En ny lov om forbrukerkjøp trer i kraft 1. juli 2002. Den nye forbrukerkjøpsloven gjelder for alle avtaler om forbrukerkjøp som inngås etter at den er trådt i kraft. Loven har regler om både kjøper og selgers rettigheter og plikter. Her gis en oversikt over hvordan loven styrker forbrukernes rettigheter. Videre gis en oversikt over endringene i markedsføringsloven.

Generelt

Hvilke typer kjøp gjelder loven for?

• Forbrukerkjøpsloven gjelder for alle kjøp dersom ikke annet er fastsatt.
• Loven gjelder ikke for kjøp av fast eiendom. For slike kjøp finnes det en egen lov – lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova).
• Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke avtaler som først og fremst gjelder tjenester. Dette er en videreføring av ordningen i kjøpsloven. Det finnes for eksempel en egen lov om håndverkertjenester, jf. lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere.
• Nytt i forhold til tidligere er at kjøp av fordringer og rettigheter (for eksempel bruksrett) regnes som forbrukerkjøp. Også tidligere var dette ansett som kjøp, men har ikke vært underlagt de særlig forbrukerkjøpsreglene.
• Tilvirkningskjøp i forbrukerforhold omfattes av loven uavhengig av hvem som skaffer materialene. Tidligere ble ikke tilvirkningskjøp regnet som kjøp når bestilleren skulle skaffe en vesentlig del av materialene. I slike tilfeller har det vært snakk om en håndverkertjeneste. Endringen er en oppfølging av EU-direktivet.
• Det er presisert uttrykkelig i loven at den gjelder for levering av vann.
• Levering av elektrisk strøm er unntatt fra lovens virkeområde, men regjeringen vil la en arbeidsgruppe se nærmere på dette spørsmålet.

Hvem gjelder loven for?

• Loven gjelder for kjøp mellom forbrukere og næringsdrivende.
• Definisjonen av forbruker er bygget opp etter mønster av forbrukerdefinisjonen i EU-retten. Som forbrukere regnes fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
• Tidligere har forbrukerbegrepet hatt ulikt innhold i ulike lover. Nå får forbrukerbegrepet samme innhold forbrukerlovgivningen, noe som gjør regelverket enklere for brukerne. Det innebærer samtidig at man foretar en hensiktsmessig tilpasning til internasjonalt regelverk, noe som er en fordel ved handel over landegrensene.
• Kjøp mellom privatpersoner omfattes ikke av forbrukerkjøpsloven. For slike kjøp gjelder fortsatt lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp.
• Næringsdrivende regnes ikke som forbrukere etter loven. I slike forhold vil kjøpsloven 1988 gjelde.
• Forbrukerkjøpsloven gjelder dersom salget foregår gjennom profesjonell mellommann. I slike tilfeller kan mellommannen bli solidarisk ansvarlig med selgeren overfor kjøperen.

Mangler

• Loven presiserer at varen skal svare til det forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøpet, når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. Dette er en videreføring av gjeldende regler.
• Det er gitt en generell bestemmelse i loven om at det foreligger en mangel dersom selgeren har forsømt å gi visse opplysninger om varen.
• Det er gitt en regel som vil kunne lette forbrukerens bevismessige stilling ved mangler. En mangel som viser seg innen seks måneder etter risikoens overgang (vanligvis leveringstidspunktet), skal som utgangspunkt antas å ha vært tilstede på dette tidspunktet.

Forbrukerens rettigheter ved kontraktsbrudd fra selgerens side

• Hvis selgeren bryter kontrakten, kan forbrukeren stille en del krav. Loven gir en enkel oversikt over disse mulighetene. Forbrukerens stilling er styrket sammenlignet med tidligere, særlig dersom det foreligger en mangel ved det solgte.
• Forbrukerkjøpsloven gir som utgangspunkt forbrukeren rett til å velge mellom omlevering og reparasjon/retting (avhjelp) av en mangel. Det skal imidlertid foretas en vurdering av hvorvidt kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader.
• Selgeren kan som hovedregel ikke foreta mer enn to avhjelpsforsøk for samme mangel.
• Forbrukeren kan etter omstendighetene kreve å få en erstatningsgjenstand hvis hun/han ikke får bruke varen på mer enn en uke.
• Regelen om prisavslag ved mangler er endret noe i forhold til gjeldende rett ved at prisavslaget i visse tilfeller kan beregnes mer skjønnsmessig. Endringen er gjort for å oppfylle forbrukerkjøpsdirektivet.
• Forbruker kan heve et kjøp med mindre varen har uvesentlige mangler.
• Erstatningsreglene er noe endret i forhold til kjøpsloven. Dersom det foreligger en mangel, er selgeren ansvarlig uavhengig av om hun/han har skyld i mangelen (objektivt grunnlag). Tidligere gjaldt et såkalt kontrollansvar for selgeren. I forbrukerkjøpsloven skilles det ikke mellom indirekte og direkte tap, noe som innebærer en betydelig forenkling av regelverket.

Reklamasjon ved mangler

• Kjøpslovens reklamasjonsregler er i hovedsak videreført i forbrukerkjøpsloven.
• Forbrukeren må reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget en mangel. Som en følge av forbrukerkjøpsdirektivet kan fristen for å reklamere aldri være kortere enn to måneder fra forbrukeren oppdaget mangelen.
• Den absolutte ytre fristen for å reklamere er den samme som i kjøpsloven; to eller fem år.

Forbrukerens rettigheter for øvrig

• Også i forbrukerkjøp gjelder som hovedregel prinsippet om at kjøpsavtaler er bindende. I utgangspunktet kan derfor kjøperen bare gjøre gjeldende krav mot selgeren dersom det foreligger kontraktsbrudd fra selgerens side. Forbrukeren har imidlertid også mulighet til å gjøre gjeldende enkelte krav selv om det ikke foreligger kontraktsbrudd.
• Forbrukerens rett til å avbestille før levering utvides i forhold til gjeldende rett. Forbrukeren får nå en generell adgang til å avbestille mot å yte erstatning til selgeren.
• Det henvises i loven til at forbrukeren kan bytte tingen dersom dette må anses avtalt eller følger av alminnelige rettsregler.
• Forbrukerkjøpsloven henviser uttrykkelig til at forbrukeren kan ha angrerett dersom vilkårene etter angrerettloven (lov 21. desember 2000 nr. 105) er oppfylt.

Markedsføringsloven

Generelt

• I markedsføringsloven innføres fra 1. juli 2002 et nytt kapittel i markedsføringsloven.
• Bestemmelsene i dette kapittelet stiller bestemte krav til garantier som næringsdrivende gir til forbrukere i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser.

Hva er en garanti?

• Garantier er frivillig "ekstraservice". En garanti må gi forbrukeren tilleggsrettigheter utover det han eller hun ellers har, f.eks. etter forbrukerkjøpsloven.
• Reklamasjonsrettighetene er lovbestemte, f.eks. forbrukerens rettigheter ved mangelfull vare i forbrukerkjøpsloven, og dette er rettigheter forbrukeren har uansett.
• Det har vist seg at mange, både næringsdrivende og forbrukere, blander sammen garantier og reklamasjoner.
• Manglende kunnskap om de lovbestemte reklamasjonsfristene, og forvirring om reklamasjon og garanti, fører lett til at forbrukere mister rettigheter de har etter lovgivningen. Garantitiden kan for eksempel være 1 år, selv om forbrukerkjøpslovens absolutte reklamasjonsfrister er på 2 og 5 år. Mange tror feilaktig at reklamasjonsrettighetene faller bort når garantitiden utløper etter 1 år.

Opplysningsplikt om garantier - hovedpunkter

• Det skal stå tydelig i garantivilkårene hva garantien gir av tilleggsrettigheter.
• Det skal også stå at forbrukerens rettigheter etter nærmere spesifisert lovgivning kommer i tillegg til garantien, og at disse rettighetene ikke berøres av garantien.
• Dersom det opplyses om garantitiden i markedsføringen, skal det også opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon.
• I garantivilkårene skal det opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon, dersom reklamasjonsfristen er lengre enn garantitiden.
• Før avtaleinngåelsen skal garantigiveren opplyse forbrukeren om garantien, og at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert.

Bakgrunnen for den nye forbrukerkjøpsloven og endringene i markedsføringsloven

Lovens forarbeider er NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov og Ot. prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven), fremmet av Justisdepartementet samt Innst. O. nr. 69 (2001-2002) fra justiskomiteen. Loven gjennomfører bl.a. Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier.

Barne- og familiedepartementet har i hovedsak hatt ansvaret for gjennomføringen av direktivets regler om garantier, jf. Ot. prp. nr. 43 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) og Innst. O. nr. 48 (2001-2002) fra familie- kultur- og administrasjonskomiteen.