Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 31. mai 1996, godkjent i statsråd samme dag.

_________________________________

1.INNLEDNING

Den 12. februar 1996 ble det i Cape Town undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt mellom Norge og Sør-Afrika. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 5. januar 1996. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av utenriksminister Bjørn Tore Godal, og på Sør-Afrikas vegne av utenriksminister Alfred Nzo.

Overenskomsten vil tre i kraft på den dagen da begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige konstitusjonelle skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2.GENERELLE BEMERKNINGER

Etter anmodning fra sør-afrikanske myndigheter ble det i 1995 ført forhandlinger mellom Norge og Sør-Afrika om inngåelse av en avtale til unngåelse av dobbeltbeskatning mellom de to land. Ved avslutningen av første forhandlingsrunde i Oslo ble utkast til avtale parafert den 5. juli 1995. Den norske delegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Odd Hengsle, Finansdepartementet.

Overenskomsten bygger i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som er utarbeidet av OECD. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra denne mønsteravtalen. Blant annet har avtalen bestemmelser om virksomhet og arbeid utenfor kysten, tilsvarende slike som finnes i mange skatteavtaler Norge har inngått de senere år. Videre er det inntatt en del spesielle regler som følge av at Sør-Afrika for tiden benytter kildeprinsippet ved beskatning av inntekter, som innebærer at Sør-Afrika i stor utstrekning utelukkende beskatter inntekter som har sin kilde i Sør-Afrika. Dette i motsetning til Norge og de fleste land Norge har skatteavtale med, som benytter globalinntektsprinsippet. Etter globalinntektsprinsippet er en person bosatt i Norge skattepliktig hit for all inntekt, uansett hvor inntekten skriver seg fra.

Avtalen er inngått på engelsk. Den engelske teksten og en norsk oversettelse følger som vedlegg.

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Etter ønske fra Sør-Afrika omfatter avtalen ikke formuesskatt, i det Sør-Afrika for tiden ikke utskriver formuesskatt.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punktene 1 a) og b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". I punkt 1 er det tatt hensyn til at Sør-Afrika benytter kildeprinsippet, således at det i punkt 1 b) er presisert at uttrykket for Sør-Afrikas del omfatter en person som er fast bosatt der. I vurderingen av om man er fast bosatt i Sør-Afrika etter interne regler der legges det blant annet vekt på de samme kriterier som er oppregnet i punkt 2 i skatteavtalen. Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt eller hjemmehørende både i Norge og i Sør-Afrika.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

I følge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 12 måneder. Etter ønske fra Norge er det tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontroll- og rådgivningsvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen. For øvrig er bestemmelsen i samsvar med OECD-mønsteret.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet "fast driftssted". I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre fast driftssted.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å fordele beskatningsgrunnlaget og derved forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Bestemmelsen er i samsvar med OECD-mønsteret. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD-mønsteret, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet"). Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 h).

Avtalens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, med mindre slik transport bare skjer mellom steder i den andre kontraherende stat.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortiet SAS. Etter punkt 4 er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til DNL's andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Punkt 1 gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven ¤54 første ledd. Punkt 1 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 2 om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende, er imidlertid utformet på en annen måte enn OECD-mønsteret. Hensikten med omformuleringen er å få klart frem at retting i et land ikke automatisk vil føre til en tilsvarende retting i det annet land, men at slik korresponderende retting vil være basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Bestemmelsen er i hovedsak lik OECD-mønsteret.

Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 b) begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver til dividendene.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 3 for renter og etter artikkel 12 punkt 3 for royalty). Det var enighet mellom partene om at bestemmelsens punkt 5 ikke er til hinder for at Sør-Afrika kan beskatte det utdelende selskap iht. sin lov om skatt på selskaper (the secondary tax on companies).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret ved at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, forutsatt at denne personen er den virkelige rettighetshaver til rentene. Bestemmelsen er ellers i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Bestemmelsen er i samsvar med OECD-mønsteret. Etter punkt 1 kan royalty bare skattlegges i mottakerens bostedsstat, forutsatt at denne personen er den virkelige rettighetshaver til royaltyen.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted, jf. artikkel 6.

Etter artikkel 13 punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 og 5 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punkt 4 avviker fra OECD-mønsteret og er kommet til etter ønske fra Norge. Bestemmelsen gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer og andre selskapsrettigheter i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge, jf. utflyttingsregelen i skattelovens ¤15 første ledd, bokstav e). Det samme gjelder ved avhendelse av andre finansielle instrumenter som er undergitt den samme skattemessige behandling som beskatning ved avhendelse av aksjer.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. I hehold til OECD-mønsteret kan slik inntekt skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse som avviker noe fra OECD-mønsteret, således at en person som oppholder seg i denne stat i ett eller flere tidsrom som til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode, skal anses for å ha et fast sted her.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i punkt 2 b). I tillegg er det satt som vilkår for unntaket fra beskatning at arbeidsgiver og arbeidstaker må være hjemmehørende i samme land.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter for slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf. artikkel 8 punkt 1. Er skipet registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), skal inntekten imidlertid bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges den stat der mottakeren er bosatt.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Etter ønske fra Sør-Afrika er det også inntatt en henvisning til artikkel 7 om fortjeneste ved forretningsvirksomhet, dette for å presisere at bestemmelsen også gjelder i forhold til denne artikkelen. Bestemmelsen er ellers i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når besøket i den ene kontraherende stat helt eller hovedsakelig er understøttet av offentlige midler fra den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Etter punkt 1 kan pensjoner og livrenter skattlegges i den stat hvor utbetalingene skriver seg fra. Inntekten kan også skattelegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, men denne stat må gi kredit for den skatt som er betalt i den annen stat, jf. artikkel 23. Punkt 2 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker bosatt i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren er det imidlertid bare utbetalingslandet som har beskatningsretten.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD-mønsteret, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 punkt 1 fastsetter at studenter, lærlinger og forretningspraktikanter som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet). Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig. Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i denne stat, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i denne stat. Punkt 3 tar videre sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2 og 3, for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

I punkt 5 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i sokkelstaten såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver 12-måneders periode eller vedkommende er ansatt hos en norsk arbeidsgiver. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 5 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, kan skattlegges i den stat hvor det foretak som driver virksomheten er hjemmehørende.

Punkt 6 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler, og er i overensstemmende med OECD-mønsteret. I punkt 1 er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Både Norge og Sør-Afrika anvender godskrivelsessystemet, (kreditsystemet) som metode for å unngå dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende innebærer dette at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Sør-Afrika. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Sør-Afrika (kildestaten), jf. punkt 1. Motsvarende gjelder for Sør-Afrika, jf. punkt 2.

Videre er det i punkt 1 fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan Norge likevel ta i betraktning denne inntekten ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

Artiklene 24-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26), bistand til innkreving (artikkel 27) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 28).

Artikkel 29 om begrensning av fordeler inneholder en regel om subsidiær beskatningsrett. Som følge av at Sør-Afrika benytter kildeprinsippet ved beskatning av inntekter, kan det oppstå tilfeller hvor en inntekt etter avtalens øvrige bestemmelser blir helt eller delvis unntatt fra beskatning i begge kontraherende stater. For å unngå slik ikke-beskatning er det inntatt en bestemmelse om at i tilfelle en kontraherende stats rett til å beskatte en inntekt er begrenset som følge av avtalen, og denne inntekt ikke er gjenstand for beskatning i den annen kontraherende stat eller beskatningen av inntekten er betydelig redusert på grunn av bestemmelser i intern lovgivning i denne stat, skal den førstnevnte stat likevel kunne skattlegge inntekten som om bestemmelsene i avtalen ikke eksisterte. Bestemmelsen omfatter ikke redusert beskatning etter artikkel 10.

Artiklene 30-31 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 30 trer overenskomsten i kraft på den dagen da begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Fra dette tidspunkt vil avtalen om gjensidig fritak av skips- og luftfartsinntekter, inngått ved notevekslinger av 13. og 19. juni 1951 opphøre å ha virkning.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Sør-Afrika til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Sør-Afrika til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Cape Town den 12. februar 1996, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.