Forord

Dette rundskrivet kommer istedenfor tidligere rundskriv i tilknytning til namnelova 29. mai 1964 nr. 1 utgitt av Justisdepartementet og Skattedirektoratet. Tidligere rundskriv, spesielt rundskriv G-150/91, kan imidlertid fungere som nyttig supplement til dette rundskrivet, se nedenfor punkt. 1.1.

Departementet presiserer at det er rettskildene til navneloven 7. juni 2002 nr. 19 som først og fremst skal anvendes i arbeidet med navnesakene, se nedenfor punkt 1.1. Rundskrivet vil flere steder henvise nærmere til rettskildene. Det er derfor nødvendig å ha disse tilgjengelige i arbeidet med navnesaker. I tilfeller rundskrivet ikke gir svar på et navnerettslig problem, må det følgelig undersøkes nærmere i rettskildene. Rundskrivet er ment som en nærmere orientering til og veiledning for organene som behandler navnesaker etter navneloven 7. juni 2002 nr. 19, dvs. folkeregistrene, som er lokalisert til ligningskontorene, fylkesmennene og Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen. Rundskrivet kan imidlertid også være nyttig for andre som ønsker en nærmere innføring i praktiseringen av den nye navneloven.

Justisdepartementets sivilavdeling, 15. november 2002.

Anne K. Herse
ekspedisjonssjef

Ann Torhild Døvre
underdirektør

Navnelovens rettskilder

En arbeidsgruppe nedsatt av departementet la frem sitt forslag til ny navnelov fremlagt i NOU 2001: 1 Lov om personnavn - Tradisjon, liberalisering og forenkling. I Ot.prp. nr. 31 (2001-2002) Om lov om personnavn (navneloven) er departementets forslag til ny navnelov fremlagt. Justiskomiteens innstilling er inntatt i Innst. O. nr. 33 (2001-2002), og Stortinget vedtok navneloven i tråd med justiskomiteens innstilling.

I enkelte sammenhenger vil også namnelova 29. mai 1964 nr. 1 (navneloven 1964) og praktiseringen av denne være en rettskilde i arbeidet med navneloven 7. juni 2002 nr. 19 (navneloven 2002). Navneloven 1964 §§ 9 nr. 5, 25, 26 og 27 er ikke videreført. Dersom noen likevel skulle søke om navn som kunne vært tatt etter disse bestemmelsene, kan navnet innvilges med hjemmel i den generelle unntaksbestemmelsen, dvs. navneloven 2002 § 4 første ledd nr. 9. I NOU 2001:1 er det foreslått på s. 143-144 at alle tilsvarende tilfeller som er blitt innvilget etter navneloven 1964 § 9 nr. 6, også bør innvilges etter unntaksbestemmelsen i navneloven § 4 første ledd nr. 9. Dette betyr at praksisen nevnt i Rundskriv G-150/91 s. 35-38, jf. NOU 2001: 1 punkt. 3.2.5.5.7, fortsatt skal videreføres med hjemmel i navneloven § 4 første ledd nr. 9, med mindre en av lovens øvrige bestemmelser kommer til anvendelse.

Navnelovens systematikk

Systematikken fremgår av kapittelinndelingene i loven. Den viktigste systematiske endringen sammenlignet med navneloven 1964, gjelder i forhold til etternavn. Etter navneloven 1964 kan etternavn fås på seks måter: Ved fødsel, dvs. første gangs navnevalg, ved adopsjon, ved ekteskap, ved bevilling, ved melding til folkeregisteret og som såkalt biperson. I navneloven 2002 sondres det i stedet mellom nye, beskyttede og frie etternavn. Frie etternavn vil som hovedregel kunne tas uten videre, men med visse begrensninger for nye etternavn, se § 3 tredje ledd. Beskyttede etternavn vil kunne tas dersom en søker har en nærmere angitt tilknytning til navnet, særlig ved slektskap, ekteskap, adopsjon eller ved ste- eller fosterforeldreforhold, se § 4.

Navneloven 2002 bryter også med ordningen om at barn ved første gangs navnevalg bare kan gis foreldrenes etternavn. Alle etternavn som man kan ta etter navneloven 2002, skal også kunne velges ved første gangs navnevalg. Dette betyr at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne for barn.

I navneloven § 10 første ledd stilles det opp én skjønnsmessig regel om nekting av navn når det er fare for at navnet vil bli til vesentlig ulempe for den som skal bære det, eller andre sterke grunner tilsier at vedkommende ikke får navnet. I motsetning til navneloven 1964 stiller bestemmelsen opp én generell regel som dekker alle tilfeller der en person ønsker å ta, endre eller sløyfe fornavn, mellomnavn eller etternavn.

2.1 Første instans

Etter § 11 første ledd første og annet punktum skal meldinger om å ta, endre eller sløyfe navn inngis til folkeregisteret for den kommunen der den meldingen gjelder er registrert bosatt. Folkeregisteret er lokalisert til 99 ligningskontor.

Med hjemmel i § 11 første ledd tredje punktum har departementet bestemt at meldinger om valg av navn i forbindelse med adopsjon skal inngis til Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA). Dette gjelder bare valg av navn i forbindelse med selve adopsjonen. Dersom en f.eks. ønsker å endre navn etter at adopsjon er foretatt, skal meldingen i stedet inngis til folkeregisteret på vanlig måte.

Vigselsmannen skal ikke lenger behandle navnesaker. Vigselsmannen skal i stedet videreformidle meldingsskjema om navn fra partene til folkeregisteret med mindre partene ønsker å gjøre det selv i ettertid. Dette betyr at vigselsattesten, som utstedes i forbindelse med vigselen, ikke lenger skal inneholde partenes navn etter vigsel. En må benytte den særskilte bekreftelsen om navnevalget dersom en har behov for å dokumentere navn etter inngått ekteskap eller partnerskap, se nedenfor pkt. 2.3.3.

Fylkesmannen, som gir separasjons- og skilsmissebevilling, skal heller ikke som førsteinstansorgan behandle navnesaker i forbindelse med separasjon eller skilsmisse. Dette betyr at bevillingen ikke lenger skal inneholde personens navn etter separasjonen eller skilsmissen. En må også her benytte den særskilte bekreftelsen om navnevalget dersom en har behov for å dokumentere navn etter separasjonen eller skilsmissen.

Presten som døper vil etter den nye navneloven fortsatt ikke ha kompetanse til å fatte navnevedtak.

2.2 Fylkesmannen som klageorgan

Etter § 11 første ledd siste punktum er fylkesmannen klageorgan. Dette betyr at det er 18 klageorgan ved behandlingen av navnesaker. Departementet behandler ikke enkeltsaker om navn. Med sikte på å oppnå enhetlig saksbehandling som klageorgan, oppfordres fylkesmennene til å opprettholde en utstrakt kontakt og utveksle informasjon om bl.a. praksis. Eksempelvis bør fylkesmannen oversende vedtak i mer kompliserte navnesaker til de øvrige embetene.

Det er fylkesmannsembetet i det fylket hvor folkeregisteret som har truffet vedtaket i førsteinstans er lokalisert, som er rett klageorgan. Dette gjelder selv om parten i mellomtiden har flyttet til et annet fylke. Det samme gjelder i spørsmålet om hvilket fylkesmannsembete som har kompetanse til å oppheve vedtak i navnesaker truffet av et folkeregister.

Det samme som nevnt ovenfor, gjelder også klagesaker over BUFAs vedtak. Rett fylkesmannsembete for klagesaker over BUFAs vedtak er fylkesmannen for det fylket hvor den meldingen gjelder, er registrert bosatt.

Justisdepartementet er overordnet organ for navneloven og ser det som nødvendig å ha kunnskap om praktiseringen av denne. Fylkesmennene bes derfor inntil departementet bestemmer noe annet, å oversende til orientering følgende klagevedtak i navnesaker til departementet:

• Alle vedtak der fylkesmannen har omgjort folkeregisterets vedtak

• Vedtak av prinsipiell betydning

2.3 Saksbehandling m.m.

2.3.1 Melding om navn

Etter navneloven § 11 første ledd må det gis melding om å ta, endre eller sløyfe navn. Folkeregisteret avgjør i førsteinstans om meldingen skal godtas. Avgjørelsen er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er først når folkeregisteret har truffet vedtak om at meldingen er godtatt, at navnet er endret.

Bruken av ordet melding indikerer en raskere og mer regelbundet avgjørelse enn en vanligvis forbinder med en søknadsbehandling.

§ 2 og § 12 presiserer at det gis melding om navn ved første gangs navnevalg for barn og ved endring av navn for barn.

Det foreligger to meldingsskjema som skal anvendes. Det ene skjemaet skal brukes ved første gangs navnevalg, som foreldrene får tilsendt etter fødselen. Det andre skjemaet skal brukes ved endring av navn for barn under 18 år og ved endring av navn for myndige personer.

Fordi navneloven 1964 § 10 om navn som biperson ikke er videreført i navneloven 2002, må det inngis meldingsskjema for hver enkelt person i en familie som ønsker å ta, endre eller sløyfe navn.

2.3.2 Bortfall av bevillings- og kunngjøringsordningen

Det skal ikke utstedes navnebevillinger for navn som er innvilget med hjemmel i navneloven 2002. Innvilgelse av navn skal heller ikke kunngjøres. Publikum må i stedet henvende seg til folkeregisteret eller undersøke SSBs sider på Internett for å finne ut antall bærere av navn.

Det gjøres oppmerksom på at BUFA utsteder bevilling ved innvilgelse av adopsjon, og at en eventuell navneendring vil fremgå av denne bevillingen i tillegg til selve vedtaket om adopsjon.

2.3.3 Forholdet til forvaltningsloven

Fordi avgjørelsen av meldingen om navn er et enkeltvedtak, må forvaltningslovens regler om saksforberedelse ved enkeltvedtak, herunder forhåndsvarsling av parter, vedtakets utforming, underretning om vedtaket og klage og omgjøring følges.

Ved godkjennelse av kurante meldinger, f.eks. melding om en av foreldrenes etternavn, en av adoptivforeldrenes etternavn, frie etternavn, ektefellens etternavn osv., er det ikke nødvendig å grunngi vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 annet ledd. Den skriftlige underretningen om vedtaket kan f.eks. skje ved at meldingen returneres med en påskrift om at den er godtatt og at det nye navnet er ført inn i folkeregisteret. Folkeregistrene kan selv utarbeide andre ordninger om hvordan slik skriftlig underretning skal finne sted.

For de mer kompliserte navnesakene må imidlertid avgjørelsen begrunnes i tråd med forvaltningsloven § 24 første ledd og § 25. Det må vurderes i det enkelte tilfelle om slik begrunnelse må gis, dvs. om det etter forvaltningsloven § 24 annet ledd behøver å grunngis.

For de kurante navnesakene er det heller ikke nødvendig å forhåndsvarsle parten, jf. forvaltningsloven § 16 første ledd og tredje ledd bokstav c).

Som part etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e) regnes den som ved melding søker om navn. Dersom meldingen gjelder et beskyttet etternavn, vil en bærer av navnet ikke være part i saken. Vedkommende vil imidlertid ha rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28 første ledd og vil dermed kunne påklage vedtaket. Når meldingen gjelder et mellomnavn og navnet er et beskyttet etternavn, har den som bærer navnet som etternavn rettslig klageinteresse. De som bare har navnet som mellomnavn kan ikke klage fordi mellomnavn ikke er beskyttet.

Gjelder meldingen et fornavn, vil en som har navnet som etternavn ha rettslig klageinteresse og derfor kunne klage under henvisning til at navnet strider mot § 8.

Når det gjelder hvilke av foreldrene som er partsrepresentanter når meldingen gjelder valg av navn for barn under 18 år, vises det til pkt. 2.3.6 nedenfor.

2.3.4 Plikt til å ha navn

Navneloven § 1 første punktum gir hovedreglene om hvilke elementer som skal eller kan inngå i et fullstendig personnavn. Alle skal ha et fornavn. Det er adgang til å ha flere. Alle skal ha ett etternavn. Det er ikke adgang til å ha flere etternavn på annen måte enn som et dobbelt etternavn satt sammen av to etternavn med bindestrek. Det er adgang til å ha ett eller flere mellomnavn i tillegg til fornavn og etternavn, men ikke i stedet for fornavn og etternavn.

Annet punktum pålegger folk å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Det er ikke en plikt til å bruke sitt mellomnavn som personnavn. I utelukkende private sammenhenger kan en bruke andre navn enn personnavn, f.eks. et kalle- eller kjælenavn. Det må videre i en viss utstrekning være adgang til å bruke f.eks. forkortelser. Om den nærmere rekkevidden av bestemmelsen og forholdet til kjælenavn og kunstnernavn mv. vises til NOU 2001: 1 pkt. 13.1.1 og 3.13.1.

For at et navn skal anses som navn i forhold til navneloven, må det i utgangspunktet være uttrykt med bokstavene i det norske alfabetet. Talltegn kan ikke brukes i navn. F.eks. er ikke ”29” eller ”Y1” navn i lovens forstand selv om en person ønsker å bruke det som en skrivemåte for ”Toni” eller ”Yvonne” i sitt eget fornavn. De forskjellige navn som kan inngå i et fullstendig personnavn, skilles fra hverandre med mellomrom. Bindestrek kan brukes i doble etternavn, doble mellomnavn samt i fornavn. Skilletegn som komma, punktum og skråstrek kan ikke inngå i et navn. Tegn fra fremmede skriftspråk som greske bokstaver og kinesiske tegn, kan ikke brukes i navn etter navneloven. Navn fra slike skriftspråk må omformes til et navn uttrykt med bokstaver i det norske alfabetet før det kan godtas og registreres som et navn i Norge. Det er imidlertid ikke noe i veien for at aksenter o.l. registreres.

2.3.5 Retting av navn m.m.

Ved innflytting fra utlandet har vedkommende allerede et navn slik at det normalt ikke blir spørsmål om å endre navnet. Vedkommende kan derfor innføres i folkeregisteret med dette navnet, eventuelt i en form tilpasset lovens system og det norske alfabetet, uten at det er truffet vedtak om vedkommendes navn i medhold av navneloven. Det samme gjelder registrering av navn i forkortet form. I enkelte kulturer er mange navn så lange at det vil være meget upraktisk for bæreren å bruke det opprinnelige navnet som navn i Norge. Det har derfor utviklet seg en praksis der det i folkeregisteret i forbindelse med innflyttingen eller senere registreres en forkortet form av navnet. Dette skal ikke anses som en navneendring som krever et vedtak i medhold av navneloven. En følge av dette er at den forkortede formen kan registreres som vedkommendes navn uavhengig av om andre allerede er registrert med det samme navnet som etternavn.

I noen tilfeller er navnet feilregistrert i folkeregisteret, enten ved innflytting, eller pga. andre omstendigheter. Dersom det kan legges fram dokumentasjon som viser navnets riktige skrivemåte, kan skrivemåten rettes. I forhold til retting av etternavn, kan det f.eks. være nødvendig å legge frem attester som viser at foreldre eller ektefelle lovlig har etternavnet med en annen skrivemåte enn vedkommende står med i folkeregisteret. Dersom skrivemåten vedkommende ønsker å endre etternavnet til er et fritt etternavn, bør retting foretas uten nærmere undersøkelser.

Rettingen anses ikke som en navneendringssak som krever hjemmel i navneloven. Den anses heller ikke som et enkeltvedtak. Avslag på retting er imidlertid et enkeltvedtak, som kan påklages.

2.3.6 Navn for barn

2.3.6.1 Første gangs navnevalg

§ 2 første ledd svarer til navneloven 1964 §§ 2 og 14. Bestemmelsen regulerer både valg av fornavn og etternavn. Det er innarbeidet rutiner som gjør at alle foreldre etter fødselen får tilsendt skjema om melding av navn. Det er ikke plikt til å melde mellomnavn fordi det ikke er plikt til å bruke mellomnavn, jf. § 1. Som vist ovenfor under pkt. 1.2 innebærer navneloven 2002 at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne for barn. Ved førstegangs navnevalg etter første ledd har foreldrene altså samme valgmuligheter som ved senere endringer.

Det er bare foreldre som har del i foreldreansvaret som må underskrive meldingen om navn. Dersom bare den ene av foreldrene har foreldreansvaret, skal altså meldingen godtas - forutsatt at lovens øvrige vilkår er oppfylt - selv om den andre av foreldrene er uenig i navnevalget.

Brudd på plikten til å melde navn innen seks måneder etter fødselen er straffbar etter straffeloven § 339 nr. 1.

Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding fra bare en av dem godtas dersom det foreligger særlig grunn, jf. § 12. Dette er nytt i forhold til navneloven 1964 ved første gangs navnevalg, se nærmere pkt. 2.3.6.2 om dette. Praksis er ment å skulle være restriktiv.

Barnet får morens etternavn dersom melding ikke er sendt innen seks måneder etter fødselen eller dersom meldingen ikke kan godtas, jf. annet ledd første punktum. Etter annet ledd annet punktum kan ikke barnet få morens ekte parentonym som etternavn etter ”den automatiske” regelen i første punktum. Dette hindrer f.eks. at en sønn av Kari Hansdatter automatisk får Hansdatter som etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Dersom moren har et dobbelt etternavn der det ene etternavnet er et ekte parentonym, får barnet i stedet det andre etternavnet. Har ikke moren et annet etternavn, får barnet morens fornavn med ending som viser slektskapet. En sønn av Kari får i tilfelle f.eks. etternavnet Karisønn. Endingen -sen kan imidlertid aldri tas i ekte parentonym, se nedenfor pkt. 3.5.3.

Dersom et nyfødt barn plasseres i fosterhjem, kan ikke fosterforeldrene velge fornavn for barnet uten at den/de som har foreldreansvaret har samtykket i navnevalget. Fosterforeldrene kan ikke under noen omstendighet ”velge” sitt eget mellomnavn eller etternavn for et fosterbarn. Det må eventuelt sendes melding til folkeregisteret om fosterforeldrenes etternavn eller mellomnavn. Folkeregisteret sender navnevalgskjema til foreldrene/moren selv om barnet er plassert i fosterhjem, bl.a. fordi det er den/de som har foreldreansvaret som skal velge navn. Det hender imidlertid at den/de som har foreldreansvaret, ikke vil melde fornavn for barnet når det er plassert i fosterhjem. Barneverntjenesten må da av hensyn til barnet påse at det blir valgt fornavn. Dette kan eventuelt gjøres ved at det oppnevnes hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 16.

Noen barn plasseres utenfor hjemmet med tanke på bortadopsjon. Når det i slike tilfeller også er tale om første gangs valg av navn, kan det i spesielle tilfeller være nødvendig med en utstrakt kontakt mellom BUFA og folkeregisteret.

2.3.6.2 Nærmere om foreldrenes valg av navn for barn, § 12

Bestemmelsen er en videreføring av navneloven 1964 § 18 bortsett fra at den nå også kommer til anvendelse ved første gangs navnevalg. Det betyr at også ved første gangs navnevalg kan navnet for barnet innvilges selv om bare den ene av foreldrene som har del i foreldreansvaret, har underskrevet navnemeldingen.

Melding om første gangs navnevalg/endring av navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal enten fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Dersom meldingen gjelder et barn over 12 år, må også barnet selv samtykke.

Det er altså ikke et krav at barn under 12 år må samtykke. Imidlertid følger det av barneloven § 31 første ledd at ”[e]tter kvart som barnet utviklast og mognast, skal foreldre høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meinder. Det samme gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere”.

Dersom det ikke foreligger felles foreldreansvar, stiller navneloven ikke opp noe påbud om at samtykke må gis av den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, er ikke part i saker om barnets navn, jf. Ot.prp. nr. 31 s. 25. Det er i utgangspunktet ikke rom for å legge vekt på synspunkter fra foreldre som ikke har del i foreldreansvaret. Dette gjelder også der det er tale om en endring fra eller til vedkommendes navn.

Det kan gjøres unntak fra samtykkekravet når det foreligger ”særlig grunn”. Praksis bør være restriktiv med å innvilge en navnemelding når en av foreldrene som har del i foreldreansvaret, nekter å samtykke. En melding skal i slike tilfeller i alminnelighet ikke godtas. Dette gjelder selv om vedkommende ikke bor sammen med barnet. I NOU 2001: 1 uttales det på s. 147 at forvaltningen bør være varsom med å frata foreldrene medbestemmelse i navnespørsmål, så lenge medbestemmelsen er en del av foreldreansvaret.

I noen tilfeller vil det foreligge ”særlig grunn”. For det første gjelder dette dersom barnet er over 15 år, bor sammen med den av foreldrene som ønsker navneendringen og barnet selv ønsker navneendringen. Barn under 15 år får som hovedregel ikke innvilget navneendring hvis ikke begge foreldrene samtykker.

For det andre gjøres det unntak ved melding om mellomnavn for barn. Barnet har f.eks. farens etternavn, og bor hos moren som har sitt etternavn som ugift. Morens etternavn ønskes som mellomnavn for barnet. At det dreier seg om et mellomnavn, anses i utgangspunktet som ”særlig grunn”. Dette henger blant annet sammen med at ingen har plikt til å bruke mellomnavnet i det daglige. Derfor anses det heller ikke problematisk om navnene eventuelt blir lange og tungvinte.

For det tredje bør det også foreligge ”særlig grunn” dersom det er objektivt konstaterbare holdepunkter som klart viser at den av foreldrene som ikke samtykker i navneendringen, ikke bør få gjennomslag. Et tenkt eksempel kan være at vedkommende er straffedømt for overgrep mot barnet.

I forhold til fosterbarn er det normalt de biologiske foreldrene som har foreldreansvaret. Imidlertid kan det tenkes at det foreligger ”særlig grunn” slik at en navnemelding fra fosterforeldrene likevel bør innvilges dersom barnet har vært hos fosterforeldrene i lang tid og har hatt liten eller ingen kontakt med sine biologiske foreldre.

2.3.7 Alminnelige begrensninger, § 10

2.3.7.1 Ulempekriteriet, § 10 første ledd

Etter bestemmelsen skal en melding om å ta, endre eller sløyfe navn ikke godtas dersom vedkommendes personnavn kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende. Bestemmelsen gjelder fornavn, mellomnavn og etternavn. Kriteriet tilsier en svært liberal praksis. Det skal altså mye til før et navn kan avslås under henvisning til ulempene det vil påføre bæreren. Hvor grensen eksakt skal trekkes i hvert enkelt tilfelle, må avgjøres konkret - dels subjektivt i forhold til alder, og dels objektivt. Det sentrale må være at nektelse bare skal skje i snevre unntakstilfelle. Tolkningen vil også kunne endres over tid i pakt med endringer i samfunnsforhold og oppfatninger. Poenget er også å tillate en naturlig utvikling av fornavns forskjellige skrivemåter. Praksis bør som utgangspunkt ikke hindre en naturlig utvikling av skriftspråket - heller ikke når det gjelder fornavn. Det skal mye til for at et fornavnsønske skal nektes fordi det kan bli til ”vesentlig” ulempe. På samme måte skal fantasinavn og konstruerte navn vurderes.

Fordi navneloven 1964 stilte opp en regel om at navn som kunne bli til ”ulempe” skulle nektes, betyr ordlyden at det er grunnlag for å nekte færre navn under henvisning til ulempekriteriet etter navneloven 2002 enn etter navneloven 1964.

Det kan ikke velges guttenavn for jenter og omvendt. Om dette følger av ulempekriteriet, eller av kriteriet om ”sterke grunner”, har mer teoretisk enn praktisk betydning. Noen fornavn har opphav eller tradisjon både for gutter og jenter. Slike fornavn skal godtas for begge kjønn. At navnet har opphav som et gutte- eller jentenavn betyr at navnet opprinnelig er et jente- eller guttenavn. Dersom opphav ikke kan dokumenteres, vil navnet likevel kunne godtas dersom navnet har tradisjon som jente- eller guttenavn. For at tilstrekkelig tradisjon skal foreligge, må det kreves at navnet både har vært brukt i et visst omfang og over en viss tid som navn for det aktuelle kjønnet. Med hensyn til omfang bør navnet ha hatt en utbredelse som etternavn som overstiger det ubetydelige. Når det gjelder varighet bør bruken som etternavn kunne spores over en periode som utgjør mer enn én generasjon. Praksis må avklare hvor mye som skal kreves. Det kan innhentes uttalelser fra navnefaglig hold om navn har slikt opphav eller tradisjon. Det må legges stor vekt på den navnefaglige vurderingen og konklusjonen.

Jentenavn for mann eller guttenavn for kvinne skal imidlertid tillates for personer som er i gang med en kjønnsskifteprosess, og som har begynt med hormonbehandling, selv om kjønnsskiftet ikke er fullført. Det skal også tillates jentenavn for menn og guttenavn for kvinner som har en transgender identitet (transepersoner) uten at de nødvendigvis er i gang med en kjønnsskifteprosess.

Om forholdet til utenlandske navneskikker, vises det også til pkt. 5.4 nedenfor.

Ordlyden i § 10 første ledd dekker også de ytterst sjeldne tilfellene der det er den aktuelle sammensetningen av ellers kurante navn som er uheldig. Det er en smakssak om dette følger av kriteriet om sterke grunner eller av ulempekriteriet.

2.3.7.2 Kravet til sterke grunner, § 10 første ledd

Det skal meget til før det kan sies å foreligge sterke grunner for å nekte å godta en melding om å ta, endre eller sløyfe navn. Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse som bare skal kunne komme til anvendelse i helt ekstraordinære tilfeller.

Meldinger om navn som overhodet ikke har navns karakter skal kunne avslås etter denne bestemmelsen, f.eks. et ønske om siffer eller én bokstav som navn. Praksis må utvikle hva som har navns karakter. Det er imidlertid viktig å være klar over at noe som ikke anses å ha navns karakter på ett tidspunkt, kan få det senere. Praktiseringen av navneloven må være liberal og ikke hindre en naturlig utvikling.

Spørsmålet om å nekte et navn fordi det er støtende, skal vurderes etter kriteriet om vesentlig ulempe eller andre sterke grunner.

Videre kan meldinger om å få et stort antall fornavn og/eller mellomnavn nektes. Praksis må avklare hvor grensen her skal gå.

Etter omstendighetene vil f.eks. enkelte stedsnavn, eller lite vanlige navn på gårdsbruk, kunne nektes fordi det foreligger sterke grunner etter § 10. Det skal imidlertid mye til før et slikt navn nektes som etternavn etter denne bestemmelsen. Et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår, må være at stedsnavnet, det historiske eller utdødde navnet, eller det lite vanlige navnet på gårdsbruket, er alminnelig kjent. Hvor grensene skal gå må utvikles i praksis.

Om forholdet til utenlandske navneskikker, vises det også til pkt. 5.2.1 nedenfor.

2.3.7.3 Navnestabilitet, § 10 annet ledd

Bestemmelsen tar bare sikte på å regulere fornavn og etternavn, ikke mellomnavn. Bakgrunnen for dette er at mellomnavn ikke har samme oppgave som fornavn og etternavn mht. individualisering og kategorisering, jf. NOU 2001: 1 pkt. 7.3 og 9.1.1. Det må vurderes etter § 10 første ledd om hensynet til navnestabilitet kan tilsi at å ta, endre eller sløyfe mellomnavn skal nektes.

Utgangspunktet er at en ikke kan ta, endre eller sløyfe fornavn og etternavn mer enn én gang hvert tiende år. I nr. 1 og 3 gjøres det unntak der hensynet til endring av livssituasjon tilsier at en bør kunne endre navnet uavhengig av tiårsregelen. Nr. 1 gjelder det å ta ektefellens eller samboerens etternavn, og ektefellens eller samboerens fornavn når navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, se nærmere pkt. 5.2.1 om dette. Nr. 3 gjelder det å ta som etternavn steforeldres, fosterforeldres eller adoptivforeldres etternavn. I annet ledd nr. 2 og 4 gjøres det unntak mht. å ta tilbake tidligere etternavn en har hatt og ta tilbake fornavnet som vedkommende hadde før endringen.

Dersom en ønsker å ta, endre eller sløyfe etternavn eller fornavn i tilfelle hvor vedkommende f.eks. har endret fornavn eller etternavn tidligere innenfor en tiårsperiode og unntaksbestemmelsene i nr. 1 til 4 ikke kommer til anvendelse, kreves ”særlige grunner”, jf. nr. 5. Søkeren må forklare det offentlige hvorfor vedkommende ønsker navneendringen. Deretter må det offentlige ta stilling til om vilkåret er oppfylt. Det skal ikke stilles strenge krav i vurderingen av om det foreligger ”særlige grunner”. En begrunnelse som bare går ut på at en ønsker nytt navn, vil imidlertid i seg selv ikke være tilstrekkelig.

2.3.8 Lovvalgsregler, § 14

Bestemmelsen er i samsvar med domisil- /bostedsprinsippet og viderefører praktiseringen av navneloven 1964. Navneloven gjelder for alle som er registrert i Det sentrale folkeregister som bosatt her i riket. I tillegg må vedkommende ha til hensikt å bli boende her varig. I forhold til dette vilkåret er utgangspunktet vedkommendes subjektive hensikter. Det kreves ikke at hensikten er å bli i Norge for bestandig, men det må dreie seg om et varigere opphold, og man må ikke ha konkrete planer om å flytte innen en viss kortere tid.

Selv om utgangspunktet er vedkommendes subjektive hensikter, legges det vesentlig vekt på hvordan situasjonen objektivt bedømmes, dvs. hvordan tilsvarende faktiske forhold vanligvis utvikler seg.

Eksempelvis vil personen ikke anses for å ha domisil i Norge dersom oppholdet på forhånd er avgrenset til et bestemt oppdrag. Det samme vil ofte være tilfelle dersom personen har oppholds- eller arbeidstillatelse for et bestemt tidsrom og ikke kan regne med fornyelse. Videre vil opphold i Norge i utdannelsesøyemed normalt ikke skape den påkrevde bopel i landet. Konkrete omstendigheter kan likevel tilsi at personen må anses for å ha bopel i Norge. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom en utenlandsk student gifter seg i Norge, og dermed innretter seg på å bli boende i Norge.

Vilkåret om varig opphold er stilt opp for å hindre at flere lands navneregler skal komme til anvendelse samtidig. Samtidig er vilkåret i overensstemmelse med alminnelig internasjonal privatrett. Normalt skal personens påstand legges til grunn for vurderingen av om vedkommende har til hensikt å bli boende her varig, med mindre særlige forhold tilsier noe annet.

Statsborgerprinsippet vil imidlertid ha subsidiær betydning på den måten at norske myndigheter skal behandle meldinger om navn fra norske statsborgere bosatt i utlandet, dersom bopelslandet bekrefter at det ikke vil behandle saken fordi vedkommende er norsk statsborger.

Etter § 14 annet ledd kan en utenlandsk statsborger som har domisil i Norge inngi melding om f.eks. endring av navn i samsvar med avgjørelse truffet av statsborgerlandets myndigheter. Det må vurderes konkret om det er tilstrekkelig dokumentasjon for at det foreligger en slik avgjørelse fra statsborgerlandets myndigheter. Kravene bør imidlertid ikke stilles for høyt. Det må bl.a. tas hensyn til på hvilken måte det aktuelle landet innvilger navneendringer for sine statsborgere bosatt i et annet land.

Også slike meldinger der den med norsk domisil på forhånd har fått innvilget navnet av statsborgerlandet, skal norske myndigheter nekte å godta etter § 10 dersom navnet kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det. I ulempevurderingen må det imidlertid også legges vekt på de ulemper det kan ha for vedkommende å ha forskjellig navn i Norge og i statsborgerlandet. Begrensningene i folks adgang til å velge navn i §§ 3 og 8 gjelder ikke, men der vedkommende har foretatt navneendringen i statsborgerlandet for å gå klar av de norske reglene, kan ”sterke grunner” tilsi at norske myndigheter nekter å godta endringen. Videre må det nye navnet tilfredsstille kravene til navn som er omhandlet ovenfor under pkt. 2.3.4.

3.1 Innledning

Som nevnt ovenfor under pkt. 1.2 innebærer navneloven 2002 at det sondres mellom nye, beskyttede og frie etternavn. Frie etternavn vil som hovedregel kunne tas uten videre, men med visse begrensninger for nye etternavn, se § 3 tredje ledd. Beskyttede etternavn vil kunne tas dersom en søker har en nærmere angitt tilknytning til navnet, særlig ved slektskap, ekteskap, adopsjon eller ved ste- eller fosterforeldreforhold, se § 4.

Videre innebærer loven at alle etternavn som man kan ta, også skal kunne velges ved første gangs navnevalg. Dette betyr at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne for barn.

Loven likestiller videre adgangen til å ta etternavn med adgangen til å ta mellomnavn, og omvendt. Eksempelvis kan mellomnavn som de som er nevnt i § 4 første ledd nr. 1, 3 og 6 har eller har hatt, tas som etternavn. Omvendt gir § 9 rett til å ta som mellomnavn, navn som kan tas som etternavn.

Videre gir navneloven 2002 rett til å ta som dobbelt etternavn med bindestrek, to navn som kan tas som etternavn, se § 7. Systemet er altså at en enten kan velge mellomnavn og etternavn, eller dobbelt etternavn med bindestrek. Bindestreken viser at navnet er et dobbelt etternavn. Eventuelt kan en også velge dobbelt mellomnavn med bindestrek, § 9, jf. § 7. Dobbeltnavnets plassering i navnerekkefølgen viser da at det er mellomnavn og ikke dobbelt etternavn. Det er også adgang til å velge mellomnavn og dobbelt etternavn.

3.2 Frie etternavn

Etter § 3 første ledd kan navn som flere enn 200 personer har som etternavn tas av andre uten samtykke fra dem som allerede har det. Dersom navnet har nøyaktig 200 bærere, er det altså ikke fritt. Det er bare begrensingene i § 10 som eventuelt kan hindre innvilgelse av en melding om et fritt etternavn. Også når en ønsker å ta et fritt etternavn, må vedkommende gi melding om det til folkeregisteret, jf. § 11 og

§ 1 tredje punktum.

3.3 Beskyttede etternavn

Etter § 3 annet ledd kan navn som 200 eller færre personer har som etternavn, bare tas av utenforstående som etternavn dersom de som allerede har det som etternavn, samtykker i det. De som har en tilknytning til navnet som nevnt i § 4, kan ta navnet uten samtykke, se pkt. 3.5 nedenfor. Av de som allerede har et navn som etternavn, skal både de som har navnet som enkelt etternavn, og de som har navnet som del av et dobbelt etternavn, regnes med. Alle nåværende bærere av navnet må samtykke. Det spiller ingen rolle hvordan bærerne selv har fått navnet. Det er antallet bærere av navnet med den aktuelle stavemåten, som teller. Navn som uttales likt, men staves forskjellig, regnes i denne sammenheng som forskjellige navn. Regelen i navneloven 1964 § 7 om at det også kreves samtykke fra bærerne av beskyttede navn som kan forveksles, er altså ikke videreført i navneloven 2002.

Et samtykke fra bærerne av det slektsnavnet som det blir søkt om, må være uten forbehold eller spesielle vilkår. Samtykket må også være aktivt, dvs. at det uttrykkelig bekreftes at vedkommende kan ta navnet. Det kreves alltid at samtykket er skriftlig. Et samtykke som er begrenset i tid, eller som setter som vilkår at navnet ikke kan overføres til eventuelle barn, settes ut av betraktning. Et gyldig samtykke kan ikke tilbakekalles i hvert fall ikke etter at meldingen er innvilget.

Det kreves ikke samtykke fra tidligere bærere av navnet. For barn under 18 år må samtykke gis av den eller dem som har foreldreansvaret.

Doble etternavn skal i forhold til annet ledd regnes som to separate etternavn, jf. § 7 annet punktum. Et dobbelt etternavn vil derfor aldri være beskyttet på annen måte enn indirekte gjennom den beskyttelsen de to enkelt-navnene eventuelt har.

3.4 Nye etternavn

Navneloven § 3 tredje ledd regulerer adgangen til å ta ”nye etternavn”, det vil si navn som ikke er i bruk som etternavn her i riket på det tidspunkt en person inngir melding om at vedkommende ønsker navnet. Avgjørende for om navnet er i bruk som etternavn her i riket, er om det i Det sentrale folkeregister er registrert som etternavn for en eller flere personer som er i live og som er bosatt her i riket, jf. første punktum. At det er registrert som etternavn for avdøde eller utvandrede personer, hindrer ikke at andre kan ta det som ”nytt”. At det er registrert som mellomnavn, er heller ikke til hinder. I annet punktum stilles det av hensyn til enkelte eksisterende navn og betegnelser opp noen begrensninger i hvilke navn som kan tas som nytt etternavn. Som nytt etternavn kan det heller ikke tas noe som kan være til vesentlig ulempe for den som skal bære navnet, eller som av andre sterke grunner ikke bør godtas, jf. § 10. Et nytt etternavn kan bare bestå av ett ord, jf. pkt. 2.3.4 ovenfor, men ordet kan være sammensatt, f.eks. Hestbreen. Av § 7 følger det imidlertid at en person kan som dobbelt etternavn ta to nye etternavn satt sammen med bindestrek.

Navneloven § 3 tredje ledd nr. 1 tilsvarer navneloven 1964 § 7 annet ledd tredje punktum når det gjelder nye etternavn. Samtykke skal bare innhentes fra bærerne av beskyttede etternavn som kan forveksles, dvs. også beskyttete etternavn som inngår som del av et dobbelt etternavn, jf. pkt. 3.3 ovenfor. I forhold til navneloven 1964 er presiseringen av at det dreier seg om likhet ”i uttale eller skrivemåte”, utelatt. Utgangspunktet for likhetsvurderingen er skrivemåten. Er skrivemåten identisk, er det samme navn. Jo mer forskjellig skrivemåten er, jo mindre fare for sammenblanding er det selv om forskjellen i uttale er liten. Der forskjellen i skrivemåte er liten, vil det være av avgjørende betydning hvor stor forskjellen i uttale er. En må dessuten ta i betraktning at det forekommer mange navn som i skrivemåte ligger meget nær hverandre og som er like i uttale. I langt større utstrekning enn ved de tilsvarende vurderinger etter varemerkeloven og firmaloven kan en derfor forutsette at folk er oppmerksom på at små forskjeller i skrivemåte kan representere forskjellige navn. Noen eksempler fra departementets praksis illustrerer hvordan bestemmelsen skal forstås. Det ble ikke krevd samtykke fra bærerne av Ytreberg av den som ville ta navnet Ytterberg som nytt etternavn, og heller ikke av bærerne av Bonnevie av den som ville ta Bonavie som nytt etternavn.

Nr. 2 tilsvarer navneloven 1964 § 8, men er gitt en noe mer begrenset rekkevidde. Beskyttelsen for lite utbredte navn på gårdsbruk og lignende benevninger er sløyfet. Enkelte stedsnavn, eller lite vanlige navn på gårdsbruk, vil etter omstendighetene bare kunne nektes fordi det foreligger sterke grunner etter § 10, se 2.3.7.1 ovenfor. Bestemmelsen verner uttrykkelig også navn på stiftelser, foreninger, institusjoner og lignende. Formålet bak denne ordlyden er at også navn på institusjoner o.l. som ikke er egne rettssubjekter, skal kunne nektes som nye etternavn etter § 3 tredje ledd nr. 2. Det er bare pseudonymer som er kunstnernavn som skal kunne nektes som nytt etternavn. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for nektelse at det nye etternavnet er et pseudonym, så lenge det ikke i tillegg er et kunstnernavn.

At navnet er ”alminnelig kjent”, vil si at alminnelig orienterte personer i Norge kjenner til det. At et firma eller varemerke er registrert, er i seg selv ikke nok. Departementet har antatt at navnet må være alminnelig kjent på landsbasis. Det er ikke tilstrekkelig et det er kjent i et avgrenset distrikt.

Når det gjelder vilkåret om at berettigede interesser kan skades dersom vedkommende får navnet, er det antatt at det må foretas en vurdering av om det er investert penger eller arbeid i navnet. Det må også legges vekt på ideelle interesser. Poenget må dels være om det vil være en personlig krenkelse for skaperen av navnet, og dels om den alminnelige rettsoppfatning finner det støtende at navnesøkeren skal kunne tre inn i den ”good-will” navnet har.

Nr. 3 svarer til navneloven 1964 § 6 nr. 2. Sammen med § 8 i navneloven opprettholder bestemmelsen det tradisjonelle skillet i norsk navneskikk mellom navn som brukes som fornavn og navn som brukes som etternavn. Når det gleder unntaksbestemmelsen i nr. 3 annet punktum likestilles navn som har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge, med navn som har opphav eller tradisjon som etternavn i utlandet. At navnet har opphav i Norge eller i utlandet, betyr at navnet har sin opprinnelse i Norge eller i utlandet også som fornavn. Når det gjelder det alternativet kravet til tradisjon, vises det til pkt. 2.3.7.2 tredje avsnitt ovenfor.

I nr. 3 annet punktum gjelder det også et unntak for navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Det vises også her til pkt. 2.3.7 tredje avsnitt ovenfor. Det er ikke et krav at navnet må ha opphav i kulturen. Grensene for når ”tradisjon” skal anses å foreligge må tolkes romslig. Det må heller ikke stilles strenge krav til dokumentasjon for at navnet har en slik tradisjon. Når det gjelder hvilke kulturer som har en slik navneskikk, vises det til NOU 2001: 1 pkt. 11.3.1. At kulturen ikke skiller mellom fornavn og etternavn, betyr at det ikke må være uvanlig i kulturen at en av besteforeldrenes eller foreldrenes fornavn gis til barn som ”etternavn”, eller at ektefellens fornavn gis til den annen ektefelle som ”etternavn”. Det er altså ikke et krav at kulturen utelukkende har en slik navneskikk. At navnet har en tradisjon i en kultur som ikke har noen navnerett, slik at f.eks. alle navn og navneønsker tillates, er ikke tilstrekkelig, dersom det er uvanlig i den aktuelle kulturen at f.eks. en av foreldrenes fornavn gis til barn som ”etternavn”. Det er ikke et krav at vedkommende søker må ha en tilknytning til kulturen, jf. også pkt. 5.1 nedenfor. Også norsk-etniske personer bosatt i Norge kan altså ta slike navn. Det navnefaglige miljøet har utarbeidet liste over hvilke navn som har slik tradisjon. Listen vil fortløpende bli oppdatert og utvidet. Den er lagt ut på Internett på denne adressen:

http://www.hf.uib.no/i/nordisk/navneliste.htm

Dersom navnet ikke finnes på listen, betyr ikke dette at meldingen skal avslås. I slike tilfeller må det innhentes uttalelse fra navnefaglig hold. For øvrig vises det til pkt. 5.2.1 nedenfor om denne navneskikken.

3.5 Avledede etternavn, § 4

3.5.1 Innledning

Formelt kan paragrafen både oppfattes som en selvstendig hjemmel for å ta de navn en har slik tilknytning til som paragrafen nevner, og som et unntak fra de begrensninger som ligger i § 3. For det første gir § 4 folk adgang til å ta beskyttede etternavn uten samtykke fra dem som allerede har det, dersom de har en tilknytning til navnet som nevnt i paragrafen. For det andre gir § 4 folk adgang til å ta slike navn som nye etternavn, uavhengig av begrensningene i § 3 tredje ledd dersom navnet ikke er i bruk som etternavn her i riket.

3.5.2 Navn i slekten, § 4 første ledd nr. 1

Bestemmelsen gir en person adgang til å etternavn fra mellomnavn og etternavn bakover i slekten, helt tilbake til tippoldeforeldrene.

Doble etternavn skal i forhold til § 4 regnes som to separate etternavn, jf. § 7 annet punktum. Dette betyr at dersom f.eks. en av besteforeldrene hadde navnet Anker-Hansen som dobbelt etternavn, kan Anker velges som etternavn etter § 4 første ledd nr. 1.

Etter annet punktum kan en ikke ta som etternavn tidligere navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Dersom vedkommende ikke ervervet navnet fra sin ektefelle/samboer, men ervervet navnet under ekteskapet/

samboerskapet fordi vedkommende f.eks. hadde tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til det, vil begrensningen ikke gjelde.

Med ”aktuelle” navn menes giftenavn som en person fremdeles bærer eller bar da han/hun døde. Med ”tidligere” giftenavn menes giftenavn man har hatt tidligere, men senere har fjernet. En skal altså kurant kunne ta som etternavn en av foreldrenes, besteforeldrenes, oldeforeldrenes eller tippoldeforeldrenes ”aktuelle” etternavn eller mellomnavn ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Dette betyr for eksempel at en kan ta mors etternavn som er ervervet ved et tidligere ekteskap dersom mor bærer navnet på meldingstidspunktet. Det samme gjelder i forhold til besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre. Dersom den aktuelle av foreldrene, besteforeldrene, oldeforeldrene eller tippoldeforeldrene ikke lever på meldingstidspunktet, betyr vilkåret at søker kan ta etternavn eller mellomnavn ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap dersom f.eks. den aktuelle av besteforeldrene hadde navnet ved sin død. Vilkåret betyr altså at det ikke blir adgang - etter § 4 første ledd nr. 1 - til å ta etternavn eller mellomnavn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap dersom det senere er valgt et annet etternavn eller mellomnavn.

3.5.3 Parentonym som etternavn, § 4 første ledd nr. 2

Etter bestemmelsen kan en som etternavn ta en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet, dvs. et såkalt parentonym. En slik ending kan f.eks. være -sønn,

-son, -datter eller -dotter. Det er ikke krav at det må være genitivsmarkering ”s” mellom fornavnet og endingen, f.eks. Johan sdatter. Det er ikke krav om skriveregler for slike navn. I utgangspunktet er det opp til folk selv eller foreldrene å avgjøre hvordan det ønskede parentonymet skal skrives. Det betyr at en f.eks. kan velge å skrive parentonymet med en genitivsmarkering. Sen-ending kan imidlertid ikke brukes til å danne ekte parentonymer.

Det kreves ikke at den endingen som viser slektskapet, skal følge norske skikker for danning av parentonymer. Også endinger som brukes til danning av parentonymer på fremmede språk, kan benyttes. Eksempler på slike endinger er det islandske -dóttir og -evna for østeuropeiske kvinner. De islandske etternavnene dannes av farens eller morens fornavn pluss en genitivmarkering og endingen -son eller dóttir. Eksempler kan være: Eiriksson/-dóttir, Hákonarson/-dóttir og Árnason/-dóttir, og dessuten Helguson/-dóttir på grunnlag av kvinnenavnet Helga og Audarson/-dóttir av kvinnenavnet Audur. Genitivmarkeringene -s-, -ar-, -a- og -u- veksler etter bestemte regler.

Som vist nedenfor under pkt. 5.1 er det i navneloven ikke stilt opp ulike regler for forskjellige grupper. Loven skiller ikke mellom norske og utenlandske avstamningsendinger. Når en av foreldrenes fornavn med avstamningsending kan tas som etternavn, betyr dette at også utenlandske avstamningsendinger skal godtas - også for personer som ikke har tilknytning til en navnetradisjon hvor den utenlandske avstamningsendingen er i bruk.

3.5.4 Etternavn for ektefeller, § 4 første ledd nr. 4

Etter bestemmelsen kan en ta som etternavn ektefellens nåværende eller tidligere etternavn eller mellomnavn. I motsetning til navneloven 1964 er det ikke et krav at ektefellen må samtykke i at den annen kan ta vedkommendes navn.

Dersom ekteskapet oppløses ved død eller skilsmisse, kan den som har tatt ektefellens etternavn/mellomnavn beholde navnet. Etter annet punktum kan en ikke ta som etternavn, ektefellens mellomnavn eller etternavn som er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap. § 4 første ledd nr. 4 forutsetter altså at det er adgang til å beholde navn som er ervervet ved et tidligere ekteskap/samboerskap i et nytt ekteskap. Eneste begrensning er at slike navn ikke kan overføres til den nye ektefellen. Tilsvarende regler som gjelder for ektefeller, skal gjelde for samboere, se nedenfor pkt. 3.5.9.

Det vises videre til pkt. 3.9.3 nedenfor om de ulike navnekombinasjonene som ektefeller - og dermed også samboere - kan velge.

3.5.5 Etternavn for ste- og fosterbarn, § 4 første ledd nr. 6

Stemor/stefar er den som er gift med far/mor uten å være den andre av foreldrene til barnet. Steforholdet må antas å eksistere så lenge ekteskapet med den virkelige av foreldrene består. Innvilgelse av navn etter bestemmelsen kan imidlertid gis i separasjonstiden fordi skilsmissen anses som skjæringspunktet. Det er et krav at barnet er eller har vært oppfostret hos stemor/stefar. Det er ikke gitt noen definisjon av hva som menes med ”stebarn”. Bestemmelsen tar i første rekke sikte på mindreårige. Innvilgelse av navn etter bestemmelsen må imidlertid også kunne gis til voksne.

Fosterhjem er forklart i barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100

§ 4-22. Fosterforeldre vil være de voksne i et fosterhjem som har den daglige omsorgen for barnet. Også her kan innvilgelse av navn etter bestemmelsen gis til voksne foster”barn”.

Etter bestemmelsen er det et vilkår at vedkommende ste- eller fosterforelder samtykker. Høyesterett behandlet i Rt. 1966

s. 1353 et tilfelle der det var søkt om fosterforeldrenes navn mer enn 20 år etter at fosterforeldrene var døde. Retten fant at det forelå et stilltiende samtykke fra fosterforeldrene fordi søkeren hadde brukt navnet allerede mens de levde, og uten at de da hadde protestert. Samme resultat må gjelde overfor stebarn. Ved konkret vurdering av den enkelte sak, kan en altså innvilge melding om den avdøde fosterforeldres navn, når fosterbarnet gjennom lengre tid har brukt navnet med vedkommendes kunnskap, slik at det kan anses å ha foreligget et stilltiende samtykke. Dersom det ikke er naturlig å tale om stilltiende samtykke, kan det i spesielle tilfelle være aktuelt å innvilge en melding etter unntaksbestemmelsen i § 4 første ledd nr. 9.

Det påpekes for ordens skyld at vilkårene i § 2 og § 12 må være oppfylt dersom det er snakk om å velge navn ved første gangs navnevalg for fosterbarnet eller endre navn for fosterbarnet/stebarnet. Det vises til pkt. 2.3.6.1 og 2.3.6.2 ovenfor.

3.5.6 Søkerens navn, § 4 første ledd nr. 7

I forhold til etternavn og mellomnavn som søkeren har hatt tidligere, vil bestemmelsen bare ha selvstendig betydning når navnet tidligere er ervervet som nytt etternavn/mellomnavn, eller når personen tidligere har fått samtykke av samtlige bærere til å ta et beskyttet etternavn. Har en først hatt ett navn, bør det altså normalt uten videre være adgang til å ta tilbake dette navnet.

Det gjelder imidlertid en begrensning i forhold til etternavn og mellomnavn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Dette samsvarer med begrensningen i første ledd nr. 1 om at det ikke skal være en alminnelig adgang til å ta ”tidligere navn” som er ervervet ved ekteskap/samboerskap.

Bestemmelsen gir videre hjemmel for å ta mellomnavnet søkeren har, som etternavn. I denne forbindelse er det ikke en begrensning i forhold til om navnet er ervervet ved ekteskap/samboerskap. Bakgrunnen for dette er at søkeren allerede har navnet som mellomnavn.

3.5.7 Navn på gårdsbruk som etternavn, § 4 første ledd nr. 8

Det vises her til Ot.prp. nr. 31 s. 48 under kommentarene til bestemmelsen, til pkt. 5.7 og til NOU 2001: 1 pkt. 8.7. NOUen og proposisjonen utfyller hverandre om denne bestemmelsen.

3.5.8 Navn med en særlig tilknytning til, § 4 første ledd nr. 9

Dette er en sikkerhetsventil som kan komme til anvendelse når søkeren ikke kan ta navnet etter bestemmelsene ovenfor. Det skal ikke være kurant å ta navn etter bestemmelsen, og den bare skal komme til anvendelse i unntakstilfelle. Søkerens subjektive forhold kan etter omstendighetene tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger en ”særlig tilknytning”. Nedenfor angis det noen tilfeller der unntaksbestemmelsen bør komme til anvendelse. Eksemplene er ikke uttømmende.

I pkt. 1.1 ovenfor er det angitt enkelte tilfeller om når bestemmelsen kan tenkes å komme til anvendelse. Videre bør alle tilsvarende tilfeller som tidligere er blitt innvilget etter navneloven 1964 § 9 nr. 6, kunne innvilges etter § 4 første ledd nr. 9.

Mange navn er registrert både som etternavn og fornavn fordi det i noen land f.eks. er vanlig at barn tar farens fornavn som slektsnavn, dvs. at navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, se pkt. 3.4 ovenfor og pkt. 5.2.1 nedenfor. Praksis skal være liberal når det gjelder melding om å endre rekkefølgen av slike navn, slik at fornavnet blir etternavn. Dette skal skje med hjemmel i unntaksbestemmelsen når det registrerte fornavnet ønskes som etternavn. Begrunnelsen er at søkeren har tilknytning til alle navnene, og at det kan være helt tilfeldig hvilket av navnene som ble registrert som etternavn da personen kom hit til landet. Dette gjelder bare der navnet ikke kan tas som etternavn etter de øvrige bestemmelsene.

Enkelte av navnene som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, er både i bruk som fornavn og etternavn i landet og de skrives på flere forskjellige måter. Noen av disse skrivemåtene er beskyttede etternavn. Dersom alle de forskjellige skrivemåtene av et slikt navn ses samlet, vil dette etternavnet ofte ha stor utbredelse i landet. Bakgrunnen for at slike etternavn skrives forskjellig er bl.a. ulik transkripsjonspraksis fra utenlandsk til norsk. Mohammed er et eksempel på et slikt navn som forekommer både som fornavn og etternavn her i landet og som skrives på mange forskjellige måter, og der enkelte av skrivemåtene har 200 eller færre bærere. Når det inngis melding om et slikt navn og skrivemåten er beskyttet, uten at vedkommende har tilstrekkelig slektsmessig tilhørighet, skal meldingen i visse tilfeller innvilges uten at det innhentes samtykke fra bærerne av den aktuelle skrivemåten etter § 3 andre ledd. Dette må i hvert fall gjelde hvis søkeren har en tilknytning til det ønskede etternavnet, selv om den ønskede skrivemåten ikke kan dokumenteres brukt i slekten. Navnet skal i tilfelle innvilges etter § 4 første ledd nr. 9. For øvrig må det vurderes konkret i lys av bestemmelsen, om det skal gis tillatelse til å ta slike etternavn når den enkelte skrivemåten er et rettsbeskyttet etternavn.

Flere samboere har også barn fra tidligere forhold, i denne forbindelse kalt for ”særkullsbarn”. Særkullsbarnet vil ikke kunne få etternavnet til mors/fars samboer i medhold av § 4 første ledd nr. 6. Grunnen er at et steforeldreforhold forutsetter ekteskap. Dersom barnets biologiske forelder bærer samboerens navn etter § 4 andre ledd, jf. § 4 første ledd nr. 4, vil imidlertid særkullsbarnet kunne ta dette navnet etter § 4 første ledd nr. 1. I noen tilfeller må også særkullsbarnet kunne ta navnet til samboeren uten at den biologiske forelderen bærer navnet. Dette kan f.eks. gjelde tilfeller der samboerne også har felles barn som bærer det ønskede etternavnet. Hensynet til navnelikhet blant barna kan i slike tilfeller tilsi at også særkullsbarnet må kunne ta det. Meldingen må i tilfelle innvilges etter § 4 første ledd nr. 9. Det bør i slike tilfeller være et krav at samboeren samtykker, på samme måte som dette er et vilkår i steforeldreforhold, jf. § 4 første ledd nr. 6.

Meldinger om å ta tilbake beskyttede etternavn som ble ervervet ved ekteskap (tidligere giftenavn), kan ikke vurderes etter § 4 første ledd nr. 4 når ekteskapet er oppløst ved død eller skilsmisse. Dette er fordi bestemmelsen forutsetter at ekteskapet fremdeles består. § 4 første ledd nr. 7 kommer heller ikke til anvendelse. Slike meldinger må derfor vurderes etter § 4 første ledd nr. 9. Det bør som hovedregel være kurant å ta tilbake tidligere giftenavn når det er felles barn som bærer det ønskede etternavnet eller mellomnavnet. Hensynet til at personen kan ha samme etternavn som sine barn, må i slike tilfelle veie tynge enn hensynet til den tidligere ektefellen. Dette er nytt i forhold til praktiseringen av navneloven 1964. Dersom de tidligere ektefellene ikke har felles barn som bærer det ønskede navnet, er praksis at det kreves at navnet har vært brukt i ekteskapet i minst 12 - 15 år, og at vedkommende ”angrer” forholdsvis raskt.

Det som er nevnt ovenfor om tidligere giftenavn skal også gjelde mht. å ta tidligere ”samboernavn”, jf. § 4 andre ledd. I forhold til samboere vil det imidlertid være snakk om andre skjæringspunkter mht. vurderingen av om et samboerskap fortsatt består, se pkt. 3.5.10 nedenfor.

Dersom en søker ønsker å ta ”tidligere” etternavn ervervet ved ekteskap eller samboerskap som f.eks. en av foreldrene, besteforeldrene, oldeforeldrene eller tippoldeforeldrene har hatt, må dette også vurderes etter § 4 første ledd nr. 9. Slike navn skal bare kunne tas i helt ekstraordinære tilfeller.

3.5.9 Prefiks o.l.

Dersom navnet vedkommende kan ta etter § 4 har et prefiks som f.eks. ”von” foran seg, kan vedkommende bestemme om navnet skal tas med eller uten prefikset. Prefiks strykes ved inngivelse av melding om det. Etter navneloven 1964 har det ikke vært et krav at en bindestrek skal forbinde prefikset med etternavnet. Dette kan heller ikke være et krav etter navneloven 2002.

3.5.10 Etternavn for samboere, § 4 annet ledd

Paret må være samboere på tidspunktet for melding. Det kan oppstå spørsmål om når et samboerskap må anses som avsluttet, slik et det ikke lenger vil være adgang til å velge navn etter bestemmelsen. Utgangspunktet må være at samboerforhold avsluttes når samboerne rent faktisk flytter

fra hverandre. At samboere som reelt har flyttet fra hverandre, ennå ikke har meldt flyttingen til folkeregisteret, kan ikke være avgjørende. Rene kortvarige og midlertidige samlivsbrudd bør imidlertid ikke føre til at paret mister status som samboere i forhold til navnespørsmål.

Det vises til NOU 2001: 1 pkt. 10.2 om den nærmere grensedragningen for når to personer er å anse som samboere. Når det gjelder dokumentasjon for samboerskap, vises det til NOU 2001:1 pkt. 10.3.

Også samboere av samme kjønn må kunne anses som samboere i forhold til navnelovens bestemmelser dersom vilkårene ellers er oppfylt.

3.6 Etternavn ved adopsjon, § 5 og § 4 tredje ledd

3.6.1 Utgangspunkt

Utgangspunktet er at en adopsjon ikke endrer den adoptertes etternavn med mindre annet følger av loven eller av et navnevedtak i forbindelse med adopsjonen.

3.6.2 Den adopterte er under 18 år

Etter § 5 første ledd første punktum gjelder i slike tilfeller den subsidiære regelen om at vedkommende får adoptantens etternavn, med mindre annet fastsettes i forbindelse med adopsjonen. Når den adopterte er over 18 år, gjelder ikke denne subsidiære regelen. For situasjonen der ektefeller adopterer barn under 18 år, se pkt. 3.6.4.

3.6.3 Stebarnsadopsjon

Etter § 5 første ledd andre punktum gjelder det ingen subsidiær regel som etter første punktum ved stebarnsadopsjon. Her er det altså nødvendig med et vedtak for at den adopterte skal kunne endre etternavn. Det gjøres oppmerksom på at det etter partnerskapsloven § 4 annet ledd er adgang for stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap. Navneloven § 5 første ledd annet punktum gjelder også ved slike adopsjoner, jf. partnerskapsloven § 3.

3.6.4 Ektefeller adopterer barn under 18 år

I slike tilfeller får barnet morens etternavn, med mindre annet fastsettes i forbindelse med adopsjonen, jf. § 5 annet ledd. Dersom adoptivmoren har et parentonym som etternavn, gjelder § 2 annet ledd annet punktum tilsvarende, se pkt. 2.3.6.1 ovenfor.

3.6.5 Hvilke navn den adopterte kan ta, § 4 tredje ledd

Ved adopsjon brytes som hovedregel de juridiske bånd til den biologiske slekten, og tilsvarende bånd knyttes til adoptivslekten, jf. adopsjonsloven § 13. Den som er adoptert, kan derfor ta navn etter adoptivslekten på samme måte som de som biologisk tilhører denne slekten. § 4 tredje ledd utvider valgmulighetene for den som er adoptert ved at vedkommende også kan ta navn etter sin biologiske slekt. Samtidig gjelder § 7 annet punktum fullt ut. Eksempelvis kan en ta Anker fra Anker-Hansen, som biologisk oldemor hadde, og sette dette sammen med Krag fra Krag-Jørgensen, som ”adoptiv”- bestemor hadde, til det nye doble etternavnet Krag-Anker. Se nærmere pkt. 3.7 om dette.

Dersom den som er adoptert, adopteres på nytt, faller valgmulighetene innen den første adoptivslekten bort. Løsningen er i samsvar med adopsjonsloven § 15. Navneloven gir imidlertid i § 4 første ledd nr. 7 folk adgang til å ta etternavn de har hatt tidligere og som ikke er ervervet ved ekteskap og samboerskap. I kraft av denne bestemmelsen kan den som er adoptert på nytt, ta tilbake det etternavnet vedkommende hadde i den første adopsjonsperioden dersom vedkommende ønsker det.

3.7 Doble etternavn, § 7

Doble etternavn er to etternavn satt sammen med bindestrek. Det er et krav at en har bindestrek mellom etternavnene, for å kunne ta to etternavn. Bare to navn kan settes sammen til et dobbelt etternavn.

Et dobbelt etternavn kan settes sammen av to av alle de forskjellige enkelt-etternavnene en kan ta: frie etternavn, beskyttede etternavn en har rett til å ta etter § 4 samt eventuelle nye etternavn etter § 3. I forhold til disse reglene regnes doble etternavn som to separate etternavn. Et dobbelt etternavn kan derfor ikke utgjøre det ene navnet i et dobbelt etternavn, og i en persons fulle etternavn kan det derfor ikke inngå mer enn to enkle etternavn. Dette betyr også at det er antallet bærere av det enkle etternavnet som er avgjørende for om navnet er beskyttet eller fritt, ikke antallet av det doble etternavnet som sådan. Videre betyr dette at med etternavn i loven menes ett etternavn, selv om det er satt sammen med et annet etternavn til et dobbelt etternavn.

§ 7 sammenholdt med §§ 3 og 4 gir derfor bl.a. følgende eksempler:

-En kan ta det nye etternavnet Kulpås etter § 3 og sette dette sammen med det oldemorens etternavn Farmakis etter § 4 første ledd nr. 1, til det doble etternavnet Kulpås-Farmakis.

-Bestemors doble etternavn er Brink-Hansen og stefars doble etternavn er Bache-Gabrielsen. En kan ta Brink etter § 4 første ledd nr. 1 og Bache etter § 4 første ledd nr. 6, og danne det doble etternavnet Brink-Bache.

-Ektefellene Balk-Jacobsen og Strandli-Pedersen kan ta det doble etternavnet Balk-Strandli etter § 7, jf. § 4 første ledd nr. 4.

Fordi doble etternavn anses som to etternavn og fordi det bare er en plikt til å ha minst ett etternavn etter § 1, er det en fri adgang til å oppløse doble etternavn.

Den som ønsker å ta et dobbelt etternavn, endre det eller sløyfe et av navnene slik at vedkommende får et enkelt etternavn m.m., må gå frem etter lovens regler for endring av navn, jf. § 1 tredje punktum. Det må sendes melding om det, og endringen er først gjennomført når meldingen er godtatt, jf. § 11.

Alle navn som kan velges som etternavn, kan også velges som mellomnavn, se § 9 og pkt. 3.9 nedenfor. På samme måte kan mellomnavn tas som etternavn etter § 4. Valget for publikum vil derfor bestå i om en eventuell ønsket navnekombinasjonen skal være mellomnavn og etternavn, eller doble etternavn.

For øvrig vises det til NOU 2001: 1 pkt. 8.4 og pkt. 11.3.4 og til Ot.prp. nr. 31 pkt. 5.4.

3.8 Endringer i samme etternavn, § 6

3.8.1 Innledning

Blant navn som i uttale og skrivemåte ligger nær hverandre, regnes som utgangspunkt hver stavemåte som ett navn. Den som endrer stavemåten av navnet sitt, tar derfor i prinsippet et nytt navn. Er det et beskyttet etternavn som tas på denne måten, kreves samtykke fra de øvrige bærerne av navnet, jf. § 3 annet ledd. Er det tale om en stavemåte som hittil ikke har vært tatt i bruk, må kravene til nye etternavn i § 3 tredje ledd være oppfylt. Betydningen av § 6 ligger i at de endringer i stavemåten m.m. som nevnes, ikke regnes som å ta et nytt navn. Det kreves ikke samtykke fra bærerne av den stavemåten som ønskes, selv om stavemåten er et beskyttet etternavn. Er det tale om en ny stavemåte, kan den tas i bruk uavhengig av om kravene til nye etternavn er oppfylt.

Også endringer som nevnt i § 6 skal behandles som navneendringer i samsvar med lovens saksbehandlingsregler, jf. § 1 tredje punktum og § 11. Endringen er først gjennomført når det er truffet vedtak om å godta en melding om endringen.

3.8.2 Endring av stavemåten av et etternavn

En kan for det første endre stavemåten av etternavn slik at stavemåten bringes nærmere den alminnelige uttalen eller nærmere skriftspråket for øvrig. Eksempler på dette er endring av etternavnene Dahl til Dal, Wahl til Val, Aanstad til Ånstad, Sæter til Seter og Aase til Åse.

For det andre kan en på samme måte endre stavemåten til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet. Eksempler på dette er endring av etternavn med skrivemåtene ”æ”, ”ø” og ”å”, til henholdsvis skrivemåtene ”ae”, ”oe” og ”aa”.

3.8.3 Endring av et etternavns kjønnsbestemte ending

En endring av et etternavns kjønnsbestemte ending vil kunne tillates der navnet har en tradisjon fra en slik kultur, m.a.o. kan også norske statsborgere få tillagt en kjønnsbestemt ending i etternavnet.

Eksempler på dette er østeuropeiske etternavn, der kvinner får endingen -a i etternavnet, f.eks. fra ektefellen eller faren.

Endingen -i for menn godtas også. Denne navneskikken finnes bl.a. i Polen, f.eks. Tomasewski og Tomasewska.

Videre har tsjekkiske etternavn endingen -ova for kvinner, f.eks. Navratilova (Navratil for menn).

Et annet eksempel på dette er gresk navneskikk. Av denne følger at et gresk mannlig etternavn som ender på -is, kan få endingen -ou, -u eller -i når navnet erverves av en kvinne.

3.9 Nærmere om forholdet mellom etternavn og mellomnavn

3.9.1 Innledning

I § 4 første ledd nr. 1, 4, 6, 7 og 9 gis det adgang til å ta mellomnavn som etternavn. Omvendt gir § 9 anledning til å ta som mellomnavn, navn som kan tas som etternavn.

Den som har et navn som mellomnavn, regnes ikke som en bærer av navnet i forhold til reglene i § 3 om frie, beskyttede og nye etternavn. Mellomnavn er heller ikke beskyttet. Et nytt navn som tilfredsstiller kravene i § 3 tredje ledd blir beskyttet når det tas i bruk som etternavn. Det blir ikke beskyttet ved å bli tatt i bruk som mellomnavn.

3.9.2 Doble mellomnavn

Adgangen til å ta forskjellige navn som mellomnavn skal altså være den samme som adgangen til å ta forskjellige navn som etternavn. Dette gjelder også adgangen til å danne doble navn ved å sette to navn sammen med bindestrek, jf. § 7. To navn som kan tas som etternavn, vil derfor kunne velges som dobbelt mellomnavn med bindestrek.

3.9.3 Særlig om omvendte og like navnekombinasjoner for ektefeller og samboere

§ 4 første ledd nr. 4, jf. pkt. 3.5.4 ovenfor, må ses i sammenheng med § 9. Samtidig gis det i § 4 første ledd nr. 7 anledning til å ta som etternavn, etternavn eller mellomnavn som en har hatt tidligere, forutsatt at navnet ikke er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Videre kan en ta sitt nåværende mellomnavn som etternavn. § 4 første ledd nr. 4 sammenholdt med § 4 første ledd nr. 7 og § 9 innebærer derfor at ektefeller kan velge alle ønskete navnekombinasjoner basert på hverandres nåværende og/eller tidligere mellomnavn og/eller etternavn. Fordi at to navn som kan tas som etternavn, kan tas som dobbelt etternavn etter § 7, innebærer dette at de samme navnekombinasjonene kan velges som et dobbelt etternavn.

3.9.4 Antall mellomnavn

I motsetning til etternavn, som ingen kan ha mer enn ett enkelt eller dobbelt av, oppstillinger loven ingen klar grense for hvor mange mellomnavn en person kan ha. Dersom det ønskes mange mellomnavn, kan det imidlertid bli spørsmål om å nekte å godta meldingen om det etter den skjønnsmessige bestemmelsen i § 10.

I forhold til fornavn som kan bli til vesentlig ulempe, vises det til pkt. 2.3.7.1 ovenfor.

I § 8 gis det en tilnærmelsesvis speilvent bestemmelse i forhold til § 3 tredje ledd nr. 3. Det vises derfor til pkt. 3.4 ovenfor. Dersom navnet er eller har vært registrert i bruk som mellomnavn eller etternavn, og det har få bærere som fornavn i Norge, må det undersøkes om navnet har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet, eller om navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

5.1 Like regler for forskjellige grupper

I navneloven er det ikke stilt opp eksplisitte særregler for de med en utenlandsk tilknytning. Også personer som ikke har en utenlandsk tilknytning kan som den klare hovedregel kunne ta navn med f.eks. utenlandsk klang eller skrivemåte - gitt at det i dagens flerkulturelle samfunn kan tales om navn med ”utenlandsk klang eller skrivemåte”. Dette betyr også at en person uten utenlandsk tilknytning kan velge et fornavn som har opphav som fornavn i utlandet eller at vedkommende kan ta en av foreldrenes fornavn som etternavn, dersom navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, jf. § 4 første ledd nr. 3, se nedenfor pkt. 5.2.1. Bestemmelsen i navneloven 1964 § 6 nr. 1 om at det ikke bør gis bevilling til navn med utenlandsk klang eller skrivemåte, er ikke videreført i navneloven 2002.

5.2 Etternavn

5.2.1 Navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn

Etter § 4 første ledd nr. 3 og nr. 5 kan en av foreldrenes eller besteforeldrenes nåværende eller tidligere fornavn, eller ektefellens nåværende fornavn, tas som etternavn dersom navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Det vises til pkt. 3.4 ovenfor om § 3 tredje ledd nr. 3 om slike navn.

Dersom forelderen, besteforelderen eller ektefellen har flere fornavn og bare ett av dem har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, er det fornavnet med slik tradisjon som kan tas som etternavn. Har vedkommende flere slike fornavn, kan to av dem settes sammen til et dobbelt etternavn etter § 7.

Flere navn har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, samtidig som de er vanlige ”norske” fornavn, f.eks. Ola, Kato og Kaya. I den grad tradisjonelle norske fornavn skulle være aktuelle som etternavn etter § 4 første ledd nr. 3 og nr. 5, bør hver enkelt melding vurderes konkret. I de tilfellene hvor aksept av navnet som etternavn klart vil kunne medvirke til å uthule skillet mellom tradisjonelle norske fornavn og etternavn, vil en etter omstendighetene kunne avslå meldingen under henvisning til § 10 om ”sterke grunner”. Det understrekes imidlertid at det skal atskillig til før denne hjemmelen kan brukes. Vurderingen må skje konkret i hvert enkelt tilfelle. Hvis melderen har en tilknytning til en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, skal det klart mer til før ”sterke grunner” kan antas å foreligge, og dermed gi grunnlag for avslag. Navnet bør som hovedregel ikke kunne nektes under henvisning til denne hjemmelen når slik tilknytning foreligger. En tilstrekkelig tilknytning kan for eksempel være etablert gjennom ekteskap, konvertering til den islamske tro eller at familien i generasjoner har fulgt en navnekultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

5.2.2 Etternavn for samer og nasjonale minoriteter

5.2.2.1 Særlig om navneloven § 4 første ledd nr. 1

Bestemmelsen gir anledning til å ta etternavn fra mellomnavn og etternavn bakover i slekten, helt tilbake til tippoldeforeldrene. Dette innebærer at personer med samisk bakgrunn eller annen bakgrunn fra en nasjonal minoritet, kan ta opp igjen navn tilbake til tippoldeforeldrene som f.eks. har gått ut av bruk i slekten pga. fornorskingspolitikken. Det må vises romslighet i kravene til dokumentasjon for at noen slektninger i rett oppstigende linje har båret navnet.

5.2.2.2 Besteforeldrenes fornavn med ending som viser slektskap

Etter samisk navneskikk kan også besteforeldrenes fornavn - eller også foreldres fornavn - benyttes med en ending som viser slektskap, se § 4 første ledd nr. 2 i.f. Denne navneskikken ligger nær parentonymer (foreldres fornavn med ending som viser slektskapet) og fornavn som etternavn. Et eksempel på dette er Ándde Ánde (Ánde sin Ánde - Ánde sin sønn med navn Ánde). Etter samisk skikk settes dette navnet først i navnerekken. Slike navn er imidlertid ikke fornavn. Følgelig kan navnene ikke registreres i fornavnsrubrikken i folkeregisteret. I f.eks. egen korrespondanse og foreningsregistre mv. kan en imidlertid fritt velge hvilken rekkefølge navnene skal plasseres i.

5.2.2.3 Fornorskingspolitikken

Dersom det ønskes et etternavn som har gått ut av bruk i tidligere ledd enn tippoldeforeldrene, må det vurderes etter den skjønnsmessige regelen i § 4 første ledd nr. 9 om vedkommende kan ta navnet. Dersom det er sannsynlig at fornorskningspolitikk var medvirkende til at et navn ikke ble ført videre til den det gjelder, bør vedkommende gis anledning til å gå noe lenger tilbake i slekten enn til tippoldeforeldrene for å hente navnet. Et moment ved vurderingen av om det er sannsynlig at fornorskningspolitikk har medvirket til at navnet gikk ut av bruk, er tradisjonen for at barn har fått farens slektsnavn eller parentonym etter faren som etternavn. Denne tradisjonen er eldre enn og uavhengig av den svakere tradisjonen for at kvinner har tatt mannens slektsnavn ved inngåelse av ekteskap.

5.2.3 Parentonym med utenlandske endinger

Det vises til pkt. 3.5.3 annet avsnitt ovenfor.

5.2.4 Spansk og portugisisk navneskikk

I spansk og portugisisk navneskikk har en to etternavn som skrives uten bindestrek, se NOU 2001: 1 pkt. 3.2.4.4 første og annet avsnitt.

Personer som ønsker å følge spansk og portugisisk navneskikk, kan velge om de vil ha foreldrenes navn som mellomnavn(§ 9, jf. § 4 første ledd nr. 1) og etternavn (§ 4 første ledd nr. 1) eller som doble etternavn med bindestrek (§ 7, jf. § 4 første ledd nr. 1). Hvis bindestreken altså ikke er ønsket, må ett av navnene i stedet tas som mellomnavn.

5.3 Mellomnavn

5.3.1 En av foreldrenes, besteforeldrenes eller ektefellens fornavn som mellomnavn

Fordi navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn etter § 9, innebærer dette at en av foreldrenes, besteforeldrenes eller ektefellens fornavn kan tas som mellomnavn, dersom navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

5.3.2 En av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet som mellomnavn

Fordi navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn etter § 9, kan også her en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet tas som mellomnavn.

5.4 Fornavn

Etter § 10 første ledd skal en melding ikke godtas når navnet kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende, se pkt. 2.3.7.1 ovenfor. Vilkåret innebærer at flere navn må godkjennes enn det som er tilfellet etter navneloven 1964. Det skal svært mye til før et navn kan nektes fordi det kan være til vesentlig ulempe. Forvaltningen skal være svært varsom med å overprøve folks ønsker om valg av fornavn for seg selv eller sine barn. I tvilstilfeller der forvaltningen dessuten kan være i tvil om foreldrene eller den som ønsker navnet, kjenner til at navnet kan ha en svært uheldig betydning på norsk, bør forvaltningen gjøre oppmerksom på det. Dersom vedkommende fortsatt ønsker navnet, skal det mye til for å nekte å godta meldingen om navnevalget.