Departementet vil bemerke følgende:

Barnevernloven § 9-2 fastslår prinsippet om foreldres underholdsplikt for sine barn også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak. Dette gjelder uavhengig av om barnet er plassert utenfor hjemmet på grunnlag av et frivillig vedtak eller etter et tvangsvedtak. I slike tilfeller kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag for den tid plasseringen varer. Ved frivillige plasseringer utenfor hjemmet, som ikke hører under fylkesnemndas myndighetsområde, forutsettes det enighet mellom barneverntjenesten og foreldrene både før tiltaket iverksettes, og også dersom kravet skal endres underveis. Når saken hører under fylkesnemndas myndighetsområde etter barnevernloven § 7-2, som for eksempel saker om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og saker om tiltak for barn med atferdsvansker etter

§ 4-24, skal nemnda avgjøre kravet etter forslag fra barneverntjenesten. Dette gjelder uavhengig av om bidragskravet blir framsatt sammen med forslaget til det tiltak som gir grunnlag for kravet, eller om det framsettes på et senere tidspunkt. Er bidraget fastsatt av fylkesnemnda er det bare fylkesnemnda som kan endre det.

Når barnet plasseres utenfor hjemmet er det barneverntjenesten som i utgangspunktet overtar oppfostringsutgiftene for barnet, slik at foreldrene i disse tilfellene ikke har utgifter til mat, klær, utdanning og lignende. Barnevernloven § 9-2 første ledd gir derfor kommunen adgang til å kreve at foreldrene helt eller delvis skal dekke disse utgiftene. Samtidig kan det bare kreves utgiftsdekning dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon, jf § 9-2 tredje ledd.

Barnevernloven § 1-3 annet ledd gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak utover 18-årsalder, eller erstatte disse med andre tiltak som er nevnt i loven, inntil ungdommen har fylt 23 år. Ifølge forarbeidene er begrunnelsen blant annet at det for ungdom som vokser opp hos sine biologiske foreldre, ikke er uvanlig å bo hjemme hos foreldrene ut over myndighetsalder. Det fremgår av bestemmelsen at tiltak etter fylte 18 år bare kan opprettholdes dersom ungdommen samtykker. Dette gjelder imidlertid ikke dersom ungdommen er plassert i institusjon etter barnevernloven § 4-24. Dersom plasseringen er satt i verk før vedkommende fyller 18 år, kan tiltak etter bestemmelsens første og annet ledd gjennomføres slik som fylkesnemnda har bestemt, selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden, jf § 4-24 tredje ledd.

Verken loven eller forarbeidene gir anvisning på om det i disse tilfellene kan kreves refusjon fra foreldre etter at ungdommen har fylt 18 år. Hensett til tiltakets relativt begrensede varighet, at ungdom ofte bor hjemme hos foreldrene ut over myndighetsalder og at foreldrene i utgangspunktet ikke har oppfostringsutgifter for ungdom som er plassert av barnevernet, er det ikke urimelig om foreldrene bidrar til ungdommens forsørgelse så lenge vedkommende er plassert i tiltaket. Departementet antar imidlertid at dette må bygge på frivillighet fra foreldrenes side, og skje etter avtale mellom barneverntjenesten og foreldrene fra det tidspunktet ungdommen fyller 18 år.