Medieeierskapsloven – lokal og regional regulering

Saksnummer: 2002/04871 EO ØR/EWI		Dato: 12.07.2002

 

Medieeierskapsloven – lokal og regional regulering

Vi viser til Kultur- og Kirkedepartementets (KKD)brev 23. mai 2002 og til telefonsamtale 30. mai 2002 mellom lovrådgiver Ørnulf Røhnebæk, Lovavdelingen, og avdelingsdirektør Ellen S. Tauland, KKD.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 57 (2000-2001), hvor bl. a. lov 13. juni 1997 nr. 53 om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting (medieeierskapsloven) ble vurdert, avgav et flertall i komiteen følgende merknad (Innst. S. nr. 142 (2001-2002) s. 32):

”Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det nå er nødvendig med en gjennomgang av de lovreglene som griper inn i eierforholdene i norske medier. Dette flertallet går inn for at eierskapslovens regler om eierskapsbegrensninger på det lokale og regionale nivå oppheves.”

KKD og Eierskapstilsynet ønsker Lovavdelingens råd om hvordan Eierskapstilsynet bør behandle saker om erverv som gjelder regionalt og lokalt nivå, i den tiden lovendring eventuelt vurderes og frem til en eventuell endret lovbestemmelse foreligger.

Lovavdelingen legger til grunn at Stortinget ikke traff noe vedtak om anvendelsen av medieeierskapsloven når det gjelder eierskapsbegrensninger på det lokale og regionale nivå. Det følger direkte av loven § 6 at Kongen (og heller ikke departementet) kan gi instruks om dette til Eierskapstilsynet. Lovavdelingen anser det naturlig å forstå denne bestemmelsen slik at den også er til hinder for at Stortinget i plenum gir en slik instruks til Eierskapstilsynet.

Etter Lovavdelingens mening må det siterte utsagn fra komitéflertallet i Innst. S. nr. 142 (2001-2002) forstås som et direktiv til regjeringen (og departementet) som er uten rettslig betydning for Eierskapstilsynets utøvelse av sin myndighet etter loven. Inntil loven er endret, må Eierskapstilsynet utføre sine oppgaver etter loven § 7 og eventuelt treffe vedtak etter § 9. Når Eierskapstilsynet overveier å treffe vedtak etter § 9 som bare gjelder det regionale eller lokale nivå, bør det imidlertid overveie å skjerpe de bevismessige krav til at en eierkonsentrasjon vil komme i strid med formålet i § 1. Eierskapstilsynet kan også vurdere å stille større krav enn hittil når det gjelder behovet for inngrep for å treffe vedtak etter § 9 der det er på det rene  at et erverv vil ha visse virkninger som kommer i strid med formålet etter § 1.   Klagenemnda etter loven § 8 vil imidlertid etter klage kunne innta et annet standpunkt til disse spørsmål enn Eierskapstilsynet selv har gjort. Den vurdering som måtte være gjort av stortingskomiteens flertall eller av departementet, kan ikke i seg selv være avgjørende for Eierskapstilsynet eller klagenemnda, så lenge den ikke er kommet til uttrykk i loven.