Praksisnotat om erstatning for sakskostnader i ekspropriasjonssaker etter oreigningslova § 15 andre og tredje ledd

Departementene Statsforvalterne Fylkeskommunene Kommunene
	Vår ref.	Dato
	23/252	20.06.2024

PRAKSISNOTAT OM ERSTATNING FOR SAKSKOSTNADER I EKSPROPRIASJONSSAKER ETTER OREIGNINGSLOVA § 15 ANDRE OG TREDJE LEDD

1.             Innledning

Den som søker om ekspropriasjon, skal dekke utgiftene motparten har i forbindelse med ekspropriasjonssaken, jf. oreigningslova § 15 andre ledd første og andre punktum. Avgjørelse om sakskostnader fastsettes av skjønnsmyndighetene (tingretten eller jordskifteretten). Dersom det ikke blir avholdt skjønn, for eksempel fordi det blir inngått en minnelig avtale om eiendomsavståelse, eller ekspropriasjonssøknaden blir avslått eller trukket, skal beløpet etter § 15 andre ledd tredje punktum fastsettes av Kongen. Etter § 15 tredje ledd første punktum kan motparten (ekspropriaten) kreve forskuddsdekning når saken tar særlig lang tid. Etter andre punktum skal Kongen eller «styringsorgan med fullmakt etter [oreigningslova] § 5» ta stilling til et slikt krav dersom partene ikke blir enige. Ingen styringsorgan har til nå fått fullmakt etter § 5.

Kongens myndighet til å treffe vedtak om dekning av sakskostnader i saker etter oreigningslova § 15 andre ledd tredje punktum og tredje ledd andre punktum ble ved kongelig resolusjon 17. februar 2023 flyttet fra Justis- og beredskapsdepartementet til det organet som behandler eller har behandlet selve ekspropriasjonssaken, jf. forskrift 2. juni 1960 nr. 4 i medhold av oreigningslovens § 29 nr. 4 bokstav a.

Formålet med praksisnotatet er å gi uttrykk for Justis- og beredskapsdepartementets praksis før myndigheten om å treffe vedtak om sakskostnader ble flyttet. Praksisnotatet skal være til hjelp for avgjørelsesorganene og søke å bidra til lik behandling av samme type saker.   

2.             Nærmere om oregningslova § 15

2.1          Bestemmelsens innhold og hensyn

Oreigningslova § 15 gir regler om hvem som skal bære sakskostnadene ved forvaltningens behandling av spørsmålet om ekspropriasjon. Bestemmelsen lyder:

Kostnad som føresegnene i dette kapitel fører med seg, skal søkjaren bera.

Søkjaren skal dessutan svara motparten dei utgiftene som var naudsynlege til å taka vare på baten hans i saka. Dette gjeld òg utgift i klagesak, med unntak for tilfelle der motparten til søkjaren har klaga utan god grunn. Avgjerd om sakskostnader etter leden her skal takast av skjønsstyremakta eller, dersom det ikkje vert halde skjøn, av Kongen.

Tar det lang tid før saka vert avgjort, kan motparten krevja at naudsynlege utgifter som han har hatt over ei viss tid i saka, heilt eller delvis skal verta betalt av søkjaren. Vert partane ikkje samde om slik betaling, kan kvar ein av dei krevja at Kongen – eller styringsorgan med fullmakt etter § 5 – tek avgjerd om dette. Etter at det er kravd skjøn, er det skjønsstyremakta som tek slik avgjerd.

Utgifter som søkjaren har betalt etter tredje leden kjem til frådrag når det vert fastsett kva søkjaren skal betala etter paragrafen her. 

Kvar annen søkjar enn staten lyt gjeva trygd for ansvaret han kan få etter paragrafen her.

Kostnad som søkjaren er pålagt å svara etter fyrste og andre leden, kan søkjast inn etter reglane om fullføring av orskurdar.

Som begrunnelse for bestemmelsen i andre ledd uttalte departementet følgende i Ot.prp. nr. 43 (1957) side 33:

«Departementet er imidlertid enig […] i at det bør være anledning til å pålegge den som ønsker å ekspropriere, å erstatte den annen part hans utlegg til sakkyndig bistand. Grunneieren må ha anledning til å gjøre innsigelser gjeldende mot ekspropriasjonen, og herunder kan det være nødvendig å gjøre bruk av juridisk eller teknisk bistand. Utgiftene hertil kan sies å bli påtvunget ham av den mulige ekspropriant, og det er da naturlig at utlegget kan bli godtgjort. Dette gjelder særlig hvis resultatet av saken blir at ekspropriasjonsrett nektes, men det samme bør være tilfellet selv om resultatet blir det motsatte.»

2.2          Bestemmelsens anvendelsesområde

Oreigningslova § 15 gjelder for ekspropriasjon som foretas etter oreigningslova. En opplisting av de tiltak, virksomheter og innretninger som det kan eksproprieres til fordel for, fremgår av § 2. I tillegg følger det av oreigningslova § 30 at blant annet § 15 også skal benyttes når det eksproprieres med hjemmel i spesiell ekspropriasjonslovgivning. Forutsetningen er at bestemmelsen passer, og at den aktuelle spesielle ekspropriasjonsloven ikke inneholder avvikende regler.

Oreigningslova § 15 andre ledd får også anvendelse i saker om forhåndstiltredelse etter oreigningslova § 25, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 54. Også utgifter til klage over tillatelse til forhåndstiltredelse omfattes av bestemmelsen, jf. proposisjonen side 58. Bestemmelsen får imidlertid ikke anvendelse ved tvangsgjennomføring av forhåndstiltredelse etter oreigningsloven § 25, jf. Rt-1994-1500. Dekning av sakskostnader avgjøres i slike saker etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3.

Andre bestemmelser som kan få betydning i ekspropriasjonssaker er for eksempel skjønnsprosessloven § 54, jf. § 58 (skjønnssaker), tvisteloven kapittel 29 (anke over skjønnet), de alminnelige reglene om fri rettshjelp etter rettshjelploven og forvaltningsloven § 36 (dekning av sakskostnadene ved eventuell klagebehandling). Disse reglene omtales ikke nærmere her.

3.             Hvem er parter i ekspropriasjonssaken

Etter oreigningslova § 15 andre ledd er det «søkjaren» som skal dekke «motpartens» nødvendige utgifter. «Søkjaren» er vedkommende som søker om ekspropriasjon (ekspropriasjonssøkeren). Bestemmelsen gjelder også i tilfeller hvor stat, fylkeskommune eller kommune eksproprierer direkte, selv om de ikke formelt søker om ekspropriasjon. For enkelhets skyld vil denne parten omtales som «eksproprianten» eller «søkeren». Eksproprianten er den part som eksproprierer, det vil si tilegner seg fast eiendom eller rettigheter i fast eiendom fra andre.

Loven bruker betegnelsen «motparten» på den personkretsen som har krav på å få dekket sine nødvendige utgifter i anledning saken. «Motparten» i oreigningslova § 15 sin forstand er betegnelsen på de grunneiere og rettighetshavere som vil ha krav på å bli stevnet i forbindelse med et eventuelt senere ekspropriasjonsskjønn («ekspropriat»).

Naboer til den aktuelle eiendommen, interesseorganisasjoner eller andre som blir utsatt for ulemper i forbindelse med ekspropriasjonen, regnes ikke som parter i oreigningslova § 15 sin forstand. Krav fra dem om dekning av sakskostnader etter bestemmelsen skal derfor avvises. Departementet viser til at det er en videre adgang til å pålegge søkeren å dekke utgifter som andre har hatt i anledning ekspropriasjon etter vassdragsreguleringsloven § 13 første ledd. Utgifter til nødvendig juridisk og sakkyndig bistand kan etter bestemmelsen erstattes så langt det finnes rimelig også for kommuner «og andre interesserte».

Det er som nevnt «søkjaren» som skal dekke ekspropriatens kostnader. I tilfeller hvor stat, fylkeskommune eller kommune eksproprierer direkte, og det ikke er noen formell ekspropriasjonssøker, vil det være den myndighet som har kompetanse til å treffe vedtak om ekspropriasjon, som skal dekke ekspropriatens kostnader. I noen tilfeller tar andre, for eksempel en privat part, initiativ til at det treffes vedtak om ekspropriasjon. Da kan det oppstå spørsmål om hvem som skal dekke kostnadene. Justis- og beredskapsdepartementet har i vedtak 8. mars 2023 (sak 22/2460-25) uttalt følgende:

«Ettersom kommunestyret i [NN] kommune har den personelle kompetansen til å treffe vedtak om ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven § 16-2 første ledd, er kommunen som utgangspunkt ansvarlig for å dekke grunneiers utgifter i ekspropriasjonssaken. Det er vanlig at kommunen har inngått avtale om fordeling av kostnader med tiltakshaver på forhånd.

Departementet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på vurderingen av hvem som til sist skal dekke grunneiers utgifter i denne saken. Etter dette vedtaket er det [NN] kommune [som] pålegges å betale utgiftene.»

4.           Hvem avgjør spørsmålet om sakskostnader

4.1          Skjønnsmyndighetene eller forvaltningen

Avgjørelse om dekning av sakskostnader etter oreigningslova § 15 treffes av skjønnsmyndighetene (tingretten eller jordskifteretten) hvis det blir holdt skjønn, jf. andre ledd tredje punktum. Skjønnsmyndigheten skal foreta en samlet sakskostnadsfastsettelse for både ekspropriasjonssaken og skjønnssaken, jf. HR-2023-2194-U og Rt-1993-449.

Hvis ikke det blir avholdt skjønn, treffes avgjørelsen av Kongen. Kongens myndighet var tidligere delegert til Justis- og beredskapsdepartementet ved kongelig resolusjon 2. juni 1960 avsnitt VI.

Vedtakskompetansen ligger nå til det organet som behandler eller har behandlet selve ekspropriasjonssaken, jf. forskrift 2. juni 1960 nr. 4 i medhold av oreigningslovens § 29 nr. 4 bokstav a. Dersom et organ både er ekspropriant og kan treffe ekspropriasjonsvedtaket i saken, skal spørsmålet om dekning av motpartens utgifter behandles av statsforvalteren, jf. bokstav a andre punktum. Dersom vedtaket i ekspropriasjonssaken blir påklaget, skal klageinstansen avgjøre spørsmålet om dekning av utgifter, jf. bokstav b. Er statsforvalteren klageinstans i en sak som nevnt i bokstav a andre punktum, skal spørsmålet om dekning av motpartens utgifter avgjøres av en annen statsforvalter. Det følger av bokstav c at dersom Kongen behandler ekspropriasjonssaken, skal spørsmålet om sakskostnader avgjøres av det departementet som saken hører under.

Kravet om dekning av sakskostnader må fremsettes for det organet som har vedtakskompetansen. Foruten reglene i oreigningslova, gjelder forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak for organets behandling av saken.

4.2          Når skjønnsmyndighetene ikke har tatt stilling til spørsmålet om sakskostnader

I noen tilfeller blir skjønnssaken avsluttet uten at domstolen har avgjort alle spørsmål om sakskostnader. Grunnen kan for eksempel være at ekspropriaten ikke meldte inn kravet. Alternativene er da enten at retten holder tilleggsskjønn eller at spørsmålet om sakskostnader behandles i forvaltningen. Justis- og beredskapsdepartementet har erfart at det ofte kan være rasjonelt at retten treffer avgjørelsen i et tilleggsskjønn, for å unngå vanskeligheter med samordningen av rettens sakskostnadsavgjørelse og den etterfølgende forvaltningsavgjørelsen.

4.3          Når partene er enige

Et særskilt spørsmål er om avgjørelsesmyndigheten skal avgjøre spørsmålet om dekning om sakskostnader etter § 15 andre ledd dersom partene er enige. Kongens myndighet etter § 15 tredje ledd kommer etter ordlyden bare til anvendelse dersom partene ikke blir enige om hvor mye søkeren skal dekke av motpartens utgifter. En tilsvarende begrensning er ikke tatt inn i andre ledd. I forarbeidene er det forutsatt at bestemmelsen ikke er til hinder for at eksproprianten og ekspropriaten blir enige om hva eksproprianten skal betale til ekspropriaten til dekning av vedkommende sine utgifter i anledning saken, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 54.

Etter Justis- og beredskapsdepartementets syn er det klart at forvaltningen ikke skal bruke ressurser på å avgjøre spørsmål som partene er enige om løsningen på. I de tilfellene hvor partene har sendt saken direkte til departementet, uten først å forsøke å finne en løsning på sakskostnadene, har saken blitt returnert uten realitetsbehandling, se for eksempel Justis- og beredskapsdepartementets uttalelser 16. mars 2022 (sak 22/1613-2) og 8. januar 2020 (sak 19/6313-2). 

For ordens skyld bemerker departementet at også offentlige organer kan inngå minnelige avtaler om hva de skal betale i sakskostnader, så lenge organet holder seg innenfor gjeldende føringer og egne økonomiske rammer, se for eksempel Statens vegvesens håndbøker R 731 om boliginnløsning og V742 om grunnerverv til vegformål. 

5.             Hva hører til ekspropriasjonssaken?

5.1          Skjæringstidspunktet

Formuleringen «i saka» i oreigningslova § 15 andre ledd innebærer begrensning både i tid og tema. En ekspropriasjonssak starter vanligvis med at en søknad om ekspropriasjon fremsettes overfor et organ med myndighet til å treffe vedtak om ekspropriasjon. Det kan for eksempel være en kommune med myndighet etter plan- og bygningsloven § 16-2 eller Statens vegvesen etter veglova § 50, jf. § 9 første ledd. Som nevnt er det flere offentlige myndigheter som ikke formelt søker om ekspropriasjon, og da vil ekspropriasjonsvarselet anses som startpunktet for saken.

I Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 54 er det forutsatt at oreigningslova § 15 gir hjemmel for å pålegge eksproprianten å dekke utgifter påløpt før ekspropriasjonssaken blir fremmet, dersom lovens vilkår først er oppfylt. Dette vil gjelde for utgifter som vil komme direkte til nytte i den senere prosessen, jf. LG-2020-49181. Kostnadene kan også kreves dekket selv om søknaden etter å ha blitt forelagt den mulige ekspropriat til uttalelse, blir trukket før den er sendt til det avgjørende organet.

Ekspropriasjonssaken avsluttes når det foreligger en endelig avgjørelse som er gjort kjent for partene. Justis- og beredskapsdepartementet har lagt til grunn i sin praksis at man får dekket kostnader for noe arbeid etter dette tidspunktet for å sluttføre saken, eksempelvis etterfølgende konferanse mellom advokat og klient og arbeid med å få dekket sakskostnader. Det er i så fall tale om et begrenset antall timer, anslagsvis én til fire timer.

Det er vanskelig å angi helt klart når ekspropriasjonssaken begynner og slutter. Å fastsette eksakte skillelinjer for hva som faller inn under oreigningslova § 15 lar seg knapt gjøre, og det må i stor grad ses hen til hva som er naturlig og rimelig. I Rt-1993-89, som gjaldt dekning av sakskostnader etter skjønnsprosessloven § 54, sluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg seg til herredsretten og lagmannsrettens uttalelser om at «[h]vorvidt pådratte omkostninger kan sies å høre under skjønnssaken vil derfor måtte bero på en konkret, samlet vurdering i det enkelte tilfelle. Ved denne vurdering må det foruten en formålsrettet fortolkning av skjønnsloven § 54 legges vekt på hva slags skjønn det dreier seg om, hvilken avgjørelse saken til slutt får, karakteren av de pådratte utgifter og hvilken betydning de pådratte utgifter finnes å ha hatt for sakens konkrete avgjørelse.»

5.2          Arbeid i forbindelse andre saker, herunder reguleringsplan

Ettersom ekspropriasjonsinngrepets omfang og form ofte bestemmes i planfasen, er det ikke uvanlig at grunneiere forsøker å påvirke kommunens avgjørelser knyttet til utarbeidelse og vedtakelse av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Justis- og beredskapsdepartementet har ofte erfart at grunneierne ber om å få dekket utgifter i den forbindelse. At behovet for bistand kan oppleves stort i denne fasen, er ikke tvilsomt. Likevel fremgår det av Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 56, at berørte parter selv må dekke egne utgifter i forbindelse med planarbeidet:

«Men ved anvendelsen av oreigningsloven § 15 i disse sakene har departementet antatt at det må skilles mellom utarbeidelsen av planen og den senere beslutning om å gå til ekspropriasjon på grunnlag av planen. Vedtaket om ekspropriasjon på grunnlag av planen er et nytt og selvstendig vedtak og forvaltningslovens regler om bl.a. forhåndsvarsling kommer til anvendelse. Departementet har antatt at oreigningsloven § 15 må tolkes slik at det bare er utgiftene i forbindelse med selve ekspropriasjonssaken som omfattes av bestemmelsen. Det er også lagt til grunn i praksis ved anvendelsen av bestemmelsen i disse sakene.»

Partene kan få dekket kostnader med å belyse alle relevante forhold i forbindelse med ekspropriasjonssaken. Derfor vil kostnader med å påpeke forhold vedrørende reguleringsplanen som er av betydning for ekspropriasjonssaken, etter omstendighetene kunne dekkes etter oreigningslova § 15. Utredningsplikten gjelder i forbindelse med reguleringsplaner, og ved behandlingen av en reguleringsplan skal myndighetene ha vurdert konsekvensene av planene. Hvis dette ikke er gjort i tilstrekkelig grad kan det være relevant å påpeke dette i ekspropriasjonssaken. Det samme gjelder dersom forholdene har endret seg.

Fordi plan- og bygningsloven stiller en rekke krav til hvordan en reguleringsplan skal utarbeides og vedtas, er det normalt ikke plass for en ny selvstendig interesseavveining og vurdering av inngrepets nødvendighet i forbindelse med ekspropriasjonsvedtaket. Det kan likevel være at det på grunn av spesielle forhold må foretas en ny vurdering når det treffes ekspropriasjonsvedtak, jf. Rt-1998-416. Dette har i enkelte tilfeller medført at grunneieren har fått dekket kostnader med å synliggjøre sine interesser.

I saker som omhandler konsesjon etter vannressursloven og energiloven, blir vanligvis forhåndsvarsel og søknad om tillatelse til utbygging og ekspropriasjon fremsatt samtidig. Videre fattes vedtakene om konsesjon og ekspropriasjon stort sett samtidig. Oreigningslova § 15 omfatter ikke arbeid i forbindelse med søknad og vedtak om konsesjon, se LA-2014-176382. Slike utgifter er parten henvist til å søke dekket etter forvaltningsloven § 36.

Når dokumentene i saken ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å skille mellom kostnader knyttet til bistand i forbindelse med ekspropriasjonssaken og kostnader knyttet til bistand i forbindelse med andre saker, har Justis- og beredskapsdepartementet foretatt en skjønnsmessig vurdering basert på sakens omfang og vanskelighetsgrad. Departementet uttalte i et vedtak 27. juni 2013 (sak 11/6428-19) at utgiftene kan være nødvendige selv om de er blitt større enn ventet, for eksempel på grunn av at kommunen har gjort saken mer uoversiktlig enn nødvendig. Etter å ha konstatert at § 15 ikke dekker utgifter i forbindelse med arbeid med en reguleringsplan, uttalte departementet:

«I denne saken har ekspropriasjonssaken blitt blandet sammen med reguleringssak, byggesak og sak om nabos veirett. Når verken kommune eller den som søker om ekspropriasjon holder sakene adskilt, kan man ikke forvente at grunneieren klarer å være krystallklar på hva som hører under ekspropriasjonssaken og hva som faller utenfor. Man må derfor vise en viss romslighet. På den andre siden, må man kunne forvente at en advokat stort sett klarer å skille hva som er relevant i forbindelse med en ekspropriasjonssak og hva som faller utenfor.»

Justis- og beredskapsdepartementet viser også til følgende uttalelse i vedtak 19. oktober 2020 (sak 19/2006-15):

«I forvaltningssaken er det søkt om ekspropriasjon etter to rettslige grunnlag, først etter plan- og bygningsloven § 16-5 og deretter etter § 16-2, som er en direkte ekspropriasjonshjemmel for kommunen. Dette reiser spørsmål om «saken» må anses avsluttet da [NN] den 3. oktober 2018 trakk søknaden om ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven § 16-5, eller den 11. desember 2018 da kommunen besluttet å ikke ekspropriere med hjemmel i plan- og bygningsloven § 16-2. […] JD er enig med KMD at også kostnader påløpt etter 3. oktober 2018 og frem til 11. desember 2018 er dekningsberettiget etter oreigningslova § 15 forutsatt at de anses som nødvendige. [NN]’ forsøk på å inngå en privatrettslig avtale med kommunen om kostnader som påløper ved en ev. skjønnsprosess, sammenholdt med de begrensede dekningsberettigede utgiftene i denne perioden, kan tilsi at det er rimelig å anta at [NN] anses ansvarlig for å dekke utgiftene.»

Justis- og beredskapsdepartementet også har avgjort noen saker hvor grunneieren krever dekket utgifter i forbindelse med andre konflikter som kan ha en viss tilknytning til ekspropriasjonssaken. Et eksempel er at en søker tok seg til rette og begynte å grave på den eiendommen han ønsket å ekspropriere, før saken var avgjort. Oreigningslova § 15 åpner ikke for at grunneieren kan få dekket nødvendige advokatutgifter i forbindelse med anmeldelse eller andre tiltak i slike tilfeller.

Utgifter i forbindelse med klage på rammetillatelse dekkes ikke. Justis- og beredskapsdepartementet har lagt til grunn i sin praksis at spørsmålet om en rammetillatelse er gyldig eller ikke, er en selvstendig vurdering av tiltakets lovlighet etter plan- og bygningsloven og knytter seg ikke til spørsmålet om arealet skal eksproprieres eller ikke.

5.3          Forhandlinger om en minnelig løsning

Et ekspropriasjonsinngrep kan bare gjennomføres «så langt det trengs», jf. oreigningslova § 2 første ledd, og kan ikke gjøres «utan det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade», jf. oreigningslova § 2 andre ledd. Derfor kan vurderinger av alternative løsninger være en naturlig og nødvendig del av ekspropriasjonssaken, se RG-2006-208 og LE-1997-134. Justis- og beredskapsdepartementet viser også til oreigningslova § 12 andre ledd første punktum hvor det heter at «[p]artane kan verta oppmoda om å freista få til ei minneleg semje.»

Justis- og beredskapsdepartementet har lagt opp til at man skal foreta en konkret vurdering av om kostnader knyttet til forhandlinger om en minnelig løsning skal dekkes. Muligheten for å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med forhandlinger kan dessuten være avgjørende for om partene er villige til å gå i forhandlinger, og dette er blant annet viktig av hensyn til rask fremdrift. Det er likevel en grense for hvor mye forhandlinger som kan anses for å være nødvendige. I vedtak 8. mars 2023 (sak 22/2460) uttalte departementet følgende om vurderingstemaet:

Departementet bemerker at det likevel er en grense for hva slags og hvor mye forhandlinger om frivillig løsning som kan anses nødvendige. Basert på den foreliggende dokumentasjonen, mener departementet at store deler av utgiftene går utover det som har vært nødvendig. Departementet viser særlig til at det er tale om forhandlinger knyttet til en festekontrakt som ikke har noen direkte sammenheng med ekspropriasjonssaken. Tvisten om festekontrakten er noe partene måtte ha forholdt seg til, uavhengig av ekspropriasjonssaken. Departementet legger til grunn at en relativt stor andel av bistanden som grunneier fikk fra sin advokat, gjaldt festekontrakten. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig timebruk, og vi gjør derfor en skjønnsmessig vurdering av hvor mye som dekkes […]                                                                                                                                                                                                                                  Oreigningslova § 15 får i utgangspunktet heller ikke anvendelse for arbeid med forhandlinger og lignende etter at skjønn eller overskjønn er avhjemlet.

Det fremgår riktignok av forarbeidene til oreigningsloven, Ot.prp. nr. 62 (1981-82) punkt 2.4.1, at det er forutsatt at oreigningsloven gir hjemmel for å pålegge eksproprianten å dekke utgifter påløpt før ekspropriasjonssaken blir fremmet, dersom lovens vilkår først er oppfylt. Det må kreves at utgiftene har en klar sammenheng med ekspropriasjonssaken, og departementet forstår uttalelsen i forarbeidene slik at den ikke kan trekkes så langt som til å omfatte for eksempel utgifter til forhandlinger om makeskifte. Det er forskjell på forhandlinger om makeskifte uten at det er søkt om ekspropriasjon (kanskje før ekspropriasjon i det hele tatt er brakt på banen) og forhandlinger når «trusselen» om ekspropriasjon er så reell at søknad om ekspropriasjon er sendt.

I noen tilfeller kan det fremstå som at forhandlingene om en frivillig løsning har pågått i lengre tid enn hensiktsmessig. Departementet har i sin praksis lagt til grunn at den som søker om ekspropriasjon, likevel må dekke grunneierens utgifter til forhandlinger inntil søkeren gir tydelig signal om at han ikke er interessert i videre forhandlinger.

Utgifter i forbindelse med forliksforhandlinger kan etter omstendighetene dekkes, selv om ekspropriasjonssøknaden aldri sendes til det avgjørende organet.                

5.4          Klagesak

Utgifter pådratt i forbindelse med en klagesak kan dekkes etter oreigningslova § 15 andre ledd andre punktum. Dette gjelder uavhengig av om det er grunneieren eller eksproprianten som klager. 

I tilfeller hvor ekspropriaten har klaget uten god grunn, vil vedkommende ikke få dekket sine utgifter i forbindelse med klagesaken, jf. oreigningslova § 15 andre ledd andre punktum. Selv om det legges til grunn at ekspropriaten har klaget uten «god grunn», vil ekspropriaten ikke kunne pålegges å betale ekspropriantens utgifter i anledning klagesaken, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 58. Forvaltningsloven § 36 tredje ledd får ikke anvendelse i ekspropriasjonssaker, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 57 og Lovavdelingens uttalelse 9. mars 2006 (JDLOV-2006-891).

Uttrykket «god grunn» kan etter departementets syn ikke forstås slik at vilkårene for å tilkjenne sakskostnader er oppfylt allerede fordi det er gitt ekspropriasjonstillatelse. Departementet antok i sin tid at dette var unødvendig å presisere i lovteksten, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 57.

Dersom grunneierens klage fører fram i klageinstansens behandling, har Justis- og beredskapsdepartementet uten videre ansett at vilkåret «god grunn» har vært oppfylt. Klagers utgifter i forbindelse med klagesaken skal i så fall kunne kreves dekket av eksproprianten. Som ved førsteinstansbehandlingen gjelder dette bare utgifter som har vært «naudsynlege», jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 57-58.

Utgiftene bør også dekkes dersom klagen bare delvis har ført frem. Dersom grunneieren bare får medhold på mindre vesentlige punkter, vil det kunne være naturlig med en tilsvarende reduksjon av hva som dekkes, med mindre det likevel forelå en god grunn til å klage.

Dersom klagen ikke fører frem, vil det bero på en konkret vurdering om ekspropriaten likevel skal få dekket sine nødvendige utgifter, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 58. I forarbeidene er det uttalt at det i vurderingen blant annet må legges vekt på om saken var så tvilsom at det var tilstrekkelig grunn til å påklage vedtaket, sakens art og betydning for ekspropriaten, samt partenes forhold for øvrig. Også i disse tilfellene vil delvis dekning av utgiftene kunne være et alternativ. Blir klagen avvist, vil vedkommende normalt ikke kunne kreve å få dekket sakskostnader i anledning klagen. Det samme gjelder hvis klagen trekkes. Dersom dette skjer som ledd i et forlik, vil partene kunne avtale noe annet.

Dersom vedtaket formelt sett blir påklagd både av eksproprianten og ekspropriaten, vil klageinstansen stå fritt til å endre det tidligere vedtaket, jf. forvaltningsloven § 34. På bakgrunn av den vide kompetansen som klageinstansen har i forvaltningssaker, antok departementet i Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 58 at det her bør legges avgjørende vekt på at saken blir gjenstand for ny behandling (også) etter klage av eksproprianten. Ekspropriaten vil derfor ha krav på å få dekket sine nødvendige utgifter i anledning klagesaken.

Det har vært spørsmål om søkeren kan pålegges å dekke grunneierens nødvendige utgifter med å få endret et forvaltningsvedtak til sin gunst, altså utgifter som ellers kan kreves dekket av forvaltningen under henvisning til forvaltningsloven § 36. Spørsmålet ble besvart i Lovavdelings uttalelse 9. mars 2006 (JDLOV-2006-891). Hvis ekspropriaten vinner frem helt eller delvis med en klage, kan vedkommende kreve sakskostnader fra eksproprianten etter oreigningslova § 15 andre ledd andre punktum. Hvis ekspropriaten har klaget uten å vinne frem på noen måte, kan det fremdeles tenkes at han har klaget med god grunn og dermed får sakskostnader etter oreigningslova § 15 andre ledd. Forvaltningsloven § 36 første ledd vil ikke gi ham en tilsvarende rett. Er vilkårene for sakskostnader etter oreigningslova § 15 andre ledd ikke oppfylt, vil ekspropriaten heller ikke ha krav på sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

6.             Sakskostnadene må være nødvendige utgifter

6.1          Innledning

Ekspropriasjonssøkeren kan bli pålagt å dekke grunneierens «utgifter», jf. oreigningslova § 15 andre ledd. Med «utgifter» forstås kostnader som påløper på bakgrunn av de kravene og vilkårene som loven oppstiller, for eksempel saksbehandlingsgebyr og utgifter til kart og kunngjøringer. I tillegg omfattes utgifter som parten har pådratt seg til juridisk eller annen sakkyndig bistand.

Det er ikke nok at ekspropriaten har pådratt seg utgifter i anledning saken. Utgiftene må ha vært «naudsynlege til å taka vare på baten hans i saka.» I dette ligger det både at utgiftene er nødvendige, og at det må dreie seg om utgifter til ivaretakelse av ekspropriatens interesser i saken. For vurderingen av hva som har vært ansett som nødvendige utgifter viser departementet til Erik Keiserud og Kristin Bjellas elektroniske lovkommentar til oreigningslova § 15: 

Hva som har vært nødvendig, vil kunne variere etter ekspropriasjonssakens art, omfang, vanskelighetsgrad m.m. Om det har vært nødvendig for motparten å gjøre bruk av advokat eller annen sakkyndig hjelp eller å pådra seg utgifter på annen måte, vil først og fremst bero på gjenstanden for inngrepet og hvilke interesser det vil berøre.

Justis- og beredskapsdepartementet har opplevd anførsler der kostnadene som kreves dekket, betydelig overstiger verdiene av arealet som søkes ekspropriert. I andre tilfeller står de anførte kostnadene ikke i forhold til de rettslige og faktiske spørsmålene som søknaden om ekspropriasjon kunne reise for en berørt grunneier. Oreigningslova oppstiller imidlertid ikke noe vilkår om forholdsmessighet. Det avgjørende er om utgiftene var nødvendige for å ta vare på ekspropriatens interesser i saken.

6.2          Eget arbeid i forbindelse med ekspropriasjonssaken

I Justis- og beredskapsdepartementets praksis er det lagt til grunn at vederlag for eget arbeid med ekspropriasjonssaken, og tapt arbeidsinntekt i den forbindelse, ikke kan kreves dekket etter oreigningslova § 15 andre ledd. Det kan argumenteres for at kostnader knyttet til eget arbeid faller utenfor ordlyden «utgifter». Tilfellet er heller ikke omtalt i forarbeidene. I teorien er det lagt til grunn at det som kan dekkes er reiseutgifter og dokumentert tapt arbeidsinntekt, men det er ikke adgang til å beregne honorar for egen innsats, jf. Øystein Knudsen, Innføring i ekspropriasjons- og skjønnsrett, 1997, side 147. I Justis- og beredskapsdepartementets vedtak 4. november 2014 (sak 13/312-9) uttalte departementet at vederlag for eget arbeid ikke kunne dekkes, selv om dette arbeidet skulle være avgjørende for sakens utfall.

I henhold til praksis kan imidlertid tapt arbeidsinntekt dekkes hvis man for eksempel har blitt trukket i lønn fordi rettsmøter og lignende, som man har måttet delta i, var lagt til et tidspunkt som kolliderte med lønnet arbeid. Praksis forutsetter likevel langt på vei at lønnet arbeid utføres slik at det ikke kolliderer med gjennomføringen av saken.

Etter tvisteloven § 20-5 første ledd tredje punktum kan selvprosederende parter få erstatning for eget arbeid hvis det har vært særlig omfattende, eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper. Det skal ikke være kurant for en part å få tilkjent sakskostnader for eget arbeid i anledning saken, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 448. En part må i utgangspunktet finne seg i å bruke tid og arbeid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til rettstvist, uten at kostnadene kan belastes andre, jf. Ot.prp. nr. 30 (1972–1973) side 14. Sammenlignet med reglene i tvisteloven, har departementet lagt til grunn at man bør være mer restriktiv med å tilkjenne sakskostnader for egen innsats etter oreigningslova § 15. Dette har blant annet sammenheng med at forvaltningen har utrednings- og veiledningsplikt.

6.3          Utgifter til juridisk eller annen sakkyndig bistand

Siden ekspropriasjon gjelder inngrep i private rettigheter, har Justis- og beredskapsdepartementet i sin praksis lagt til grunn at det bør ses liberalt på spørsmålet om hvilken juridisk eller annen sakkyndig bistand som kan dekkes etter oreigningslova § 15. Ofte vil en ekspropriasjonssaks art og omfang gjøre det nødvendig med juridisk bistand.

Dersom eksproprianten har benyttet seg av juridisk bistand, har Justis- og beredskapsdepartementet lagt til grunn at også grunneieren har hatt bruk for dette. I tilfeller hvor eksproprianten ikke har anskaffet juridisk bistand, kan det likevel være rimelig at grunneieren får dekket sine advokatutgifter.

Ved vurderingen av om utgiftene til juridisk bistand har vært nødvendige for å ivareta grunneieres interesser i saken, må det, her som ellers etter oreigningslova § 15, foretas en konkret vurdering, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 53. Justis- og beredskapsdepartementet har ved vurderingen av om utgiftene kan dekkes etter oreigningslova § 15 tatt utgangspunkt i ekspropriatens subjektive vurdering, men at det oppstilles et visst krav til rimelighet. Videre har departementet sett hen til hvilke rettslige spørsmål saken reiser. Relevante momenter kan for eksempel være om inngrepet var oversiktlig med kjente problemstillinger, og om det var knyttet tvil til om vilkårene for ekspropriasjon var oppfylt.

Det er vanlig at krav om sakskostnader dokumenteres med timelister over advokatens utførte arbeid i forbindelse med saken. Utgiftspostene bør spesifiseres og begrunnes slik at avgjørelsesmyndigheten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta et riktig vedtak om sakskostnader, se til sammenligning tvisteloven § 20-5 tredje ledd fjerde punktum. Justis- og beredskapsdepartementet har i sin praksis foretatt en reell kontroll av både advokatens timesats og tidsforbruk. I enkelte tilfeller kan det være utfordrende å fastslå hvilke utgifter som hører til ekspropriasjonssaken. I så fall har departementet foretatt en skjønnsmessig vurdering.

Størrelsen på advokatens timepris gjenspeiler ofte de generelle kunnskapene og ferdighetene som advokaten har. Det er rimelig at advokater som er spesialister på et område, tar en høyere timepris enn andre. Samtidig må man kunne forvente at advokater som er spesialister på et område, er mer effektive enn advokater som ikke kjenner området. Justis- og beredskapsdepartementet fører imidlertid ikke noen streng kvalitetskontroll av det juridiske arbeidet som er gjort i saken.

Justis- og beredskapsdepartementet har i enkelte tilfeller vært restriktiv med å tilkjenne utgifter til advokatbistand. Dersom advokaten for eksempel klart og unødvendig har vanskeliggjort gjennomføringen av saken, kan ikke eksproprianten pålegges å dekke alle utgiftene som følger av dette. I tilfeller hvor relativt mye av teksten i prosesskrift og andre brev ikke er egenprodusert, men for eksempel gjengivelse av lovbestemmelser og rettspraksis, vil dette også betydning for om alle utgiftene kan dekkes.

Det må i rimelig grad aksepteres at grunneieren imøtegår søkerens argumentasjon, selv om den skulle være klart uholdbar eller uten betydning. Samtidig er det riktig å ta med i vurderingen om grunneieren i den konkrete saken er en profesjonell eiendomsforvalter, eller på annen måte har erfaring med ekspropriasjon, og har god innsikt i de viktigste sidene av saken. Vedkommende trenger da ikke like omfattende og detaljert gjennomgang med sin advokat som en som er i befatning med ekspropriasjon for første gang.

et kan være grunn til å redusere dekningen av sakskostnadene hvis det er flere parter som har brukt hver sin advokat. Forutsetningen er at det ville ha vært naturlig at de hadde brukt samme advokat, se til sammenligning skjønnsprosessloven § 54 andre ledd. Man fant det imidlertid unødvendig med en uttrykkelig bestemmelse om dette i forbindelse med revisjonen av oreigningslova § 15 i 1982, se Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 54. 

Utgifter til nødvendige reiser dekkes etter statens reiseregulativ. Det gjelder både for advokaters og grunneieres nødvendige reiser.

7.             Forsinkelsesrenter

Forsinkelsesrenter kan kreves når kravet ikke innfris ved forfall, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd. Renter løper fra forfallsdagen når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale, jf. første ledd andre punktum.

Som regel settes fristen for å betale sakskostnader etter oreigningslova § 15 til minst tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til partene. Det er en forutsetning for forsinkelsesrenter at hovedkravet er forfalt, og det er først ved betalingsfristens utløp at kravet anses forfalt. Justis- og beredskapsdepartementet har derfor avslått krav om forsinkelsesrenter etter oreigningslova § 15. Eventuell rett til forsinkelsesrenter oppstår først etter at forvaltningen har fastsatt hvilke sakskostnader som skal tilkjennes etter oreigningslova § 15, se til sammenligning Rt-1987-351 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg konkluderte med at advokaters krav på forsinkelsesrenter av krav på godtgjøring etter rettshjelploven først kunne anses forfalt når fylkesmannen hadde fastsatt godtgjøringen.

8.             Forskuddsdekning

Etter oreigningslova § 15 tredje ledd første punktum kan grunneieren få dekket nødvendige utgifter han har hatt over en viss tid, dersom det tar lang tid før saken blir avgjort. Om partene ikke blir enige om betalingen, kan begge kreve at Kongen tar stilling til spørsmålet. Kongens myndighet til å treffe vedtak etter bestemmelsen er som nevnt delegert til det organet som behandler eller har behandlet selve ekspropriasjonssaken, jf. kongelig resolusjon 17. februar 2023.

I Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 61 ga departementet uttrykk for at forskuddsdekning vanligvis bare er aktuelt når saken har tatt mer enn ett år. At utgiftene er pådratt «over ei viss tid» innebærer at spørsmålet om slik dekning avgjøres for en viss periode. Forvaltningen bør ikke til stadighet kunne pålegges å vurdere spørsmålet om forskuddsdekning for utgifter som ekspropriaten pådrar seg i forbindelse med saken, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–1982) side 61.

Ved vurderingen av om eksproprianten skal pålegges å betale utgifter som ekspropriaten krever dekket før saken er avgjort, vil det avgjørende være om utgiftene har vært nødvendige for å ivareta vedkommendes interesser, jf. oreigningslova § 15 andre ledd. I prinsippet er det ekspropriatens utgifter som kan kreves dekket. Det samme må gjelde hvor utgiftene foreløpig er blitt forskuttert av partens prosessfullmektig, jf. Ot.prp. nr.  62 (1981–1982) side 62.

Hvis det oppstår tvil om utgiftene har vært nødvendige, vil det være opp til forvaltningsorganet å ta stilling til om eksproprianten bør pålegges å dekke kostnadene. Det er grunn til å utvise forsiktighet i slike tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981 –1982) side 61. Dersom det er uenighet om deler av en utgiftspost, vil det være adgang til å fastsette delvis forskuddsdekning.

Ved den endelige sakskostnadsavgjørelsen er forvaltningen ikke bundet av forutgående vurderinger av hva som har vært nødvendige utgifter, se Ot.prp. nr.  62 (1981–1982) side 61-62.

9.             Betalingsfrist og fullbyrding

Avgjørelsen om dekning av sakskostnader etter oreigningslova § 15 andre ledd vil som oftest gå ut på at eksproprianten pålegges å utbetale erstatning til ekspropriaten. Da må forvaltningen sette en oppfyllelsesfrist. Bestemmelsen i tvisteloven § 19-7 om oppfyllelsesplikt for pengeforpliktelser antas ikke å komme til anvendelse, jf. Erik Keiserud og Kristin Bjellas elektroniske lovkommentar til oreigningslova § 15.

Betalingsfristen bør fastsettes slik at man tar hensyn til klagefristen i forvaltningsloven § 29. Søkeren må få en reell klagemulighet før kravet forfaller. Det betyr at den bør være minst tre uker fra underretning om vedtaket har kommet frem til partene. For å få kunnskap om når vedtaket har kommet frem, kan det være hensiktsmessig å be partene om bekreftelse på at vedtaket er mottatt, for eksempel på e-post.

Av hensyn til oppfyllelsesfristen og mulig tvangsfullbyrdelse kan det spørres om vedtaket bør forkynnes for partene. Etter oreigningslova § 15 sjette ledd fremgår det at forvaltningens avgjørelser etter første og andre ledd kan inndrives etter reglene om fullbyrding av kjennelser. Justis- og beredskapsdepartementet har i sin praksis ikke forkynt avgjørelsen for partene, og er heller ikke kjent med at det foreligger et praktisk behov for forkynnelse.