Innledning

Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m. v. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen i 1994. Formålet med loven er:

”…å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette for å hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”, jf. § 1-1.

I henhold til forarbeidene til loven er formålet også å hindre konkurransevridning til ulempe for norske virksomheter og arbeidstakere.

Krav om allmenngjøring må gjelde en landsomfattende tariffavtale og fremsettes av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen og som har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 11 nr. 1 (arbeidsgiverorganisasjon som omfatter minst 100 arbeidsgivere som sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjon med minst 10 000 medlemmer). Det følger av allmenngjøringsloven § 3 første ledd siste punktum at også andre kan fremme krav om allmenngjøring, men disse kan ikke kreve at nemnda tar saken opp til realitetsbehandling. Dersom allmenne hensyn tilsier det, kan Tariffnemnda treffe vedtak om allmenngjøring av eget tiltak.

Tariffnemndas vedtak gjelder for alle som utfører arbeid innenfor vedtakets virkeområde, både for norske organiserte og uorganiserte arbeidstakere og for utenlandske arbeidstakere.

Partene i en allmenngjort tariffavtale har en utvidet adgang til å iverksette boikott dersom et vedtak om allmenngjøring ikke etterleves i virksomhetene. Arbeidsgiver eller den som leder virksomheten i arbeidsgivers sted, kan også straffes med bøter dersom vedtaket ikke overholdes. I tillegg kan berørte arbeidstakere eller deres fagforeninger reise privat straffesak.

Arbeidstilsynet/ Petroleumstilsynet fører tilsyn med at allmenngjøringsvedtak etterleves. Tilsynsmyndighetene skal uten hinder av eventuell taushetsplikt ha tilgang til all nødvendig informasjon. Eventuelle overtredelser kan anmeldes til politiet, jf. allmenngjøringsloven § 8.

Begjæringen fra LO

Tariffnemndas sak 1/2005 er behandlet etter krav fra Landsorganisasjonen i Norge (LO) datert 17. mars 2005 og gjelder delvis allmenngjøring av to landsomfattende tariffavtaler: Fellesoverenskomsten for byggfag 2004 – 2006 (FOB) mellom LO og Fellesforbundet på den ene siden og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Byggenæringens Landsforening (BNL) på den annen side og Landsoverenskomsten for elektrofagene 2004 – 2006 (LOK) mellom LO og El & IT Forbundet på den ene siden og NHO og Tekniske Entreprenørers Landsforening (TELFO) på den annen side.

For FOBs vedkommende er begjæringen geografisk avgrenset til å gjelde fylkene Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold. Begrunnelsen for avgrensningen er i følge begjæringen at disse fylkene er en del av det området man innenfor bransjen tradisjonelt betegner som Oslofjordregionen. Denne regionen er i flere henseender betraktet som ett byggemarked med stor mobilitet i arbeidskraften. Effektivitetshensyn taler i følge LO for at en allmenngjøring geografisk dekker hele dette området.

For LOKs vedkommende er begjæringen begrenset til Oslo og Akershus. Begrunnelsen for denne avgrensningen er i følge LO at etterspørselen etter utenlandsk personell erfaringsmessig er størst i disse to fylkene.

Tariffnemnda

Tariffnemnda oppnevnes og settes sammen etter reglene i allmenngjøringsloven § 2. Nemnda oppnevnes av Kongen for en periode på tre år og har fem faste medlemmer; en leder og ytterligere to nøytrale medlemmer, ett medlem fra LO og ett fra NHO. Tariffnemnda ble sist oppnevnt for perioden 1. januar 2003 til 31. desember 2005 og har i saken hatt følgende sammensetning:

• Lagdommer Ellen Mo (leder)
• Sorenskriver Anne Austbø
• Cand. oecon. Tore Lindholt
• LO-sekretær Ellen Stensrud
• Advokat i NHO Nina Melsom

Arbeids- og sosialdepartementet har ansvaret for Tariffnemndas sekretariat, og sekretærer har vært seniorrådgiver Eli Mette Jarbo og rådgiver Bodil Stueflaten.

Tariffnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan, og nemndas saksbehandling er omfattet av reglene i forvaltningsloven, jf. allmenngjøringsloven § 6. Et vedtak om allmenngjøring vil nesten uten unntak være en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c). I tillegg til forvaltningslovens generelle bestemmelser vil det være lovens spesielle bestemmelser for forskrifter som kommer til anvendelse, særlig dens kap. VII. Kravet til sakens opplysning i forvaltningsloven § 37 innebærer at det stilles krav om høring før en forskrift kan fastsettes.

Det forusettes i allmenngjøringslovens forarbeider at Tariffnemnda kun skal treffe vedtak om allmenngjøring i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle formålet med loven (Ot.prp.nr. 26 (1992-93) s. 22). For øvrig pålegger ikke loven eller forarbeidene nemnda å trekke inn andre hensyn i sin vurdering.

Kravet til dokumentasjon

Etter allmenngjøringsloven § 1-1 kan Tariffnemnda treffe vedtak hvis utenlandske arbeidstakere samlet sett har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår sammenlignet med hva norske arbeidstakere har. Etter lovens forarbeider er påviselig ikke et kvalifikasjonskrav, men et beviskrav for å hindre unødvendige saker. Tariffnemnda tolker dette som et vilkår om at det må dokumenteres at det i Norge utføres arbeid av utenlandske arbeidstakere på lønns- og arbeidsvilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det er den part som begjærer en tariffavtale allmenngjort som i utgangspunktet må fremskaffe tilstrekkelige opplysninger til at nemnda finner grunnlag for å igangsette egne undersøkelser. Det må etter loven være tilstrekkelig at det gjøres overveiende sannsynlig at det innenfor vedkommende tariffområde finnes utenlandske arbeidstakere som arbeider på vilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det kan ikke legges til grunn noe krav om en kvalifisert sannsynlighet. Det kreves at det for nemnda fremstår som mer sannsynlig enn det motsatte at lovens vilkår er oppfylt. Nemndas vurdering må imidlertid være bygget på konkrete opplysninger som nemnda etter en helhetsvurdering finner å kunne legge til grunn.

Det er etter loven ikke noe krav eller forutsetning om at de utenlandske arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår skal være vesentlig dårligere enn de norske, at forskjellen skal være urimelig, eller at forskjellsbehandlingen skal gjelde et større antall arbeidstakere. Dersom problemet fremstår som lite, kan imidlertid nemnda etter en helhetsvurdering finne at et vedtak om allmenngjøring ikke fremtrer som nødvendig for å fremme lovens formål.

Dokumentasjonskravet er ikke ytterligere omtalt i forarbeidene. Det legges imidlertid til grunn i Ot.prp.nr. 26 at det ikke bare er i de tilfellene der det kan påvises konkrete eksempler på at problemer har oppstått at Tariffnemnda kan fatte vedtak, men også i de tilfellene der det kan antas at problemer er nært forestående. Det vil i slike tilfeller være tilstrekkelig at en slik utvikling fremtrer som overveiende sannsynlig.

Som et utgangspunkt må tvilsrisikoen påhvile den part som fremmer krav om allmenngjøring etter loven, og som etter loven forutsettes å underbygge dette kravet med dokumentasjon. Dette innebærer at dersom nemnda er i tvil om kravet til sannsynliggjøring er oppfylt, må tvilen føre til at kravet ikke tas til følge. Dette kan imidlertid ikke være annet enn et utgangspunkt. Det vil i praksis nesten uten unntak være arbeidsgiverne som er i besittelse av den dokumentasjon som er relevant. Arbeidstakerne og deres organisasjoner har ikke innsyn i opplysninger om andres lønns- og arbeidsvilkår, og er avhengig av medvirkning fra arbeidsgiverne for å fremskaffe disse opplysningene. Dersom arbeidsgiver ikke medvirker, vil arbeidstakerorganisasjonen ikke ha mulighet til å underbygge med dokumentasjon de opplysninger man måtte ha mottatt muntlig.

Arbeidsgiver og ”den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten” er pålagt opplysningsplikt overfor nemnda, jf. allmenngjøringsloven § 7. Denne plikten er straffesanksjonert, jf. allmenngjøringsloven § 9. Nemnda legger til grunn at unnlatelse av å gi nødvendige opplysninger til nemnda kan føre til at tvilsrisikoen i det enkelte tilfellet må legges på arbeidsgiveren. Om mangelfull dokumentasjon skal få en slik betydning i det enkelte tilfellet, må bero på en konkret totalvurdering.

Nemnda legger til grunn at det innenfor byggebransjen er registrert et stadig økende antall utenlandske arbeidstakere på tjenesteoppdrag i Norge. Dette gjelder særlig arbeidstakere fra Polen og de baltiske landene.

I forhold til FOB er det i LOs begjæring om allmenngjøring lagt frem opplysninger som 17 lokalavdelinger i Fellesforbundet har innhentet fra 22 virksomheter med oppdrag i Oslo-regionen.

I følge begjæringen er det et fellestrekk ved disse selskapene at de har eller tilbyr utleie av utenlandske arbeidstakere og at de opererer med lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett ligger langt lavere enn både det som er vanlig i bransjen og i forhold til overenskomstens minstebestemmelser.

I dokumentasjonen er det blant annet lagt fram ansettelsesbevis med lønn på NOK 100 per time. Det er lagt fram kopier av annonser fra flere firmaer som tilbyr arbeidsformidling og som oppgir priser på NOK 60 per time, avhengig av hvilke avtaler som inngås om kost/ losji osv., og 95 – 170 NOK per time, ekskl. innkvartering som må avtales i hvert enkelt tilfelle. I følge en annonse tilbys utleie av polske bygningsarbeidere til NOK 100 per time. Dersom firmaet skal holde bolig er prisen 120 NOK per time. Det er lagt fram kopi av intervju med en virksomhet som kan formidle kontrakter 30 – 50 % under vanlig norsk prisnivå. Det er videre vist til oppslag i NRK hvor det fremgår at polske bygningsarbeider sitter igjen med NOK 27 per time i lønn etter skatt, men hvor utleiefirmaet overfor kunden beregner NOK 148 per time. Det er også lagt fram avisoppslag der det framgår at polske arbeidere bygger sykehus for netto timelønn på NOK 50.

EL & IT Forbundet har lagt frem dokumentasjon fra 8 virksomheter i Oslo og Akershus. I følge forbundet går utviklingen i formidling av billig utenlandsk arbeidskraft raskt, og stadig til det verre.

EL & IT Forbundet har lagt fram kopi av arbeidsavtale der en elektriker får lønn på NOK 75 (netto) og der arbeidstaker selv er ansvarlig for betaling av reisekostnader til og fra Norge og selv skal betale for kost og losji. Det er også lagt fram kopier av annonser der det tilbys formidling av polsk arbeidskraft med timerater fra NOK 95 - 170 per time (eksklusiv innkvartering, som må avtales i hvert enkelt tilfelle).

Tariffnemnda fant det naturlig at de virksomhetene hvor LO har hentet sin dokumentasjon fra fikk anledning til å kommentere og eventuelt korrigere den fremlagte dokumentasjonen. Hver enkelt av de 30 virksomhetene ble derfor tilskrevet og bedt om å kommentere den dokumentasjonen som er fremlagt om den enkelt virksomhet, samt svare på følgende tre spørsmål:

1. Hvilken nasjonalitet har arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?
2. Hvilke lønns- og arbeidsvilkår gjelder for arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?
3. Hvor utføres det arbeid av virksomhetens arbeidstakere, arbeidstakere som blir formidlet av virksomheten eller arbeidstakere som på annen måte arbeider for virksomheten?

I brevet ble virksomhetene gjort oppmerksomme på plikten til å inngi opplysninger og at sensitive opplysninger vil bli behandlet konfidensielt. De ble samtidig gjort oppmerksomme på at de fremlagte opplysningene i LOs dokumentasjon ville bli lagt til grunn som korrekte dersom Tariffnemnda ikke mottok svar innen fristen.

Tariffnemnda mottok svar fra 8 av virksomhetene. Av disse var det ett firma som ikke lenger var i drift, to hadde bare norske og nordiske arbeidstakere og ett formidlet polske arbeidstakere uten å ha kjennskap til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. De fleste av virksomhetene la fram eksempler på arbeidskontrakter med tilfredsstillende lønns- og arbeidsvilkår; i hovedsak tilsvarende minstevilkårene i tariffavtalene. En av virksomhetene ga uttrykk for at de av konkurransemessige hensyn tilbød avlønning tilsvarende konkurrentene, men at de var klar over at det eksisterer lønns- og arbeidsvilkår som totalt sett var dårligere for utenlandske arbeidstakere. Kopi av arbeidsavtale for et arbeidsforhold som ble avsluttet i september 2004 viste timelønn for en elektriker på NOK 75, samt at arbeidstaker selv var ansvarlig for reisekostnader til og fra Norge og han at han selv skulle betale for kost og losji. En annen virksomhet viste til at lønnsvilkårene for deres ansatte var dokumentert i papirene fra LO, hvor det fremgår at ansatte på oppdrag i Norge tjente mellom 12 000 – 15 000 NOK per måned netto utbetalt og at firmaet betalte reiser og opphold. Virksomheten poengterte at skattesystemet i Norge og Polen er svært forskjellig, slik at det er vanskelig å sammenlikne bruttolønn. Virksomheten skrev videre: ”Sammenlikner man dette (lønnen) med en norsk arbeidstaker vil den utbetalte lønnen være lik når bostedskostnadene utliknes. For overtid gis det avspasering, slik at de ansatte kan være hjemme hos sin familie langt hyppigere enn loven tilsier.”

Tre av brevene kom i retur med ”ukjent adresse”. 19 av de tilskrevne virksomhetene svarte ikke på nemndas henvendelse. Nemnda har følgelig lagt til grunn at den dokumentasjonen LO la frem er korrekt for disse virksomhetenes vedkommende.

Den økte arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene er mye fremme i den offentlige debatten, med stadige eksempler på klart dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Fordi det har vært og fortsatt er underskudd på arbeidskraft i bygge- og anleggsbransjen, har mye av debatten knyttet seg til denne bransjen spesielt. Det må kunne sies å være en generell oppfatning at det eksisterer lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere som er vesentlig dårligere enn det norske arbeidstakere har, og at dette antakelig er særlig utbredt i byggesektoren.

Arbeidstilsynet gjennomførte en større kampanje i byggebransjen i uke 18 med særlig fokus på lønn, arbeidskontrakter og helse, miljø og sikkerhet. 37 av de kontrollerte virksomhetene var norskeide med utenlandske ansatte. På bakgrunn av at arbeidsavtalene ikke var tilgjengelig på arbeidsplassene vil disse bli etterkontrollert. Muntlige opplysninger gitt på stedet tyder på at forholdene i disse virksomhetene stort sett var i orden. 19 av de kontrollerte virksomhetene var utenlandske. Arbeidstilsynet har ikke tilsynsansvar for lønn i disse virksomhetene, men de fikk inntrykk av at forskjellen mellom norske lønns- og arbeidsvilkår og de vilkårene de ansatte i de utenlandske firmaene fikk, var vesentlig. Det ble gitt opplysninger om lønn ned i 4 euro per time.

Nemnda fant på bakgrunn av det ovenstående at det måtte anses dokumentert at det innenfor byggebransjen i Oslo-regionen finnes lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Tariffnemnda utarbeidet et utkast til forskrift om allmenngjøring i tråd med dette.

Høring

5.1. Høringsbrev

Nemnda sendte høringsnotat med utkast til forskrift til alle virksomhetene som tidligere ble tilskrevet av nemnda, partene i de aktuelle tariffavtalene, øvrige parter i arbeidslivet, enkelte berørte departementer og enkelte andre som kunne tenkes å ha interesse i å komme med innspill til forslaget.

Det har kommet svar fra følgende:

Arbeidsgiverorganisasjoner:

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)/ Tekniske Entreprenørers Landsforening (TELFO)
• Arbeidsgiverforeningen NAVO
• Finansnæringens arbeidsgiverforening (FA)
• Byggenæringens Landsforening (BNL)
• Maskinentreprenørenes Forbund (MEF)
• Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
• Bedriftsforbundet
• Kommunenes sentralforbund (KS)

Arbeidstakerorganisasjoner:

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)
• Fellesforbundet (FF)

Offentlige myndigheter:

• Justis- og politidepartementet (JD)
• Finansdepartementet (FIN)
• Moderniseringsdepartementet (MOD)
• Nærings- og handelsdepartementet (NHD)
• Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT)

Andre:

• Professor i arbeidsrett Stein Evju

Av disse har KS, Bedriftsforbundet, FIN, NHD og MOD ingen merknader. Ingen av de tilskrevne virksomhetene har avgitt høringsuttalelse.

5.2 Høringsinstansenes merknader

5.2.1 Generelt

NHO er i tvil om allmenngjøringsloven utgjør det mest hensiktsmessige virkemiddelet for å beskytte utenlandske arbeidstakere mot uverdige lønns- og arbeidsvilkår. NAVO har ikke merknader til det materielle innholdet i forskriften. De finner det imidlertid prinsipielt meget betenkelig at forskriften skal gjelde generelt innenfor sitt virkeområde. Det har sammenheng med at forskriften da vil kunne overstyre tariffavtaler som dekker samme type arbeid. HSH går imot Tariffnemndas forslag til forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler på byggeplasser i Osloregionen. Det gjelder både forslaget om allmenngjøring i seg selv, samt forskriftens nærmere innhold. HSH mener prinsipielt at allmenngjøring av tariffavtaler ikke bør brukes som et virkemiddel for å forhindre sosial dumping. Allmenngjøring forhindrer en sunn konkurranse i næringslivet og motvirker mobilitet i det europeiske arbeidsmarkedet. Allmenngjøring griper dessuten inn i lokale parters adgang til å organisere sine lønns- og arbeidsvilkår.

MEF ser det som en fordel at konkurranse skjer på bakgrunn av kvalitet, kapasitet, effektivitet osv. og ikke unormale lave lønns- og arbeidsvilkår. Sett i lys av det gir MEF sin tilslutning til forskriften.

LO er tilfreds med at en samstemt nemnd har kommet til at vilkårene for allmenngjøring er tilstede. LO gir også sin tilslutning til forskriftens innhold og utforming. Også Fellesforbundet støtter forskriften fullt ut.

Arbeidstilsynets kommentarer knytter seg i hovedsak til tilsyn med etterlevelsen av forskriften, blant annet den kjensgjerning at mange ansvarlige arbeidsgivere vil befinne seg i utlandet og være vanskelig å få tak i, at byggebransjen er preget av uoversiktlige forhold med mange aktører på byggeplassene og at et allmenngjøringsvedtak vil måtte praktiseres og fortolkes på bakgrunn av de underliggende tariffavtaler.

Professor Stein Evju poengterer i sitt høringssvar at Tariffnemnda uttaler seg på en mer modifisert måte om dokumentasjonskravet enn i forrige vedtak.

5.2.2 Rettslig grunnlag/ dokumentasjonskravet

Når det gjelder det rettslige grunnlaget for å allmenngjøre mener NHO at allmenngjøringsloven slik den er i dag stiller opp et strengere krav til dokumentasjon enn det nemndas flertall har lagt til grunn. NHO mener allikevel at det foreligger et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å kunne allmenngjøre i denne saken. FA har med bakgrunn i den fremlagte dokumentasjon innvendinger mot forslaget om allmenngjøring.

HSH har ikke vurdert den fremlagte dokumentasjonen, men mener nemnda bør være ”varsom med å bygge et vedtak på enkeltsaker i media”. Etter HSHs vurdering er det ikke hjemmel for å legge til grunn en omvendt bevisbyrde; dvs. en regel om at den som tier samtykker.

5.2.3 Forskriftens utforming og innhold

NHO mener forskriften er for kompleks og detaljert sett fra et ”brukerperspektiv”, og mener det er nødvendig å utferdige bestemmelser som er vesentlig mer tilgjengelige. Når det gjelder bestemmelser om skift, arbeidstid og overtidsbetaling mener de det må være tilstrekkelig å anvende arbeidsmiljølovens alminnelige bestemmelser, bestemmelser som også gjelder for utsendte arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 73 M andre ledd. Med grunnlag i EU/EØS-retten reiser de spørsmål om det er ”proporsjonalt” å fastsette et annet og nytt regelverk så lenge det allerede finnes minstevilkårsregulering i arbeidsmiljøloven § 73 M første ledd. Også BNL mener det er svært viktig at forskriften utformes på en måte som gjør den enkel å forstå og praktisere. Forskriften vil gjelde for et stort antall bedrifter, mange med begrenset kjennskap til det norske tariffsystemet og med begrenset administrativ kapasitet til å sette seg inn i forskriftens ulike lønnskomponenter.

NHO ber Tariffnemnda vurdere om det er hensiktsmessig å ha bestemmelser om dekning av reise, kost og losji i forskriften. I det foreliggende tilfelle overnatter de norske arbeidstakerne som hovedregel ikke utenfor hjemmet. Bestemmelsen vil i følge NHO i hovedsak få betydning i forhold til utenlandske arbeidstakere, og de reiser spørsmål om dette innebærer en utilsiktet forskjellsbehandling. Under enhver omstendighet mener NHO at bestemmelsen må begrense seg til å gjelde dekning innenfor landets grenser.

BNL mener forskriften går lenger enn hva som er nødvendig og hensiktsmessig. Generelt anbefaler de at forskriften begrenses til minstelønnssatsene i Fellesoverenskomsten for byggfag. BNL vil imidlertid støtte en avgrensning av forskriften i tråd med mindretallet i Tariffnemnda. Det innebærer at forskriften for byggenæringens tilfelle begrenses til bestemmelsene om minstelønn, tillegg til minste timefortjeneste, annen godtgjøring, utgifter til reise, kost og losji og krav til innkvartering.

Også FA og HSH mener forslaget er unødvendig detaljert og går lenger enn det som er nødvendig for å oppnå hensikten. Disse organisasjonene støtter således synspunktene til Tariffnemndas medlem Nina Melsom, som er tatt inn nedenfor i punkt 6.

Professor Stein Evju gir uttrykk for at forskriften er lite tilgjengelig for andre enn ”de tariffkyndige”. Dette gjelder spesielt forskriftens bestemmelser om skiftarbeid.

LO uttaler i sitt høringsvar at ”dersom de elementer Melsom påpeker tas ut av forskriften gir dette en vesentlig svekkelse i forhold til de lønns- og arbeidsvilkår som er vanlige innenfor de bransjeområder forskriften dekker”. I følge LO er dette ikke i samsvar med forarbeidene eller formålet i lovens § 1–1. LO viser også til at et slikt resultat vil stå i motstrid med flertallets uttalelser i Inst. O. nr. 98 (1992-93) hvor det fremkommer følgende om begrepet ”likeverdig”: ”Flertallet peker på at det i dette ikke ligger at de avtalte lønns- og arbeidsvilkår skal være identiske på alle punkter. Det avgjørende er etter flertallets oppfatning at lønns- og arbeidsvilkårene ut fra en totalvurdering ikke fører til noen forskjellsbehandling av den utenlandske arbeidstaker”. LO er derfor av den oppfatning av at mindretallets særvotum i Tariffnemndas høringsnotat er direkte i strid med loven og dens forarbeider. NHO stadfester i sin høringsuttalelse at forskriften ikke kommer til anvendelse dersom arbeidstaker samlet sett er omfattet av gunstigere lønns- og arbeidsvilkår i henhold til individuell avtale, tariffavtale eller annen lov eller forskrift som gjelder arbeidsforholdet. Både NHO og BNL mener at slik forskriften er utformet vil det være vanskelig å foreta en slik sammenliknende vurdering

Tariffnemndas vurderinger og konklusjon

Tariffnemnda tar utgangspunkt i at allmenngjøringsloven bygger på den forutsetning at utenlandske arbeidstakere skal ha lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett er likeverdige med hva norske arbeidstakere har.

Tariffnemnda anser det dokumentert at det innenfor byggebransjen i Osloregionen finnes arbeidstakere som samlet sett har lønns- og arbeidsvilkår som er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke, og at lovens vilkår for allmenngjøring er oppfylt. Tariffnemnda anser videre at allmenngjøring er nødvendig for å oppnå lovens formål. Det er ikke opp til Tariffnemnda å ta stilling til hvorvidt allmenngjøring er et hensiktsmessig virkemiddel mot sosial dumping eller ikke.

Når det gjelder innholdet i forskriften har Tariffnemnda tilstrebet å utforme en enkel og praktikabel forskrift, men med utgangspunkt i de tariffavtalene som er begjært allmenngjort. Nemnda viser for øvrig til det som fremgår under punkt 7.1 om den nærmere utformingen av forskriften.

Tariffnemndas medlem Nina Melsom viser til Lars Chr. Berges dissens i sak 1/2003 og mener at allmenngjøringsloven stiller opp strengere krav til dokumentasjon enn det nemndas flertall har lagt til grunn. Selv om Melsom ser noe annerledes på lovens dokumentasjonskrav mener hun at den dokumentasjonen som foreligger er tilstrekkelig for å allmenngjøre i denne saken. Hun kan i det vesentlig slutte seg til den konkrete begrunnelsen som flertallet har gitt.

Melsom deler ikke flertallets syn hva gjelder spørsmålet om hvilke bestemmelser det er grunn til å allmenngjøre. I forarbeidene er det i flere sammenhenger uttalt at et vedtak om allmenngjøring ikke skal gå lenger enn nødvendig for å oppnå hensikten med loven, jf. eksempelvis Ot.prp. nr. 26 (1992-93) side 22. Melsom mener det ikke er nødvendig å ta inn bestemmelsene i utkastets § 4 punkt 2.2 til 2.4, § 5 punkt 3.1 til 3.7 og §§ 7, 8 og 9. Sett fra et ”brukerperspektiv” er utkastet til forskriften alt for detaljert og komplekst. Ved utformingen av forskriften må det legges vekt på at hovedmålgruppen for forskriften er norske og særlig utenlandske bygge- og elektrikerfirmaer. Det er viktig at forskriften er klar og enkel å forstå og at denne er tilgjengelig for borgere uten spesiell juridisk ekspertise. Som et organ som er gitt i oppgave å gi forskrifter, må en søke å utferdige bestemmelser som er vesentlig mer tilgjengelige. Muligheten for etterlevelse reduseres parallelt med kompleksiteten i forskriften. For så vidt gjelder bestemmelser om skift, arbeidstid og overtidsbetaling må det være tilstrekkelig å anvende arbeidsmiljølovens alminnelige bestemmelser, bestemmelser som også gjelder for utsendte arbeidstakere, jf. aml § 73 M annet ledd. Mange norske bygnings- og elektrikerfirmaer er i dag ikke bundet av de overenskomstene som er begjært allmenngjort, og det er en viss fare for at et allmenngjøringsvedtak dermed vil kunne virke lønnsdrivende for de norske virksomhetene. Det er viktig å peke på at allmenngjøringsinstituttet ikke skal benyttes for å gi norske tariffavtaler et generelt utvidet anvendelsesområde. Dette er for øvrig uttalt direkte av flertallet i kommunal- og miljøvernkomiteen, nærmere bestemt i Inst. O. nr. 98 (1992-93) side 7, der det heter ”at det ikke må treffes allmenngjøringsvedtak hvis siktemålet er å gi norske tariffavtaler generelt et utvidet område”.

Forskriften kommer riktignok ikke til anvendelse dersom arbeidstaker samlet sett er omfattet av gunstigere lønns- og arbeidsvilkår i henhold til individuell avtale, tariffavtale eller annen lov eller forskrift som gjelder for arbeidsforholdet. Dette betyr at arbeidsforhold med lønns- og arbeidsvilkår som på ett eller flere punkter avviker fra forskriften, likevel kan være i overensstemmelse med den dersom man etter en konkret vurdering av alle sider ved arbeidsforholdet kommer til at vilkårene samlet sett er minst like gunstig som etter forskriften. Å skulle foreta en slik sammenliknende vurdering kan imidlertid fremstå som vanskelig og kompleks. Rettstekniske hensyn taler mot å utferdige forskrifter som tvinger brukerne opp i slike vanskelige vurderinger.

Nemndas flertall understreker at siktemålet med allmenngjøring i dette tilfellet ikke er å gi "norske tariffavtaler generelt et utvidet område". Dersom allmenngjøringsvedtaket i dette tilfellet får betydning for norske arbeidstakere som i dag står utenfor tariffavtalene, er dette en konsekvens som ikke er tilsiktet, og som i så fall bare vil få betydning for norske arbeidstakere som etter en samlet vurdering har dårligere vilkår enn hva allmenngjøringsvedtaket fastsetter.

Flertallet peker på at en allmenngjøring utelukkende av tariffavtalenes minstelønnsbestemmelser ikke vil sikre de utenlandske arbeidstakerne lønnsvilkår som er likeverdige med dem norske arbeidstakere regelmessig tilbys. De skifttillegg og overtidstillegg som følger av tariffavtalene utgjør i mange tilfeller en vesentlig del av arbeidstakernes samlede lønnsbetingelser. Det er derfor nødvendig for å ivareta lovens formål at også disse bestemmelsene allmenngjøres.

Flertallet erkjenner at disse bestemmelsene kan oppfattes som kompliserte. Dette er en følge av at forholdene i arbeidslivet er forskjelligartede. Belønningsordningene må dermed også bli sammensatte. Flertallet finner at det er bedre å allmenngjøre bestemmelser som er fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet, og som har vært praktisert i en årrekke, enn å lage nye bestemmelser hvis virkemåte er forbundet med usikkerhet.

Forskrift om allmenngjøring

7.1 Nærmere om forskriften

Tariffnemndas sak 1/2005 er den andre saken som behandles med hjemmel i allmenngjøringsloven etter at loven trådte i kraft i 1994.

Et førende hensyn for Tariffnemnda i den første saken den behandlet var å utforme en forskrift som på den ene siden ivaretok kravene i begjæringen som lå til grunn for saken, og på den annen side var noenlunde enkel og praktikabel. Dette var årsaken til at allmenngjøringen av de tre tariffavtalene som var omfattet av LOs begjæring i sak 1/2003 ble samlet i én forskrift. Denne gangen har LO i sin begjæring lagt til grunn at de anser det naturlig at et vedtak i sak 1/2005 gis tilsvarende utforming. Dette er fulgt opp av Tariffnemnda.

I forarbeidene til allmenngjøringsloven uttales det i flere sammenhenger at allmenngjøring ikke skal benyttes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å oppfylle formålet med loven. Dette har vært bestemmende for nemndas valg med hensyn til hva som allmenngjøres, særlig når det gjelder lønnsbestemmelsene.

Det er tariffavtalenes minstelønnssatser som danner utgangspunktet for hvilken lønn arbeidstakerne som omfattes av forskriften, minst skal ha krav på. I tillegg er bestemmelsene om skifttillegg i avtalene allmenngjort. LOK har en bestemt sats som skal dekke ulempen ved å bo borte på 15 % av timesatsene. Denne satsen er allmenngjort for arbeidsforhold som faller inn under denne avtalen. For arbeidstakere som omfattes av lønnsbestemmelsene i § 4 (FOB), er slik ulempe kompensert for i timesatsene. I tillegg inneholder forskriften felles bestemmelser for begge avtalene om arbeidstid, skiftarbeid, overtidsbetaling og vederlag for bevegelige helligdager mm. Andre vanlige tillegg, samt godtgjøring for utgifter til reise, kost og losji, er overlatt til avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Videre er avtalenes krav om innkvartering av sedvanlig god standard allmenngjort.

Nemnda finner grunn til å understreke at det vil være naturlig å se hen til de bakenforliggende tariffavtalebestemmelsene dersom det skulle oppstå tvil eller uklarheter med hensyn til hvordan forskriften her er å forstå.

7.2. Merknader til de enkelte paragrafene

Kap. I Innledende bestemmelser

Til § 1 Grunnlaget for allmenngjøring

I samsvar med LOs begjæring er forskriften fastsatt på grunnlag av Overenskomsten for byggfag 2004 – 2006 (FOB) og Landsoverenskomsten for elektrofagene 2004 – 2006 (LOK). Forskriften omfatter ikke så mange konkrete avtalebestemmelser, men er basert på disse avtalene.

Til § 2 Hvem forskriften gjelder for

Bestemmelsen skal favne alle arbeidstakergrupper og alle typer virksomhet som hører inn under tariffavtalenes virkeområder innenfor det geografiske virkeområdet. I forhold til tariffavtalenes egne omfangsbestemmelser er det gjort betydelige forenklinger, begrunnet i hensynet til å få regler som er rimelig enkle å forholde seg til. Ved tvil om hvilken avtale konkrete arbeidstakere hører inn under, bør likevel avtalenes egne omfangsbestemmelser kunne gi veiledning. For FOB er det § 1-1 nr. 1 første avsnitt og nr. 2 til 4 og for LOK § 1 første avsnitt.

For fagarbeidere er det krav om offentlig godkjent fagbrev. ”Tilsvarende formell utdannelse” skal dekke andre godkjenningsordninger for fagbrev. Poenget er at det skal være en dokumentert fagutdannelse.

Forskriften gjelder ikke for lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak. Disse gruppene vil gjerne være omfattet av særlige ordninger.

Til § 3 Virksomhetens ansvar

Bestemmelsen klargjør at det er den enkelte virksomhet som har ansvaret for at egne arbeidstakere får lønns- og arbeidsvilkår i henhold til bestemmelsene i forskriften her. Bestemmelsen gjør ingen endring i eventuelle avtaler som avklarer ansvarsforholdene mellom f.eks. hoved- og underentreprenører på byggeplassene.

Kap. II Lønns- og arbeidsvilkår

Bestemmelsene i §§ 4 og 5 om lønn må ses på bakgrunn av § 13 der det fremgår at det er de samlede lønns- og arbeidsvilkår som avgjør om bestemmelsene i forskriften her kommer til anvendelse. Bestemmelsene som gjelder skiftarbeid kommer ikke til anvendelse der det er inngått avtaler om avvikende arbeidstidsordninger, f.eks. ulike rotasjonsordninger som gjelder for alle arbeidstakerne i en virksomhet eller på en byggeplass.

Til § 4 Lønnsbestemmelser for arbeidstakere som utfører bygningsarbeid

Til nr. 1: Satsene tilsvarer minstelønnssatsene i tariffavtalen, men må ses i sammenheng med § 6.

Til nr. 2: Bestemmelsene som skal gjelde ved skiftarbeid, er hentet fra FOB § 6.4.

Til § 5 Lønnsbestemmelser for arbeidstakere som utfører installasjoner, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg

Til nr. 1: Satsene tilsvarer minstelønnssatsene i tariffavtalen, men må ses i sammenheng med § 6.

Til nr. 2: Dette tillegget tilsvarer 15 % av lønnssatsene og skal kompensere for ulempen ved å måtte bo borte fra hjemmet. Tillegget skal bare gis når det er virksomhetens behov som er årsaken til at arbeidstaker må bo borte fra hjemmet. Se også LOK § 9.

Til nr. 3: Bestemmelsene som skal gjelde ved skiftarbeid, er hentet fra LOK § 8 D og E.

Til § 6 Tillegg til minste timefortjeneste

Bestemmelsen skal sikre at arbeidstakere som omfattes av forskriften her, i tillegg til å være sikret minstelønnssatsene etter §§ 4 nr.1 og 5 nr.1, skal vurderes lønnsmessig på tilsvarende måte som arbeidstakere som er omfattet av FOB eller LOK.

Til § 7 Arbeidstid

Bestemmelsen slår fast tariffavtalenes hovedregel om at den ordinære ukentlige arbeidstid skal være 37,5 timer i gjennomsnitt. Bestemmelsen har også nærmere regler for ukentlig gjennomsnittlig arbeidstid ved ulike skiftordninger. Det presiseres videre at adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter kap. X i arbeidsmiljøloven også gjelder for arbeidsforhold som er omfattet av forskriften her. Formålet er å ivareta muligheten for virksomheter som omfattes av forskriften her, til å inngå i de ordinære arbeidstidsordningene på anleggene. Det understrekes at det ved slik gjennomsnittsberegning skal tas utgangspunkt i en ukentlig arbeidstid på 37,5 timer.

Til § 8 Godtgjøring for overtid

Bestemmelsen innebærer at det skal betales overtidsgodtgjøring for arbeid utover den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstid på 37, 5 timer eller arbeid utover den ukentlige arbeidstid som gjelder ved ulike typer skiftarbeid. Det vil være eventuelle avtalte arbeidstidsordninger, jf. foran under § 7, som må ligge til grunn for når den enkelte faktisk vil ha krav på overtidsgodtgjøring.

Til § 9 Arbeid på bevegelige helligdager, 1. og 17. mai

Utgangspunktet er at arbeidstaker har krav på ordinær lønn dersom en dag som ellers ville ha vært arbeidsdag faller på bevegelig helligdag, 1. eller 17. mai. På tilsvarende måte som i tariffavtalene er retten begrenset hvis arbeidstaker er fraværende i umiddelbar tilknytning til en slik dag. Det stilles også krav om en viss kontinuitet i arbeidsforholdet. Både tariffavtalene og lov om 1 og 17 mai inneholder en tilsvarende regel.

Til § 10 Annen godtgjøring

Bestemmelsen er ment å fange opp mange ulike tillegg som omfattes av tariffavtalene. Hva som skal kompenseres og størrelsen på tillegget vil måtte avtales nærmere mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Smussig arbeid, arbeidstøy og verktøy er nevnt som eksempler på hva som kan kompenseres etter denne bestemmelsen, men det presiseres også at det må ses hen til hva som er vanlig på byggeplassen eller anlegget.

Til § 11 Utgifter til reise, kost og losji

Tariffavtalene har mange detaljerte og svært ulike regler for kompensasjon for denne type utgifter. Tariffnemnda har valgt å vedta en bestemmelse som ikke angir noe bestemt beløp eller nivå i forhold til dekning av utgifter. Den pålegger imidlertid arbeidsgiver å inngå avtale med arbeidstaker om at arbeidsgiver skal dekke slike kostnader. I forhold til reiseutgifter legges det til grunn at arbeidsgiver minst skal dekke arbeidstakers faktiske utgifter, men at det skal inngås avtale om et rimelig antall reiser som arbeidsgiver plikter å dekke.

Det kan for øvrig være naturlig å hente veiledning fra FOB kap. 7 eller LOK § 9 når det skal inngås nærmere avtaler.

Til § 12 Krav til innkvartering

Bestemmelsen i § 12 begrenser seg til å angi nødvendige minimumskrav til innkvartering, samtidig som kravene til utførelse, innredning og vedlikehold er tilsvarende som i arbeidsmiljøloven § 8 nr. 3. Det presiseres at kravene skal være i samsvar med hva som er vanlig innenfor bransjen eller det konkrete byggeprosjektet.

Kap. III Fravikelighet mm.

Til § 13 Fravikelighet

Bestemmelsen presiserer det som også følger av allmenngjøringsloven § 3 siste ledd, at lønns- og arbeidsvilkår som følger av forskriften her er minstevilkår. Dersom arbeidstakere som faller inn under forskriftens virkeområde allerede har bedre vilkår etter individuell avtale, tariffavtale eller annen lov eller forskrift som gjelder for arbeidsforholdet, vil det være disse vilkårene som skal legges til grunn. Videre presiseres det at det er lønns- og arbeidsvilkårene samlet sett som skal være i overensstemmelse med forskriften. Dette innebærer at arbeidsforhold med lønns- og arbeidsvilkår som på ett eller flere punkter avviker fra forskriften her, likevel kan være i overensstemmelse med den dersom man etter en konkret vurdering av alle sider av arbeidsforholdet kommer til at vilkårene samlet sett er minst like gunstige som etter forskriften her.

Til § 14 Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift

Bestemmelsen er tatt med av opplysningshensyn og presiserer at bestemmelser av betydning for arbeidsforholdet i annen lov eller forskrift også kommer til anvendelse. Bestemmelsen angir de lovene som anses av særlig betydning, men er ikke uttømmende.

Etter arbeidsmiljøloven § 73 M fjerde til sjette ledd kommer ikke kap. XII B til anvendelse for enkelte arbeidstakere på særlig kortvarige oppdrag. Denne begrensningen følger også av allmenngjøringsloven § 3 første ledd. Det innebærer at forskriften her ikke vil gjelde for utsendte fag- eller spesialarbeidere på særlige arbeidsoppdrag hvor utsendingsperioden ikke overstiger åtte dager, se nærmere arbeidsmiljøloven § 73 M fjerde til sjette ledd. Det antas at unntaket har en begrenset rekkevidde.

Kap. IV Ikrafttreden mm.

Til § 15 Ikrafttreden og opphør

Forskrifter kan som hovedregel tidligst gjøres gjeldende 1 måned etter det tidspunkt de kunngjøres i Norsk Lovtidend, jf. forvaltningsloven § 39.

Forskriften trer i kraft 1. september 2005 og får fra dette tidspunktet virkning for alle virksomheter og arbeidsforhold som faller inn under dens virkeområde, dvs. at slike virksomheter som har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som gjelder etter forskriften her, er forpliktet til å lønne sine arbeidstakere etter de nye vilkårene fra og med 1. september 2005.

Forskriften opphører å gjelde én måned etter at FOB 2004-2006 og LOK 2004-2006 blir avløst av nye avtaler, eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring på grunnlag av de samme avtalene.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for byggeplasser iOsloregionen

Fastsatt av Tariffnemnda 29. juni 2005 med hjemmel i lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m. v. § 3

Kap. I. Innledende bestemmelser

§ 1Grunnlaget for allmenngjøring

Denne forskriften er fastsatt på grunnlag av følgende tariffavtaler:

1. Fellesoverenskomsten for byggfag (FOB) 2004 - 2006 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens Landsforening på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side
2. Landsoverenskomsten for elektrofagene (LOK) 2004 - 2006 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Tekniske Entreprenørers Landsforening på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og El & It Forbundet på den annen side.

§ 2Hvem forskriften gjelder for

Forskriften gjelder for faglærte og ufaglærte arbeidstakere på byggeplasser som utfører:

1. Bygningsarbeid i fylkene Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold.
2. Installasjon, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg i fylkene Oslo og Akershus.

Med faglært arbeidstaker menes en arbeidstaker med offentlig godkjent fagbrev eller tilsvarende formell utdannelse innenfor det fagfelt arbeidstaker utfører arbeid. Ufaglært arbeidstaker har ikke slikt fagbrev.

Forskriften gjelder ikke for lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak.

§ 3Virksomhetens ansvar

Virksomhet som utfører arbeidsoppdrag i samsvar med § 2 har ansvar for at bestemmelsene i denne forskriften gjennomføres. Ansvaret gjelder for arbeidsgiver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.

Kap. II. Lønns- og arbeidsvilkår

§ 4Lønnsbestemmelser forarbeidstakere som utfører bygningsarbeid

1. Arbeidstakere som utfører bygningsarbeid, jf. § 2 a) skal minst ha en lønn pr. time på:
2. 1. For faglærte: kr 126,-
   2. For ufaglærte: kr 115,-

2. Ved skiftarbeid skal det betales tillegg etter følgende regler:

2.1 Generelt

Det er adgang til å anvende skiftarbeid i samsvar med lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø kap X.

Når det arbeides på skift skal det utarbeides en arbeidsplan i henhold til lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø § 48.

Skifttillegg betales bare for skiftarbeid som varer sammenhengende 6 arbeidsdager eller mer. Annet skiftarbeid betales som overtid.

2.2 Skifttillegg

Skifttillegg for 2. skift på hverdager betales med kr 18,45 pr. time.

Skifttillegg for 3. skift på hverdager betales med kr 29,50 pr. time.

Skifttillegg på lørdager etter kl. 13.00 og på dager før helligdager etter den ordinære arbeidstids slutt betales med kr 73,30 pr. time.

Hvis en arbeidstaker ved overgang fra dag- til skiftarbeid eller omvendt i samme døgn (fra kl. 00.00-24.00) får en lengre arbeidstid enn normalt i vedkommende døgn, gjelder overtidsbetaling for de overskytende timer.

2.3 Overtid ved skiftarbeid

Ved overtidsarbeid før eller etter skiftet, gis et tillegg på 50 % i tillegg til skifttillegget.

Det betales 50 % tillegg for arbeid på lørdager etter kl. 13.00 og på dager før helligdager etter endt ordinær arbeidstid og for arbeid på søn- og helligdager.

2.4. Omregningsfaktorer

Ved omregning fra normal arbeidstid, 37,5 timer pr. uke, til avvikende arbeidstidsordninger, brukes nedenstående tabell:

Fra 37,5 timer – 36,5 timer = 2,74 %

Fra 37,5 timer – 35,5 timer = 5,63 %

Fra 37,5 timer – 33,6 timer = 11,61 %

§ 5Lønnsbestemmelser for arbeidstakere som utfører installasjoner, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg.

1. Arbeidstakere som utfører installasjoner, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg, jf. § 2 b), skal minst ha en lønn pr. time på:
2. 1. For faglærte: kr 140, 59
   2. For ufaglærte: kr 119,01

2. For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig skal det betales følgende tillegg til timelønnen:
3. 1. For faglærte: kr 21,09
   2. For ufaglærte: kr. 17,85

3. Ved skiftarbeid skal det betales følgende tillegg:

3.1. Toskiftsordning - 36,5 timer pr. uke

Med toskiftsordning forstås at arbeidstiden skifter vekselvis mellom dag og kveld (en uke dag, en uke kveld) i en oppsatt skiftplan. Toskiftsordninger kan kun avtales innenfor tidsrammen kl. 06.00-24.00 på ukens vanlige virkedager.

3.2. Kompensasjon

Kompensasjonen beregnes av minste timelønn etter § 5 nr. 1. Kompensasjonen dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 %. Kompensasjoner gis ikke for dagskift.

3.3. Treskiftsordning - 35,5 timer pr. uke

Med treskiftsordning forstås at arbeidstiden skifter mellom dag, kveld og natt (en uke dag, en uke kveld og en uke natt) i en oppsatt skiftplan. Treskiftsordninger kan kun avtales innenfor tidsrommet søndag kl. 22.00 til og med lørdag kl. 06.00.

3.4. Kompensasjon

Kompensasjon beregnes av minste timelønn etter § 5 nr. 1. Kompensasjonen dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 % for andre skift. Tredje skift utgjør 29,3 %. Dagskiftet kompenseres ikke.

3.5. Helkontinuerlig skiftordning - 33,6 timer pr. uke

Helkontinuerlig skiftordning er arbeid som drives 24 timer i døgnet uten normal stans på søn- og helligdager, og som skifter mellom dag, kveld og natt i en oppsatt skiftplan.

3.6. Kompensasjon

Kompensasjon beregnes av minste timelønn etter § 5 nr. 1. Kompensasjon gis ikke for dagskift. Andre skift dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 %. Tredje skift dekker et ulempetillegg som utgjør 29,3 %.

På lørdager etter kl. 13.00 og på dager før helligdager etter den ordinære arbeidstids slutt kompenseres for et ulempetillegg på 73,2 %.

På søn- og helligdager inntil kl. 22.00 betales med 73,2 %.

3.7. Omregningsfaktorer

Ved omregning fra normal arbeidstid, 37,5 timer pr. uke, til avvikende arbeidstidsordninger, brukes nedenstående tabell:

Fra 37,5 timer – 36,5 timer = 2,74 %

Fra 37,5 timer – 35,5 timer = 5,63 %

Fra 37,5 timer – 33,6 timer = 11,61 %

§ 6Tillegg til minste timefortjeneste

For alle arbeidstakere som er omfattet av denne forskriften skal det på grunnlag av dyktighet, kompetanse, praksis, ansvar og jobbinnhold, betales et tillegg til den minste timelønnen etter § 4 nr. 1 og § 5 nr. 1.

§ 7 Arbeidstid

Den ordinære arbeidstid må i gjennomsnitt ikke overstige 37,5 timer pr. uke.

Ved skiftarbeid gjelder følgende grenser:

Toskiftsordninger 36,5 timer pr. uke i gjennomsnitt

Treskiftsordninger 35,5 timer pr. uke i gjennomsnitt

Helkontinuerlig skift 33,6 timer pr. uke i gjennomsnitt

Andre arbeidstidsordninger kan avtales eller fastsettes i samsvar med reglene i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø kap. X.

§ 8Godtgjøring for overtid

Det skal betales et tillegg for arbeid utover ordinær arbeidstid med 50% av timesatsen. For arbeid utover ordinær arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 og på søndager og helligdager skal det betales et tillegg på 100% av timesatsen.

§ 9Bevegelige helligdager, 1. og 17. mai

Som erstatning for tapt arbeidsfortjeneste skal det betales vanlig lønn for bevegelige helligdager og 1. og 17. mai som ellers ville vært ordinær arbeidsdag, med mindre arbeidstaker er fraværende virkedagen før og etter.

Rett til godtgjøring har arbeidstakere som har hatt sammenhengende ansettelse ved samme bedrift minst 30 dager forut for helligdagen, eller er ansatt senere når arbeidet er av minst 30 dagers varighet. I denne sammenheng regnes helligdagene i jule- og nyttårshelgen og i påsken som én helligdag.

§ 10Annen godtgjøring

Annen godtgjøring, f.eks. for særlig smussig arbeid, arbeidstøy og verktøy kan avtales mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i samsvar med hva som er vanlig på anlegget.

§ 11Utgifter til reise, kost og losji

For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, skal arbeidsgiver etter nærmere avtale dekke de faktiske utgifter for et rimelig antall hjemreiser. Det skal også inngås avtale om godtgjøring for nødvendige utgifter til kost og losji.

§ 12Krav til innkvartering

Innkvartering som stilles til rådighet for arbeidstaker skal være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt og i samsvar med vanlig god standard.

Kap. III. Fravikelighet mm.

§ 13Fravikelighet

Forskriften kommer ikke til anvendelse dersom arbeidstaker samlet sett er omfattet av gunstigere lønns- og arbeidsvilkår i henhold til avtale eller etter det lands rett som ellers gjelder for arbeidsforholdet.

§ 14Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift

Bestemmelser i lov eller andre forskrifter som vanligvis gjelder for arbeidsforhold, kommer også til anvendelse for arbeidsforhold som omfattes av forskriften her, særlig

lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø,

lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie og

lov 26. april 1947 nr. 1 om 1 og 17 mai som høgtidsdager.

Forskriften gjelder med de begrensninger som følger av lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø kap. XII B.

Kap. IV. Ikrafttreden mm.

§ 15Ikrafttreden og opphør

Forskriften trer i kraft 1. september 2005.

Forskriften opphører å gjelde 1 måned etter at Fellesoverenskomsten for byggfag mellom LO og NHO 2004 – 2006 og Landsoverenskomsten for elektrofagene mellom LO og NHO 2004– 2006 blir avløst av nye tariffavtaler eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring av disse tariffavtalene.