Sjekkes mot framføring

Forsvarsministerens redegjørelse

Stortinget, 24. oktober 2006

Norges militære engasjement i Afghanistan

President,

Det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å støtte den lovlig valgte afghanske regjeringen med arbeidet for å etablere sikkerhet, utvikling og gjenoppbygging i Afghanistan. ISAF er den NATO-ledete styrken i Afghanistan, som ble etablert med bakgrunn av ”Bonn-prosessen”. Styrken skal bidra til sikkerhet i Afghanistan, samt assistere i gjenoppbyggingen av den afghanske staten.

ISAF er en operasjon til støtte for den afghanske regjeringen med mandat fra FNs sikkerhetsråd. ISAF er dermed ikke å anse som en Artikkel 5-operasjon. FNs sikkerhetsråd har vedtatt en rekke resolusjoner med hjemmel i FN paktens kapittel VII, som autoriserer tilstedeværelsen av ISAF-styrken i Afghanistan. Den første er nr. 1386 fra 20. desember 2001 og gir styrken mandat til å operere i Kabul og omegn. I resolusjon 1510 av 13. oktober 2003 autoriseres ISAF til å operere i områder utenfor Kabul. Etter at Storbritannia, Tyrkia og Tyskland hadde ledet ISAF som en koalisjonsoperasjon siden februar 2002, overtok NATO ansvaret for operasjonen i august 2003. Senere FN-resolusjoner har videreført ISAFs mandat.

President,

Norge har i dag ca 550 soldater av totalt 31 000 i ISAF. Dette er et stort militært bidrag tatt i betraktning av at Norge er et land med 4,6 millioner innbyggere. I denne sammenheng er det Norge og Nederland som topper styrkebidrag til ISAF i forhold til befolkning. Vi får tilbakemelding om at de norske styrkene holder meget høy kvalitet og at de gjør en særdeles god jobb. Norge bidrar tilsvarende tungt til finansiering av gjenoppbygging av det afghanske samfunn.

Regjeringen har styrket betydelig Norges tilstedeværelse i Nord-Afghanistan, og inntil videre har vi valgt å konsentrere den militære innsatsen i dette området. Norge tok over ansvaret fra Storbritannia for PRTet i Maymaneh i september 2005 og for hurtigreaksjonsstyrken – QRF – i Mazar-e-Sharif i mars 2006. Dette muliggjorde at britiske styrker lettere kunne settes inn i Sør-Afghanistan. Vi har allerede gjort betydelige investeringer i nye leire i både Maymaneh og Mazar. For QRFen i Mazar har den nye Camp Nidaros så langt kostet minst 100 millioner kroner.

Hurtigreaksjonstyrken i Mazar er en helt sentral kapasitet for NATO. Den skal kunne rykke raskt ut til unnsetning for NATO-styrker dersom en kritisk situasjon oppstår. Styrken består av over 300 personell, og er en robust og ettertraktet kapasitet. Angrepet på den norske leiren i Meymaneh 7. februar i år viste hvor viktig det er at NATO har en hurtigreaksjonsstyrke i området.

I Mazar har Norge også ansvaret for et feltsykehus. Det norske personellet ved dette sykehuset holder høy kvalitet, og yter også sykehustjenester til sivilbefolkningen. Dette området av Afghanistan har liten eller ingen sykehusdekning, så det norske bidraget spiller en betydelig rolle for sivilsamfunnet. Det er totalt ca. 40 norsk personell engasjert ved sykehuset.

Norge har i tillegg ledelsen av det Provincial Reconstruction Team (PRT) som er utplassert i Meymaneh. PRTets oppgave er å utbre sentralmyndighetenes legitimitet og myndighet i Faryab-provinsen. Dette gjøres i første rekke gjennom tilrettelegging for sivile gjenoppbyggings- og utviklingsprosjekter. PRTet har en sivil del, der personell fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet inngår. Det sivile elementet er likestilt og ikke underlagt militær ledelse.

Regjeringen har besluttet å trappe opp den sivile innsatsen i Farayab-provinsen, gjennom å øke tilgjengelige midler for prosjekter. Ønskemålet er å i større grad se sivil og militær innsats i sammenheng. PRT-konseptet er basert på forutsetningen om at militær tilstedeværelse er en forutsetning for stabilitet og utvikling, men at slike midler alene ikke vil løse de langsiktige utfordringer Afghanistan står overfor.

Under min samtale med president Karzai i Kabul i forrige uke, anmodet han for eksempel om at man fra norsk side også vurderer å bidra til blant annet veibygging, mens forsvarsminister Wardak viste til behovet for økt støtte til oppbyggingen av den afghanske hæren. Dette er eksempler på prosjekter som er viktige for å bedre sikkerhetssituasjonen på lengre sikt.

Den norske PRT-modellen høster anerkjennelse fra NATO. Det er blant annet fordi vi i økende grad ser den sivile og militære innsatsen i sammenheng, samtidig som vi opererer med klare skillelinjer mellom militære og sivile aktører. Forsvaret spiller en tilretteleggingsrolle, mens de sivile oppgavene utføres av sivile aktører. I tillegg til ca. 100 norske personell, består PRTet av representanter fra Latvia og Finland. Det å ha ledelsen for et flernasjonalt sivil-militært element som PRTet i Meymaneh gir nyttig erfaring. I tillegg får vi gode påvirknings­muligheter i forhold til utviklingen av sivil-miliært samarbeid i NATO for øvrig.

Forsvaret legger også igjen mye penger lokalt i Afghanistan i form av innleid lokal arbeidskraft og kjøp av tjenester. Dette er ikke minst viktig i en ellers fattig provins der PRT Meymaneh er lokalisert. Eksempelvis oppgraderer Norge nå en afghansk militærleir for om lag fem millioner kroner, der det kun benyttes lokal arbeidskraft. Denne oppgraderingen er nødvendig for å sikre at den afghanske hær kan ha ett kompani i provinsen, noe som er helt avgjørende for å kunne sikre stabilitet og positiv utvikling.

Som en følge av økt norsk satsning i Faryab-provinsen, og det forhold at den eksisterende PRT-leiren ikke tilfredsstiller fremtidige behov, bygger nå Norge ny leir med en kostnadsramme på 82 millioner kroner. Det er valgt å gjennomføre arbeidet med afghanske arbeidskraft, blant annet for å tilføre lokalsamfunnet både kompetanse og arbeidsplasser.

Oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker er avgjørende for at afghanerne selv over til kan ivareta sikkerheten for eget land. I den forbindelse har NATO i sommer startet med å trene den afghanske hæren med såkalte Operational Mentoring and Liaison Teams. Norge bidrar til dette i Nord-Afghanistan med åtte stabsoffiserer og leder for tiden treningen av den eneste brigadeledelse i Nord-Afghanistan

Norge har også personell i ISAFs operasjonsledelse både sentralt i Kabul og i regionkommandoen for Nord-Afghanistan. Dette gir innsikt og innflytelse i planleggingen og ledelsen av operasjonen.

President,

Jeg vil gjerne si litt om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Som kjent har sikkerhetssituasjonen i Sør-Afghanistan etter utvidelsen av NATOs operasjon vært svært krevende. Situasjonen har i den senere tid blitt noe bedret, men er fortsatt vanskelig og må forventes å forbli vanskelig og uforutsigbar i lang tid framover.

Det er en økende tendens til at sikkerhetssituasjonen i hele Afghanistan er i forverring, også i nord-regionen. Området er relativt stabilt, men det registreres en økning i omfanget av etnisk konflikt og økt vold knyttet til narkotikatrafikken. Stabiliteten i området er basert på meget skjøre politiske kompromisser. Det er også tegn som tyder på at Taliban er i ferd med å styrke sin tilstedeværelse også i nord.

Dette viser at de norske bidragene i Nord-Afghanistan er høyst nødvendige og relevante. Her har vi påtatt oss et tungt ansvar, blant annet for det norskledede PRTet. Dette er en forpliktelse som vi ikke kan, eller vil, forlate. Våre nåværende styrkebidrag må derfor på det nåværende tidspunkt fokusere på å løse sine viktige oppgaver i Nord-Afghanistan.

Det er Regjeringens syn at alle NATOs medlemsland har et felles ansvar for ISAF-operasjonen i hele Afghanistan. Det utelukkes derfor ikke at den norske hurtigreaksjonsstyrken også kan settes inn andre steder i Afghanistan i kritiske situasjoner, så lenge oppdragene er innenfor styrkens operative kapasitet og oppdrag som reaksjonsstyrke. Norge har også allerede avgitt enkeltsoldater til sanitetstjeneste i Sør-Afghanistan. Disse soldatene har gjort en meget viktig innsats og fått meget god omtale fra NATO.

President,

Norges bidrag til Afghanistan må også ses opp mot andre operative behov og opp mot prioriteringer for Norges bidrag til andre internasjonale operasjoner. Vi har et betydelig bidrag til UNIFIL-operasjonen utenfor kysten av Libanon. I tillegg er vi i gang med å planlegge for et bidrag til en eventuell FN-operasjon i Darfur.

Samtidig er det viktig for meg som forsvarsminister, også å ha tilgang til personell i Norge som på kort varsel kan forsterke våre avdelinger ute ved en nødssituasjon, som vi erfarte ved angrepet på PRT Meymaneh i februar.

La meg også legge til at Hærens kapasitet er strukket, spesielt gjelder dette relevante støttefunksjoner til internasjonale operasjoner, og det er en meget stor belastning på det personell, og deres familier, som utfører hovedtyngden av slike oppdrag.

Denne regjeringen har sørget for en opptrapping av vårt totale militære utenlandsengasjement, i forhold til da vi tok over etter den forrige regjeringen. Når våre UNIFIL-bidrag begynner sin tjeneste i morgen, har vi om lag 790 soldater i internasjonale operasjoner, sammenlignet med om lag 520 på slutten av den forrige regjeringens periode. I Afghanistan har vi i dag omlag 550 soldater, som alle tjenestegjør i ISAF. Den forrige regjeringen hadde omlag 470 soldater i Afghanistan, men bare 390 av disse deltok i ISAF.

Denne økte satsningen på deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er nødvendig, og i tråd med regjeringens målsetting om et aktivt internasjonalt engasjement både i NATO og FN. Nivået ute gjør det imidlertid umulig for Norge å svare positivt på alle de anmodninger om økte styrkebidrag som kommer fra ulike hold.

Det er en kjensgjerning at Norge har gitt deltakelse i ISAF høyeste prioritet og vi er relativt sett blant de aller tyngste bidragsyterne. At våre nære allierte etterspør ytterligere norske bidrag er en anerkjennelse for den store innsats våre soldater yter i Afghanistan og andre steder der de deltar.

President.

Jeg vil understreke at alt norsk personell som nå tjenestegjør, eller som har tjenestegjort, i Afghanistan, gjør en uvurderlig innsats; for den afghanske befolkningen; for internasjonal sikkerhet - og dermed også for norsk sikkerhet.

NATO har siden 5. oktober overtatt det militære stabiliseringsansvaret for hele Afghanistan. I den forbindelse inngår nå over 10,000 amerikanske styrker i ISAF, med hovedinnsats i Øst- Afghanistan. I Sør-Afghanistan er det fortsatt mangler i forhold til det styrkenivået som er politisk godkjent av NATOs råd. Blant de viktigste manglene er fortsatt helikoptre, infanteriavdelinger og spesialstyrker. Alle NATOs medlemsland er anmodet om å bidra med flere styrker.

Regjeringen har over tid vurdert situasjonen i Afghanistan og eventuelle behov for ytterligere norske bidrag, og valgt å ikke endre innretting av våre styrkebidrag nå.

Jeg vil understreke at det ikke er noen prinsipiell motstand fra Regjeringens side mot å sende norske styrker til Sør-Afghanistan. Norge konsentrerer sin militære innsats i nord, men kan i prinsippet delta med styrker i hele ISAFs ansvarsområde. Det foreligger heller ingen begrensninger i den type bidrag Norge kan stille, herunder spesialstyrker.

La meg understreke at dette på ingen måte er første gang vi ikke svarer positivt på en styrkeanmodning fra NATO eller FN. Så har for eksempel vært tilfellet for NATOs operasjon i Irak og for ulike bidrag til operasjonene i Kosovo og Afghanistan.

Vi er nå inne i en prosess for å melde inn Norges styrkebidrag til pågående NATO-operasjoner for de neste årene. Dette gjøres for at NATOs militære myndigheter skal ha en best mulig oversikt over nasjonenes styrkebidrag, og dermed bedre NATOs evne til langsiktig planlegging.

I denne forbindelse vil Regjeringen konsultere Stortinget om den fremtidige innrettingen av styrkebidrag både til ISAF og andre operasjoner. Regjeringen er fast bestemt på at Norge fortsatt skal være en sentral bidragsyter til ISAF, samtidig som vi vil styrke våre bidrag til FN. Norske styrkebidrag er en helt sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens konsultasjoner med Stortinget er viktig for å skape en bredest mulig enighet om norske bidrag til internasjonale operasjoner.

President,

La meg avslutte denne redegjørelsen med å slå fast følgende:

- NATO er en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk, og dette ligger fast. Norge gir et betydelig og viktig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan. Denne regjeringen har faktisk styrket våre militære bidrag til Afghanistan og ISAF i forhold til den forrige regjeringen.

- Norge har påtatt seg et meget krevende oppdrag i Nord-Afghanistan. Senest i februar var våre soldater i Maymaneh i en meget farlig situasjon. Vi tar, og skal fortsette å ta, vårt solidaritetsansvar i NATO på alvor.