Høring - Reindriftsloven - forskrift om avgift ved brudd på bruksregler og forskrift om tvangsmulkt
Høring | Dato: 21.12.2010 | Landbruks- og matdepartementet
Ny reindriftslov trådte i kraft 1. juli 2007.
Et viktig element ved den nye loven har vært at loven i seg i selv i størst mulig utstrekning skal inneholde de nødvendige bestemmelsene om reindriften, og at det bare i begrenset grad skal være nødvendig å utferdige forskrifter. Det vises til ot.prp. nr. 25 (2006-2007) punkt 8.2 hvor det blant annet framkommer at dette, ikke minst for næringen selv, vil være enklere og mer oversiktlig å forholde seg til. Av den grunn ble merkebestemmelsene, som tidligere forelå i forskrift, tatt inn i loven, se lovens kapittel 6.
I enkelte tilfeller må det imidlertid fortsatt fastsettes forskrifter.
Etter reindriftsloven § 77 kan det ilegges avgift ved brudd på bruksregler fastsatt etter bestemmelsene i §§ 57 - 60. Loven forutsetter imidlertid at det foreligger nærmere bestemmelser om dette fastsatt av Kongen, en myndighet som er delegert til Landbruks- og matdepartementet ved kongelig resolusjon av 15. juni 2007, jf. FOR-2007-06-15-628. For at bestemmelsen om avgift ved brudd på bruksregler skal bli operativ, må det således fastsettes en forskrift.
Etter reindriftsloven § 76 kan det videre, i pålegg etter § 75, fastsettes en løpende tvangsmulkt. Av § 76 første ledd annet punktum følger det at Kongen kan gi nærmere regler om bruk av og størrelsen på tvangsmulkt. Selv om det ikke er en forutsetning for ileggelse av tvangsmulkt at det foreligger en forskrift, er Landbruks- og matdepartementet likevel kommet til at det kan være hensiktsmessig med en forskrift som nærmere regulerer dette. På tilsvarende måte som for avgift ved brudd på bruksregler, er denne myndigheten delegert til Landbruks- og matdepartementet.
På denne bakgrunn sendes vedlagte utkast til forskrift om avgift ved brudd på bruksregler og utkast til forskrift om tvangsmulkt på høring.
Om begge forskriftsutkastene
Både for avgift ved brudd bruksregler og tvangsmulkt vil departementet framheve at det vil bero på områdestyrenes og reindriftsstyrets skjønn om og på hvilken måte disse virkemidlene skal anvendes i de konkrete tilfellene. Som det framkommer nedenfor, har departementet imidlertid for avgift ved brudd på bruksregler, funnet det hensiktsmessig at selve avgiften ved ulovlig beiting og ved et for høyt reintall fastsettes med utgangspunkt i faste satser.
Departementet vil videre påpeke at de styrende organene skal ha en mulighet til helt eller delvis å frafalle påløpt avgift eller tvangsmulkt dersom sterke grunner taler for det. Dette er ment som en sikkerhetsventil for å fange opp tilfeller som kunne gi svært uheldige eller urimelige konsekvenser. For tvangsmulkt følger dette direkte av reindriftsloven § 76 annet ledd. For avgift ved brudd på bruksregler, er tilsvarende bestemmelse tatt inn i forskriften § 3 siste ledd.
Særlig om forskrift om avgift ved brudd på bruksregler
Ad § 1
Annet ledd fastslår i hvilke tilfeller avgift ved brudd på bruksregler kan ilegges.
Et siktemål med den nye loven har vært å øke det interne selvstyret i reindriften. Som en følge av dette har meningen vært at myndighetene skal ha en mer tilbaketrukket rolle i forhold til det som må anses som interne anliggender.
Som utgangspunkt, og som også er i tråd med Reindriftslovutvalgets forslag, har departementet derfor ikke sett det hensiktsmessig at myndighetene skal ilegge avgift i forhold til de deler av bruksreglene som er omfattet av reindriftsloven § 57 annet ledd punktene 3 – 8, men bare i forhold til ulovlig beiting og et for høyt reintall, som er sentralt i et bærekraftperspektiv. Departementet ser imidlertid at det i en slik sammenheng også kan være behov for reaksjoner der hvor det i bruksreglene, med utgangspunkt i § 57 annet ledd punkt 8, eventuelt er inntatt slakte-/produksjonskrav. Også her legges det derfor opp til at det skal kunne ilegges avgift.
For øvrig har Reindriftsforvaltningen fremmet synspunkter om at det skal kunne ilegges avgift også ved brudd på bruksregler for øvrig. Departementet vil be om at høringsinstansene særskilt vurderer dette forholdet.
Avgift ved brudd på bruksregler er en reaksjon på et ulovlig forhold og innebærer at vedkommende skal kompensere/yte erstatning for den belastning fellesskapet er påført som følge av regelbruddet. Departementet ser ikke her noen grunn til å komme inn på forholdet til Grunnloven § 96, idet slike spørsmål ble avklart da reindriftsloven ble vedtatt i 2007.
Ad § 2
Det framkommer her at områdestyret og reindriftsstyret kan fatte vedtak om avgift etter anmodning fra reindriften eller av eget tiltak. Det må framheves at det ikke gjelder noe krav om offentlig interesse slik som for pålegg om opphør av ulovlig forhold etter reindriftsloven § 75. Avgiften krever heller ikke noe forutgående pålegg. Det er det ulovlige forholdet i seg selv som kan utløse avgift.
Annet ledd fastslår at vedtak om avgift rettes mot leder av siidaandel. Det er denne som er ansvarlig for driften, jf. reindriftsloven § 10.
Ad § 3
Som nevnt ovenfor, foreslås avgift etter § 1 punkt 1 og 2 fastsatt med utgangspunkt i faste satser. Ved avgift etter punkt 3 legges det imidlertid opp til at dette skjer skjønnsmessig.
Av annet ledd følger det, som også nevnt ovenfor, at styringsorganene helt eller delvis kan frafalle en avgift når sterke grunner taler for det.
Utkastets §§ 4 og 5 foranlediger ikke noen særskilte kommentarer.
Særlig om forskrift om tvangsmulkt
Ad § 1
Reindriftsloven § 76 fastslår at det i pålegg etter § 75 kan fastsettes en løpende tvangsmulkt. Forskriften § 1 annet ledd har definisjoner av begrepene pålegg og tvangsmulkt.
Adgangen til å ilegge tvangsmulkt innebærer at det påløper mulkt inntil det aktuelle forholdet som avstedkommer mulkten, er rettet.
Bruk av tvangsmulkt er svært vanlig på en rekke områder, og det kan blant annet vises til plan- og bygningsloven. Reindriftslovens sanksjonsbestemmelser er også langt på vei utformet med utgangspunkt i de tilsvarende bestemmelsene i plan- og bygningsloven.
Tvangsmulkt er, som et økonomisk virkemiddel som skal framtvinge oppfyllelse, ikke å anse som straff.
Ad § 2
Tvangsmulkt skal fastsettes skjønnsmessig på bakgrunn av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. § 2 bokstavene a til d gir anvisning på momenter som særlig skal vektlegges.
De omtalte momentene har for øvrig utgangspunkt i tilsvarende momenter i forskriften til mineralloven.
Ad § 3
Denne bestemmelsen gir mulighet til ”å stramme skruen” dersom en allerede fastsatt tvangsmulkt ikke fører til at pålegget etterkommes. Utkastet er basert på at mulkten i slike tilfeller forhøyes med 25 %.
Ad § 4
Her framkommer det at tvangsmulkten påløper per dag, uke eller måned, og at den forfaller ved skriftlig påkrav, det vil si skriftlig meddelelse av beløp, betalingstidspunkt mv.
§§ 5 og 6 foranlediger ikke særskilte merknader.
Etter departementets syn er det viktig å få fastsatt forskriftene så fort som mulig. Det er derfor i henhold til utredningsinstruksen punkt 1.3 besluttet å gjøre unntak fra bestemmelsene om høringsfrister i punkt 5.2.
Høringsfristen settes til 20. januar 2011.
For øvrig vil det på et hensiktsmessig tidspunkt også bli gjennomført konsultasjoner med NRL og Sametinget i henhold til konsultasjonsavtalen.
Med hilsen
Marit Myklevold e.f.
avdelingsdirektør
Tor Kjøllesdal
seniorrådgiver
- NRL
- Sametinget
- Områdestyrene
- Reindriftsstyret
- Justis- og politidepartementet
- Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
- Regjeringsadvokaten