Spørsmål om fjerning av husbåter utenfor statlig friluftsområde - vurdering i forhold til naboloven og strandretten

Saksnummer: 1997/06296 E AS/IHO

Dato: 03.07.1997

 

Spørsmål om fjerning av husbåter utenfor statlig friluftsområde - vurdering i forhold til naboloven og strandretten

Vi viser til Miljøverndepartementets brev 13 juni 1997 hvor vi bes om å vurdere om naboloven eller strandretten kan komme til anvendelse som grunnlag for å kreve fjerning av to husbåter som ligger oppankret utenfor det statlige friluftsområdet Mærrapanna i Fredrikstad kommune.

Vi har merket oss at spørsmålet om hvorvidt plan- og bygningsloven § 85 gir hjemmel for kreve husbåtene fjernet, er tatt opp med Kommunal- og arbeidsdepartementet. Lovavdelingen avstår derfor fra å kommentere dette mulige grunnlaget ytterligere.

1 Naboloven

Naboloven § 2 første ledd første punktum foreskriver at:

"(i)ngen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom."

I utgangspunktet forhindrer ikke lovens ordlyd en anvendelse av naboloven også for virksomhet som ikke skjer fra en naboeiendom. Heller ikke forarbeidene utelukker dette jf Ot prp nr 24 (1960-91) s 24 om hva en skal forstå med nabo og naboeiendom:

"Det er elles klårt nok at det på førehand ikkje vil vera råd å ha oversyn over alle dei tvilsame grensetilfelle som her kan dukke opp i det praktiske livet. Spørsmålet om det ligg føre eit grannehøve må - på same måte som etter lova nå - løysast av domstolane i kvart tilfelle for seg etter føremålet med lova."

Om anvendelse av naboloven overfor et flytebryggeanlegg anlagt utenfor strandeierens eiendomsgrense mot sjøen, uttalte Høyesterett følgende på s 1461 i dom inntatt i Rt 1996 s 1457:

"Strandretten er den bruk en grunneier har rett til utenfor eiendommens grenser i sjøen. Retten til sjøverts atkomst - tilflott - til egen strand, til å kunne fortøye båter utenfor eiendommen og til å kunne bade fra den, er sentrale elementer i strandretten, som påberopes i denne sak. Derimot antar jeg at interesser som ikke innebærer en aktiv bruk av sjøområdet, men som er knyttet til å forhindre ulemper av naborettslig karakter, så som støymessige eller estetiske ulemper, i første rekke må forankres i det naborettslige vern som følger av grannelova."

Vi antar etter dette at naboloven kommer til anvendelse i forholdet mellom oppankrede husbåter og eiendommen innenfor. Den konkrete anvendelsen av naboloven i denne saken tar Lovavdelingen ikke stilling til.

Når det gjelder båteieres rett til fri ferdsel til sjøs, jf friluftsloven § 6, gjelder denne kun såfremt ikke annet følger av annen lovgivning jf lovens § 19. Eierne av husbåtene vil altså ikke kunne påberope seg friluftsloven til fortrengsel for grunneiers rettigheter i medhold av naboloven.

2 Strandretten

En grunneiers eiendomsgrense mot sjøen, går ved marbakke, eventuelt ved to meters dyp dersom det ikke kan påvises noen marbakke. Innenfor denne grensen gjelder grunneiers eiendomsrett. Utenfor må grunneieren nøye seg med visse rettigheter, som kan sammenfattes under betegnelsen strandretten. Spørsmålet her blir om grunneiers strandrett er krenket ved oppankringen av husbåtene utenfor hans eiendomsgrense mot sjøen. Strandretten verner interesser som innebærer en aktiv bruk av sjøområdet, jf sitat ovenfor fra Rt 1996 s 1457 på s 1461. Sentrale element er her tilflottsretten og retten til uhindret bading og friluftsliv. Dette synes å være relevante momenter i den foreliggende sak. Vi antar således at også strandretten i prinsippet vil kunne være anvendelig som et grunnlag for fjerning av oppankrede husbåter nær land. Hvorvidt det foreligger grunnlag for fjerning i denne konkrete saken, tar vi imidlertid ikke stilling til.

3 Passivitetsspørsmål m v

Lovavdelingen antar at et krav på fjerning eller retting på grunnlag av naboloven eller strandretten i prinsippet kan bortfalle ved passivitet. I forhold til naboloven ligger dette innenfor rammen av lovens § 1, som fastsetter at lovens regler bare gjelder så langt ikke annet følger av "serlege rettshøve". Hvorvidt et krav om retting eller fjerning er bortfalt ved passivitet, må avgjøres ut fra en konkret vurdering, jf Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett (Oslo 1964) s 617-19. I denne vurderingen må det legges vekt på både rettighetshaverens (statens) forhold, husbåteiernes forhold, hvilken økonomisk belastning fjerning vil medføre for husbåteierene, og tidsforløpet. Miljøverndepartementet nevner særskilt to momenter i sitt brev (s 2). Av disse antar Lovavdelingen at det neppe kan legges noen som helst vekt på at rettsgrunnlaget for å kreve fjerning har fremstått som usikkert for staten; dette synspunktet kan like gjerne tas til inntekt for at husbåtene får bli værende etter en tid. Lovavdelingen stiller seg også noe tvilende til hvor stor betydning det kan ha i forhold til passivitetsspørsmålet at hensynet til friluftsliv og landskap er blitt viktigere med årene. Med den lange tid som er gått - over 25 år - kan mye tale for at et krav på fjerning eller retting etter naboloven eller strandretten er bortfalt, men Lovavdelingen finner ikke grunnlag for å ta definitivt stilling til spørsmålet.

Det kan tenkes spørsmål om husbåteierne har hevdet en rett til å ha husbåtene liggende, jf den alminnelige hevdstid på 20 år etter lov 9 desember 1966 nr 1 om hevd. Lovavdelingen går ikke nærmere inn på dette, da saken ikke er nærmere opplyst med tanke på vilkårene for hevd.

4 Gjennomføring av krav om fjerning

Et krav om fjerning av husbåtene fordi de er i strid med naboloven eller strandretten må i tilfelle gjennomføres ved søksmål og dom, dersom ikke eierne fjerner båtene frivillig. Rådigheten over friluftsområdet vil ikke gi staten adgang til selv å besørge husbåtene fjernet på et grunnlag som nevnt.

Dersom Miljøverndepartementet ønsker å forfølge saken, vil Lovavdelingen tilrå at det tas kontakt med regjeringsadvokaten. Regjeringsadvokaten er også nærmere til å vurdere den konkrete rettsanvendelsen, særlig spørsmålet om krav om fjerning er bortfalt ved passivitet.