1.Innledning

Lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) trer i kraft 1. juli 2001. Loven er inntatt som vedlegg 1, og finnes også på Lovdata (klikk på lenken).

Etter voldsoffererstatningsloven har den som har lidd personskade som følge av en straffbar voldshandling e.l., eller dennes etterlatte, i utgangspunktet krav på erstatning fra staten. En forutsetning for å få erstatning er at den berettigede søker om det. Søknaden skal normalt innleveres til fylkesmannen i det fylket der søkeren bor. Søknadsskjemaet som skal benyttes, er gjengitt i vedlegg 2. En kort orientering om voldsoffererstatningsordningen er gitt i foldebrosjyren G-0307. Nynorskversjonen av brosjyren er gjengitt som vedlegg 3.

2.Overgangsregler

Voldsoffererstatningsloven avløser forskrift 23. januar 1981 nr. 8983 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Nærmere overgangsregler er gitt i loven § 19. I hovedsak kommer de materielle bestemmelsene i loven til anvendelse når det søkes om erstatning på grunn av en straffbar handling e.l. som har funnet sted etter lovens ikrafttredelse, mens saksbehandlingsreglene kommer til anvendelse i alle tilfeller der det etter lovens ikrafttredelse søkes om voldsoffererstatning. På grunn av disse overgangsbestemmelsene vil forskriften fortsatt være aktuell i lang tid fremover.

3. Hovedpunkter i loven sammenholdt med voldsoffererstatningsforskriften 1981

Sammenlignet med voldsoffererstatningsforskriften 1981 er hovedpunktene i de materielle bestemmelsene i voldsoffererstatningsloven 2001 som bare kommer til anvendelse når skaden har skjedd etter ikrafttredelsen, følgende:

Grensen for hvor stor erstatning som kan utbetales for et enkelt skadetilfelle, er hevet til 40¹ ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. loven § 11, det vil for tiden si kr 2 915 240. Det naturlige synes å være å legge til grunn grunnbeløpet på skadetidspunktet. - Etter forskriften er høyeste erstatningsutbetaling pr. skadetilfelle kr 200 000 for skader påført den skadelidte i tidsrommet 1. januar 1994 til 30. juni 2001, og kr 150 000 for skader i tidsrommet 1. januar 1975 til 31. desember 1993. Forskriften dekker ikke skadetilfeller som ligger lengre tilbake i tid enn 1. januar 1975.

Erstatningen skal i hovedsak fullt ut beregnes etter reglene i skadeserstatningsloven, jf. loven kapittel 2. - Etter forskriften utmåles menerstatning i praksis med en tredjedel av det beløp som følger av skadeserstatningslovens regler.

Den som har krav på voldsoffererstatning, må søke om erstatning før skadevolderens erstatningsansvar og eventuelle straffeansvar er foreldet, jf. § 3 annet ledd. Gjøres ikke det, går kravet tapt. - Etter forskriften gjelder det ingen slike absolutte foreldelsesregler bortsett fra at forskriften ikke dekker skadetilfeller forut for 1. januar 1975. På den annen side gir forskriften i utgangspunktet ikke den skadelidte et rettskrav på erstatning.

Sammenlignet med voldsoffererstatningsforskriften 1981 er hovedpunktene i saksbehandlingsreglene i voldsoffererstatningsloven 2001 som kommer til anvendelse i alle tilfeller der det søkes om voldsoffererstatning etter lovens ikrafttredelse, følgende:

Skadevolderen er ikke part i saken om voldsoffererstatning, jf. loven § 14 annet ledd. Skadevolderen trekkes først inn som part når det er aktuelt for staten å søke regress hos vedkommende.

Skadelidtes erstatningskrav mot skadevolderen går over til staten i den utstrekning staten utbetaler voldsoffererstatning uavhengig av om skadelidte har undertegnet på det, jf. § 15.

Erstatningsnemnda for voldsofre er klageinstans også i regressomgangen, jf. § 13 annet ledd.

Vedtak om regress eller om å søke tilbake uriktig utbetalt erstatning er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. § 17.

4.Forarbeider til loven

Det viktigste forarbeidet til voldsoffererstatningsloven er Regjeringens lovforslag Ot.prp.nr. 4 (2000-2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven). Lovforslaget finnes på internett. Justiskomiteens innstilling i saken, Innst.O.nr. 46 (2000-2001) finnes også på internett. Fra Innst.O.nr. 46 (2000-2001) side 6 gjengis Justiskomiteens betraktninger om skadevolders partsstatus og regress:

"Under noe tvil slutter komiteen seg ... til konklusjonen [i Ot.prp.nr. 4 (2000-2001)] om at skadevolder ikke skal ha status som part etter forvaltningsloven. Komiteen har merket seg at det er praksis i dag at påstått skadevolder varsles om søknaden, og gis mulighet til å uttale seg om forholdet. Komiteen ser at dette både har fordeler og ulemper. Komiteen legger vekt på at det kan være belastende for skadelidte at skadevolder får tilgang til sakens dokumenter. Videre vil det være mer i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen i internasjonale konvensjoner at skadevolder ikke ansees som part. Komiteen understreker at det også forutsetter at skadevolder ikke blir identifisert i vedtaket, og at praksisen med at regresskrav bare gjøres gjeldende ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse videreføres."

5.Regress

Voldsoffererstatningsforskriften 1981 tar som utgangspunkt at staten skal kreve regress for erstatningsutbetalingen hos skadevolderen, men at regresskravet skal ettergis dersom skadevolderens straffeskyld ikke er fastslått ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse, jf. rundskriv G-24/97 punkt 3. Etter voldsoffererstatningsloven 2001 er utgangspunktet at fylkesmannen må treffe et vedtak om det dersom det skal kreves regress, jf. loven § 15 tredje ledd. I denne saken er skadevolderen part. Et vedtak om å kreve regress er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. § 17. Det er derfor ikke nødvendig for fylkesmannen å sørge for utstedelse av eksigibelt gjeldsbrev, forliksklage eller stevning, sml. rundskriv G-24/97 punkt 4.

I samsvar med Justiskomiteens forutsetninger, jf. punkt 4 ovenfor, skal det for erstatningsutbetalinger etter voldsoffererstatningsloven 2001 i utgangspunktet bare søkes regress i tilfeller der skadevolderens straffeskyld er fastslått ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse.

6.Kontoplan for erstatningsutbetalingene

Som det fremgår av Justisdepartementets brev 19. juni 2001 (JDs ref. 99/19700 A-AF) til fylkesmannsembetene m.fl., skal fylkesmannsembetene regnskapsføre erstatningsutbetalinger i henhold til de materielle bestemmelsene i voldsoffererstatningsforskriften 1981 under kapittel 471 post 70 underpost 15 og erstatningsutbetalinger i henhold til de materielle bestemmelsene i voldsoffererstatningsloven 2001 under underpost 16.

Med hilsen

Knut Helge Reinskou

ekspedisjonssjef

Brita Mellin-Olsen

Underdirektør

Adressater for rundskrivet

Fylkesmennene

Domstolene

Riksadvokaten

Statsadvokatembetene

Politidistriktene

Politihøgskolen

Barneombudet

Billighetserstatningsutvalget

Erstatningsnemnda for voldsofre

Likestillingsombudet

Regjeringsadvokaten

Statens Innkrevingssentral

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Rådgivningskontorene for kriminalitetskontorene

Kompetansesenteret for likestillingsarbeid

Kompetansesenteret for voldsofferarbeid

Krisesentersekretariatet

Støttesenteret mot incest

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Jushjelpa i Midt-Norge

Jussbuss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Nord-Norge

Foreningen for voldsofre

Landsforeningen for voldsofre

Landsforeningen rettferd for taperne

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn

Den Norske Advokat-forening

Den norske Dommer-forening

Den norske lægeforening

Den norske tannlege-forening

Norges Juristforbund

Norges lensmannslag

Politiembetsmennenes landsforening

Politiets fellesforbund

Vedlegg

Lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m.

Brosjyre om voldsoffererstatning på bokmål

Brosjyre om voldsoffererstatning på nynorsk

------------------------------------------------------

1) Beløpet er endret til 40 ganger grunnbeløpet med virkning for straffbare handlinger e.l. som har funnet sted fra og med 1. januar 2009. (Tilbake)