Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon med merknader

Q-0819

Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 12. desember 2002 med hjemmel i lov 17. juli 1992 snr. 100 om barneverntjenester § 5-9 fjerde ledd.

Kapittel 1. Generelle bestemmelser

§ 1 Virkeområde

Denne forskriften gjelder for institusjoner som er tatt inn i fylkeskommunens plan, jf. barnevernloven § 5-2. Forskriften gjelder videre for private institusjoner som ikke er tatt inn i fylkeskommunens plan, men som benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven, jf. barnevernloven § 5-8.

§ 2 Forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter

Det kan ikke inngås avtaler med beboerne som innskrenker de rettigheter beboerne har etter denne forskriften.

Det kan heller ikke fastsettes eller praktiseres husordensregler, rutiner eller lignende som innskrenker disse rettighetene.

§ 3 Taushetsplikt

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for institusjonen, har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7.

§ 4 Oppbevaring og behandling av opplysninger

Personopplysninger skal behandles i henhold til lov om personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31 med forskrift av 15. desember 2000.

 

Kapittel 2. Beboernes rettigheter

§ 5 Vern om personlig integritet

Institusjonen skal drives på en slik måte at beboernes personlige integritet blir ivaretatt.

Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål og ha det samvær med andre som han eller hun ønsker, så langt dette er forenlig med beboerens alder og modenhet, formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel.

Med de begrensninger som er nevnt i annet ledd skal bl.a.

a) forholdene legges til rette for at den enkelte beboer får delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte,

b) forholdene legges til rette for at den enkelte beboer skal ha anledning til å dyrke sine personlige interesser og fritidsaktiviteter,

c) institusjonen vise respekt for og ta hensyn til den enkelte beboers og foreldres livssyn og kulturelle bakgrunn,

d) institusjonen respektere den enkeltes rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Institusjonen skal ikke utsette beboerne for utilbørlig påvirkning eller påtrykk av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art.

§ 6 Adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område

Beboeren skal ha rett til å bevege seg i og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel.

Beboeren skal i størst mulig grad kunne nyttiggjøre seg de tilbud som finnes i lokalsamfunnet, herunder aktuelle skole- og fritidstilbud.

§ 7 Besøk i institusjonen

Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at det kan gjennomføres hensiktsmessige og naturlige besøksordninger for den enkelte beboer.

Institusjonen skal arbeide for å fremme kontakten mellom beboeren og familie/pårørende, dersom slikt samvær ikke er regulert eller avskåret i fylkesnemndas eller barneverntjenestens vedtak. Institusjonen skal herunder legge forholdene til rette slik at foreldre som har små barn på institusjonen skal kunne ta del i barnets stell og gis overnattingsmuligheter.

§ 8 Beboernes korrespondanse

Det er ikke tillatt å føre kontroll med beboernes korrespondanse.

Beboerne skal fritt kunne sende post.

Med følgende begrensninger skal beboerne fritt kunne motta post: Post som kommer inn til institusjonen kan kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander.

Kontrollen skal foregå ved at posten åpnes av institusjonens leder eller stedfortreder i nærvær av postens mottaker eller avsender.

Vedtak om kontroll av post skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten .

Ved klage over vedtak om kontroll, jf. § 25, skal ikke kontrollen foretas før klagebehandlingen er avsluttet.

§ 9 Telefonbruk

Med de begrensninger som følger av vedtakets formål, skal beboeren fritt kunne benytte telefon under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel fastsette telefontider og regler for bruk av hensyn til institusjonens daglige drift, rutiner og aktiviteter. Telefonbruk utenfor de fastsatte telefontider kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfelle.

Institusjonen kan ikke nekte beboeren å medbringe egen mobiltelefon under institusjonsoppholdet, med mindre det er i samsvar med formålet med institusjonsoppholdet eller beboerens alder, eller er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel.

§ 10 Medisinsk tilsyn og behandling

Institusjonen skal sørge for at den enkelte beboer får nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under institusjonsoppholdet.

§ 11 Oppbevaring av økonomiske midler m.m.

Institusjonen skal sørge for at beboerne kan oppbevare private eiendeler, penger mv. på en forsvarlig måte. Dersom en beboer av hensyn til f.eks. alder ikke kan ta hånd om slike eiendeler, har institusjonen plikt til å oppbevare dem på en forsvarlig måte.

Institusjonen skal føre oversikt over penger og private eiendeler som den mottar til oppbevaring fra beboeren.

§ 12 Innsyn i opplysninger

Beboerens rett til å se opplysninger om seg selv følger av lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger § 18 mv.

Kapittel 3. Bruk av tvang

 

§ 13 Tvang som ledd i behandling, straff eller oppdragelse

Tvangsmedisinering , fysisk refsing, isolasjon , mekaniske tvangsmidler eller annen bruk av fysisk tvang eller makt er ikke tillatt verken i straffe -, behandlings- eller oppdragelsesøyemed. Mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, kan imidlertid anvendes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens omsorgsansvar.

§ 14 Kroppsvisitasjon

Styrer og stedfortreder kan, ved inntak eller under opphold i institusjonen, bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon ved begrunnet mistanke om at beboeren oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater. Kroppsvisitasjonen skal foretas av en person av samme kjønn som beboeren.

Dersom beboeren ønsker det, skal kroppsvisitasjon gjennomføre med to ansatte til stede.

Vedtak om kroppsvisitasjon skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 15 Urinprøver

Institusjonen kan ikke kreve at beboeren avlegger urinprøver.

§ 16 Ransaking av rom og eiendeler

Institusjonens styrer eller stedfortreder kan beslutte at det skal foretas ransaking av beboerens rom og eiendeler ved begrunnet mistanke om at han eller hun oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. Ransaking kan foretas ved inntak og under oppholdet.

Ransaking av rom og eiendeler skal foretas mens beboeren er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi beboeren har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende.

Vedtak om ransaking av rom og eiendeler skal protokollføre og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 17 Beslaglegging og tilintetgjøring

Rusmidler og farlige gjenstander som blir funnet ved inntak eller under opphold i institusjonen, kan beslaglegges, overleveres til politiet og tilintetgjøres. Ulovlige rusmidler og gjenstander skal overleveres til politiet.

Vedtak om beslaglegging og tilintetgjøring skal protokollføres og begrunnes. Det skal fremgå hva som er beslaglagt eller tilintetgjort. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 18 Tvang i akutte faresituasjoner

Dersom det er uomgjengelig nødvendig for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger, jf. straffeloven §§ 47 og 48, anvendes nødvendig tvang. Det er imidlertid en forutsetning at lempeligere midler vurderes som nytteløse eller har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Tvangsbruken må i slike tilfeller ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.

Tvangsmedisinering må i slike tilfeller bare besluttes av og utføres av kompetent medisinsk personell.

Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere beboeren, jf. første ledd, skal minst en av personalet alltid være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør til isolatet. Isolering er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8 m 2 >gulvflate. Bruk av isolat kan besluttes av institusjonens leder eller den han/hun gir fullmakt.

Vedtak om bruk av tvang skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 19 Tilbakeføring ved rømming

Med rømming forstås de tilfeller hvor beboeren forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.

Ved rømming skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Politiet skal varsles med mindre dette ikke er nødvendig. Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av barneverntjenesten.

Når beboeren rømmer, skal institusjonen, om mulig i samarbeid med foresatte og barneverntjenesten, prøve å bringe beboeren frivillig tilbake til institusjonen.

Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan beboeren om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje.

Enhver tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig, og på en måte som ivaretar beboerens integritet.

Ved hver tilbakeføring skal det skrives en rapport om forholdet, hvor beboeren har anledning til å uttale seg. I de tilfeller beboeren bringes tilbake mot sin vilje, skal tilbakeføringen protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes tilsynsmyndigheten og barneverntjenesten.

Kapittel 4. Særlige regler ved plasseringer etter §§ 4-24 og 4-26.

§ 20 Forskriftens anvendelse overfor beboere plassert etter §§ 4-24 og 4-26

Bestemmelsene i forskriftens kapittel 1, 2, 3 og 5 gjelder tilsvarende overfor beboere som er plassert etter §§ 4-24 og 4-26, med de særregler som følger av dette kapitlet.

§ 21 Besøk i institusjonen

Institusjonen kan nekte beboeren besøk for en kort periode hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget. Besøk kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboeren besøk av advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Vedtak om å nekte beboeren besøk skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 22 Telefonbruk

Institusjonen kan nekte beboeren å ha telefonkontakt eller lignende for en kort periode dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget. Slik kontakt kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboeren å ha telefonkontakt med advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Vedtak om å nekte beboeren å ha telefonkontakt eller lignende skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 23 Begrensninger i adgangen til å bevege seg utenfor institusjonens område

Institusjonen kan begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.

Begrensninger i adgangen til å bevege seg utenfor institusjonens område skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 24 Urinprøver

Ved plassering etter § 4-24 kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.

Ved plassering etter §§ 4-24 og4-26 kan barnet gi samtykke til at det kan kreves urinprøver. Slikt samtykke kan gis både ved inntak og under oppholdet. Er barnet under 15 år, skal også de som har foreldreansvaret samtykke.

Samtykket skal være skriftlig.

Institusjonen skal ha regler for når urinprøve kan kreves avlagt og for prosedyrer rundt avleggelsen. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samvar med Helsetilsynets retningslinjer for slike prøver.

Ved plassering etter § 4-24 skal barnet gjøres kjent med reglene ved inntak i institusjonen. Ved plassering etter §§ 4-24 og 4-26 skal barnet gjøres kjent med reglene før samtykke avgis.

Urinprøver skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Kapittel 5. Klage m.m.

§ 25 Klage over bruk av tvang

Bruk av tvang og vedtak om bruk av tvang kan påklages direkte til fylkesmannen, som fatter vedtak i saken. Fylkesmannen prøver om tvangsvedtaket er lovlig og forsvarlig.

Institusjonens leder skal gjøre klageadgangen kjent for dem det gjelder, og skal levere ut skriftlig materiale om klageadgangen.

§ 26 Andre henvendelser om brudd på forskriften

Dersom beboeren selv, hans eller hennes foresatte eller annen person som har særlig tilknytning til beboeren, mener det er begått brudd på forskriften, kan dette tas opp med tilsynsmyndigheten. Institusjonens leder skal gjøre retten til å ta opp brudd på forskriften kjent for dem det gjelder. Det skal leveres ut skriftlig materiale om tilsynsmyndighetens virksomhet.

Kapittel 6. Ikrafttredelse

§ 27 Ikrafttredelse

Forskriften gjelder fra 1. januar 2003. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 9. februar 1993 om rettigheter under opphold i barneverninstitusjon.

Merknader til forskrift 12. desember 2002 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon

Innledning

Forskriften erstatter forskrift 9. februar 1993 om rettigheter under opphold i barneverninstitusjon. Forskriften er gitt med hjemmel i barnevernloven § 5-9 fjerde ledd.

Med den nye forskriften ønsker departementet å imøtekomme behovet for mer presise regler på området, og å gjøre forskriften mer brukervennlig. De særlige regler som kommer til anvendelse ved plassering etter lovens bestemmelser om alvorlige atferdsvansker, jf. §§ 4-24, 4-25 annet ledd annet punktum og 4-26 er for oversiktens skyld samlet i kapittel 4 i den nye forskriften. Kapittel 1, 2, 3 og 5 inneholder generelle bestemmelser og gjelder for alle som oppholder seg i barneverninstitusjoner med hjemmel i barnevernloven uavhengig av plasseringsgrunnlag. Kapittel 6 gjelder ikrafttredelse. Det er utarbeidet merknader til de enkelte bestemmelser i forskriften.

Samlet sett er formålet å legge til rette for god og formålstjenlig omsorg og behandling under opphold i barneverninstitusjon, samtidig som beboernes rettssikkerhet ivaretas. Barnevernloven og forskriften kan imidlertid ikke alene garantere dette. Innenfor de gitte regler vil det til en viss grad være nødvendig å utøve skjønn. En forutsetning for å sikre formålet med forskriften, er at personalet ved institusjonene er seg dette ansvaret bevisst, at de utøver skjønnet på en god faglig og etisk måte, og at de viser omsorg overfor beboerne og innlevelse i deres situasjon.

Den nye forskriften innebærer enkelte realitetsendringer. Det er inntatt nye bestemmelser om beboernes telefonbruk, jf. §§ 9 og 22. Beviskravet for å kontrollere post, foreta ransaking og kroppsvisitasjon er senket fra "skjellig grunn til mistanke" til "begrunnet mistanke", jf. §§ 8, 14 og 16 med merknader. Videre er institusjonens adgang til å kroppsvisitere beboerne ved begrunnet mistanke om at de oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander utvidet til å gjelde alle beboere uavhengig av plasseringsgrunnlag, jf. § 14. Det er inntatt en ny bestemmelse om beslag, tilintetgjøring og overlevering til politiet av rusmidler og farlige gjenstander i § 17. Det er også åpnet opp for at beboere som er tvangsplassert etter § 4-24 kan inngå avtale med institusjonen om å avlegge urinprøver i de tilfeller fylkesnemnda ikke har pålagt dette, jf. § 24 med merknader. Den nye forskriften fastholder imidlertid hovedregelen om at det er forbudt for institusjonen å kreve urinprøve av beboerne, jf. § 15 med merknader. Videre understrekes det i merknadene til § 10 det ansvaret som påligger den enkelte institusjon for å ha rutiner som sikrer beboerne nødvendig medisinsk tilsyn og behandling ved inntak og under institusjonsoppholdet.

Det er viktig å ha aldersperspektivet for øyet ved anvendelsen av bestemmelsene. Det som er helt uproblematisk i forhold til et lite barn ut ifra utøvelsen omsorgsansvaret, kan være urimelig krenkende i forhold til en ungdom. Det vil for eksempel være uproblematisk å lete etter ting på rommet til en femåring uten at vilkårene for ransaking er oppfylt, jf. § 16. Det vil også være adgang til å ta fra en 7-åring mobiltelefonen uten at dette kan defineres som tvang. Dette stiller seg imidlertid annerledes i forhold til en ungdom. Institusjonen må foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av hvor grensen går mellom det som er en nødvendig og naturlig del av omsorgsansvaret, og når en er over i utøvelse av tvang i lovens og forskriftens forstand.

Det er viktig at vedtak om tvang protokollføres og begrunnes . Kravet om protokollføring er satt først og fremst for å sikre notoritet, slik at tilsynsmyndigheten kan gå gjennom vedtakene og vurdere om de er i samsvar med lov og forskrift. Institusjonene bør ha egne protokoller hvor vedtakene føres inn fortløpende. I protokollen skal det fremgå når vedtaket ble fattet, hvem saken gjelder, og hvem som er ansvarlig for vedtaket. Videre skal det angis hvilke regler vedtaket bygger på og det faktiske forholdet som er grunnlaget for vedtaket. Protokollene skal forevises tilsynsmyndigheten.

Den kommunale barneverntjenesten som er ansvarlig for plasseringen, bør holde seg orientert om hvordan det går med beboeren på institusjonen, herunder om bruk av tvang.

I forskriften brukes begrepet beboerens foresatte. Dette er gjort med hensikt. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvem dette omfatter.

Til kapittel 1. Generelle bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen presiserer at forskriften gjelder både for offentlige og private barneverninstitusjoner.

Til § 2 Forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter

Det er forbudt å inngå avtale med beboerne som svekker deres rettigheter etter forskriften. Det er heller ikke adgang til å fastsette husordensregler eller lignende som innskrenker disse rettighetene.

Til § 3 Taushetsplikt

Taushetsplikten til de som utfører tjeneste eller arbeid for barneverninstitusjoner, følger av barnevernloven § 6-7.

Særlige spørsmål oppstår i forbindelse med pålegget i forskriften § 17 om å overlevere ulovlige rusmidler og gjenstander til politiet. Barnevernloven § 6-7 gir reglene i forvaltningsloven §§ 13-13 f anvendelse med visse nærmere bestemte begrensinger. § 13 b første ledd nr. 6 gir barnevernet adgang til uten hinder av taushetsplikten å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten, men ingen plikt til å gjøre det. Det finnes for øvrig ingen generell plikt til å anmelde lovbrudd i norsk rett. Barnevernloven § 6-7 tredje ledd begrenser adgangen etter § 13 b første ledd nr. 6 ytterligere ved at den bare kan benyttes der det er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Det samme gjelder for adgangen etter forvaltningslovens § 13 b første ledd nr. 5 om å gi opplysninger til andre organer. Når en institusjon skal levere beslaglagte ulovlige rusmidler og gjenstander til politiet, begrenser barnevernloven § 6-7 hvilke opplysninger institusjonen kan gi ved overleveringen eller i forbindelse med en senere etterforskning. Begrensningen som § 6-7 oppstiller, er begrunnet i hensynet til tilliten til barnevernet og behandlingsoppgavene det er tillagt.

Straffeprosessloven § 230 første ledd andre punktum gir offentlige tjenestemenn eller andre som handler på vegne av stat eller kommune, opplysningsplikt om forhold de er blitt kjent med i sin stilling. Lovbestemt taushetsplikt går imidlertid foran opplysningsplikten.

Til § 4 Oppbevaring og behandling av opplysninger

Institusjonen skal oppbevare og behandle personopplysninger i henhold til reglene i lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31 med forskrift av 15. desember 2000.

 

Til kapittel 2. Beboernes rettigheter

Til § 5 Vern om personlig integritet

Bestemmelsen slår fast viktige prinsipper i omsorgen for barn i barneverninstitusjon og utfyller barnevernloven § 5-9.

Beboernes rett til vern om sin personlige integritet er slått fast i første ledd.

Det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger og av barnevernloven § 5-9 at beboere i institusjon skal være sikret å ha visse verdier i fred. Sentrale sider av den personlige integriteten omfattes av et grunnleggende vern som ikke kan fravikes uten lovhjemmel. Dette innebærer blant annet at den enkelte er vernet mot inngrep i sin fysiske integritet, og at ingen må utnyttes, krenkes eller ydmykes. Grunnleggende sett kan kravet om vern om den personlige integriteten sies å være et krav om at hvert enkelt menneske skal vises respekt.

Det følger av annet ledd at forholdene i institusjonen skal legges til rette slik at beboernes mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt. Hva dette innebærer, er utdypet og eksemplifisert i tredje ledd.

Tredje ledd bokstav d) er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 14 nr. 1, og lyder som følger: " …institusjonen (skal) respektere den enkeltes rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. " Innarbeidingen i forskriften er et ledd i synliggjøring av denne rettigheten.

I noen grad må imidlertid det faktum at en person oppholder seg i en institusjon innebære at vedkommende må finne seg i å underkaste seg visse innskrenkninger i sin rett til selvbestemmelse og personlige frihet. Hvilke innskrenkninger den enkelte må finne seg i, avhenger av beboerens alder og modenhet, formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel.

Institusjonen kan imidlertid ikke under noen omstendighet utsette beboerne for utilbørlig påvirkning eller påtrykk av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art. Dette fremgår av fjerde ledd.

Bestemmelsen omhandler ikke alle spørsmål som vedrører beboernes selvbestemmelse og personlige frihet. Dette er også regulert i andre bestemmelser i forskriften.

Til § 6 Adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område

Med de begrensninger som følger av første ledd, skal beboerne fritt kunne bevege seg i og utenfor institusjonens område.

Institusjonens adgang til å begrense bevegelsesfriheten, vil blant annet avhenge av beboerens alder. Institusjonen utøver den daglige omsorgen for beboerne i foreldrenes sted, og har derfor rett og plikt til å sette de nødvendige grenser for å ivareta det enkelte barn. Barn i institusjon skal på samme måte som barn som bor sammen med sine foreldre, få større bevegelsesfrihet i takt med økt alder og modenhet.

Når det gjelder adgangen etter barnevernloven § 5-9 til å begrense bevegelsesfriheten til beboere plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-24 og § 4-26, vises det til § 23 med merknader.

Til § 7 Besøk i institusjonen

Hovedregelen er at beboerne fritt kan motta besøk i institusjonen. Retten til å ha et privatliv er et viktig gode som er beskyttet bl.a. av den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8. Det kreves gode grunner for at besøk skal kunne nektes. I noen tilfeller er det likevel nødvendig å begrense/avskjære beboernes adgang til å motta besøk av hensyn til formålet med plasseringen. Dette vil for eksempel kunne gjelde besøk av foreldre fordi deres samvær med barnet er begrenset/avskåret i fylkesnemndas eller barneverntjenestens vedtak.

Forskriften er ikke til hinder for at institusjonen har husordensregler som til en viss grad regulerer når det er ønskelig at besøk skjer.

Det fremgår av forskriften at institusjonen skal legge forholdene til rette for at foreldrene til små barn skal kunne gis overnattingsmuligheter. Det er selvsagt ingen ting i veien for at også foreldre med større barn på institusjon kan få overnattingsmuligheter.

Institusjonen kan kreve at gjester ved institusjonen følger de alminnelige atferdsregler som gjelder ved institusjonen, for eksempel ikke ruser seg eller bringer med rusmidler. Besøkende som ikke tilpasser seg slike krav, kan vises bort fra institusjonen.

Når det gjelder barn plassert etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26, vises det til § 21 med merknader.

Til § 8 Beboernes korrespondanse

Utgangspunktet er klart: sensur er ikke tillatt. I praksis betyr det at brev aldri kan leses av institusjonens ansatte uten samtykke fra beboeren, og at post ikke kan nektes sendt eller mottatt. Bare når vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kan brev/pakke sendt til beboeren kontrolleres. Bestemmelsen omfatter også elektronisk post.

Beviskravet " begrunnet mistanke" innebærer et krav om at det må være konkrete og individuelle forhold som gir mistanke om at den aktuelle forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander, og disse forholdene må være knyttet til den situasjonen der kontroll er aktuelt. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at beboeren tidligere har prøvd å smugle for eksempel rusmidler inn på institusjonen. Kravet vil fortsatt være at det foreligger objektive indisier som kan begrunne mistanken. Den nærmere vurderingen i det enkelte tilfellet må skje konkret og til en viss grad baseres på skjønn. Det presiseres at kontroll av post ikke kan finne sted rutinemessig.

Vedtak om å åpne post skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten. Dersom vedtak om å åpne post blir påklaget, jf. § 25, må en avvente klagebehandlingen før kontroll eventuelt kan foretas.

Til § 9 Telefonbruk

Utgangspunktet er at den enkelte beboer fritt skal kunne benytte telefon under institusjonsoppholdet. Dette utgangspunktet kan fravikes dersom det strider mot formålet med den enkelte plassering. Fordi institusjonen utøver den daglige omsorgen for beboeren under oppholdet, må institusjonen – på samme måte som foreldrene – ha adgang til å regulere telefonbruken ut i fra sitt omsorgsansvar. Av hensyn til institusjonens daglige drift, rutiner og aktiviteter, åpnes det således for at det kan fastsettes telefontider, samt regler for samtalenes varighet og kostnader, herunder begrensninger i adgangen til å ringe til utlandet. Telefonbruk utenfor de fastsatte telefontider kan imidlertid ikke nektes dersom dette vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet.

I utgangspunktet kan institusjonen ikke nekte beboeren å medbringe egen mobiltelefon under oppholdet. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er mobiltelefonens utbredelse blant ungdom, og at det vil være et uforholdsmessig stort inngrep å nekte barn å ta del i denne delen av ungdomskulturen fordi de bor i barnevernsinstitusjon. Adgangen til å medbringe egen telefon kan likevel nektes ut fra beboerens alder, dersom det er i samsvar med formålet med plasseringen, eller dersom det er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel ved institusjonen.

Når det gjelder adgangen til telefonbruk for beboere plassert etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26, vises det til forskriftens § 22 med merknader.

Til § 10 Medisinsk tilsyn og behandling

Beboerne kan ha ulike somatiske eller psykiske lidelser eller skader som krever medisinsk tilsyn og/eller behandling. Bestemmelsen slår fast at institusjonen skal sørge for at den enkelte beboer får medisinsk tilsyn og behandling når dette er nødvendig. Det påligger institusjonen å ha skriftligerutiner spesielt tilpasset institusjonen og dets beboere, både ved inntak og under oppholdet, som sikrer ivaretakelsen av dette ansvaret. Rutinene må inneholde bestemmelser om at barn og unge som blir akuttplassert tilses av lege før inntak, snarest mulig etter inntak eller senest i løpet av inntaksdagen. Institusjonen må vise en særlig aktsomhet der det kan være mistanke om rusmisbruk. Rutinene må videre blant annet omtale i hvilke andre situasjoner medisinsk tilsyn rutinemessig skal gjennomføres og hvem som har ansvaret for å foreta løpende vurdering av om det er behov for medisinsk tilsyn eller behandling under oppholdet.

Det vises for øvrig til lov om pasientrettigheter 2. juli 1999 nr. 63.

Til § 11 Oppbevaring av økonomiske midler m.m.

Institusjonen skal sørge for at beboerne kan oppbevare sine private eiendeler, penger mv. på en forsvarlig måte. Dersom en beboer av hensyn til for eksempel alder ikke kan ta hånd om slike eiendeler, følger det av bestemmelsen at institusjonen har plikt til å oppbevare dem på en forsvarlig måte.

I tillegg innføres det plikt for institusjonen til å føre oversikt over private eiendeler og penger mv. som den mottar til oppbevaring for beboeren.

Bestemmelsen skal sikre at beboerens eiendeler og penger mv. oppbevares trygt og at det ikke oppstår uenighet eller tvil om hva institusjonen har mottatt.

Bestemmelsene i denne forskriften gir ikke institusjonen adgang til å disponere over beboerens økonomiske midler og eiendeler. Spørsmålet om hvem som kan beslutte bruk av den mindreåriges midler, reguleres av vergemålsloven ( vml.) av 22. april 1927 nr. 3. Utgangspunktet er at vergen eller overformynderiet styrer den umyndiges midler, jf. vml. § 38 og § 62. Den umyndige rår imidlertid selv over midler han/hun har tjent ved egen virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller noen annen har latt ham/henne få til egen rådighet, jf. vml. § 33. Vergen kan ta fra den umyndige rådigheten over disse midlene dersom hensynet til den mindreåriges tarv krever det, jf. § 33 annet ledd. Dersom den mindreårige er over 15 år og sørger for seg selv, krever et slikt inngrep samtykke fra overformynderiet.

Til § 12 Innsyn i opplysninger

Beboerens rett til innsyn i opplysninger om seg selv reguleres av lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31 § 18 mv.

Til kapittel 3. Bruk av tvang

Til § 13 Tvang som ledd i behandling, straff eller oppdragelse

I barneverninstitusjoner er tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon og bruk av mekaniske tvangsmidler ikke tillatt. Dette gjelder uavhengig av formålet med tvangsbruken.

Utgangspunktet er at ansatte på en barneverninstitusjon heller ikke har adgang til å bruke noen annen form for fysisk tvang eller makt overfor barn som oppholder seg på institusjonen. Fordi institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet under institusjonsoppholdet, har institusjonen likevel – på samme måte som foreldrene - adgang til å bruke mindre inngripende tvang eller makt, som kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, når dette er nødvendig ut fra omsorgsansvaret. Slik begrenset bruk av fysisk tvang eller makt kan bare benyttes som ledd i utøvelsen av omsorgsansvaret, og ikke ut fra andre formål. Hvor grensene går for personalets adgang til slik tvangs- eller maktbuk, vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet. Ikke minst vil beboerens alder ha betydning. Det er ikke tvilsomt at personalet i mange situasjoner både har rett og plikt til å holde fast en toåring selv om barnet motsetter seg dette, men det er ikke like opplagt at personalet kan gjøre det samme med en femtenåring. Det er presisert i forskriften at bruk av mindre inngripende tvang eller makt bare kan skje der dette er et åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens omsorgsansvar. Der situasjonen kan løses med lempeligere midler, vil det altså være forbudt å anvende fysisk tvang eller makt overfor barnet.

I barneloven § 30 tredje ledd heter det:

" Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare."

Bestemmelsen retter seg direkte mot barnets foreldre. Det må likevel være klart at andre, som for eksempel institusjonspersonalet, ikke har større rett til å bruke tvang eller makt overfor barnet enn det foreldrene har. Tvert imot må det stilles strengere krav til institusjonspersonalets opptreden enn til foreldre. Overtredelse av forbudet i barneloven § 30 rammes bl.a. av straffeloven § 228 og evt. § 229.

Se merknadene til § 18 når det gjelder bruk av tvang i akutte faresituasjoner.

Til § 14 Kroppsvisitasjon

Bestemmelsen innebærer på nærmere bestemte vilkår adgang til å foreta kroppsvisitasjon av beboere uavhengig av plasseringsgrunnlag. Vilkåret er at det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren, ved inntak eller under oppholdet, oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander.

Mistanken må normalt være knyttet til den situasjonen det er aktuelt å foreta kroppsvisitasjon eller ransaking i. Kroppsvisitasjon kan derfor ikke foretas rutinemessig eller vilkårlig. Se merknadene til § 8 for nærmere omtale av vilkåret " begrunnet mistanke".

Kroppsvisitasjon er et integritetskrenkende inngrep, og må derfor ikke foretas i større utstrekning enn formålet med bestemmelsen tilsier, og bare dersom slik undersøkelse anses som helt nødvendig.

Kroppsvisitasjon kan bare omfatte undersøkelse av kroppens overflater og gjennomsøking av klær. Avkledning er et svært inngripende tiltak, og kan bare skje dersom det anses som helt nødvendig. Det er under ingen omstendighet tillatt å undersøke kroppens hulrom.

Undersøkelsen må gjennomføres så skånsomt som mulig, og slik at beboerens personlige integritet ivaretas i størst mulig grad. Kroppsvisitasjon kan bare foretas av en person av samme kjønn som beboeren. Dersom beboeren ønsker det, skal kroppsvisitasjon gjennomføres ved at to ansatte ved institusjonen er til stede.

Vedtak om kroppsvisitasjon skal begrunnes og protokollføres. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Til § 15 Urinprøver

Bestemmelsen fastslår hovedregelen om at institusjonen ikke kan kreve at beboere avlegger urinprøve. Dette innebærer at beboere heller ikke kan inngå avtale om å avlegge urinprøve, jf. § 2 første ledd.

I bestemte tilfeller kan det imidlertid tas urinprøver av beboere som er plassert på institusjon med hjemmel i barnevernloven § 4-24 eller § 4-26. Vilkårene for dette følger av forskriften § 24.

Til § 16 Ransaking av rom og eiendeler

Kravet om begrunnet mistanke innebærer at ransaking av rom og eiendeler ikke kan foretas rutinemessig, se merknadene til § 8 og § 14 om innholdet av vilkåret.

Gjenstand for ransaking er beboerens rom og eiendeler. Dette innebærer at det er adgang til å ransake beboerens eiendeler også når de ikke befinner seg i beboerens rom. Eiendelene kan også ransakes når de befinner seg andre steder på institusjonen, som for eksempel i andre beboeres rom eller i fellesarealer.

Utgangspunktet er at beboeren skal være til stede ved ransakingen. Dersom dette ikke lar seg gjøre, for eksempel fordi beboeren har rømt eller ikke ønsker å være til stede, kan ransaking likevel gjennomføres.

Vedtak om ransaking skal være skriftlig, og skal begrunnes og protokollføres. Protokollen skal forevises tilsynsmyndigheten.

Til § 17 Beslaglegging og tilintetgjøring

Bestemmelsen gir institusjonen adgang til å beslaglegge, overlevere til politiet og tilintetgjøre rusmidler og farlige gjenstander, som for eksempel blir funnet i forbindelse med kroppsvisitasjon eller ransaking av rom og eiendeler. Ulovlige rusmidler og ulovlige gjenstander skal overleveres til politiet. Når en institusjon skal levere beslaglagte ulovlige rusmidler og gjenstander til politiet, begrenser barnevernloven § 6-7 hvilke opplysninger institusjonen kan gi ved overleveringen eller i forbindelse med en senere etterforskning. Se merknad til § 3.

Hva som er å anse som farlige gjenstander, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Gjenstander som etter en konkret vurdering anses som farlige, men som objektivt sett ikke er å anse som ulovlige å oppbevare, kan beslaglegges. Slike gjenstander skal som hovedregel ikke tilintetgjøres, men oppbevares og utleveres til beboeren ved institusjonsoppholdets slutt.

Til § 18 Tvang i akutte faresituasjoner

Bestemmelsen gjengir hovedinnholdet i straffelovens alminnelige regler om nødrett og nødverge.

Vilkåret " uomgjengelig nødvendig" innebærer at det ikke finnes andre muligheter for å avverge skade på person eller vesentlig skade på eiendom, enn å utøve nødvendig tvang. Dette er et meget strengt krav, og innebærer at andre muligheter, som overtalelse og sikring av det/de det er fare for kan bli påført skade, vurderes som utilstrekkelige.

Med begrepet " nødvendig tvang" menes holding for å hindre at beboeren skader seg selv eller andre, samt isolering av beboeren til faren for skade er opphørt. Det er ikke tillatt å slå eller utøve annen form for vold mot beboeren for å hindre skade. Det er heller ikke tillatt å bruke mekaniske tvangsmidler, for eksempel remmer.

Det må vurderes nøye i den konkrete situasjonen hva som er nødvendig tvang for å hindre skade. Det må utvises forsiktighet og nødvendig tilbakeholdenhet. Rutinemessig bruk av tvang er ikke tillatt. Tvang etter § 18 kan bare benyttes i konkrete nødsituasjoner.

Tvangsbruken må være så kortvarig som mulig og ikke av mer inngripende karakter enn helt nødvendig.

Vedtak om tvangsbruk skal protokollføres og begrunnes, og protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Til § 19 Tilbakeføring ved rømming

Når en beboer forlater institusjonen eller uteblir etter fravær uten at det er gitt tillatelse til dette, kan dette ha flere årsaker enn at vedkommende har rømt. I alle tilfeller er det viktig at institusjonen snarest søker å bringe årsaken til fraværet på det rene. Dersom det ikke er sannsynlig at fraværet skyldes andre forhold, skal fraværet eller uteblivelsen anses som rømming.

Når en beboer rømmer fra institusjon, er utgangspunktet at vedkommende skal bringes tilbake.

Selv om det er barneverntjenesten som har det overordnede ansvaret for at beboeren bringes tilbake, har institusjonen et selvstendig ansvar for at de nødvendige tiltak settes i verk. Dersom rømningsforsøket oppdages mens beboeren fortsatt befinner seg i nærheten av institusjonen, har institusjonen et ansvar for selv å gjennomføre tilbakeføringen. I andre tilfeller skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten i den kommunen som etter loven er ansvarlig for plasseringen. Rutiner og ansvarsfordeling ved rømming bør avtales og avklares mellom barneverntjenesten og institusjonen før inntaket.

Når barneverntjenesten er varslet om rømningen, avgjør barneverntjenesten hvilke tiltak som videre skal settes i verk. Barneverntjenesten bør som hovedregel varsle beboerens foresatte. Det kan tenkes unntak fra en slik varslingsplikt, for eksempel der barnet er plassert på sperret adresse. Barneverntjenesten skal varsle politiet med mindre dette ut ifra en vurdering av den faktiske situasjonen ikke er nødvendig. Det kan både være nødvendig å varsle politiet i forbindelse med etterlysning dersom beboerens tilholdssted er ukjent, og for eventuell bistand i forbindelse med tilbakeføring til institusjonen. Politiet har i henhold til barnevernloven § 6-8 plikt til å bistå med tilbakeføring etter rømning dersom plasseringsgrunnlaget er et tvangsvedtak. Varsling av politiet kan unnlates dersom barneverntjenesten vet hvor beboeren befinner seg, og har grunn til å tro at vedkommende frivillig blir med tilbake til institusjonen.

I særlige tilfeller kan barneverntjenesten bestemme at tilbakeføring til institusjonen ikke skal skje. I slike tilfeller må barneverntjenesten sørge for at barnet får et annet forsvarlig tilbud, for eksempel plass i annen institusjon eller beredskapshjem, dersom det ikke er aktuelt med tilbakeføring til foreldrene.

Det er viktig at den enkelte beboers integritet ivaretas ved tilbakeføringen. Både pågripelse og tilbakeføring bør skje så skånsomt som mulig.

Til kapittel 4. Særlige regler ved plasseringer etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26

Til § 20 Forskriftens anvendelse overfor beboere plassert etter §§ 4-24 og 4-26

Bestemmelsene i kapittel 4 gjelder kun for beboere plassert etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26. For ordens skyld bemerkes at dette omfatter beboere som er plassert etter barnevernloven § 4-24 ved midlertidig vedtak, jf. § 4-25 annet ledd annet punktum.

Departementet har funnet det mest hensiktsmessig og brukervennlig å samle de særreglene som gjelder beboere plassert etter §§ 4-24 og 4-26 i et eget kapittel. På områder der det ikke er gitt særregler for denne gruppen beboere, eller særreglene ikke kommer til anvendelse i det konkrete tilfellet, gjelder de alminnelige reglene som ellers fremgår av forskriften.

Så lenge en beboer frivillig oppholder seg i institusjonen etter § 4-26, må vedkommende godta de tiltak institusjonen finner nødvendig. I de tilfeller det ikke er gitt samtykke til tilbakehold, jf. § 4-26 annet ledd, vil beboeren fritt kunne avbryte institusjonsoppholdet dersom det blir iverksatt tiltak som beboeren ikke ønsker. Dette gjelder både tiltak som er omhandlet i dette kapitlet, som for eksempel nektelse av besøk og bruk av telefon, og tiltak som er omhandlet i kapittel 3, for eksempel ransaking og beslag. Når det er gitt samtykke til tilbakehold, kan institusjonen iverksette de tiltakene som følger av forskriften, og som anses nødvendige, uten at beboeren kan avbryte institusjonsoppholdet før tiden for tilbakeholdsretten er utløpt.

Til § 21 Besøk i institusjonen

Også for beboere plassert etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26, følger hovedreglen av § 7, som slår fast at institusjonen skal legge forholdene til rette for hensiktsmessige og naturlige besøksordninger for den enkelte beboer.

Etter § 21 kan besøk nektes for en kort periode dersom dette er nødvendig av hensyn til beboerens behandlingsopplegg. Dette er en snever unntaksregel som skal anvendes med forsiktighet. Det vil særlig kunne være aktuelt å nekte beboeren besøk av personer fra miljøer som vil kunne ha en uheldig innvirkning på behandlingen. Det er imidlertid ikke adgang til å nekte beboeren besøk dersom det vil være urimelig i det konkrete tilfellet. Institusjonen kan under ingen omstendighet nekte beboeren besøk av advokat, barneverntjenesten, tilsynsmyndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Vedtak om å nekte besøk skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Til § 22 Telefonbruk

Foruten den generelle bestemmelsen i § 9, som gjelder alle beboere, er det innført en særregel for beboere plassert etter § 4-24 og § 4-26.

Bestemmelsen åpner for at institusjonen for en kortere periode kan nekte beboere plassert etter disse bestemmelsene å ha kontakt med andre via telefon eller lignende dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget. Med "eller lignende" menes andre (elektroniske) kommunikasjonsmidler som kan brukes til å sende for eksempel e-post og meldinger. Det må være hensynet til behandlingsopplegget som begrunner institusjonens ønske om å nekte beboeren denne typen kontakt. Slik kontakt kan imidlertid ikke nektes dersom dette vil være urimelig i det enkelte tilfellet. Det vil aldri være adgang til å nekte beboeren kontakt med advokat, barneverntjenesten, tilsynsmyndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Vedtak om nektelse av telefonbruk eller lignende skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Til § 23 Begrensninger i adgangen til å bevege seg utenfor institusjonens område

Bestemmelsen er en gjentakelse av barnevernloven § 5-9 annet ledd annet punktum: For beboere som er plassert etter § 4-24 og § 4-26, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.

Når barn er plassert i institusjon med hjemmel i § 4-24 og § 4-26 (dersom det er gitt samtykke til tilbakehold), vil det kunne være i samsvar med formålet med plasseringen å kontrollere beboerens bevegelser og aktiviteter utenfor institusjonen. Hvor omfattende denne kontrollen skal være, må imidlertid vurderes konkret i forhold til hver enkelt beboer. Behovet for å nekte eller begrense adgangen til å forlate institusjonen vil også kunne variere i løpet av institusjonsoppholdet. Som regel vil behovet for begrensninger være størst i begynnelsen av institusjonsoppholdet.

Begrensninger i adgangen til å bevege seg utenfor institusjonens område skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Med hjemmel i barnevernloven § 5-9 er det etablert enkelte "lukkede institusjoner", dvs. institusjoner som har låste utgangsdører. Dette kan være problematisk i forhold til beboere som det ikke er adgang til, eller behov for, å begrense bevegelsesfriheten for. Dersom institusjonen har låste dører, er det derfor viktig at institusjonen har tilstrekkelig bemanning og rutiner slik at institusjonen ikke fremstår som lukket for beboere som skal kunne bevege seg fritt utenfor institusjonen.

Til § 24 Urinprøver

Det følger av bestemmelsen at dersom beboeren er plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-24, kan urinprøver kreves tatt dersom dette følger av fylkesnemndas vedtak. Ved plasseringer etter §§ 4-24 og 4-26 kan det samtykkes til at det avlegges urinprøver. Slikt samtykke skal være skriftlig. Er beboeren under 15 år, kreves det også samtykke fra foreldrene. Bestemmelsen om at det kan gis samtykke til å ta urinprøve ved plassering etter § 4-24 er ny.

Bestemmelsens fjerde ledd krever at institusjonen har regler og rutiner for urinprøvetaking. Bestemmelsen retter seg bare mot de institusjonene som ønsker å ta dette virkemiddelet i bruk.

Reglene skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller det kan kreves urinprøve, som for eksempel ved mistanke om bruk av rusmidler, rutinemessig, etter permisjon eller lignende. Institusjonen må videre ha rutiner for hvordan selve avleggelsen av prøven skal skje. Gjennomføringen må skje slik at hensynet til beboerens personlige integritet ivaretas, og prøvene må derfor gjennomføres så hensynsfullt som mulig. Det må videre fremgå av reglene hvilke konsekvenser det kan få dersom beboeren nekter å avgi prøve, eller dersom det avgis positiv prøve, som for eksempel om det kan føre til begrensninger i bevegelsesfriheten eller lignende.

Urinprøver skal for øvrig avgis i samsvar med Helsetilsynet retningslinjer. Resultatet av en urinprøve kan få store konsekvenser for beboeren. Det er derfor viktig at prøven tas og analyseres forsvarlig. Helsetilsynets retningslinjer for kvalitetskrav for rusmiddeltesting ved hjelp av urinprøver følger pr. i dag av rundskriv IK-28/95. Det er de til enhver tid gjeldende retningslinjer som institusjonene må rette seg etter.

Femteledd setter som vilkår at barnet gjøres kjent med institusjonens interne regler ved inntak i institusjonen. Ved plassering som skjer på grunnlag av samtykke i henhold til § 4-26 og plassering etter § 4-24, skal barnet gjøres kjent med reglene før det gis samtykke til at det kan tas urinprøver. Det påligger institusjonen et ansvar for å påse at samtykket fra barnet er reelt.Utgiftene knyttet til avleggelse av urinprøver skal dekkes av institusjonen.

Urinprøver skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.

Til kapittel 5. Klage m.m.

Til § 25 Klage over bruk av tvang

Bestemmelsen presiserer at både bruk av tvang og vedtak om slik bruk kan påklages. Med tvang menes handlinger mot beboerens vilje, som for eksempel kroppsvisitasjon, ransaking og åpning av post uten beboerens samtykke. Avgjørelse om bruk av tvang er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Klagen skal rettes direkte til fylkesmannen, som prøver om vedtaket er lovlig og forsvarlig.

Institusjonen skal gjøre klageadgangen kjent for dem det gjelder. Dette vil først og fremst være beboeren selv og dennes foresatte.

Til § 26 Andre henvendelser om brudd på forskriften

Det presiseres i bestemmelsen at foruten beboeren selv, kan også personer med særlig tilknytning til beboeren ta opp brudd på forskriften med tilsynsmyndigheten, dvs. fylkesmannen. Barneverntjenesten vil i tillegg til beboerens foresatte, falle inn under den gruppen som har særlig tilknytning til beboeren.

Til § 27 Ikrafttredelse

Forskriften gjelder fra 1. januar 2003. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 9. februar 1993 om rettigheter under opphold i barneverninstitusjon.