Gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd - skyldnerens egeninnsats overfor kreditorene, noen presiseringer og anbefalinger
Rundskriv Q-28/2006
Rundskriv | Dato: 27.06.2006 | Barne- og familiedepartementet
Opprinnelig utgitt av: Barne- og likestillingsdepartementet
Nr: Q-08/2006
|
| ||
|
| ||
Gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd – skyldnerens egeninnsats overfor kreditorene, noen presiseringer og anbefalinger
Etter gjeldsordningsloven (gol.) § 1-3 annet ledd kan skyldneren etter omstendighetene pålegges å forsøke å finne en løsning på gjeldsproblemene på egen hånd før søknad om gjeldsforhandlinger fremsettes. Dette kravet er et av åpningsvilkårene i loven.
For å bidra til en effektiv prosess og mest mulig ensartet praksis, vil departementet med dette gi noen anbefalinger vedrørende tolkningen og anvendelsen av gol. § 1-3 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik:
”Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling etter loven her før skyldneren etter evne har forsøkt å komme frem til en gjeldsordning på egen hånd.”
Departementet vil presisere at det ved anvendelsen av gol. § 1-3 annet ledd må vurderes om skyldneren, etter sine egne forutsetninger, har gjort det som med rimelighet kan kreves for å løse gjeldsproblemene på egen hånd, eventuelt ved hjelp av tilgjengelig bistand. Det følger av dette at det ikke må oppstilles generelle minstekrav til egeninnsats som skal gjelde alle søkere. Loven krever at hver sak vurderes individuelt. Derfor vil det i noen tilfeller ikke kunne stilles krav om egeninnsats overhodet, fordi vedkommende ikke vil makte eller ha evne til å ta spørsmålet om gjeldsordning opp med kreditorene. I andre tilfeller kan det derimot være riktig å stille krav om en mer omfattende aktivitet fra skyldnerens side.
Nærmere om vurderingen av skyldnerens egeninnsats
Sentrale momenter ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, vil være skyldnerens personlige og økonomiske forutsetninger, sakens kompleksitet, kreditorenes holdning, samt mulighetene for bistand lokalt.
Det bør tas utgangspunkt i at skyldnerne normalt ikke vil ha forutsetninger for å kunne gjennomføre gjeldsforhandlinger, etablere avtaler om gjeldssanering mv. uten en viss bistand. Dette krever i de fleste saker fagkunnskaper som det i alminnelighet ikke kan forventes at skyldnere er i besittelse av. Det må også tas hensyn til at det kan være vanskelig for en privatperson å nå frem til kreditorene på egen hånd.
Skyldnerens personlige og økonomiske forutsetninger
I noen tilfeller vil det være nokså åpenbart at skyldneren vil ha små muligheter til å løse problemene på grunn av begrensede personlige ressurser. Eksempler her kan være språkproblemer, skrivevansker, mangel på elementær tallforståelse mv. Skyldneren kan også være så nedbrutt og handlingslammet av problemene at man av den grunn ikke kan vente noen normal innsats fra vedkommende. Det må også være rimelig å anta at det vil være vanskeligere å finne frivillige løsninger for skyldnere som har små økonomiske ressurser. Lovens uttrykk ”etter evne” må også omfatte økonomisk evne, slik at det som hovedregel kan kreves mer av den som kan stille midler til rådighet for kreditorene. Utsiktene til løsning er da normalt større.
Sakens kompleksitet, omfang mv.
Gjeldsordningssakene kan i praksis være svært forskjellige med hensyn til omfang og vanskelighetsgrad. Dette kan ha sammenheng med hvilken type gjeld som er involvert,
hvorvidt det er kausjonsproblematikk inne i bildet, og ikke minst, antall og type kreditorer. Dersom skyldneren har svært mange kreditorer, og samtidig liten oversikt over situasjonen, vil det kunne være uforsvarlig å fremforhandle en utenrettslig gjeldsordning. Hovedgrunnen til dette er risikoen for at kreditorer skal bli uteglemt. Dette forhold vil normalt ikke skape problemer for skyldneren ved en gjeldsordning etter loven, jf. gol. § 7-7. Kompliserte og uoversiktlige saker bør derfor fortrinnsvis løses direkte etter gjeldsordningsloven.
Skyldnerens rett og plikt til å søke bistand i hjemkommunen
Dersom skyldneren ikke får løst problemene på egen hånd, vil vedkommende etter omstendighetene være pliktig til å benytte seg av de hjelpetilbud som finnes. Dette vil i særlig grad gjelde den kommunale gjeldsrådgivningstjenesten. Dersom skyldneren kan tilbys profesjonell og vederlagsfri hjelp, vil det ikke kunne legges vekt på eventuelle manglende personlige forutsetninger. Skyldneren kan vanskelig høres med at denne har språkproblemer, manglende økonomisk forståelse, er nedbrutt eller liknende dersom god og tilstrekkelig hjelp er tilgjengelig. Skyldneren har i en viss utstrekning et rettskrav på slik hjelp, jf. gol. § 1-5.
Departementet vil her peke på kommunene rår over et bredt spekter av virkemidler som i mange tilfeller bør være prøvd eller i alle fall vurdert før saken går til namsmannen. Kanskje kan skyldnerens problem løses ved hjelp av refinansiering gjennom ordningen med Startlån, ved bytte til rimeligere bolig i samråd med kommunenes boligkontor, eller ved bistand til å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter som f. eks. bostøtte. Departementet ser det derfor som prinsipielt ønskelig at gjeldsrammede i første omgang ber om bistand i kommunen, slik at det kan gjøres en vurdering av hvilke virkemidler som er best egnet for å løse den enkelte sak. Mange skyldnere som søker om gjeldsordning får avslag direkte av namsmannen. En viktig avslagsgrunn er at skyldnerne ikke er varig betalingsudyktige og således ikke fyller vilkårene for å få gjeldsordning. Mange av disse må likevel antas å kunne ha betydelige økonomiske problemer, og kommunen kan da være en viktig hjelpeinstans.
Samtidig bør det normalt være tilstrekkelig dersom skyldneren har oppsøkt kommunen eller en annen rådgiver for å få bistand, uansett om resultatet har blitt dårlig. Det samme gjelder om det ikke har vært mulig å yte noen hjelp overhodet. Det er skyldnerens innsats som skal her skal vurderes, ikke resultatet, jf. ordlyden i gol. § 1-3 annet ledd: ”forsøke å komme frem til..”. Dette forholdet er omtalt slik i forarbeidene til gol. § 1-5 (jf. Ot.prp. nr 99 (2004-05) side 98:
Bestemmelsen vil også være en påminnelse om at det kan kreves at en skyldner som ikke selv makter å løse sine økonomiske problemer, etter omstendighetene kan måtte søke bistand i kommunen før gjeldsforhandling etter loven kan åpnes. Skyldneren kan som utgangspunkt ikke sies å ha forsøkt i tilstrekkelig grad å løse problemene på egen hånd, jf. gol § 1-3 tredje ledd, dersom dette ikke er gjort. Dersom kommunen ikke kan behandle saken, eller behandle den innen rimelig tid, og skyldneren har gjort et seriøst forsøk på egen hånd ut fra sine forutsetninger og sakens beskaffenhet, vil imidlertid vilkåret i § 1-3 tredje ledd annet punktum i regelen være oppfylt. Namsmannen kan da ikke avslå søknaden med den begrunnelse at saken etter dennes mening heller burde vært løst av kommunen.
Departementet finner det i den sammenheng maktpåliggende å påpeke at en eventuell uenighet om hvor saken skal behandles ikke må gå ut over skyldneren i den forstand at skyldneren blir henvist frem og tilbake mellom etatene, eller at saken av den grunn blir liggende ubehandlet i lengre tid.
Konklusjon
Departementet anbefaler at det ved vurderingen av om vilkåret i gol. § 1-3 annet ledd er oppfylt, legges særlig vekt på de momenter som er nevnt ovenfor. Vi vil særlig peke på utgangspunket om at det normalt ikke kan forventes at skyldnere på egen hånd makter å gjennomføre gjeldsforhandlinger og etablere utenrettslige gjeldsordninger. Det er også at hver skyldner vurderes individuelt. Det må ikke fastsettes generelle og ufravikelige krav til hvilken egeninnsats som skal kreves. Dersom sannsynligheten for å nå frem til en utenrettslig løsning synes svært liten, bør direkte åpning av gjeldsforhandling etter loven vurderes. Det samme gjelder dersom utenrettslige forhandlinger må antas å kunne bli uforholdsmessig tidkrevende.
Med hilsen
Hilde M. Berg (e.f.)
avdelingsdirektør
Egil Rokhaug
Seniorrådgiver
Kopi:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Sosial- og helsedirektoratet
Justisdepartementet
Finansdepartementet
Fylkesmennene
Domstolsadministrasjonen
Politidirektoratet
Innkrevingssentralene
Gjeldsoffer-Alliansen