§ 2-3 Ansvar og kompetanse ved institusjonsplassering

Dato: 13.06.2006

I saker der det foreligger samtykke, er det barneverntjenesten som har myndighet til å fatte vedtak om plassering i institusjon. Statlig regional myndighet har på sin side plikt til å bistå kommunen med plassering, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd a.

Ved eventuell faglig uenighet mellom barneverntjenesten og statlig regional myndighet om behovet for en institusjonsplass, så er det kommunen som avgjør om barnet har behov for dette eller ikke. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avslå en generell søknad fra barneverntjenesten om å bli tildelt en institusjonsplass.

Når barneverntjenesten finner at det er behov for plassering i institusjon som omfattes av barnevernloven (statlig, kommunal eller privat) inngår barneverntjenesten og statlig regional myndighet et samarbeid. Det er viktig at barneverntjenesten og statlig regional myndighet sammen vurderer aktuelle alternativer, og at hensynet til barnets beste tillegges avgjørende vekt, jf. barnevernloven § 4-1. Det er statlig regional myndighet som har oversikt over aktuelle og ledige institusjonsplasser i regionen og som har ansvaret for å disponere og fordele disse. Valg av institusjon for det enkelte barn, tas derfor av statlig regional myndighet. Avgjørelsen tas på bakgrunn av vurderingen av hva som er til barnets beste og hvilke egnede institusjoner som til enhver tid har ledig kapasitet.

Ved plassering i institusjon uten eget samtykke etter barnevernloven § 4-24, er det fylkesnemnda som har myndighet til å fatte vedtaket om plassering. En sak om dette innledes ved at barneverntjenesten utarbeider forslag til tiltak, jf. barnevernloven § 7-3 første ledd. Forslaget bør alltid bygge på en vurdering foretatt i samarbeid mellom barneverntjenesten og statlig regional myndighet, som har både det faglige og økonomiske ansvaret for institusjonstilbudet. Det følger av barnevernloven § 4-24 siste ledd at et vedtak bare kan treffes dersom institusjonen som foreslås faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen. Barneverntjenestens forslag må derfor omfatte en redegjørelse om dette.

Plikt til å bistå med plassering i institusjon utenfor regionen

Statlig regional myndighet har ansvaret for etableringen og driften av institusjonstilbudet, jf. barnevernloven § 5-1 og § 5-8. Ansvaret innebærer at regionen må sørge for at det nødvendige tilbudet finnes, enten ved å bygge egne institusjoner eller ved å benytte private eller kommunale institusjoner.

Statlig regional myndighet har videre plikt til å bistå barneverntjenesten med å finne fram til egnet og ledig institusjonsplass på bakgrunn av en vurdering av hva som er til barnets beste. Dersom slik plass ikke er å oppdrive innenfor egen region, må statlig regional myndighet søke å finne slik plass utenfor regionen.

Såfremt statlig regional myndighet finner egnet og ledig institusjonsplass innenfor regionen, vil den etter departementets syn ikke ha plikt til å bistå med å finne og plassere barnet i annen institusjon utenfor regionen selv om denne vil kunne være bedre egnet.

Statlig regional myndighets bistand ved iverksettelse av vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26

Når barneverntjenesten skal iverksette et vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24, må vedtaket iverksettes innen seks uker, jf. barnevernloven § 4-25 siste ledd.

Bortsett fra frister for når iverksettelse av vedtak skal skje, inneholder ikke loven bestemte tidsfrister for hvor raskt annenlinjetjenesten skal bistå kommunen med å fremskaffe institusjonsplass. Det er imidlertid et overordnet mål med loven at barn og ungdom skal gis hjelp til rett tid, jf. barnevernlovens formålsbestemmelse § 1-1. Dette innebærer at statlig regional myndighet har plikt til å bistå barneverntjenesten så raskt at bistanden bidrar til å oppfylle målene i § 1-1.

Barneverntjenestens adgang til på egen hånd å plassere barn og ungdom på institusjon som faller innenfor lov om barneverntjenester

Barneverntjenesten er ikke avskåret fra på egen hånd å plassere barn og ungdom på private og kommunale institusjoner som er godkjent av statlig regional barnevernmyndighet med hjemmel i lov om barneverntjenester § 5-8.

Departementet antar imidlertid at statlig regional myndighets ansvar og kompetanse med hensyn til institusjonstilbudet, medfører at det vanligvis vil være i barneverntjenestens interesse å motta bistand fra statlig regional myndighet.

Dersom statlig regional barnevernmyndighet skal kunne påføres økonomisk ansvar for plasseringen, er det dessuten en forutsetning at barneverntjenesten og statlig regional myndighet har samarbeidet om plasseringen og er enige i valg av institusjon.