§ 2 - Forbrukerbegrepet ved opptak av lån knyttet til landbrukseiendommer

Saksnr.: 2000/08159 E HCH/ATV
Dato: 10.07.2000

 

Finansavtaleloven – forbrukerbegrepet ved opptak av lån knyttet til landbrukseiendommer

Vi viser til brev 18. mai 2000, hvor det stilles spørsmål om tolkingen av finansavtaleloven § 2.

Henvendelsen gjelder ifølge brevet det faktiske tilfellet at ektefeller tar opp lån i fellesskap i anledning av den ene ektefellens landbruksvirksomhet. Lovavdelingen vil innledningsvis bemerke at det beror på en tolking av den aktuelle rettsregel hvorvidt den ene ektefelle rettslig sett skal anses for å drive næringsvirksomhet alene, jf. nærmere nedenfor.

I forhold til problemstillingen som er forelagt oss, er spørsmålet etter Lovavdelingens syn i utgangspunktet om bondens ektefelle regnes som forbruker med den følge at finansavtaleloven ikke kan fravikes til ugunst for ham eller henne, jf. § 2 første ledd. (I brevet hit er spørsmålet knyttet til finansavtaleloven § 2 annet ledd tredje punktum).

Finansavtalelovens forbrukerbegrep er definert i § 2 første ledd annet punktum: ”Med forbruker menes en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet.” Etter bestemmelsen synes den enkelte låntakerens formål med låneavtalen avgjørende, jf. presiseringen ”for denne” og uttalelsene i NOU 1994: 19 s. 95-96. Hvor det er flere skyldnere, innebærer dette at én medskyldner kan regnes som forbruker i lovens forstand, mens en annen medskyldner kan falle utenfor forbrukerbegrepet.

Etter ordlyden i § 2 første ledd annet punktum synes det ikke å være en forutsetning for å falle utenfor forbrukerbegrepet, at avtalens formål er knyttet til næringsvirksomhet låntakeren selv tar del i. Det skulle etter ordlyden være tilstrekkelig at låneavtalens formål er knyttet til næringsvirksomhet; også når denne utøves av andre. En slik ordning gjelder imidlertid ikke for den særlige bestemmelsen i § 2 annet ledd tredje punktum (”knyttet til låntakerens næringsvirksomhet”) og etter forbrukerdefinisjonen i § 57 tredje ledd bokstav a og b (”knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet”). Disse bestemmelsene henger nær sammen med § 2 første ledd annet punktum. Det synes ikke å være grunn til å forstå bestemmelsene forskjellig på dette punktet. Forarbeidene til § 2 første ledd annet punktum gir ingen indikasjoner på at en forskjell på dette punktet er tilsiktet, tvert imot var ordlyden i Banklovkommisjonens forslag til § 1-2 første ledd (nå loven § 2 første ledd) "knyttet til dennes næringsvirksomhet", se NOU 1994: 19 s. 215 og Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 93.

Om forbrukerbegrepet i kausjonsforhold, jf. § 57 tredje ledd, heter det i NOU 1994: 19 s. 175: ”I tredje ledd er forbrukerbegrepet i kausjonsforhold presisert ytterligere. Regelen er ikke strengt nødvendig, fordi den naturlige språklige forståelse av forbrukerbegrepet i § 1-2 ville gitt samme resultat. (…) Dersom en ektefelle kausjonerer for lån som den annen ektefelle tar opp i anledning sitt enkeltmannsforetak/selskap, vil det f.eks. være riktig å anse den ene ektefelle som næringsdrivende i forhold til lånet og den annen ektefelle som forbruker i forhold til kausjonen, med mindre virksomheten må anses for å være ektefellenes felles næringsvirksomhet.” Det samme synspunktet må etter Lovavdelingens oppfatning legges til grunn etter § 2 første ledd annet punktum. Spørsmålet blir da hva som etter loven skal til for at bondens ektefelle anses for å drive næringsvirksomhet i lovens forstand. Etter Lovavdelingens syn vil dette bero på en totalvurdering hvor konkrete opplysninger om ektefellens nærmere tilknytning til gårdsdriften kan ha betydning. Ved vurderingen vil det måtte legges vekt på formålet med forbrukervernet.

Det er etter Lovavdelingens syn neppe av betydning for forbrukerbegrepets rekkevidde i slike forhold at bolig og driftsbygning på landbrukseiendommer i annet lovverk anses som en enhet, slik som i jordlovens § 12 og konsesjonslovgivningen.

Dersom ektefellen etter en slik nærmere vurdering må antas å ta del i næringsvirksomheten, vil finansavtaleloven § 2 annet ledd tredje punktum kunne være aktuell. Vi finner, ut fra vår tolking av problemstillingen i brevet, ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.