Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 – enkelte presiseringer om kontraktsunntaket i grunnrenteskatten for fastprisavtaler

Innledning

Det vises til forslaget i Prop. 1 LS (2022-2023) om et nytt kontraktsunntak i grunnrenteskatten for standard fastprisavtaler for strøm, jf. proposisjonens punkt 5.2.3. I proposisjonen er det foreslått en bestemmelse i skatteloven som setter rammer for unntaket og gir hjemmel for å vedta forskriftsbestemmelser. Det er forutsatt at departementet vil utarbeide forskrift med nærmere regulering av kontraktsunntaket. En skisse til det nye kontraktsunntaket er omtalt i proposisjonen.

Forslaget til det nye kontraktsunntaket er bygget på innspill fra kraftbransjen. Finansdepartementet sendte ut et høringsnotat, med forskriftsutkast, 30. juni 2022, med høringsfrist 1. september 2022, og skissen i proposisjonen er justert på bakgrunn av høringsinnspillene.

Forslaget til lovendring om kontraktsunntaket er som nevnt oversendt Stortinget for behandling gjennom skatteproposisjonen, som ble lagt frem 6. oktober.

Finansdepartementets kompetanse til å utarbeide forskrift med nærmere avgrensninger og retningslinjer for kontraktsunntaket følger av den foreslåtte bestemmelsen om unntaket i skatteloven, som må vedtas av Stortinget og sanksjoneres i statsråd før forskriften kan fastsettes.

I dette brevet klargjør departementet skissen som er presentert i Prop. 1 LS (2022-2023) på noen punkter. Enkelte forhold er allerede klargjort i Prop. 1 S Tillegg 2 (2022-2023), som ble lagt frem for Stortinget 10. november 2022.

Maksimalt prispåslag og maksimalt fasttillegg

I Prop. 1 LS (2022-2023) står det at: «Departementet vil gjøre en nærmere vurdering av størrelsen på prispåslaget, og legger opp til å sette det høyere enn 0,5 øre/kWh. Maksimalpåslaget vil bli fastsatt i forskrift». For at ordningen skal gi grunnlag for fastprisavtaler, må påslaget settes høyt nok til at leverandørene vil tilby avtaler. Samtidig må det ikke settes for høyt. Det kan både gi unødvendig høye priser til sluttbrukerne og mulighet for produsentene til å unngå grunnrenteskatt gjennom overskuddsflytting internt i konsern.

Regjeringen har konkludert med at det maksimale prispåslaget bør settes til 2,5 øre/kWh (ekskl. mva. og elsertifikatkostnad), og at leverandøren i tillegg skal kunne ta et fastbeløp på maksimalt 99 kroner per måned per målepunkt. Det vises til regjeringens tilleggsproposisjon (Prop. 1 S Tillegg 2 (2022-2023) punkt 2.4).

Som det fremgår av omtalen i tilleggsproposisjonen, ble det lagt opp til at maksimalt prispåslag ikke skal inkludere elsertifikatkostnad. Elsertifikatkostnaden er prisen som strømleverandøren betaler for innkjøp av elsertifikater. For nærstående må prisen være fastsatt i samsvar med de skattemessige prinsippene for prising i interessefellesskap, jf. skatteloven § 13-1. Det fremgår av NVEs kvartalsrapport om elsertifikater for 2. kvartal 2022 at den gjennomsnittlige spotprisen i juni 2022 var 0,67 kr per elsertifikat. Det tilsvarer 0,067 øre/kWh. I tillegg må det tas hensyn til elsertifikatkvoten. Det følger for øvrig av avregningsforskriftens § 8-6 at kostnader som følge av elsertifikatplikt skal inngå i prisen i fastpriskontrakter. Kravet gjelder også for kontrakter til næringskunder.

Rapporteringskrav

Departementets høringsforslag av 30. juni 2022 innebar klare rammer for samsvar mellom avtalene som inngås i de to avtaleleddene (dvs. hhv. mellom kraftprodusent og strømleverandør og mellom strømleverandør og sluttbruker), når det gjelder varigheten, mengden kraft som leveres og tiden for levering. Det ble også stilt krav til maksimalt påslag i prisen til sluttbrukerne.

Som det fremgår av Prop. 1 LS (2022-2023) kom departementet etter høringsrunden til at kontraktsunntaket bare bør omfatte kraft som er avtalt solgt videre i sluttbrukermarkedet med fast volum. Det betyr at det ikke åpnes for et variabelt volum, verken i fastprisavtalene mellom kraftprodusent og strømleverandør eller i standard fastprisavtalene som tilbys sluttbrukere. Dette vil gjøre det mulig å forenkle ordningen på flere punkter.

Departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig å registrere aggregert forbruk i sluttbrukerleddet for hver avtaletype og time for time, slik det var forutsatt i høringsnotatet. Det vises til Prop. 1 LS punkt 5.2.3:

«Med det opplegget som er skissert for kontraktsunntaket ovenfor, der kontraktsunntaket bare knytter seg til fastprisavtaler med sluttbrukere med fast volum, blir behovet for innsamling og lagring av opplysninger redusert, sett i forhold til høringsforslaget. Det skal stilles krav om samsvar mellom volum som omfattes av kontraktsunntaket, og avtalt volum i fastprisavtaler mellom strømleverandører og sluttbrukere. Skatteetatens behov for kontrollopplysninger fra strømleverandørene vil dermed gjelde det volumet som er avtalt mellom strømleverandørene og sluttbrukerne per time etter en viss avtaletype. I tillegg må det foreligge opplysninger om hvilken pris som er avtalt, for kontroll av at vilkåret om maksimalt prispåslag er oppfylt. Som nevnt ovenfor legger departementet til grunn at disse opplysningene vil foreligge hos strømleverandørene. Departementet vil vurdere om det er behov for å fastsette vilkår om lagring av slike opplysninger.»

Det siterte avsnittet omtaler opplysninger knyttet til skattemyndighetenes kontrollvirksomhet.

For kraftprodusentenes skattefastsetting gjelder reglene om egenfastsetting. Etter departementets syn er det tilstrekkelig at kraftprodusenten rapporterer om volum som er avtalt videresolgt til sluttbruker per time gjennom den enkelte strømleverandør. Opplysningene kan dermed være aggregert på leverandørnivå. Dette gjelder også kontraktsprisen. Det er derfor tilstrekkelig at kraftprodusentene rapporterer de oppnådde kontraktsprisene samlet og volumvektet for avtaler inngått med den enkelte leverandør. 

Departementet legger til grunn at opplysninger om fast volum per time og hvilken pris som er avtalt med sluttbrukere vil foreligge hos strømselskapene, og dermed vil være tilgjengelige ved kontroll.

Ordningen innebærer at skattemessige konsekvenser for kraftprodusenten i noen grad avhenger av at strømleverandøren oppfyller dokumentasjonskrav knyttet til inngåtte fastprisavtaler. Kraftprodusentene må påse at strømleverandørene oppfyller vilkårene som fastsatt i kontraktsunntaket, og i avtalen mellom kraftprodusent og strømleverandør. Dette kravet er nødvendig for å målrette tiltaket mot et bedre fastpristilbud i sluttbrukermarkedet. Forholdet mellom kraftprodusent og strømleverandør må avklares mellom avtalepartene.

Salg på tvers av prisområder

I høringsnotatet foreslo departementet at fastpriskontrakter som skal omfattes av det nye kontraktsunntaket i grunnrenteskatten, må knytte seg til et bestemt prisområde, og at det må være regulert i kontraktene at kraften skal videreselges til sluttbrukere som holder til i det samme prisområdet. I skissen til et nytt kontraktsunntak i Prop. 1 LS (2022-2023) er det lagt til grunn at en kraftprodusent kan tilby kraft til et annet prisområde enn det prisområdet der kraftprodusenten holder til. Dette følger opp innspill i høringsrunden.

Det vises til omtalen i Prop. 1 S Tillegg 2 (2022-2023) punkt 2.4, der det forutsettes at ordningen skal utformes slik at forventet proveny over tid om lag blir uendret. Det er vektlagt at en endring i grunnrenteskatten må rammes inn slik at tiltaket ikke åpner for skattemessige tilpasninger, og at det vil gjelde regler for dekningskjøp der kunder og produsenter er i forskjellige prisområder.

Det kan være komplisert for kraftprodusentene å implementere en regel som tar hensyn til dekningskjøp innen foreslått ikrafttredelsestidspunkt for ordningen 1. januar 2023. For å sikre at bransjen raskt kan komme i gang med salg av fastprisavtaler, varslet regjeringen i tilleggsproposisjonen en regel for kontrakter inngått i løpet av 2022 og 2023, og som gjelder leveranser til sluttbrukere fra 2023 og for hele avtaleperioden. Regelen kan gå ut på at prisområde 3 og 4 anses som ett område for fastprisavtaler, og prisområde 1, 2 og 5 som et annet. Det innebærer at salg innenfor et nordlig og et sørlig prisområde vil gi grunnlag for kontraktsunntaket i grunnrenteskatten, men ikke salg mellom de to sammenslåtte prisområdene. Konsekvensen er at kraftprodusenter på for eksempel Vestlandet (prisområde 5) kan selge kraft til fastpris på Østlandet og Sørlandet (prisområde 1 og 2) og grunnrentebeskattes for inntekten fra fastprisavtalene, (dvs. uten hensyn til dekningskjøpet).

Departementet legger videre til grunn at leveranser som omfattes av det foreslåtte, nye kontraktsunntaket skal fordeles forholdsmessig etter kraftverkenes faktiske årsproduksjon på kraftverk som den skattepliktige, eller selskap i samme konsern eier. Dette blir på samme måte som kraft levert i henhold til langsiktige kraftkjøpskontrakter som omfattes av de eksisterende unntakene for langsiktige kontrakter i grunnrenteskatten. Fordelingen må likevel gjennomføres separat innenfor hhv. prisområde 3 og 4, og prisområde 1, 2 og 5.

Direktesalg

Modellen som er skissert for det nye kontraktsunntaket knyttet til fastprisavtaler for strøm i Prop. 1 LS (2022-2023), legger opp til at det skal være en strømleverandør som bindeledd mellom kraftprodusent og sluttbruker. Forslaget skiller ikke mellom produsenter og leverandører som er nærstående, og produsenter og leverandører som er uavhengige parter. Salg gjennom en konsernforbundet strømleverandør vil følge de samme reglene som salg gjennom uavhengig strømleverandør. For nærstående må likevel prispåslaget være innenfor både maksimalpåslaget og fastsatt i samsvar med de skattemessige prinsippene for prising i interessefellesskap, jf. skatteloven § 13-1. Det siste kan innebære et påslag som er lavere enn 2,5 øre/kWh.

Departementet legger til grunn at det i et nytt kontraktsunntak knyttet til fastprisavtaler for strøm kan åpnes for at salg kan skje også direkte fra kraftprodusent til sluttbruker. Grunnlaget for grunnrenteskatt vil da være den faktiske prisen fra kraftprodusenten til sluttbrukeren.

Med hilsen
Trygve Slagsvold Vedum