Instruks om tolkning av statsborgerloven - gjeldende rett for statsløse søkere som er født i Norge

1. Innledning

Statsborgerloven § 7 jf. § 16 oppstiller en rekke vilkår for at statsløse søkere skal ha rett til norsk statsborgerskap. Samtidig er Norge tilsluttet internasjonale konvensjoner som begrenser hvilke vilkår som kan stilles, blant annet FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet (1961) og Europarådskonvensjonen om statsborgerskap (1997). Når det gjelder statsløse søkere som er født i Norge, er vilkårene i statsborgerloven § 7, jf. § 16 ikke fullt ut forenelige med disse konvensjonene. Statsborgerloven gjelder «med de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig», jf. § 3 i loven, og konvensjonene skal derfor gå foran.

Formålet med denne instruksen er å sikre at søknader om statsborgerskap fra statsløse søkere født i Norge behandles i henhold til ovennevnte konvensjoner, slik statsborgerloven § 3 fastsetter.

2. Bakgrunn

Ifølge statsborgerloven § 16 er statsløse søkere unntatt fra noen av hovedvilkårene for rett til norsk statsborgerskap etter søknad. Statsløse søkere er unntatt fra § 7 første ledd bokstav b (kravet om å ha fylt tolv år), e (kravet om «syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet») og h (kravet om løsning fra annet statsborgerskap). Statsløse søkere som har fylt 18 år må ifølge bestemmelsen ha oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Både barn og voksne må i henhold til bestemmelsen oppfylle kravene i § 7 første ledd bokstav a, c, d, f og g (henholdsvis at søkeren «har klarlagt sin identitet», «er og vil forbli bosatt i riket», «fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 62», «fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8» og «ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller har utholdt karenstid»).

Norge er forpliktet av flere konvensjoner som har til formål å hindre statsløshet, herunder Europarådskonvensjonen om statsborgerskap (1997), FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet (1961), FN-konvensjonen om statsløse personers stilling (1954) og Barnekonvensjonen. Statsborgerloven gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig, jf. statsborgerloven § 3. Dersom det er konflikt mellom en bestemmelse i statsborgerloven og en bestemmelse i en konvensjon Norge er bundet av, skal konvensjonen gå foran.

Ifølge Europarådskonvensjonen artikkel 6, nr. 2, bokstav b skal statspartene innvilge statsborgerskap til statsløse barn som er født på statens territorium, enten automatisk ved fødselen eller etter søknad. Statene kan stille krav om lovlig opphold på statens territorium, med oppholdstillatelser i inntil fem år umiddelbart før søknaden innleveres. Dersom disse betingelsene er oppfylt skal statsborgerskap innvilges. Å stille ytterligere vilkår for statsløse barn som er født i Norge, vil ikke være i tråd med Europarådskonvensjonen.

FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet artikkel 1, nr. 2 er ikke avgrenset til bare å gjelde barn, slik Europarådskonvensjonens bestemmelse er. Etter denne konvensjonen kan følgende vilkår stilles for statsløse søkere som er født på statspartens territorium:

• at vedkommende alltid har vært statsløs
• at søknad fremmes i en bestemt periode, som begynner senest ved 18 års alder og opphører tidligst ved 21 års alder,
• at vedkommende har hatt fast bopel i en nærmere fastsatt periode, som ikke må overstige 5 år umiddelbart før søknaden inngis og 10 år totalt, og
• at vedkommende ikke er funnet skyldig i en forbrytelse mot statens sikkerhet eller er idømt frihetsstraff på 5 år eller mer for en straffbar handling.

Norsk oversettelse av konvensjonen fremgår av St. prp. nr. 93 (1970-71).

På bakgrunn av det fragmenterte regelverket som gjelder statsløse personers adgang til statsborgerskap, har departementet funnet grunn til å instruere UDI om tolkningen av statsborgerloven. Tolkningen knytter seg til hvilke vilkår som skal stilles for statsløse søkere som er født i Norge og berostilling av søknader fra slike søkere.

3. Hvem som er omfattet av instruksen

Europarådskonvensjonen artikkel 6, nr. 2, bokstav b gjelder statsløse barn som er født på statspartens territorium. FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet artikkel 1 nr. 2 gjelder både statsløse barn og voksne som er født på statspartens territorium. Ifølge den sistnevnte konvensjonen kan statene stille vilkår om at søknaden fremmes i en bestemt periode. I norsk rett er dette ikke gjort. De lempelige vilkårene som framgår av FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet omfatter derfor alle statsløse personer som er født i Norge, uavhengig av deres alder på søknadstidspunktet.

Søkere som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land omfattes ikke av statsborgerloven § 16 eller instruksen.

4. Instruks

Statsborgerloven § 3 fastsetter at loven gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig. På bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser overfor statsløse søkere født i Norge instruerer Justis- og beredskapsdepartementet Utlendingsdirektoratet om følgende tolkning av statsborgerloven § 7, jf. §§ 16 og 30:

Vilkår for norsk statsborgerskap etter søknad, for statsløse søkere som er født i Norge

Statsløse søkere som er født i Norge må være bosatt i Norge på søknadstidspunktet og ha vært fast bosatt i Norge i tre år sammenhengende forut for søknaden om statsborgerskap. Kravet til botid regnes fra vedtakstidspunktet når det er til gunst for søkeren. Betydningen av utenlandsopphold i treårsperioden skal vurderes på samme måte som i saker om permanent oppholdstillatelse.

For statsløse søkere under 18 år, som er født i Norge, skal det likevel ikke stilles krav til botid i tilfeller hvor barnet har rett til permanent oppholdstillatelse uten forutgående botid etter utlendingsforskriften § 11-1 annet ledd, eller dersom barnets foreldre har hatt opphold de siste tre årene med oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112 til 116, og barnet søker om statsborgerskap innen ett år etter fødselen.

Statsløse søkere som har nådd myndighetsalder og som er født i Norge skal ilegges karenstid for idømt fengselsstraff på fem år eller mer, eller for straff som er idømt for forbrytelser mot rikets sikkerhet (grunnleggende nasjonale interesser).

Vilkår for berostilling av søknad, for statsløse søkere som er født i Norge

Behandlingen av en søknad om statsborgerskap fra en statsløs søker som er født i Norge kan stilles i bero etter statsborgerloven § 30 annet ledd dersom søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan gi fengselsstraff på fem år eller mer, eller for forbrytelser mot rikets sikkerhet (grunnleggende nasjonale interesser). 

Det skal ikke stilles andre vilkår overfor statsløse søkere som er født i Norge enn det som fremgår ovenfor. 

Med hilsen
Toril Melander Stene
avdelingsdirektør 

Hanne Krogenæs
seniorrådgiver