonale politikken fastsettes av Stortinget på grunnlag av regjeringens langtidsprogram og stortingsmeldinger og -proposisjoner fra det enkelte departement.

Regjeringen følger opp Stortingets behandling og formidler nasjonal politikk på flere måter:

• rundskriv om nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen
• sektorstyring fra det enkelte departement
• rikspolitiske retningslinjer.

Rundskriv om nasjonale mål og interesser i kommune- og fylkesplanleggingen

3.13 Hvert fjerde år utarbeider regjeringen et eget rundskriv om nasjonale mål og interesser som fylkeskommunene og kommunene forventes å følge opp.

I rundskriv T-2/98 Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen har alle departementer samlet de viktigste nasjonale utfordring-ene for fylkes- og kommuneplanleggingen i ett dokument. Dette gjør det enklere å se statlig styring innen ulike sektorer i sammenheng og utvikle dialogen mellom forvaltningsorganene.

Regjeringen vil ta initiativ til å redusere omfang og detaljeringsgrad av statlige krav og føringer i formidlingen av nasjonal politikk.

Sektorstyring fra det enkelte departement

3.14 Departementene formidler nasjonale mål og interesser enten direkte og/ eller gjennom sine underliggende direktorater og statsetater på nasjonalt eller regionalt plan.

Rundskriv som sendes ut fra det enkelte departement vil dels utdype og konkretisere rundskrivet om nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen, dels formidle politikk som skal følges opp på andre måter enn planlegging.

Rikspolitiske retningslinjer

Kongen kan stille opp generelle mål og rammer og gi retningslinjer for den fysiske, økonomiske og sosiale utvikling i fylker og kommuner som skal legges til grunn for planleggingen etter denne lov. Utdrag av plan- og bygningsloven § 17-1. Rikspolitiske bestemmelser Boks 11

3.15 Rikspolitiske retningslinjer samordner og klargjør nasjonal politikk innen bestemte geografiske områder eller saksfelt. Retningslinjene er politiske signaler som planmyndighetene lokalt og regionalt skal bygge videre på i sin planlegging, og tilpasse regionale forhold.

Inntil det foreligger vedtatte planer, kan rikspolitisk bestemmelse også brukes for å hindre iverksetting av særskilt angitte tiltak i kommunene som vil være i strid med viktige nasjonale eller regionale interesser (§ 17-1,

2. ledd). Denne bestemmelsen er brukt i forbindelse med midlertidig etableringsstopp for kjøpesentre utenfor byer og tettsteder. Stoppen gjelder i inntil 5 år og vil bli avløst av godkjente fylkes(del)planer som ut fra lokale forhold fastsetter retningslinjer for lokalisering, senterstruktur og transportsystem.

3.20 Regionale helhetsløsninger

Fylkeskommunen prioriterer tema for planleggingen, organiserer dialog og forhandlinger mellom partene som skal delta i planprosessen (se kapittel 2), og legger til rette for en ryddig, politisk behandlings- og vedtaksprosess.

Prosessen gjennomføres trinnvis. Før man går fra ett trinn til et annet, bør partene ha en felles forståelse både av hva man er enige om, og hva man ikke er enige om. Fylkeskommunen bør forankre resultatet politisk ved alle viktige milepæler i prosessen.

Prioritering av tema for planleggingen

3.21 Fylkeskommunen legger fram erfaringer og resultater fra foregående fylkesplan, bl a i lys av kongelig resolusjon om vedkommende plan (jf punkt 3.40).

De regionale statsetatene formidler nasjonale mål og interesser som vedrører utviklingen i fylket, hver på sine områder (jf punkt 3.10). Fylkesmannen bidrar til at målene som statsetatene arbeider etter, kommer på dagsordenen og peker på problemstillinger som bør ses i sammenheng.

De målene som staten peker på, vil ikke være like viktige i alle fylker. I samråd med øvrige parter velger fylkeskommunen de nasjonale utfordringene man i fylket oppfatter som mest sentrale i planperioden.

Prioriteringen av tema bør vedtas av fylkestinget (jf punkt 3.26). Er det vesentlig uenighet mellom fylkeskommunen og statlige etater, kan spørsmålet avklares med sentrale myndigheter før prosessen føres videre.

Når planleggingstemaene er bestemt, må fylkeskommunen:

• klargjøre de problemstillingene planleggingen skal konsentreres om
• identifisere hvilke parter som bør delta i planlegging og gjennomføring
• utarbeide et program for planprosessen med viktige milepæler fram til avsluttende planvedtak i fylkestinget.

Alle som skal delta bør få programmet for planprosessen til høring og eventuell politisk behandling. Høringen bidrar også til å avgrense hvilke problemstillinger eller alternative løsninger som bør belyses og dokumenteres nærmere.

Politiske mål og strategier for fylket

3.22 Det bør gjennomføres analyser, søkekonferanser o l som klarlegger de reelle behovene og mulighetene for regionale løsninger. Analysene bidrar til å skape felles oppfatninger om sterke og svake sider, muligheter og trusler, og oppslutning om satsinger som kan fremme eller hemme dagens situasjon og utviklingstrekk.

Den enkelte kommunes planer, Sametingets planer (i fylkene med samiske bo- eller bruksområder) og statlige sektorplaner vil gi viktige bidrag til forståelsen. Dette gjelder også medvirkningen fra næringslivet og andre brukergrupper.

Planleggingen vil kreve avveininger av politisk karakter mellom ulike mål som statsetatene skal ivareta. Fylkeskommunen klarlegger i samråd fylkesmannen om det foreligger målkonflikter mellom statlige etater i fylket som må løses politisk, av fylkestinget eller på sentralt statlig nivå.

Retningslinjer for sektorenes planlegging

3.23 Deltakerne bør skape enighet om hvordan fylket som organisasjon skal håndtere de politiske utfordringene.

Det er viktig å klarlegge hvilke aktører som har ansvar eller interesser knyttet til gjennomføringen av fylkesplanens mål og strategier innen ulike tema, og hvilke ressurser eller andre virkemidler de forvalter (se punkt 1.23). Retningslinjene bør synliggjøre hvordan statens virksomhet på de enkelte departementenes ansvarsområder må rettes inn for å få til gode helhetsløsninger regionalt.

Retningslinjene bør også klargjøre omfang og art av fylkeskommunens og statsetatenes veiledning til kommunene (se bl a plan- og bygningsloven § 12-3).

Samordnet handlingsprogram

3.24 Med grunnlag i felles syn på hva som er utfordringer, og på hvilke mål som er realistiske sett i forhold til virkemidlene, må partene utarbeide et konkret handlingsprogram.

Handlingsprogrammet bør klargjøre oppfølging og gjennomføring knyttet til:

• de enkelte aktørenes særskilte ansvar for deler av handlingsprogrammet
• aktørenes ansvar for felles samarbeidsprosjekter som inngår i programmet
• videre arbeid med fylkesplanen i utdypende fylkesdelplaner eller programmer, og hvilke aktører som skal delta i prosessen.

Handlingsprogrammet bør i størst mulig grad være basert på en omforent forståelse av de mest sentrale utfordringene. Det bør gå klart fram hvilket ansvar og rettigheter de ulike aktørene har, og hva de binder seg til å gjøre av organisatorisk og økonomisk art.

Opplegget for å kartlegge, vurdere og rapportere resultater bør utarbeides som en integrert del av planleggingen og nedfelles i handlingsprogrammet (se punkt 3.43).

Avsluttende høring og planvedtak

Tidligst mulig under utarbeidelsen av planforslaget skal fylkeskommunen gjøre kjent forslag til mål for utviklingen i fylket og hovedpunktene i forslag til langsiktige retningslinjer for sektorenes planlegging og handlingsprogram. Forslagene skal legges fram i en slik form at de er egnet til å gi grunnlag for en offentlig debatt og skal kunngjøres på hensiktsmessig måte. Utkast til fylkesplan sendes til uttalelse til fylkesmannen, kommunene samt til offentlige organer og organisasjoner mv som blir berørt av utkastet. Det kan settes en frist for å avgi uttalelse som ikke må være kortere enn 30 dager. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-4. Fylkesplanbehandlingen Boks 12

 

3.25 Når dialogen har vært god og planforslagene er godt belyst, kan høringen få mest preg av kvalitetssikring og kontroll.

Kommunene og Sametinget (eventuelt) har rett til å uttale seg, og få uenighet i forhold til sine interesser avklart gjennom den sentrale godkjenningsbehandlingen.

Alle regionale statlige etater har et selvstendig faglig ansvar for å gi høringsuttalelser til fylkesplanen på sine områder. Direktorater eller departementer som selv har deltatt under prosessen, bør også gi høringsuttalelse før fylkestingets vedtak.

Fylkesmannen gir én samlet høringsuttalelse, som omfatter de ulike fagavdelingene ved embetet. Eventuell uenighet mellom avdelingene skal synliggjøres i uttalelsen. Parallelt legger fylkesmannen fram en kort redegjørelse der det pekes på konflikter i forhold til de øvrige statsetatenes virksomhet som må avklares politisk av fylkestinget eller regjeringen.

3.26 På bakgrunn av høringsuttalelsene utformer fylkeskommunen sluttdokumentene og fatter de endelige politiske vedtakene. Plandokumentene må vise hva partene er blitt enige om gjennom dialog og forhandlinger, og hva man fortsatt er uenige om. Fylkestinget avgjør dermed hvilke forslag til løsninger som skal legges fram til sentral god-kjenning. Fylkesmannen bør være til stede under fylkestingets behandling.

Eventuelle vedtak om spørsmål som ikke har vært tema i planprosessen, skal være behandlet etter bestemmelsene om samarbeid, offentlighet, høring mv før de kan fremmes for sentral godkjenning.

I oversendelsen må fylkeskommunen redegjøre for hvilke parter som har deltatt i arbeidet med planen regionalt, og presisere hva regjeringen må ta stilling til i godkjenningsbehandlingen sentralt (se punkt 3.30).

3.30 Sentral godkjenning

3.31 Godkjenningsbehandlingen sentralt omfatter de regulære, fireårige fylkesplanene og fylkesdelplaner.

Fylkesplanen skal, når den er vedtatt av fylkestinget, legges fram for Kongen*) til godkjenning. I samband med godkjenningen kan Kongen fastsette slike endringer i planen som finnes påkrevd ut fra hensynet til rikspolitiske interesser. Utdrag av plan- og bygningsloven § 19-4. Fylkesplanbehandlingen *) Miljøverndepartementet iflg. kgl. res. 16. mars 1990 nr. 174 for så vidt gjelder fylkesdelplaner Boks 13

Gjennom den sentrale godkjenningen tar regjeringen stilling til de regionale helhetsløsningene og avgjør eventuelle spørsmål det er uenighet om regionalt. I fylkene med samiske bruks- og bosettingsområder skal regjeringen også ha mulighet til å påse at fylkeskommunen, kommunene og de regionale statsetatene opptrer i samsvar med forpliktelsene i grunnloven og folkeretten.

Godkjenningen omfatter ikke konkret ressursbruk. Prioritering og tildeling av ressurser følges opp gjennom de årlige budsjettprosessene.

Differensiert behandling

3.32 Alle regulære fylkesplaner legges fram for Kongen i statsråd og godkjennes ved kongelig resolusjon. Myndigheten til å godkjenne fylkesdelplaner er delegert til Miljøverndepartementet (se boks 13). Fylkesdelplaner det er betydelig uenighet om regionalt eller sentralt, blir likevel godkjent ved kongelig resolusjon.

Sektordepartementene er aktive i godkjenningsbehandlingen. Alle regulære, fireårige fylkesplaner legges fram for samtlige departementer. Fylkesdelplaner legges fram for de departementene som er berørt.

Planer som alle parter er enige om regionalt, behandles sentralt i form av en enkel utsjekking mellom departementene - en såkalt bekreftende behandling. Planer der det gjenstår uenighet etter fylkestingets planvedtak, krever en avklarende behandling.

Bekreftende behandling

3.33 Godkjenningsbehandlingen skjer ved enkel utsjekking mellom departementene når fylkeskommunen dokumenterer at:

• kommunene, eventuelt Sametinget, fylkesmannen og øvrige statlige etater i fylket har deltatt som forutsatt i arbeidet med planen
• det ikke er uenighet i forhold til kommunenes, Sametingets eller statens interesser.

Se punkt 3.26.

Avklarende behandling

3.34 Behandlingen sentralt blir mer omfattende om fylkestinget har vedtatt en plan det er uenighet om regionalt. Behandlingsprosessen legges opp i forhold til den enkelte plans konfliktgrad, kompleksitet og omfang.

Fylkeskommunen og fylkesmannen kan om nødvendig formidle utfyllende synspunkter og fakta under behandlingen.

3.40 Oppfølging og gjennomføring

3.41 Prosjektgruppene i planprosessen kan gis ansvar også for praktisk oppfølging av fylkesplanen, og for fylkesplanmeldinger der man vurderer og rapporterer resultatene.

3.42 Hver enkelt part som har deltatt i fylkesplanarbeidet, skal selv gjennomføre de delene av fylkesplanen som angår eget ansvarsområde.

Fylkeskommunen har ansvaret for å gjennomføre fylkesplanen på sine egne forvaltningsmessige eller tjenesteytende områder. Kommunene følger opp fylkesplanen gjennom kommuneplan og økonomiplan.

Statsetatene skal bruke fylkesplanen som et regionalt styringsdokument. Sentrale myndigheter vil legge vekt på godkjent fylkesplan når styringsdokumentene til de regionale statsetatene blir utformet.

Etatene integrerer fylkesplanens handlingsprogram i virksomhetsplanene - for utøvelse av forvaltningsansvar, virkemiddelbruk og behandling av kommunale planer og vedtak. Fylkesmannen bistår fylkeskommunen med å se til at statsetatene følger opp sitt ansvar for å gjennomføre fylkesplanen hver på sine områder, og til at statlige etater deltar som forutsatt i arbeidet med regionale utviklingsprogram og felles prosjekter.

Resultatkartlegging, vurdering og rapportering

3.43 Rapporteringen bør ha læring av egne erfaringer som formål. Evaluering av prosess og resultater er en viktig nøkkel for å få til en slik effekt. Rapporteringsformen bør være avklart tidlig i prosessen for å sikre kvaliteten på de forhold og data som skal rapporteres (se punkt 3.24).

3.44 Alle som stiller virkemidler og ressurser til rådighet, har ansvar for å synliggjøre resultatene av innsatsen - både overfor overordnet instans og i forhold til samlet oppfølging av fylkesplanen.

Rapporteringen i forhold til fylkesplanen må derfor:

• bygge på eksisterende systemer for resultatoppfølging som blir anvendt og videreutviklet innen hver enkelt sektor
• synliggjøre effekten av samarbeid på tvers - dvs merverdien av at virkemidlene på egen sektor blir brukt i kombinasjon med virkemidler på andre sektorer.

Overfor fylkestinget er det behov for å rapportere:

• hvert år om status for tiltakene i handlingsprogrammet og avvik eller endringer som gjelder fylkeskommunens, kommunenes og statens medvirkning i gjennomføringen
• hvert fjerde år, i forkant av en ny planperiode, om samlet aktivitet og oppnådde resultater i forhold til fylkesplanens langsiktige mål og retningslinjer.

Systemet bør bygge videre på dagens ordning med fylkesplanmeldinger. Disse meldingene bør også kunne benyttes som agenda for styringsdialogen mellom sentralt statlig nivå og hvert enkelt fylke.

3.45 Dagens rapporteringsordninger bør gjennomgås kritisk med sikte på å finne fram til et enkelt og oversiktlig system som samarbeidspartene i fylket og sentrale myndigheter vil ha nytte av.

Miljøverndepartementet vil ta initiativ til å organisere samarbeid mellom fylkene, departementene og aktuelle forskningsmiljøer om utviklingsarbeid på dette området. En sentral premiss for arbeidet er at et eventuelt nytt rapporteringssystem skal innebære en administrativ forenkling, og at det ikke skal medføre merarbeid for de ulike statlige etater på regionalt nivå.

Liste over dokumenthenvisninger

Politisk grunnlag

St.meld. nr. 4 (1996-97) Langtidsprogrammet 1998-2001.. Planleggings- og samordningsdepartementet. Innst. S. nr. 211 (1996-97).

St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk. Miljøverndepartementet. Innst. S. nr. 219 (1996-97).

St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken Kommunal- og arbeidsdepartementet. Innst. S. nr. 242 (1996-97).

St.meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret. Nærings- og handelsdepartementet.

Utviklingsarbeid

Staten og fylkesplanleggingen. Utredning fra en styringsgruppe oppnevnt 10.2.92. Miljøverndepartementet. September 1992.

Med nye kort. Samlerapport fra utviklingsprogrammet for fylkesplanlegging. Kommuneforlaget. 1996.

Sammen om fylkesplanleggingen. Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt 12.6.95. Miljøverndepartementet. April 1996. Høringsuttalelser til rapporten pr. 15.10.96.

Næringsplanlegging og næringsplanprosesser. Analyse av næringsplanleggingen i fylkene. Asplan Viak AS 22. juni 1998, på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet.

Å samordne gjennom samtale. Arbeidsnotat nr. 49. Høgskulen i Volda/ Møreforsking Volda.1998.

Rundskriv P-9/94 H-29/94 Om forsøksloven, januar 1995.

Utkast til rundskriv om Arbeidet med fylkesplanene for fylkestingsperioden 2000-03, med retningslinjer for statens roller og oppgaver. Høringsutkast pr. 4.5.98. Sammendrag av høringsuttalelsene, oktober 1998. Miljøverndepartementet.

Utfyllende informasjon
Kommunesektorens internasjonale engasjement. Hefte E2 til landstinget i Kommunenes Sentralforbund 1998. Kommunenes Sentralforbund.

Regional statsforvaltning. Inndelingshensyn. Rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe. Mai 1997. Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Lokal Agenda 21 og de frivillige organisasjonene. Rapport fra Miljøheimevernet på oppdrag fra Miljøverndepartementet. 1998.

VEDLEGG

Oversikt over regionale statlige etater i fylkene og Sametingets organisasjon

I fylkesplanleggingen skal samarbeidet mellom fylkeskommunene og staten først og fremst skje gjennom de statlige etatene på fylkesnivået. Der departementene ikke har egne etater på regionalt nivå, kan det være aktuelt for et direktorat eller departementet selv å delta i prosessen.

Dette vedlegget gir en oversikt over den regionale statlige forvaltningen som kan tenkes å delta i plansamarbeidet, i noen tilfelle også for overordnet myndighet på direktoratsnivå. Oversikten er ikke uttømmende, og må korrigeres gjennom praktisk bruk.

Vedlegget redegjør også for Sametingets organisasjon. Sametinget skal bringes inn som rådgivende organ i fylkene med samiske bruks- og bosettingsområder (Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark).

Regionale statlige etater i fylkene

Regional statsforvaltning er en betegnelse for statlige organer som utfører oppgaver innenfor et avgrenset geografisk område (større enn en kommune, men mindre enn hele landet), under instruksjon av statlige forvaltningsorganer sentralt. Regional statsforvaltning skiller seg fra kommuner og fylkeskommuner nettopp ved den direkte, statlige instruksjonsmyndigheten.

Dagens administrative inndeling varierer mellom de ulike sektorene. De fleste har fylkesinndelingen som sitt geografiske ansvarsområde. Vel 30 etater dekker områder større enn et fylke, mens 12 statlige enheter har en geografisk inndeling mindre enn fylket - i noen tilfeller på tvers av fylkesgrensene.

Informasjonen i denne oversikten bygger på opplysninger fra de enkelte departementene og på rapporten Regional statsforvaltning. Inndelingshensyn. Rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe. Mai 1997, Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Oversikten er delt inn etter ansvarlig departement. Etater som det neppe vil være aktuelt å trekke inn i fylkesplanarbeidet, er ikke omtalt nærmere.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Underliggende etater:

• Fylkesmannsembetene
• Arbeidsmarkedsetaten
• Konkurransetilsynet
• Statsbygg

Fylkesmannsembetene
Det er et fylkesmannsembete i hvert fylke, med unntak av Oslo og Akershus som har felles fylkesmann. Kontorstedet er fylkeshovedstaden i vedkommende fylke. Fylkesmannen er administrativt underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men utfører oppgaver for en rekke av de øvrige departementene og flere direktorater.

Fylkesmannen ivaretar formidlings-, tilsyns- og kontrolloppgaver på viktige samfunnsområder der ansvaret for iverksetting i hovedsak er lagt til kommunene. Dette gjelder områdene miljøvern, landbruk, sivilt beredskap, sosial omsorg, barnevern, barnehager, kommunal økonomi og generell kommunal organisering og forvaltning. Fylkesmannen har ellers ansvar for å samordne statens samlede virksomhet i fylket, slik at viktige helhetshensyn i den nasjonale politikken, bl a inn mot kommunene, blir ivaretatt.

Arbeid smarkedsetaten
Etaten er inndelt i sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det regionale nivået består av 18 fylkesarbeidskontorer, 18 arbeidsrådgivningskontorer og 18 arbeidslivstjenester. På lokalt nivå har etaten 129 distriktsarbeidskontorer. På regionalt nivå følger etaten fylkesinndelingen, med Oslo og Akershus i samme region. Arbeidsdirektoratet er overordnet myndighet sentralt.

Arbeidsmarkedsetaten har ansvar for å gjennomføre arbeidsmarkedspolitikken. Fylkesarbeidskontorene styrer etatens virksomhet i fylket. Kontoret skal følge utviklingen på arbeidsmarkedet, kartlegge behovene for service til arbeidssøkere og arbeidsgivere og planlegge, utvikle og koordinere tiltak for å redusere mistilpasning på arbeidsmarkedet. Distriktsarbeidskontorene yter service til arbeidssøkere og arbeidsgivere.

Konkurransetilsynet
Konkurransetilsynet har regionale kontorer i Hamar, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. Hovedkontoret er i Oslo.

Konkurransetilsynet har ansvar for den praktiske gjennomføringen av konkurransepolitikken i Norge. Tilsynet skal skal fremme effektiv konkurranse i næringslivet og påse at ulovlig samarbeid og ulovlige reguleringer ikke forekommer. Tilsynet skal gripe inn mot fusjoner, bedriftserverv og reguleringer som skader konkurransen i et marked, og påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak.

Statsbygg
Statsbygg er en forvaltningsbedrift med regionale kontorer i Oslo, Skien, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hovedkontoret er i Oslo.

Statsbygg er eiendomsforvalter, byggherre og rådgiver i bygge- og eiendomssaker for statlige etater. Statsbygg blir drevet etter forretningsmessige prinsipper, i konkurranse med andre i eiendomsmarkedet.

Barne- og familiedepartementet
Underliggende etater:

• Forbrukerkontorene
• Fylkesnemndene for sosiale saker (ikke omtalt nærmere her)

Forbrukerkontorene
Det er 18 fylkesvise forbrukerkontorer, ett felles for Oslo og Akershus. Kontorene er direkte underlagt Forbrukerrådet.

Forbrukerkontorene behandler henvendelser fra publikum. Kontorene har også veiledningsoppgaver overfor publikum og behandler klager på kjøp av varer og tjenester.

Finans- og tolldepartementet
Underliggende etater:

• Skatteadministrasjonen
• Toll- og avgiftsadministrasjonen

Skatteadministrasjonen
Skatteadministrasjonen på regionalt nivå omfatter skatteetaten og skattefogdetaten. Det er 19 fylkesskattekontorer, ett i hvert fylke, og 18 skattefogdkontorer, hvorav ett felles for Oslo og Akershus. Innen skatteetaten finnes det likningskontor og folkeregister i hver kommune. Skattedirektoratet er overordnet myndighet sentralt.

Fylkesskattekontoret har den faglige og administrative ledelse av liknings- og folkeregisterkontorene i kommunene (unntatt i Oslo og Bergen). Kontoret beregner også merverdi- og investeringsavift. Skattefogdene innkrever merverdi- og investeringsaviften fra de næringsdrivende som er registrert i fylket. Skattefogdene utfører dessuten økonomitjenester for andre statlige virksomheter på regionalt og lokalt nivå.

Toll- og avgiftsadministrasjonen
Distriktsforvaltningen er inndelt i 11 tolldistrikter med 34 underliggende tollsteder. Distriktsgrensene følger i de fleste tilfellene fylkesinndelingen. Noen tolldistrikter dekker flere fylker. Tollvesenet styres sentralt av Toll- og avgiftsdirektoratet.

Virksomhet og lokalisering er nært knyttet til utviklingen i næringsliv og internasjonal handel og endringer i trafikkmønsteret.

Fiskeridepartementet
Underliggende etater:

• Fiskeriadministrasjonen
• Kystverket

Fiskeriadministrasjonen
På regionalt nivå ledes fiskeriadministrasjonen av en regiondirektør. Det er en regiondirektør i hvert fylke, med unntak av Trøndelagsfylkene og Skagerakkysten der distriktene omfatter flere fylker. Fiskeridirektoratet er overordnet myndighet sentralt.

Regiondirektørene for fiskeri og havbruk må trekkes inn med fiskerifaglig kompetanse i utformingen av fiskeri- og havbruksstrategier i fylkesplanene. I forbindelse med regionale utviklingsprogram er det viktig med et nært samarbeid mellom fylkeskommunen, regiondirektøren og SND om virkemiddelbruken til fiskerinæringen.

Kystverket
Kystverkets ytre etat er organisert med fem distriktskontorer og underliggende, operative enheter. Distriktskontorene finnes i Arendal, Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg. Kystdirektoratet er overordnet myndighet sentralt.

Distriktskontorene leder og koordinerer havne-, fyr- og lostjenesten innen sitt distrikt og utøver forvaltningsmessige kontrollfunksjoner. Distriktskontorene fungerer som faglige rådgivere overfor fylkesmennene og bistår kommuner og fylkeskommuner med service og veiledning. I arbeidet med fylkesplanene må de trekkes inn i problemstillinger med havner, farleder og øvrig infrastruktur for sjøtransport.

Forsvarsdepartementet
Regional og lokal organisering av de ulike forsvarsgrenene varierer mye. Hæren har fire distriktskommandoer, mens det i Sjøforsvaret er sju sjøforsvarsdistrikter. I Luftforsvaret er det ingen regionale ledd mellom de sentrale staber og lokale ledd. I overordnet sivil planlegging deltar Forsvaret gjennom Forsvarets bygningstjeneste (FBT).

FBT har sentralledelse i Oslo og fire regionale ledd: Østlandet (Hamar med underkontor i Oslo), Sør- og Vestlandet (Sola), Trøndelag (Trondheim) og Nord-Norge (Harstad med underkontor i Bodø).

Forsvaret har utarbeidet retningslinjer for sitt bidrag til sivil planlegging. Retningslinjene er en påbygging til sivilt lovverk og løpende direktiver fra Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. På grunn av omstillinger i Forsvaret blir retningslinjene nå justert, men FBT følger fortsatt prinsippene.

Den generelle nasjonale utfordringen er å gi Forsvaret vilkår for å utføre pålagte oppgaver. FBT gir innspill ved oppstart av planprosessen i en etablert, todelt form: a) generell, oppdatert bakgrunnsinformasjon om Forsvarets regionale behov, og b) konkrete innspill/ tekstbidrag til de problemstillingene planen skal ta opp.

Etter de tidligere retningslinjene for fylkesplaner skal bidraget gis etter følgende disposisjon:

• generell informasjon om Forsvarets virksomhet for integrering i sivil planlegging
• utdanning/ skoletilbud innen Forsvaret
• områder/ felt der det eksisterer flerbruk og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn
• nåværende og framtidig sysselsetting i Forsvaret
• omstrukturering/ omorganisering innen Forsvaret i planperioden
• Forsvarets eksisterende arealdisponering/ arealinteresser
• Forsvarets framtidige arealbehov prioritert etter krav til lokalisering og kvalitet
• oversikt over arealer som kan frigis av Forsvaret til andre sektorer
• oversikt over områder hvor man ut fra Forsvarets vurdering har større areal- og/ eller flerbrukskonflikter
• Forsvarets eksisterende boligmasse og framtidige boligbehov
• antatt behov for investeringer/ sysselsetting innen bygg og anlegg i planperioden.

De nye retningslinjene vil videreføre disse momentene, men med nye benevnelser og i ulikt omfang fra fylke til fylke.

Justisdepartementet
Underliggende etater:

• Domstolene (ikke omtalt nærmere)
• Påtalemyndigheten (ikke omtalt nærmere)
• Politi- og lensmannsetaten
• Kriminalomsorgen (ikke omtalt nærmere)
• Redningstjenesten
• Sivilforsvaret
• Siviltjenesten (ikke omtalt nærmere)

Politi- og lensmannsetaten
Landet er i dag delt inn i 54 politidistrikter med underliggende lensmenn og politistasjoner.

Politiet har i tillegg tre landsdels/ regionordninger med ulike oppgaver:

• Landsdelsordningen
• Regionordning for politiets overvåkningstjeneste (ikke omtalt nærmere)
• Utrykningspolitiet (ikke omtalt nærmere)

Det er fem landsdelspolitikamre - i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Gjennom landsdelsordningen skal landsdelspolitimestrene tilrettelegge og koordinere utnyttelsen av landsdelens samlede politiressurser, yte bistand og drive organisasjonsutvikling. Landsdelspolitikammeret er politiets kontaktledd på regionalt nivå mot sentrale myndigheter og regional forvaltning.

Organisering og geografisk inndeling i etaten er for tiden under vurdering.

Redningstjenesten
Landets to hovedredningssentraler er plassert i Stavanger og Bodø. Disse har ansvaret for hver sin del av landet etter definerte grenser, med underliggende redningssentraler.

Redningssentralenes oppgaver er primært å koordinere og lede redningsaksjoner i og utenfor landet.

Sivilforsvaret
Sivilforsvaret er organisert i 40 kretser. Kretsene sorterer under fylkesmannen v/ beredsskapsavdelingen i det enkelte fylke. I tillegg kommer sivilforsvarets tre regionale skoler, som er opplærings- og øvingssentre for sivilforsvaret. Sentralt ledes sivilforsvaret av Direktoratet for sivilt beredskap.

Sivilforsvaret har som hovedmål å:

• redusere sårbarheten innen samfunnets infrastruktur, samt for livs- og krigsviktige næringsvirksomheter
• redusere skadevirkninger av krise- og krigsituasjoner og sikre befolkningens liv, helse og velferd
• bidra til å dekke sivilbefolkningens og forsvarets behov for viktige varer og tjenester under krise og krig
• utnytte beredskapsressursene effektivt i fredstid.

Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet
Underliggende etater:

• Den norske kirke
• Statens utdanningskontor
• Det norske meteorologiske institutt (ikke omtalt nærmere)
• Statens lånekasse for utdanning (ikke omtalt nærmere)
• Fengselsundervisningen (ikke omtalt nærmere)

Den norske kirke
Den norske kirke er inndelt i sokn, prestegjeld, prostier og bispedømmer. Det er 11 bispedømmer: Oslo, Borg, Hamar, Tunsberg, Agder, Stavanger, Bjørgvin, Møre, Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland. Inndelingen følger fylkesgrensene, med unntak av Asker og Bærum kommuner som tilhører Oslo bispedømme. Øvrige bispedømmer omfatter vanligvis to fylker.

I hvert bispedømme er det et valgt bispedømmeråd, foruten biskopen. Disse har styrings- og tilsynsansvar overfor den kirkelige virksomheten i bispedømmet; menighetsrådene, kirkelig ansatte og presteskapet i bispedømmet. Bispedømmekontoret i hvert bispedømme er fellessekretariat for biskop og bispedømmeråd og kontaktledd for fylkeskommunene i fylkesplanarbeidet.

Statens utdanningskontor
Det er 18 utdanningskontorer, ett for hvert fylke. Oslo og Akershus har felles kontor.

Kontorene er bindeledd mellom departementet og utdanningsvirksomheten i regi av kommunene og fylkeskommunene. De skal også ivareta oppgaver overfor private skoler, studieorganisasjoner og folkehøgskoler. Kontorene har tilsyns- og kontrolloppgaver overfor skolene, forvalter tilskuddsordninger, behandler klagesaker og gir generell veiledning og informasjon.

Kommunal- og regionaldepartementet
Underliggende etater:

• Arbeidstilsynet
• Husbanken
• Utlendingsdirektoratet
• Produkt- og elektrisitetstilsynet (ikke omtalt nærmere)
• Oljedirektoratet (ikke omtalt nærmere)
• Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (ikke omtalt nærmere).

Arbeidstilsynet
Arbeidstilsynet har 13 distriktskontorer med underliggende avdelingskontorer. Distriktene dekker stort sett ett eller to fylker, men noen distrikter dekker kommuner i et annet fylke. Distriktskontorene finnes i Moss, Oslo, Hamar, Drammen, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø, Tromsø og Skien. Direktorat for arbeidstilsynet er overordnet myndighet sentralt.

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens ulike krav og standarder, bl a forskriften om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften). Arbeidstilsynet har også oppgaver i forhold til flere andre lover innen arbeidslivet.

Husbanken
Husbanken har avdelingskontorer i Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest. Hovedkontoret er i Oslo.

I etterkrigstiden har det overordnede målet vært å bidra til at alle skal kunne bo i en god bolig, til kostnader som står i et rimelig forhold til inntekten. I tiden framover vil Husbanken legge mer vekt på utbedring og fornyelse, i tillegg til å dekke boligetterspørselen for mennesker med spesielle behov.

Utlendingsdirektoratet
Direktoratet består av en sentral enhet og seks regionkontorer lokalisert i Oslo, Gjøvik, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Narvik. I saker under utlendingslovgivningen er Justisdepartementet faglig overordnet myndighet.

De seks regionkontorene har ansvaret for det statlige mottaksapparatet for asylsøkere, bosetting av flyktninger og tilbakevending for flyktninger. Regionkontorene gir også veiledning overfor bostedskommunene i spørsmål som vedrører flyktninger. En annen viktig oppgave er å arbeide for likestilling mellom innvandrere og nordmenn, og å bidra til samarbeid mellom kommuner og statlige sektormyndigheter.

Kulturdepartementet
Underliggende etater:

• Det statlige arkivverket

Det statlige arkivverket
Arkivverket ledes av Riksarkivaren og åtte regionale statsarkiver. Disse følger fylkesgrensene og dekker fra ett til fire fylker.

Statsarkivets hovedoppgave er å ta i mot, magasinere og gjøre tilgjengelig den bevaringsverdige del av arkivene fra den lokale og regionale statsforvaltningen i sitt distrikt. Statsarkivene har ellers som oppgave å inspisere kommunale og fylkeskommunale arkiver i sitt distrikt og gi råd og veiledning i arkivfaglige spørsmål til kommunale og fylkeskommunale arkiver.

Landbruksdepartementet
Underliggende etater:

• Landbruksavdelingene ved fylkesmannsembetene
• Statens dyrehelsetilsyn
• Jordskifteverket (ikke omtalt nærmere)
• Reindriftsforvaltningen

Landbruksavdelingene ved fylkesmannsembetene
Avdelingene er deler av Landbruksdepartementets ytre apparat i fylkene og forvalter viktige virkemidler innen landbruk og landbruksbasert næringsutvikling. Det vises ellers til omtalen av fylkesmannsembetene under Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Statens dyrehelsetilsyn (SDT)
SDT er organisert med sentralforvaltning, ni fylkesveterinærområder og 206 lokale veterinærdistrikt. De ni fylkesveterinærområdene dekker ett, to eller tre fylker. Fylkesveterinærene representerer den regionale myndighet.

SDT arbeider med saker som angår forebygging og bekjempelse av sykdommer hos husdyr, fisk og vilt, dyrevern og dyrevelferd. SDTs mest sentrale oppgaver er i dag fokusert på sykdomskontroll, dokumentasjon og overvåking av dyrehelsen, rutiner for tilsyn med internasjonal handel, arbeid med dyrevern, veiledning om riktig bruk av legemidler, bidrag til sikring av trygge animalske råvarer til framstilling av mat og organisering av den lokale veterinærtjenesten for å dekke publikums behov for akutthjelp til syke dyr.

Reindriftsforvaltningen
Reindriftsforvaltningen er administrativt inndelt i et hovedkontor og seks underliggende reindriftskontorer. Hovedkontoret er plassert i Alta, mens områdekontorene er plassert i hvert av de geografiske områdene de betjener. I Finnmark er det to kontorer. Sør-Trøndelag og Hedmark har felles kontor, mens det er ett kontor i hvert av de andre, aktuelle fylkene.

Reindriftsforvaltningen utgjør et faglig forvaltningsapparat som også er sekretariat og utøvende organ for Reindriftsstyret og områdestyrene. Forvaltningen har en rådgivende funksjon i forhold til reindriftsnæringen. Overordnet målsetting for virksomheten er å medvirke til å utvikle en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig, bl a gjennom bedre ressursbalanse og økonomi, organisering og arealvern.

Miljøverndepartementet
Underliggende etater:

• Miljøvernavdelingene ved fylkesmannsembetene
• Fylkeskartkontorene

Miljøvernavdelingene ved fylkesmannsembetene
Avdelingene utgjør Miljøverndepartementets ytre apparat i fylkene med arbeidsoppgaver innen naturvern, friluftsliv, vassdragsforvaltning, vann, avløp, renovasjon og forurensningsspørsmål, vilt og ferskvannsfisk. Statens forurensingstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning har instruksjonsmyndighet overfor miljøvernavdelingene på hver sine ansvarsområder. Det vises ellers til omtalen av fylkesmannsembetene under Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Fylkeskartkontorene
Kartverket er en forvaltningsbedrift. Det regionale apparatet består av 18 fylkeskartkontorer, ett felles for Oslo og Akershus. Hovedkontoret er i Ringerike.

Fylkeskartkontorene leverer geografisk informasjon og tjenester til offentlige og private brukere på regionalt nivå. Viktigst er økonomisk kartverk, føring av GAB-registeret og forvaltning av felles kartdatabaser med kommuner og større geodatabrukere.

I forbindelse med utarbeiding av strategier og havner, seilleder og infrastruktur for sjøtransport i fylkesplanene må Statens kartverk Sjøkartverket trekkes inn i prosessen.

Kulturminneforvaltningen
På nasjonalt plan har Riksantikvaren det faglige og administrative ansvaret for kulturminnevernet.

Regionalt har fylkeskommunenskulturminneetat det faglige ansvaret. Fylkeskommunen skal

bl a se til at det blir tatt hensyn til fredede kulturminner og -miljøer i planleggingen regionalt og lokalt, og forberede fredningssaker for Riksantikvaren. Innen samisk kulturminnevern har Samisk kulturminneråd tilsvarende ansvar som fylkeskommunene. Landsdelsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, samt sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen har ansvar for å gjennomføre arkeologiske utgravninger og, med visse unntak, myndighet til å frigi automatisk fredede kulturminner.

Nærings- og handelsdepartementet
Underliggende etater:

• Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
• Skipskontrollen
• Sjøfartsinspektørene

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)
Som ledd i omorganiseringen av SNDs ytre apparat er det inngått avtaler mellom SND og fylkeskommunene om å opprette distriktskontorer. I løpet av 1998 har SND fått distriktskontorer i alle landets fylker. Hovedkontoret er i Oslo.

SND er en viktig medspiller i regionale og lokale myndigheters arbeid med kompetanseheving, omstilling og nyskaping i næringslivet. SNDs distriktskontorer skal bl a bistå fylkeskommunene i planlegging for næringsutvikling. SND forvalter statens virkemidler når det gjelder utvikling og omstilling generelt, og satsing på små og mellomstore bedrifter spesielt. Opprettelse av distriktskontorene gir også muligheter for styrket dialog og samarbeid mellom sentrale og lokale aktører.

Sjøfartsdirektoratet med Skipskontrollen
Skipskontrollen er Sjøfartsdirektoratets ytre etat, inndelt i seks distrikter med i alt 19 stasjoner innenlands. Distriktsinndelingen følger ikke fylkesgrensene.

Skipskontrollens hovedoppgaver er å utføre kontroll av nybygg og seilende norske skip, og kontrollere at utenlandske skip i norske havner tilfredsstiller internasjonale krav til sikkerhet og miljø.

Olje- og energidepartementet
Underliggende etater:

• Norges vassdrags- og energidirektorat

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
NVE har hovedkontor i Oslo og fem regionkontorer - lokalisert i Hamar, Tønsberg, Førde, Trondheim og Narvik.

NVE består av seks avdelinger: Administrasjonsavdelingen, Energiavdelingen, Hydrologisk avdeling, Enøk- og markedsavdelingen, Sikkerhetsavdelingen og Vassdragsavdelingen.

Energiavdelingen er ansvarlig for å fastlegge samfunnsøkonomiske rammebetingelser for utviklingen av landets energisystem, kraftkilder, overføring og distribusjon. Konsesjonsbehandling og vurdering av energianlegg er en viktig del av dette arbeidet.

Vassdragsavdelingen har ansvaret for undersøkelser, planlegging og gjennomføring av flomsikringsanlegg, landskapsmessig tilsyn med kraftutbygging, vurdering av kraftledningstraseer, terskelbygging og biotopjusterende tiltak, vassdragsforvaltning og veiledning vedrørende kommunal arealplanlegging, kontroll av planer, samt tilsyn med utføring og vedlikehold av vassdragsanlegg.

Sikkerhetsavdelingen fremmer sikkerhet i vassdragene og kraftforsyningens beredskap mot krig og ulykker.

Regionkontorene utfører et bredt spekter av oppgaver innen vassdragsforvaltning, hydrologi og vassdragssikkerhet og følger opp konsesjonsvilkår. Kontorene planlegger og utfører forbygningstiltak og driver egen anleggsvirksomhet på forretningsmessig grunnlag.

NVE skal trekkes inn i fylkesplanprosessen på aktuelle tema, jf punkt 2.45 i rundskrivet.

Samferdselsdepartementet
Underliggende etater:

• Statens vegvesen
• Luftfartsverket
• Jernbaneverket
• Statens jernbanetilsyn
• Post- og teletilsynet

I tillegg har man særlovselskapene NSB BA, Posten Norge BA og Postbanken, samt statsaksjeselskapet Telenor AS. Disse virksomhetene inngår ikke i statsforvaltningen.

Statens vegvesen
Vegdirektoratet leder Statens vegvesen som videre består av et vegkontor i hvert fylke, inkl. Oslo. Vegsjefen er øverste leder av vegkontorene. Vegsjefen er underlagt Vegdirektoratet i riksvegspørsmål og fylkeskommunene i fylkesvegspørsmål.

Samferdselsdepartementet legger stor vekt på å styrke analyse og planlegging av kollektivtiltak. Gode planer for kollektivtransport gir staten grunnlag for å prioritere mellom investerings- og driftstiltak. Blant annet er det aktuelt å prøve ut hvordan plankompetansen i Statens vegvesen kan utnyttes i den samordnende lokale og regionale transportplanleggingen. Det understrekes at Statens vegvesens økte ansvar for kollektivplanlegging skal være et tilbud til lokale myndigheter, særlig i de store byområdene. Dette forutsetter at fylkeskommunen samarbeider med vegkontorene, slik at vegkontorene får nødvendig innsikt i driftssiden for den kollektivtrafikken som skal benytte infrastrukturen.

Luftfartsverket
Luftfartsverket er en forvaltningsbedrift. Virksomheten er i dag inndelt i 12 regioner (inkl. Svalbard) med eget resultatansvar under regional ledelse. Regionene har ansvar for den operative driften av flyplassene samt lufttrafikktjeneste og navigasjonstjeneste.

Hovedmålet er å gjøre all lufttransport så effektiv som mulig, samt aktivt å arbeide for å styrke luftfartens konkurranseevne.

Staten kjøper (regionale) flyrutetjenester ved bruk av anbud. Før man lyser ut anbud, tar staten kontakt med de berørte fylkeskommuner for å få tydeliggjort behov og prioriteringer.

NSB BA og Jernbaneverket
NSBs tidligere trafikkdel ble fra 1.12.96 omgjort til særlovselskapet NSB BA. Samtidig ble Jernbaneverket opprettet som forvaltningsbedrift, med ansvar for bl a å bygge ut og vedlikeholde jernbanenettet. Jernbaneverket har regionkontorer i Oslo, Drammen, Bergen og Trondheim.

Statens jernbanetilsyn
Statens jernbanetilsyn er et forvaltningsorgan som skal ivareta det offentliges interesser i tilknytning til sikkerhetsspørsmål mv ved anlegg og drift av private og offentlige jernbaner, herunder sporveier, tunnelbaner og forstadsbaner. Tilsynet er lokalisert i Oslo.

Post- og teletilsynet
Post- og teletilsynet er et forvaltningsorgan som har ansvaret for å føre tilsyn med aktører på post- og teleområdet, herunder kontroll med at lover, forskrifter og konsesjonsvilkår overholdes. Post- og teletilsynet skal sørge for at det foretas en hensiktsmessig disponering og effektiv bruk av radiofrekvenser og nummerserier.

Sosial- og helsedepartementet
Underliggende etater:

• Fylkeslegene
• Trygdeetaten

Fylkeslegene
Det er et embete i hvert fylke, Oslo inkludert. Fylkeslegene har tilsyns- og oppfølgings-funksjoner overfor kommunene, fylkeskommunen og helsepersonell i privat sektor. Statens helsetilsyn har det overordnede tilsynet med helsetjenesten.

Fylkeslegene skal, i tillegg til tilsynsoppgavene, formidle og fremme helsepolitiske mål og ha innsikt i helsemessige forhold i sitt fylke. I sistnevnte oppgaver har fylkeslegene en direkte linje til og fra Sosial- og helsedepartementet.

Trygdeetaten
Etaten består av Rikstrygdeverket, fylkestrygdekontorene og lokale trygdekontorer i hver kommune. Fylkestrygdekontorene utgjør etatens regionale ledd. Det er 18 kontorer, hvorav ett felles for Oslo og Akershus.

Sentrale oppgaver er koordinering av saksbehandlingspraksis på hele det trygdefaglige område i fylket og arbeid innen organisasjons- og personalutvikling i etaten.

Utenriksdepartementet
Utenriksdepartementet har ingen regionale eller lokale enheter i Norge.

Sametingets organisasjon

Sametinget er et selvstendig folkevalgt organ som representerer det samiske folk. Administrasjon ligger i Karasjok.

Sametinget har vedtaksmyndighet etter lov på noen områder, og er myndighetenes rådgivende organ i alle saker som gjelder den samiske befolkning. Arbeidsområdene omfatter ellers alle saker som etter Sametingets oppfatning særlig gjelder den samiske befolkning. Sametingets underliggende råd er i dag Samisk næringsråd, Samisk språkråd, Samisk kulturråd og Samisk kulturminneråd.

Sametingsplanen gjelder for valgperioden til Stortinget/ Sametinget og omtaler rammevilkår, prinsippgrunnlag for samepolitikken, målsettinger, utfordringer og innsatsområder. I tillegg vedtar Sametinget flere del- og sektorplaner som vil være nyttige retningsgivere i fylkesplanarbeidet. Noen slike del- og sektorplaner er Samisk kulturminneråds strategiske plan, handlingsplan for samiske kyst- og fjellstrøk, samisk barne- og ungdomsplan, samisk helse- og sosialplan og samisk reiselivsplan.

Gjennom Sametingets underliggende råd er det etablert flere virkemidler for vern, styring og utvikling av samisk kultur med næringer og samfunn. Disse spenner fra forvaltning av kulturminneloven og samelovens språkregler til tilskuddsmidler til samisk kultur, språk og næringer. Også virkemiddelbruk for utdanning vil falle inn under Sametingets ansvarsområde når Samisk utdanningsråd blir en del av sametingssystemet.