§ 1 - Spørsmål om låneordningen i Statens Pensjonskasse og i Pensjonsordningen for apoteketaten omfattes av finansavtaleloven

Saksnr: 2000/10787 E HCH/EHV
Dato: 04.09.2000

Finansavtaleloven § 1 - Spørsmål om låneordningen i Statens Pensjonskasse og i Pensjonsordningen for apoteketaten omfattes av finansavtaleloven


Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ved brev 13. juni 2000 bedt Justisdepartementet vurdere i hvilken utstrekning utlån i Statens Pensjonskasse og Pensjonsordningen for apoteketaten omfattes av lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven).

1. Utlån fra Statens Pensjonskasse

Det avgjørende for om Statens Pensjonskasses utlånsvirksomhet omfattes av ordningen vil være om institusjonens virksomhet anses som ”finansinstitusjon eller lignende institusjon” etter finansavtaleloven § 1 jf. § 44. Det følger av lovforarbeidene at det avgjørende for om en virksomhet anses som finansinstitusjon etter loven, er om den anses som finansinstitusjon etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, jf. NOU 1994 : 19 s. 93-94 og Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 17.

Hva som regnes som finansinstitusjon etter finansieringsvirksomhetsloven er definert i lovens § 1-3. I henhold til § 1-3 første ledd nr. 1 anses ikke ”offentlige kredittinstitusjoner og fond” som finansinstitusjon. Lovavdelingen antar at Statens Pensjonskasse faller inn under dette kriteriet. Det dreier seg om en statsgarantert ordning som administreres av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Selv om Statens Pensjonskasse historisk sett var fondsbasert, men i dag i hovedsak finansieres gjennom statskassen, er fondsordningen fortsatt en del av systemet. I forhold til finansieringsvirksomhetsloven synes det naturlig med en tolking der Statens Pensjonskasse er å anse som "fond" i lovens forstand. Grunnen til at offentlige kredittinstitusjoner og fond er unntatt fra loven er at de etter sin art er underlagt offentlig tilsyn, og  det er dermed ikke nødvendig at institusjonene omfattes av det kontroll- og styringsapparat som ligger i finansieringsvirksomhetsloven. Denne begrunnelse gjør seg utvilsomt også gjeldende for Statens Pensjonskasse. Vi finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å drøfte om Statens Pensjonskasse også omfattes av noen av de andre unntakene i finansieringsvirksomhetslovens definisjon av finansinstitusjon.

Konklusjonen så langt er altså at Statens Pensjonskasse ikke kan anses som ”finansinstitusjon”  etter finansavtaleloven § 1 første ledd.

Spørsmålet i det følgende er om Statens Pensjonskasse er en ”lignende institusjon” etter finansavtaleloven § 1 annet ledd. Etter § 1 annet ledd bokstav e regnes ”pensjonsinnretning som omfattes av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet” som ”lignende institusjon” etter loven. Det er imidlertid klart at Statens Pensjonskasse faller utenfor forsikringsvirksomhetsloven fordi denne loven ikke omfatter ”ordninger som styres av staten”, jf. § 13-1. Spørsmålet blir da om Statens Pensjonskasse anses som lignende institusjon etter slik forskrift det er henvist til i § 1 annet ledd bokstav f. Forskrift 11. februar 2000 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 1 fjerde ledd bokstav a, gir visse bestemmelser i loven anvendelse på nærmere angitte institusjoner. Etter forskriften § 1 bokstav a omfattes ”[p]ensjonskasser, pensjonsfond og andre pensjonsinnretninger under offentlig tilsyn”. Det er klart at Statens Pensjonskasse er under offentlig tilsyn; institusjonen er direkte underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i sitt brev anført at Statens Pensjonskasse ikke faller inn under forskriftens kriterium ettersom institusjonen ikke er under tilsyn av Kredittilsynet, jf. kredittilsynsloven § 1 første ledd nr. 14. Etter forskriftens ordlyd er det imidlertid intet vilkår at pensjonsinnretningen er under tilsyn av Kredittilsynet. Også sterke reelle hensyn taler for at Statens Pensjonskasse omfattes av forskriften. Forskriften bygger åpenbart på det syn at utlån fra pensjonskasser vanligvis har et så profesjonelt preg at det er rimelig at en del av forbrukervernreglene i finansavtaleloven gjelder i slike tilfeller. Da ville det gi lite mening om landets største pensjonskasse skulle være unntatt. På denne bakgrunn finner Lovavdelingen det klart at utlån fra Statens Pensjonskasse faller inn under forskriften om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Vi antar også at Statens Pensjonskasse faller inn under kriteriet ”offentlige kredittinstitusjoner og fond” i forskriften § 1 b. For så vidt kan det vises til drøftelsen av det tilsvarende begrep i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd nr. 1 ovenfor.

Konklusjonen er altså at Statens Pensjonskasses utlånsvirksomhet omfattes av forskriften om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Det innebærer at finansavtaleloven §§ 44, 46, 48, 49, 50, 53, 54, 55 og 56 kommer til anvendelse ved utlån fra Statens Pensjonskasse.

2. Utlån fra Pensjonsordningen for apoteketaten

Lovavdelingen antar at de synspunkter som vi har lagt til grunn for Statens Pensjonskasse også gjør seg gjeldende for Pensjonsordningen for apoteketaten som administreres av Statens Pensjonskasse. Det dreier seg om en lovforankret og fondsbasert pensjonsordning som er administrert av statlige myndigheter. Til forskjell fra Statens Pensjonskasse er imidlertid de pensjonsberettigede i Pensjonsordningen for Apoteketaten ikke offentlig ansatt, og pensjonsforpliktelsene til ordningen er, etter hva Lovavdelingen har kunnet bringe på det rene, ikke statsgarantert. Slik vi ser det, har imidlertid ikke disse forskjellene avgjørende betydning i forhold til vurderingene i denne saken. Pensjonsordningen for apoteketaten må derfor anses for å ha samme stilling i forhold til finansavtaleloven som Statens Pensjonskasse.