Høringsnotat 5

Forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak

Forskrift til lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven)

Innhold

I Innledning II Gjeldende rett III Bakgrunn a) Forskriftshjemmelen b) Ledelsesspørsmål c) Stortingets behandling IV Departementets vurderinger og forslag a) Presisering av begrepet vedkommende overlege b) Unntak fra hovedregelen c) DelegasjonGenereltSpørsmålet om hvem vedtakskompetansen kan delegeres til d) En eller flere faglig ansvarlige ? V Økonomiske og administrative konsekvenser VI Merknader til de enkelte bestemmelser VII Utkast til forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak

---

I Innledning

Sosial- og helsedepartementet sender med dette på høring utkast til forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak. Forskriften er hjemlet i lov 2. juli 1999 nr 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven ) § 1-4. Loven ble vedtatt av Stortinget den 10. juni 1999. Departementet tar sikte på at loven skal tre i kraft rundt årsskiftet 2000-2001.

Den nye psykisk helsevernloven inneholder en rekke hjemler for vedtak og beslutninger av tvangsmessig karakter. I § 1-4 er kompetansen i forhold til å treffe slike avgjørelser lagt til den ”faglig ansvarlige for vedtak.” Den faglige ansvarlige defineres i loven som vedkommende overlege.

II Gjeldende rett

I gjeldende rett reguleres spørsmålet om kompetanse i forhold til å treffe vedtak og avgjørelser vedrørende psykisk helsevern i ulike bestemmelser i lov og forskrifter. I lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 5 legges kompetansen til å treffe beslutninger om innleggelse uten pasientens samtykke til overlegen. Overlegen treffer også beslutninger om opprettholdelse eller utskriving fra tvungent psykisk helsevern, jf § 6. Etter dagens stillingsbetegnelser må dette forstås som avdelingsoverlegen.

Avgjørelser om overføring til ettervern treffes av den lege som i det enkelte tilfelle har ansvaret for vernet, jf § 13. Frivillige innleggelser besluttes av overlegen eller av den lege som har ansvaret for vernet, jf § 4 første ledd. I de tilfeller det er aktuelt å stille som vilkår for en frivillig innleggelse at pasienten kan holdes til bake i 3 uker, skal beslutningen tas av overlegen, jf § 4 annet ledd.

En avgjørelse i henhold til lov om psykisk helsevern § 3 om at en pasient uten eget samtykke skal legges inn eller holdes innlagt i tre uker i observasjonsøyemed, kan tas av en lege.

I motsetning til den nye psykisk helsevernloven regulerer ikke loven av 1961 tiltak under selve gjennomføringen av vernet. I medhold av § 2 siste ledd er det imidlertid gitt forskrifter om blant annet tvangsbehandling, bruk av tvangsmidler og brevkontroll. I henhold til førstnevnte forskrift § 4-1 skal vedtak om tvangsbehandling treffes av overlege ved vedkommende institusjon. Dette skal skje i samråd med behandlede lege, hvis denne er en annen enn overlegen. Vedtak om bruk av tvangsmidler og avgjørelser om brevkontroll treffes i henhold til gjeldende forskrifter av lege.

III Bakgrunn

a) Forskriftshjemmelen

Som det fremgår av pkt II overfor, er systematikken etter gjeldende regelverk slik at det fremgår av de enkelte bestemmelser hvem som skal være beslutningstaker. Ved at begrepet faglig ansvarlig for vedtak i den nye loven er innført som legaldefinisjon, må de nærmere presiseringer av begrepet foretas i forskrift.

De vedtak og nærmere angitte tiltak som omfattes av § 1-4 er avgjørelser på individnivå, det vil si avgjørelser som angår den enkelte pasient. Loven må anses uttømmende med hensyn til i hvilke tilfeller det er den faglig ansvarlige for vedtak som må treffe disse beslutningene. I de bestemmelser hvor dette ikke er presisert, vil det derfor være opptil de enkelte institusjoner hvordan disse oppgavene skal organiseres.

Følgende vedtak og beslutninger er i psykisk helsevernloven lagt til den faglig ansvarlige for vedtak:

• Avgjørelse av om hvorvidt en person innehar samtykkeevne ( § 2-1 )
• Kompetanse til å begjære samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern (§ 2-2 )
• Vedtak om videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern ( § 3-8 )
• Vurdering av om tvunget psykisk helsevern skal opprettholdes ( § 3-9)
• Beslutning og vedtak om skjerming ( § 4-3 )
• Vedtak om behandling uten eget samtykke ( § 4-4 )
• Vedtak om innskrenkninger i forbindelse med omverdenen, og om postkontroll (§ 4-5 )
• Vedtak om undersøkelse av rom og eiendeler, samt kroppsvisitasjon ( § 4-6 )
• Vedtak om beslag ( § 4-7 )
• Ansvar for at det blir foretatt kontrollundersøkelser hver tredje måned ( § 4-9 )
• Bestemme hvordan en dom på tvungent psykisk helsevern gjennomføres ( § 5-3 )
• Begjære overføring til anstalt under fengselsvesenet ( § 5-5 )

En forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak kan etter ordlyden i den nye psykisk helsevernloven § 1-4 regulere tre forhold. For det første kan det gis nærmere regler om hvem som kan være faglig ansvarlig for vedtak. Bakgrunnen for dette er at det kan være behov for å definere begrepet vedkommende overlege i form av mer spesifiserte personelle kompetanseregler. Dette kan gjelde både i forhold til stillingsbetegnelser, og i forhold til nærmere krav til f. eks utdannelse eller annen bakgrunn.

For det andre kan det gis regler om delegasjon av den faglig ansvarliges kompetanse. Bakgrunnen for dette er at den faglig ansvarlige ikke til enhver tid vil kunne være tilstede for å treffe de nødvendige vedtak.

For det tredje kan det gis regler om unntak fra hovedregelen om at den faglig ansvarlige skal være vedkommende overlege. Denne hjemmelen åpner blant annet for at også andre yrkesgrupper kan vurderes i forhold til å kunne gis kompetanse til å treffe avgjørelser etter loven.

I forbindelse med forslaget til forskrift ber departementet særlig om høringsinstansenes syn på delegasjons- og unntaksspørsmålet.

b) Ledelsesspørsmål

Det er viktig å skille det faglige ansvar for å treffe vedtak som reguleres i psykisk helsevernloven fra det generelle ledelsesspørsmålet.

Etter dagens regelverk er spørsmålet om faglig ledelse særskilt regulert for psykisk helsevern. I henhold til forskrift av 3. november 1978 nr 2 om anvarsforhold m.v i institusjoner innen det psykiske helsevern ( ansvarsforskriften ) § 3-4 skal institusjonens overlege være faglig leder. Det er således i dag samme person, avdelingsoverlegen, som er både leder og ansvarlig for tvangsvedtak etter lov om psykisk helsevern.

Ledelse og andre spørsmål av organisatorisk karakter reguleres nå i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. Det ansvaret som den enkelte lederen har etter spesialisthelsetjenesteloven er det såkalte administrative eller organisatoriske ledelsesansvaret. Spørsmålet om forsvarlig ledelse er i utgangspunktet overlatt til sykehusets eier. Man har som hovedregel ikke ønsket å stille kvalifikasjonskrav til ledere, men å overlate til den enkelte institusjon å avgjøre hvilken kompetanse en leder skal ha. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 inneholder en hjemmel for at departementet i forskrift i unntakstilfelle kan stille kvalifikasjonskrav til lederen. Utgangspunktet er imidlertid at denne fullmakten utelukkende skal benyttes dersom det er påkrevd for spesielle typer avdelinger eller dersom utviklingen skulle tilsi at det er behov for å stille denne type krav.

Definisjonen av faglig ansvar for vedtak i psykisk helsevernloven berører etter dette ikke spørsmålet om generell ledelse av avdelingene, og innebærer derfor ingen begrensning i andre profesjonsgruppers mulighet til å ha lederstillinger i det psykisk helsevern.

Det er videre viktig å presisere at bestemmelsen heller ikke regulerer hvem som skal har det generelle faglige ansvaret ved avdelingen.

c) Stortingets behandling

Ved behandlingen av den nye psykisk helsevernloven § 1-4 støttet komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, departementets forslag om at den faglig ansvarlige for vedtak etter loven er vedkommende overlege. Flertallet mente at den nærmere presisering burde skje i forskrifter, og at det blant annet kunne være naturlig på skille mellom spesialistutdannelsene, f. eks. mellom spesialist i psykiatri og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var i tillegg opptatt av muligheten til å gi kliniske psykologer vedtaksmyndighet. Fra Innst. O. nr 73 ( 1998 –99 ) side 19 siteres:

”Dette flertallet vil vise til at når kompetansen til å treffe vedtak som hovedregel legges til psykiatrisk overlege, er dette fordi denne anses å ha den bredeste kompetanse til å avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske sammenhenger og kunne vurdere pasientens totale helsetilstand. Dette flertallet vil imidlertid peke på at ved vedtak om f. eks skjerming, behandling uten samtykke med unntak av medikamentell behandling, restriksjoner i forbindelse med omverdenen, undersøkelser av rom og eiendeler og beslag er ikke begrunnelsen i forhold til den medisinske kompetansen like tungtveiende. Dette flertallet vil vise til at da kliniske psykologer i praksis har selvstendig behandlingsansvar, vil det være en fordel for helheten i behandlingen som tilbys pasienten, at psykologer i større utstrekning kan være faglig ansvarlige for vedtak og beslutninger som angår behandlingen av de pasientene de har behandlingsansvar for.”

IV Departementets vurderinger og forslag

a)Presisering av begrepet vedkommende overlege

Psykisk helsevernlovens definisjon av den faglig ansvarlige innebærer at det som hovedregel må være en overordnet lege som skal ha ansvaret for å treffe vedtak samt beslutte de nærmere angitte tiltak etter loven. Dette innebærer i utgangspunktet en innstramming i forhold til gjeldende rett hvor det i mange tilfeller bare stilles krav til at beslutningen skal treffes av en lege.

Av psykisk helsevernloven med motiver følger at vedkommende overlege skal være en spesialist innen psykiatri. Bakgrunnen er at det er den psykiatriske overlegen som har den bredeste kompetansen til å vurdere pasientenes tilstand, innbefattet å kunne avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske sammenhenger.

I departementets forslag til forskrift foreslås en differensiering mellom psykisk helsevern for voksne og psykisk helsevern for barn og ungdom. Ordlyden innebærer at det faglige ansvar for vedtak i psykiske helsevern for voksne skal innehas av en spesialist i voksenpsykiatri. Bakgrunnen for dette er at en spesialist i barne- og ungdomspsykiatri generelt sett ikke kan anses tilsvarende kompetent til å inneha det faglig ansvar for vedtak innen voksenpsykiatrien, blant annet fordi vedkommende ikke har samme erfaring som en spesialist i voksenpsykiatri, f. eks når det gjelder vurdering av suicidalfare, tvangsbehandling med legemidler m.m.

Tilsvarende foreslår departementet at det faglige ansvaret for vedtak i det psykiske helsevernet for barn og ungdom som hovedregel skal innehas av spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Hvis den unge er over 16 år kan det faglige ansvaret for vedtak også innehas av en spesialist i psykiatri.

b)Unntak fra hovedregelen

Hjemmelen til i forskrift å ha regler om delegasjon og unntak muliggjør at det kan åpnes for å vurdere andre yrkesgrupper i forhold til å kunne være faglig ansvarlige for vedtak. Det er her etter departementets oppfatning særlig psykologer med spesialitet i klinisk psykologi som er aktuelle. Kliniske psykologer har kompetanse til diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. De har også i praksis i stor grad et selvstendig behandlingsansvar for pasienter.

Departementet har ved utarbeidelsen av forskriftsutkastet vurdert de enkelte bestemmelser i psykisk helsevernloven i forhold til i hvilke tilfeller denne yrkesgruppen bør kunne ha denne kompetansen. Det sentrale i denne vurderingen har vært hva som kan anses faglig forsvarlig. Etter departementets oppfatning er nødvendigheten av medisinsk kompetanse særlig viktig i forhold til vedtak om behandling med legemidler, jf lovens § 4-4, og i forhold til §§ 3-8 og 3-9 om etablering av tvungent psykisk helsevern.

Kunnskap om virkninger og bivirkninger av legemidler som benyttes i behandling, samt interaksjon mellom psykofarmaka og somatiske lidelser, er ikke sentralt innenfor psykologens fagfelt. Departementet finner det derfor ikke forsvarlig å gjøre unntak fra legekravet for vedtak om behandling med legemidler.

Ved etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern er det i første rekke vurderingen av den psykiske lidelsen som er sentral. Det er imidlertid også andre forhold ved pasientens tilstand som det må tas hensyn til. En rekke somatiske/organiske tilstander kan gi ulike psykiske symptomer. Aktuelle differensialdiagnostiske vurderinger i forhold til somatiske tilstander ved alvorlige sinnslidelser er omfattende. Begrunnelsen bak hovedregelen i lovens § 1-4 er at en spesialist i psykiatri vil ha de beste forutsetningene for å sikre at pasienten gis en mest mulig helhetlig og bred vurdering i forhold til vedtak etter §§ 3-8 og 3-9. Disse vedtak forutsetter medisinsk kompetanse hvor differensialdiagnostiske overveielser i forhold til psykiatrisk og somatisk sykdom er en viktig del, samt videre og fortløpende vurdering av pasientens tilstand. Departementet finner på denne bakgrunn ikke å ville fremme forslag om generelt unntak i forskrifter i forhold til disse vedtak. De samme vurderinger gjør seg også gjeldende i forhold til 4-9, 5-3 og 5-6. Departementet ser imidlertid ikke bort i fra at den faglige utvikling kan tilsi at kliniske psykologer i fremtiden kan vurderes i forhold til slik vedtaksmyndighet. I tråd med dette foreslår også departementet at vedtaksmyndighet i forhold til disse bestemmelsene kan delegeres i enkelttilfeller, jf punkt c) nedenfor.

Hensynet til medisinsk kompetanse på nivå som innehas av spesialist i psykiatri kan imidlertid ikke anses like tungtveiende for de øvrige vedtak/beslutninger som er tillagt den faglig ansvarlige. Departementet finner på denne bakgrunn å fremme forslag om unntak i forskriften slik at kliniske psykologer kan være ansvarlige for vedtak etter § 2-1, § 2-2, § 4-3, § 4-4 med unntak av behandling med legemidler, § 4-5, § 4-6 og § 4-7.

Etter hovedregelen kan en spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ikke være faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for voksne. Tilsvarende kan ikke spesialist i psykiatri i utgangspunktet ikke være faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for barn og ungdom. Departementet foreslår med hensyn til dette at det gjøres unntak for de samme vedtak som nevnt ovenfor, og under tilsvarende betingelser som for kliniske psykologer. Til forskjell fra kliniske psykologer vil spesialister i voksen,- og barne- og ungdomspsykiatri kunne treffe vedtak om behandling uten eget samtykke med legemidler, jf psykisk helsevernloven § 4-4.

c)Delegasjon

Generelt

Ut i fra hensyn til en fornuftig organisering og deling av arbeidsoppgaver, er det nødvendig å ha ordninger om delegasjon tilsvarende de som i dag er nedfelt i forskrifter av 22. desember 1978 kap 5 om psykisk helsevern uten den sykes samtykke. Departementet vil understreke at det ved delegasjon bør etableres klare skriftlige delegasjonslinjer ved institusjonene, slik at ansvarsforholdene fremstår som oversiktlige.

Delegasjon må være forenlig med kravet om forsvarlig saksbehandling. Som en hovedregel må det kreves at jo mer inngripende et vedtak er overfor pasienten, jo viktigere er det at den som skal treffe vedtaket er tilstrekkelig kvalifisert. Etter departementets oppfatning vil strenge krav til hvem som kan få delegert vedtakskompetanse bidra til å styrke pasientens rettssikkerhet. Departementet finner på denne bakgrunn det mest hensiktsmessig å regulere delegasjonsadgangen uttømmende i forskrift.

Spørsmålet om hvem vedtakskompetansen kan delegeres til

Departementet foreslår at det faglige ansvar for vedtak kan delegeres til lege som er spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri og til spesialist i klinisk psykologi.

I samsvar med vurderingene ovenfor om unntak fra hovedregelen, foreslår departementet med dette at vedtak etter psykisk helsevernloven §§ 2-1, 2-2, 4-3, 4-4 med unntak av vedtak om behandling med legemidler, 4-5, 4-6 og 4-7 også skal kunne av treffes spesialist i klinisk psykologi. Delegasjon av myndighet til å treffe nevnte vedtak vil her kunne skje fra en faglig ansvarlig som er spesialist i psykiatri, barne- og ungdomspsykiatri eller klinisk psykologi.

I forhold til vedtak om etablering av videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. §§ 3-8 og 3-9, har departementet i utgangspunktet lagt til grunn at spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri har de beste forutsetninger for å sikre at pasienten gis en mest mulig helhetlig og bred vurdering. Disse vedtak forutsetter medisinsk kompetanse hvor differensialdiagnostiske overveielser i forhold til psykiatrisk og somatisk sykdom er en viktig del.

Departementet legger imidlertid også til grunn at spesialist i klinisk psykologi har kompetanse i diagnostikk av psykiske lidelser. I denne kompetansen inngår også kompetanse i å gjøre differansialdiagnostiske vurderinger i forhold til de mest aktuelle somatiske tilstander. Det kan nevnes at det i psykologers grunnutdanning blant annet inngår kunnskaper om emner som f eks hjerneorganiske og sentralnervøse forhold, fysiologi, endokrinologi, og psykiatrisk diagnostikk. Å kunne skjelne mellom sinnslidelser og endringer i personlighet, stemningsleie, realitetsoppfatning m.m. som skyldes de viktigste somatiske årsaksfaktorene som kan ligge til grunn, er avgjørende for å kunne stille diagnoser. Psykologens kompetanse i slike vurderinger må anses god nok til å kunne ta stilling til når et symptombilde avviker fra symptombildet ved en alvorlig sinnslidelse på en slik måte at det kan ligge somatiske forhold eller rusmiddelpåvirkning til grunn. I slike tilfeller vil imidlertid ikke psykologen selv kunne gå videre med undersøkelser i forhold til de somatiske tilstandene som kan ligge til grunn. For dette formål må det kobles inn lege.

Generelt kan det dermed sies at spesialist i klinisk psykologi har kompetanse i alle sider av det å diagnostisere psykiske lidelser, men ikke tilsvarende bred kompetanse, og ikke på samme nivå som spesialist i psykiatri når det gjelder differensialdiagnostikk i forhold til somatisk sykdom. Departementet anser likevel denne kompetansen god nok til at den faglig ansvarlige for vedtak må kunne delegere sin myndighet til klinisk psykolog når det gjelder vedtak som omhandler etablering av tvungent psykisk helsevern. Departementet legger her til grunn at behovet for medisinsk kompetanse i disse tilfellene må bli forsvarlig ivaretatt, slik at det ikke vil være avgjørende at den faglig ansvarlige for vedtak selv innehar denne kompetansen på samme nivå som spesialist i psykiatri. Det vises her til at det i henhold til psykisk helsvernloven § 3-8 femte ledd ved den ansvarlige institusjonen alltid skal foretas personlig legeundersøkelse av den som begjæres videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern. Denne undersøkelsen kommer i tillegg til en undersøkelse av lege utenfor institusjonen. Den faglig ansvarlige vil alltid måtte vurdere spørsmålet om etablering av tvungent vern i forhold til resultatene av disse legeundersøkelsene.

Sammenlignet med spørsmålet om å gjøre generelle unntak, som gir en selvstendig vedtakskompetanse, skjer det ved delegasjon en tildeling av en myndighet til å treffe konkrete beslutninger. Ansvaret for disse beslutningene delegeres imidlertid ikke. Den som delegerer vil både ha instruksjonsmyndighet og veiledningsansvar. Den som skal delegere, må derfor i hvert konkrete tilfelle vurdere om delegasjon er forsvarlig. Departementet vil i denne sammenheng vise til lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-3 og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell § 4 om forsvarlighet. Departementet vil etter dette foreslå at den faglige ansvarlige for vedtak må kunne delegere sin myndighet til klinisk psykolog for alle vedtak med unntak av vedtak om behandling med legemidler jf. § 4-4.

Ved delegasjon til spesialist i klinisk psykologi er det et krav at vedkommende har relevant fordypning, som f. eks vil være fordypning i klinisk psykologi for barn og ungdom i psykisk helsevern for barn- og ungdom.

Både i forhold til kliniske psykologer, og i forhold til spesialister i barne og ungdomspsykiatri som delegeres faglig ansvar for vedtak i psykisk helsevern for voksne, foreslår departementet at det skal kreves 2 års nærmere spesifisert praksis, samt tilfredsstillende kurs i helselovgivningen med vekt på psykisk helsevernloven. Kvalifikasjonskravet med hensyn til praksis begrunnes med at 2 år synes å være en norm for omfang av praksis innen den mest sentrale delen av tjenesteapparatet i forhold til de aktuelle spesialiteter i spesialistutdanningene.

d)En eller flere faglig ansvarlige ?

For å unngå pulverisering av ansvar er det fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt viktig at det er klart fastsatt hvem som ved den enkelte avdeling skal treffe så vidt inngripende avgjørelser som f. eks etablering av tvungent psykisk helsevern. Dette vil også øke muligheten for en mest mulig ensartet praktisering av regelverket.

Etter den nye helselovgivningen er ikke den faglig ansvarlige for vedtak tillagt et generelt ansvar for faglig eller administrativ ledelse av avdelingen, jf. også punkt III b) ovenfor. De avgjørelser som den faglig ansvarlige skal ta i henhold til § 1-4 er avgjørelser i forhold til den enkelte pasient, hvor både kompetanse i forhold til medisinsk/psykiatriske vurderinger og i forhold til vurderinger av vilkårene i regelverket står sentralt. Dette er beslutninger som også etter gjeldende rett ofte tas av en annen enn den som er behandlingsansvarlig for pasienten.

Det vil være en ledelsesoppgave å avgjøre hvem som ved den enkelte avdeling skal tillegges funksjonen som faglig ansvarlig for vedtak, og om denne funksjonen skal innehas av en eller flere. Lovens system gjør at der hvor en person utpekes, må dette som hovedregel være en overordnet lege som er spesialist innen psykiatri. Dette da det bare er denne som vil kunne inneha den fulle kompetanse til å treffe vedtak etter loven, jf også forskriftens § 1.

Vedtak etter §§ 2-1 ( avgjørelse om en pasient har samtykkekompetanse ), § 2-2 ( beslutning om å kreve samtykke fra pasienten til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i tre uker ), § 4-3 ( skjerming) og §§ 4-5 fjerde ledd, 4-6 og 4-7 ( postkontoll, undersøkelse av rom og eiendeler og beslag ) er imidlertid ikke bare knyttet til pasienter under tvungent psykisk helsevern. Ved avdelinger hvor det bare er pasienter under frivillig psykisk helsevern, kan det derfor være praktisk at den faglig ansvarlige har bakgrunn som klinisk psykolog.

Det er selvsagt intet til hinder for at en faglig ansvarlig for vedtak er den samme person som har den generelle ledelsesfunksjonen ved avdelingen. Det kan imidlertid også være fordeler knyttet til å legge kompetansen til en annen enn avdelingsleder, da man med dette kan oppnå at den faglige ledelse på et mer generelt og objektivt grunnlag kan vurdere avdelingens bruk av tvangstiltak.

Departementet vurderer det slik at den omfattende delegasjonsadgangen og den begrensede unntaksbestemmelsen som foreslås i dette forskriftsutkastet vil gi institusjonene rom for å finne frem til både faglig forsvarlige og fleksible løsninger.

V Økonomiske og administrative konsekvenser

Forskriften om den faglige ansvarlige for vedtak handler hovedsakelig om å gi en nærmere definisjon av begrepet faglig ansvarlig for vedtak, og fører dermed i seg selv ikke til vesentlige økonomiske eller og administrative konsekvenser. Forskriften kan imidlertid ses i sammenheng med det forhold at den nye psykisk helsevernloven stiller nye og flere krav til at det skal treffes formelle vedtak.

I Ot. prp. nr. 11 ( 1998-99 ) antydet departementet at dette kan dreie seg om en økt arbeidsbelastning for de faglig ansvarlige tilsvarende 10-12 årsverk for landet totalt.

VI Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Hovedregel om den faglig ansvarlige for vedtak

Ved at det stilles krav om at den faglig ansvarlige for vedtak skal være en overordnet lege kan vedtakene i noen tilfeller måtte treffes av en annen enn den som har behandlingsansvaret, og som kanskje kjenner pasienten best. I denne sammenheng anses erfaring avgjørende.

Presiseringen om at det i psykisk helsevern for voksne og barn- og ungdom som hovedregel skal være en spesialist i henholdsvis psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri som er faglig ansvarlig for vedtak, er grunnet i at man dermed vil sikre at dette ansvaret innehas av en person med bredest mulig kvalifikasjoner i forhold til de vedtak som skal treffes.

Til § 2 Delegasjon

Vedtakskompetansen kan delegeres til spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og spesialist i klinisk psykologi med relevant fordypning.

For spesialist i klinisk psykologi, og for spesialist i barne- og ungdomspsykiatri som arbeider i psykisk helsevern for voksne, stilles det tilleggskrav om dokumentert praksis og kunnskap om helselovgivningen, med vekt på psykisk helsevernloven.

Med unntak av vedtak om behandling med legemidler jf. § 4-4, som ikke kan delegeres til spesialist i klinisk psykologi, kan de øvrige vedtak etter loven delegeres.

Til § 3 Unntak

I § 3 gjøres unntak fra kravet om at den faglig ansvarlige for vedtak skal være spesialist i psykiatri i forhold til følgende beslutninger og vedtak:

• Avgjørelser om en person har samtykkekompetanse (§ 2-1 )
• Begjæringer om samtykke fra pasienten til å være undergitt regeler om tvungent psykisk helsevern i tre uker ( § 2-1 )
• Beslutning og vedtak om skjerming ( § 4-3 )
• Behandling uten eget samtykke ( § 4-4 )
• Innskrenkninger i kommunikasjon med omverdenen og postkontroll ( § 4-5 )
• Undersøkelse av rom og eiendeler ( § 4-6 )
• Beslag ( § 4-7 )

Spesialist i klinisk psykologi kan være faglig ansvarlig for disse beslutninger og vedtak etter unntaksbestemmelsen. Det stilles de samme krav til praksis og kunnskap om helselovgivningen som det som følger av forskriftens § 2. Spesialist i klinisk psykologi kan ikke treffe vedtak om behandling uten eget samtykke med legemidler.

Ved vedtak om etablering, opprettholdelse og opphør av tvungent psykisk helsevern m.v. kan spesialist i klinisk psykologi bare få vedtakskompetanse gjennom delegasjon.

Unntaksbestemmelsen åpner også for at de samme vedtakene, i psykisk helsevern for voksne, kan treffes av spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, og vice versa. Det kreves i slike tilfeller at de nærmere bestemte tilleggskravene som er oppstilt i § 2 annet ledd må være oppfylt.

Til § 4 Dispensasjon

Sosial- og helsedepartementet gis her en hjemmel til å kunne dispensere fra forskriften når særlige hensyn taler for det. Slike særlige hensyn kan f.eks være en forbigående mangel på kvalifisert personell til å kunne treffe de nødvendige vedtak.

VII Utkast til forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak

( Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven ) § 1-4.

§ 1 Hovedregel om den faglig ansvarlige for vedtak

Det faglige ansvar for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak i henhold til psykisk helsevernloven skal i psykisk helsevern for voksne innehas av lege i overordnet stilling som er spesialist i psykiatri.

I psykisk helsevern for barn og ungdom skal det faglige ansvaret for vedtak innehas av spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. For ungdom over 16 år kan den faglig ansvarlige for vedtak være spesialist i psykiatri.

§ 2 Delegasjon

I psykisk helsevern for voksne kan den faglig ansvarlige for vedtak delegere sin kompetanse etter loven til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypning voksen.

Ved delegasjon til spesialist i klinisk psykologi eller barne- og ungdomspsykiatri må det kunne dokumenteres:

• minst to års relevant praksis fra aktuell type psykiatrisk avdeling og/eller poliklinikk, hvor nedre grense for godkjenning av et arbeidsforhold vil være 6 måneder og
• tilfredsstillende kurs i helselovgivning med vekt på psykisk helsevernloven

I psykisk helsevern for barn og ungdom kan den faglig ansvarlige for vedtak delegere sin kompetanse etter loven til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypning barn og ungdom. Ved delegasjon til spesialist i klinisk psykologi gjelder annet ledd tilsvarende.

Vedtak etter psykisk helsevernloven § 4-4, om behandling med legemidler, kan ikke delegeres til spesialist i klinisk psykologi.

§ 3 Unntak

I psykisk helsevern for voksne kan lege med spesialistutdanning i barne- og ungdoms- psykiatri og spesialist i klinisk psykologi som tilfredsstiller kravene i § 2 være faglig ansvarlig for vedtak etter lovens § 2-1, § 2-2, § 4-3, § 4-4, § 4-6 og § 4-7.

I psykisk helsevern for barn- og ungdom kan lege med spesialistutdanning i psykiatri og spesialist i klinisk psykologi som tilfredsstiller kravene i § 2 være faglig ansvarlig for vedtak etter lovens § 2-1, § 2-2, § 4-3, § 4-4, § 4-6 og § 4-7.

Vedtak etter psykisk helsevernloven § 4-4, om behandling med legemidler, kan ikke delegeres til spesialist i klinisk psykologi.

§ 4 Dispensasjon

Sosial- og helsedepartementet kan dispensere fra disse forskriftene når særlige hensyn taler for det.

§ 5 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft …..

Lagt inn 9. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen