Artikkel 8 - Dødsstedsundersøkelser ved plutselig og uventet barnedød - forholdet til Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8

Dødsstedsundersøkelser ved plutselig og uventet barnedød – forholdet til Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8

1. INNLEDNING
Vi viser til brev 23. desember 2008 fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det bes der om at Lovavdelingen vurderer en skissert ordning med dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet barnedød i forhold til Grunnloven § 102 og den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. Det bes også om en vurdering av om ordningen må eller bør lovfestes. Vurderingene skal skje både under forutsetning av at ordningen gjøres frivillig (basert på samtykke) og tvungen. Vi begrenser drøftelsene til undersøkelser som måtte skje i private hjem, og problematiserer ikke grensene for hva som kan regnes som ”Hus” i Grunnloven § 102s forstand i denne sammenheng. Vi begrenser oss også til den typiske situasjonen at det døde barnet har bodd sammen med sine foreldre og uten at hensynet til andre beboere trekkes særskilt inn. 

Lovavdelingen bygger som utgangspunkt på den faktiske beskrivelsen av ordningen som er gitt i brevet hit. Vi viser til redegjørelsen der i sin helhet. Av annet materiale som vi har satt oss inn i, finner vi særlig grunn til å nevne:
- rapporten Barnedødsårsaksprosjektet. Bedre undersøkelse ved plutselig uventet død i sped- og småbarnsalder (Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo 2004)
- IS-1415 Dødsstedsundersøkelser ved plutselig uventet barnedød. Vurdering av forslag fra Barnedødsårsaksprosjektet (rapport fra Sosial- og helsedirektoratet november 2006)
- Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat i saken 13. mai 2008

Noe nærmere regelverk for ordningen er foreløpig ikke vedtatt. En del rettslige premisser for våre rettslige vurderinger er dermed ikke klare. Vi peker videre på at de rettslige vurderingene dels også kan bero på faktiske virkninger av ordningen som vi har vanskelig for å vurdere med særlig grad av sikkerhet. Saken kan også synes å berøre et grenseland mellom helsefag, forskning og straffeprosess som kompliserer både det faktiske og rettslige bildet. Våre rettslige vurderinger må derfor på enkelte punkter nødvendigvis få et noe forbeholdent preg. Slik saken er forelagt for oss, er Helse- og omsorgsdepartementet nærmest til å vurdere visse spørsmål knyttet til foreldrenes samtykkekompetanse.

2. GRUNNLOVEN § 102
2.1 Generelt om forståelsen av Grunnloven § 102

Grunnloven § 102 lyder:

”Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”

I Rt. 2004 s. 1723, der ett spørsmål var om ordningen med politiets våpenkontroll med hjemmel i våpenloven § 27 a annet ledd var i strid med Grunnloven § 102, ga Høyesterett blant annet uttrykk for følgende om forståelsen av vilkåret ”Hus-Inkvisitioner”:

”(43) Paragraf 102 har stått uendret siden den ble vedtatt i 1814. Det sentrale spørsmål er forståelsen av begrepet «Hus-Inkvisitioner». Dette begrepet ble verken anvendt i det Adler-Falsenske utkast eller i konstitusjonskomitéens protokoll, hvor det om «Hver Borgers Huus» heter at det er «et helligt Fristed», og hvor han som hovedregel «ikke med Magt kan udtages» og ingen uten hans tillatelse kan «betræde» det.

(44) Aschehoug påpeker i «Norges nuværende Statsforfatning» (1893) side 12 at forbudet etter ordlyden i § 102 kun ble rettet mot husinkvisisjoner, altså «Undersøgelser, som ere forbundne med krænkende Mistanke mod nogen». Grunnloven la dermed «ingen Hindring i Veien for Undersøgelser, som anstilles ikke for at opspore nogen bestemt Forbrydelse, men for at eftersee, hvorvidt visse Bestemmelser i Lovgivningen overholdes, f. Ex. Brandvisitation ....». Morgenstierne gir i «Den norske statsforfatningsret» (1927) uttrykk for at man alltid har «været paa det rene med, at forbudet mot husinkvisitioner ikke omfatter saadanne visitationer, som, uten at kaste mistanke paa nogen, alene sikter til at kontrollere, at lovgivningens forskrifter overholdes, f.eks. at ildsteders indretning stemmer med bygningslovgivningen, at sanitære paabud iakttas og lignende. Heller ikke efterforskning efter personer eller gjenstande i eksekutivt øiemed falder ind under grundlovens forbud». Castberg uttaler seg på samme måte i «Norges statsforfatning» bind II (1964) side 292. Og han tilføyer at det er mulig «man kan gå så vidt som til å anse en hvilken som helst husundersøkelse i rent forvaltningsmessig øyemed som tillatt, uaktet en slik fortolkning av grunnlovens § 102 unektelig står i avgjort strid med ordlyden i bestemmelsen». I nyere teori påpeker Andenæs i «Statsforfatningen i Norge» (2004) side 339 at det ikke alltid er like lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon. Han stiller spørsmål om lovgivningen for eksempel kan gi rasjoneringsmyndighetene «rett til å foreta inspeksjon rundt om i hjemmene» for å kontrollere at et eventuelt påbud om å gi oppgave over eller å avlevere livsfornødenheter er oppfylt. Han tilføyer at slike bestemmelser både har vært gitt og gjennomført.”

Om grensedragningen mellom den forbudte ”Hus-Inkvisition” og andre husundersøkelser som Grunnloven § 102 ikke er til hinder for, skriver Andenæs, Statsforfatningen i Norge (10. utg., ved Fliflet, 2006) s. 408–409:

”På den annen side kan ikke den private med grunnloven i hånd stenge sin dør for de offentlige myndigheter som skal utføre en lovbestemt kontroll, f.eks. med at bygnings- og brannlovgivning er overholdt. En teknisk samfunnsmessig kontroll av denne art faller etter sikker rettsoppfatning utenfor grunnlovens begrep ”Hus-Inkvisitioner”. Men det er ikke alltid lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon. Kan f.eks. lovgivningen, i forbindelse med påbud om oppgaveplikt eller avleveringsplikt for livsfornødenheter eller andre varer, gi rasjoneringsmyndighetene rett til å foreta inspeksjon rundt om i hjemmene for å kontrollere at plikten er oppfylt? Slike bestemmelser har både vært gitt og gjennomført. Men de harmonerer ikke godt verken med ord eller tanke i grunnlovsbudet. ”

Det kan være usikkert hvilken rekkevidde Andenæs’ synspunkt har, noe han selv problematiserer i en viss utstrekning, særlig med sikte på tilfeller der undersøkelsen fører til at noen risikerer straff. Vi bemerker at de tilfellene som den juridiske teorien har diskutert, skiller seg fra det foreliggende, slik at teorien uansett gir begrenset veiledning.

I Rt. 2004 s. 1723 tok Høyesterett ikke klart stilling til om de synspunktene som den juridiske teorien – i det vesentlige samstemt – har bygd på, også legges til grunn for avgjørelsen. Førstvoterendes drøftelser må trolig forstås slik at det legges opp til en noe bredere vurdering enn teoriens tidligere anvisninger. Det sentrale vurderingstemaet for om det foreligger en ”Hus-Inkvisition” synes fortsatt å være om det er tale om en husundersøkelse som er forbundet med krenkende mistanke om at ulovligheter er begått. Ved en slik vurdering må det tas hensyn til både bakgrunnen for den aktuelle ordningen, rammene for den og den praktiske gjennomføringen av kontrollen (jf. Rt. 2004 s. 1723 avsnitt 34). En vurdering av bakgrunnen for – og dermed formålet med – ordningen står sentralt, men det må også foretas en vurdering av hvordan ordningen faktisk virker, herunder hvilke muligheter det er for misbruk av ordningen. 

2.2 Grunnlovsvurderingen – tvungen ordning
Vi finner det hensiktsmessig først å vurdere ordningen ut fra den forutsetningen at den gjøres obligatorisk (tvungen).

I det foreliggende tilfellet synes det ved grunnlovsvurderingen hensiktsmessig å ta utgangspunkt i formålene med ordningen. Det vesentlige blir, slik vi ser det, å vurdere ordningen ut fra formålet om kunnskapsbygging og ut fra den betydningen ordningen vil ha for å avdekke kriminelle forhold. Dette vil bli utdypet nedenfor.

Det oppgitte formålet med ordningen er ”å finne barnets dødsårsak samt å bygge opp kunnskap i forebyggingsøyemed”. Det opplyses samtidig at gjennomført dødsstedsundersøkelse er en forutsetning for bruk av diagnosen Sudden Infant Death Syndrome (SIDS).

Etter vårt syn er det ikke naturlig å se på det å finne dødsårsak som et selvstendig formål med ordningen. Det vesentlige er etter vårt syn at funn av dødsårsak for det første har til formål å bygge opp kunnskap i forebyggingsøyemed, og for det andre at funn av dødsårsak etter omstendighetene tjener til å avdekke kriminelle forhold. 

At undersøkelsen er en forutsetning for bruk av SIDS-diagnosen, må etter vårt syn langt på vei ses i sammenheng med formålet om kunnskapsbygging. Ordningen med å slå fast en diagnose kan delvis sies å skje av hensyn til barnets foreldre. Vi oppfatter det likevel ikke slik at hensynet til foreldrene er noe sentralt formål, og etter vårt syn har det ikke vesentlig betydning verken for å begrunne at inngrep kan skje eller at det ikke kan skje slik saken her ellers ligger an. Vi går ikke særskilt inn på dette forholdet i det følgende.

Det er i tillegg oppgitt at ”[d]ødsstedsundersøkelsen anses som en del av omsorgen for det døde barnet”. Dette er ikke oppgitt å være noe egentlig formål med ordningen, men kan ses på som en ytterligere funksjon ordningen tjener. Vi har uansett vanskelig å se hvordan denne funksjonen skulle ha noe vesentlig å si for adgangen til å gjennomføre denne typen undersøkelser, og vi finner ikke grunn til å gå særskilt inn på dette momentet heller.

Videre heter det i brevet hit:

”Det å eventuelt avdekke straffbare forhold er ikke et formål med dødsstedsundersøkelsen. Straffespørsmålet kompliserer imidlertid saken – fordi ordningen innebærer at alle funn som kan bidra til å oppklare dødsårsak skal utleveres til politiet. Det innebærer at foreldrene på bakgrunn av dødsstedsundersøkelsene kan bli etterforsket straffeprosessuelt.”

Ved vurderingen etter Grunnloven § 102 kan man ikke uten videre nøye seg med å legge til grunn det som oppgis som formålet med ordningen. Hvis ordningen rent faktisk ivaretar andre funksjoner enn det oppgitte formålet, må også disse trekkes inn i vurderingen. Dette får betydning for vurderingen i det følgende.

Et formål om å bygge opp kunnskap om dødsårsak i forebyggingsøyemed ligger på det abstrakte plan fjernt fra et straffeprosessuelt etterforskningsformål, og vil ikke i seg selv føre til at undersøkelsene er forbundet med krenkende mistanke mot noen. Dette skulle isolert sett tale for at det ikke foreligger noen ”Hus-Inkvisition”. Det må likevel vurderes om andre trekk ved ordningen innebærer at den faller innenfor dette begrepet i Grunnloven § 102.

Undersøkelse skjer rutinemessig ved plutselig og uventet dødsfall for barn i en bestemt aldersgruppe. Dette kan bidra til å minke faren for at undersøkelsen i seg selv kaster mistankens lys over foreldre. Samtidig innebærer nettopp den spesielle situasjonen som er gjenstand for undersøkelse, en åpenbar mulighet for at det (om enn relativt sjelden) vekkes mistanke om eller avdekkes meget alvorlige straffbare forhold.

Uansett om en skulle utforme ordningen slik at en i stor grad søker å unngå at undersøkelsen fungerer som en ”forlenget arm” for politi og påtalemyndighet, vil foreldrene kunne føle ubehag bare ved muligheten for at ordningen kan ha en slik funksjon. Vi legger i denne sammenheng til grunn at en ikke tar sikte på en ordning som etablerer ”vanntette skott” mellom undersøkelsesteamet og politi og påtalemyndighet.

I rapporten fra barnedødsårsaksprosjektet er det pekt på at denne typen undersøkelser kan bidra til avkrefte mistanke om straffbare forhold. Motstykket er imidlertid at mistanken kan styrkes i andre tilfeller, noe som trekker i retning av at undersøkelsen er omfattet av Grunnloven § 102.  Det gjelder selv om det kun skulle være helsepersonell som deltar i undersøkelsen.

Undersøkelsen skjer i det som for foreldrene normalt vil være en følelsesmessig vanskelig situasjon. En tvungen undersøkelse av dette slaget kan skape en form for ”utrygghet og frykt” som Høyesterett i Rt. 2004 s. 1723 (avsnitt 48) ga uttrykk for at Grunnloven § 102 er ment å verne mot, da riktignok med sikte på en situasjon med uvarslet besøk fra politiet.

Selv om formålet med ordningen i første omgang ikke skulle være å avdekke straffbare forhold, vil undersøkelsen på grunn av de særlige omstendighetene som foreligger i denne typen saker, ha en såpass inngripende karakter at dette trekker i retning av at det foreligger en ”Hus-Inkvisition” etter Grunnloven § 102. At omfanget av undersøkelsen eventuelt begrenses til visse steder og nærmere beskrevne forhold, har i en slik situasjon begrenset betydning, idet det nettopp er disse stedene som også er de mest relevante å undersøke også med sikte på å avdekke straffbare forhold.

Det er ikke klart for oss om en under en eventuell tvungen ordning har tenkt seg at foreldrene skal varsles forut for undersøkelsen. Et eventuelt varsel vil kanskje kunne bidra til å understreke at formålet med ordningen ikke er å forfølge straffbare forhold. Samtidig vil et forhåndsvarsel neppe fylle den samme funksjon som ved den typen undersøkelse som ble prøvd av Høyesterett i Rt. 2004 s. 1723. I den saken ble det understreket at kontrollordningen i all hovedsak var forebyggende, og at forhåndsvarslet bidro til å synliggjøre dette. I det foreliggende tilfellet er forebygging i det konkrete tilfellet ikke mulig. Undersøkelsen er i stedet rettet inn mot å slå fast årsaken til noe som allerede har skjedd.

Utover argumentene foran vil vi dessuten peke på følgende: Vi kjenner ikke til at lovgivningen i andre sammenhenger har innført rett til å gå inn i private hjem med en hovedbegrunnelse om å skaffe generell kunnskap om bestemte forhold, selv om en lett kan tenke seg en lang rekke tilfeller der det kunne være samfunnsmessig ”nyttig” – også slik at liv kan reddes – med slik kunnskap. En ordning som den skisserte ville, etter det vi kan se, innebære noe prinsipielt nytt, og konsekvensene av å kunne godta et slikt resonnement som grunnlag for husundersøkelser, vil kunne være vanskelige å overskue.

Ut fra de momentene som er nevnt foran, er det etter vårt syn tvilsomt om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse med det formål å skaffe kunnskap om dødsårsak i forebyggingsøyemed, er forenlig med Grunnloven § 102. Tvilen knytter seg dels til rettslig usikkerhet om hvor langt Grunnloven § 102 rekker i tilfeller hvor avdekking av ulovlige forhold ikke umiddelbart fremstår som den sentrale begrunnelsen for å foreta undersøkelsen, og dels til at det (foreløpig) er uklart hvor sentralt spørsmålet om avdekking av straffbare forhold vil stå når ordningen settes i verk. I den sammenheng finner vi grunn til å peke på at ordningen ikke kan ”frikjennes” selv om flertallet av dem som undersøkes, skulle oppleve ordningen som uproblematisk. Slik vi ser det, taler mye for at det her foreligger en ”Hus-Inkvisition”.

Selv om det ut fra de fakta som hittil er vurdert, kan være tvil om det foreligger en ”Hus-Inkvisition” etter Grunnloven § 102, er det også andre trekk ved ordningen som styrker det grunnlovmessig problematiske med den.

Vi finner særlig grunn til å fremheve to forhold. For det første skal en, ifølge Helse- og omsorgsdepartementet, ”av hensyn til å nå formålet med dødsstedsundersøkelsen”, la ”personell med politifaglig kompetanse (uten bindinger til politiet) delta ved/gjennomføre dødsstedsundersøkelsen”. Som departementet selv peker på, ”styrker [dette] påstanden til flere høringsinstanser om at formålet med ordningen også er å avdekke straffbare forhold”.

For det andre skal undersøkelsesteamet ha meldeplikt til politiet om ”alle funn som kan bidra til å oppklare dødsårsak”. Det er her tale om en nokså omfattende meldeplikt.

Vi har vanskelig for å se annet enn at disse elementene, under en ordning med tvungen undersøkelse av dødsstedet, i det vesentlige tjener den særskilte funksjon å avdekke straffbare forhold. At den omfattende meldeplikten er motivert av et ønske om at helsepersonellet skal unngå å måtte ta stilling mer eller mindre direkte til forhold som kan innebære konstatering av mistanke om straffbare handlinger (jf. brevet til oss s. 2), endrer etter vårt syn ikke dette. 

Vi finner grunn til å nevne at det i rapporten fra barnedødsårsaksprosjektet er pekt på at prøveordningen i 2004 ikke bidro til å avdekke straffbare forhold som det ikke i utgangspunktet allerede var mistanke om. Dette har imidlertid begrenset betydning, idet undersøkelsene var basert på samtykke fra foreldre i det enkelte tilfellet.

Forutsatt at ordningen gjennomføres med de to elementene som er særskilt vurdert her, er vi tilbøyelig til å anta at det foreligger en ”Hus-Inkvisition” etter Grunnloven § 102.

Grunnloven § 102 stiller ved de ”kriminelle Tilfælde” visse minstekrav til beviset for straffbar handling. Om dette heter det i Andenæs, Statsforfatningen i Norge (10. utg., ved Fliflet, 2006) s. 408:

”Det kan ikke være grunnlovens mening at det skal foreligge bevis for et kriminelt tilfelle for at ransaking skal kunne finne sted. Det må være nok at det foreligger en bestemt mistanke om at en forbrytelse er begått. Men så meget må også kreves.”

Dette kan også uttrykkes slik at det iallfall må foreligge en konkret mistanke om at straffbare forhold er begått før husundersøkelse kan skje. I Rt. 2004 s. 1723 avsnitt 49 synes Høyesterett å forutsette at det må stilles visse krav til ”styrken i mistanken” for at husundersøkelse kan skje. Hvilket beviskrav som i tilfelle gjelder, gir verken dommen eller annet materiale sikre holdepunkter for. På denne bakgrunn nøyer vi oss med å konstatere at et eventuelt beviskrav som kan utledes fra Grunnloven § 102 eller andre rettssikkerhetsgarantier i forfatningen, neppe er like strengt som det lovgiver har valgt ved blant annet ransaking etter straffeprosessloven § 192 (”skjellig grunn”).

2.3 Grunnlovsvurderingen – frivillig ordning
Spørsmålet er om en frivillig ordning, hvor foreldrene samtykker til undersøkelsen i det enkelte tilfellet, kan gjennomføres uten hinder av Grunnloven § 102. Det må avgjøres ved en tolking av grunnlovsbestemmelsen selv hvilken betydning det har at vedkommende samtykker til det inngrepet bestemmelsen skal beskytte mot.

Iallfall forutsatt at det fra rette vedkommende foreligger et samtykke som er informert og frivillig, kan vi vanskelig se at Grunnloven § 102 her skulle være til hinder for at den skisserte ordningen med dødsstedsundersøkelse gjennomføres. Dels kan en se det slik at det da vanskelig kan tales om ”Hus-Inkvisition” overhodet. Dels må det anses underforstått at slikt samtykke fra vedkommende opphever vernet etter § 102. At dette har vært forutsetningen, styrkes av formuleringene i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast § 180, som lyder (kursivert her):

”Hver Borgers Huus er et hellig Fristed, hvoraf han ikke med Magt kan udtages, med mindre han tiltales for Landsforræderie, eller en anden offentlig Forbrydelse. Ingen maa saaledes uden hans Tilladelse betræde hans Huus, med mindre han vil anses for en Fredsforstyrrer.”

I konstitusjonskomiteens utkast (§ 109) heter det på lignende vis om borgerens hus at ”ingen maa betræde det mod hans Villie”. Selv om det på andre områder er sentrale forskjeller mellom disse forslagene og den vedtatte bestemmelsen (se særlig Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, 2. utg. (1893) bind III s. 12), er det ikke grunn til å tro at den grunnleggende tankegangen rundt samtykkespørsmålet endret seg fra forslag til vedtakelse.

Hva som i det foreliggende tilfellet skal til for å oppfylle et krav om samtykke, er Helse- og omsorgsdepartementet nærmere enn oss til å vurdere.

I brevet hit er vi bare spurt om forholdet til Grunnloven § 102, men for ordens skyld tilføyer vi: Så langt undersøkelsesordningen omfattes av lovgivning om personopplysninger som stiller nærmere krav til samtykket, må disse kravene være oppfylt. Selv om visse sider av det man samtykker til eventuelt ikke skulle være direkte omfattet av lovgivning (noe vi ikke tar stilling til), kan det være naturlig å stille tilsvarende krav til samtykket som i tilgrensende lovgivning.

3. EMK ARTIKKEL 8
Spørsmålet er videre om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse vil være i strid med EMK artikkel 8.

EMK artikkel 8 lyder i norsk oversettelse:

”Artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. ”

En undersøkelse som skissert foran utgjør utvilsomt et inngrep i utøvelsen av retten til respekt for hjemmet overfor dem som bor der. Artikkel 8 har på dette punktet et vidt anvendelsesområde. Eventuelle begrensninger følger i stedet av vilkårene for inngrep. 

For at inngrepet skal være forenlig med artikkel 8, må tre vilkår være oppfylt (jf. nr. 2): Inngrepet må være ”i samsvar med loven”, det må forfølge formål som angitt i nr. 2, og det må være ”nødvendig i et demokratisk samfunn” av hensyn til minst ett av de legitime formålene.

Det er klart at en tvungen ordning må ha hjemmel i formell lov.

Formålet om kunnskapsbygging i forebyggingsøyemed kan trolig både forankres i formuleringen ”for å beskytte helse” og formuleringen ”for å beskytte andres rettigheter og friheter”, som i praksis er tolket nokså vidt. Formålet om avdekking av kriminalitet kan blant annet forankres i formuleringen ”for å forebygge kriminalitet”.

Spørsmålet er videre om inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte de legitime formålene. Høyesterett har i Rt. 2004 s. 1723 avsnitt 65 pekt på at den retten til respekt for hjemmet som artikkel 8 nr. 1 statuerer, er en rett av en slik karakter at den bør gis et sterkt vern. Etter EMDs praksis (se for eksempel saken Silver mot Storbritannia, dom 25. februar 1983) må det offentliges inngrep svare til et tvingende samfunnsmessig behov – ”a pressing social need”, og det må stå i forhold til det legitime formålet som skal ivaretas – ”be proportionate to the legitimate aim pursued”. I sin praksis har domstolen også uttalt at unntakene i artikkel 8 nr. 2 må gis en begrenset rekkevidde (se f.eks. Funke mot Frankrike, dom 27. januar 1993 avsnitt 55): ”The exceptions … are to be interpreted narrowly … , and the need for them in a given case must be convincingly established”. I vurderingen av forholdsmessigheten har domstolen også vist til at den må forsikre seg om at den relevante lovgivningen og praksis gir individene adekvate og effektive garantier mot misbruk – ”adequate and effective safeguards against abuse” (Camenzind mot Sveits, dom 16. desember 1997 avsnitt 45 med henvisninger). I Rt. 2004 s. 1723 har Høyesterett, under henvisning til saken Klass mot Tyskland (dom 4. juli 1978) pekt på at kravene til garantier mot misbruk må være relative, og dermed blant annet avhengig av tyngden av det offentliges inngrep. EMD har videre påpekt at en må være særlig på vakt i tilfeller der myndighetene kan foreta undersøkelser uten tillatelse fra en domstol (jf. den nevnte Camenzind mot Sveits avsnitt 45). EMDs praksis har dreid seg om saker der myndighetene mer direkte tar sikte på å avdekke ulovlige forhold, men det må antas at de generelle uttalelsene også har betydning med sikte på et tilfelle som dødsstedsundersøkelser uavhengig av mistanke om ulovlige forhold.

Ved vurderingen av om inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk samfunn” av hensyn til de oppregnede formålene, kan det være grunn til å ta utgangspunkt i formålet om kunnskapsbygging.

Formålet om kunnskapsbygging med sikte på å forebygge barnedødsfall er utvilsomt viktig. Det har også vist seg at den forskningen som tidligere har funnet sted, effektivt har bidratt til å redde livet til en hel del barn. Om denne forskningen hittil har vært basert på husunderøkelser, intervjuer eller annet, er i denne sammenheng uten betydning. Det finnes derfor argumenter for å si at inngrepet isolert sett oppfyller et ”tvingende samfunnsmessig behov”. Slik saken ligger an, er det ikke nødvendig å ta stilling til om dette undervilkåret er oppfylt, idet inngrepsbehovet uansett må veies mot foreldrenes interesse i å kunne motsette seg inngrepet.

Om inngrepets tyngende karakter overfor foreldrene vises det til drøftelsen i punkt 2.2, som særlig konsentrerer seg om forhold som kan kaste mistanke på foreldrene. Det ble der konkludert med at undersøkelsen etter sin art er relativt inngripende. Ved vurderingen etter artikkel 8, som har et mer generelt virkefelt enn Grunnloven § 102 blant annet ved at bestemmelsen ikke er begrenset til slike undersøkelser som er forbundet med krenkende mistanke mot noen, må det klarere kunne legges vekt på den generelle belastningen som ligger i å bli utsatt for undersøkelse i hjemmet fra offentlig myndighet. Vurderingen må særlig ha for øye dem som under en tvungen ordning ikke ønsker en slik undersøkelse. Foreldrene kan etter dette ha en nokså tungtveiende interesse i å motsette seg undersøkelse.

Som nevnt i pkt. 2.2 kjenner vi ikke til at lovgivningen i andre sammenhenger har innført rett til å gå inn i private hjem med en hovedbegrunnelse om å skaffe generell kunnskap om bestemte forhold. Dette gir en indikasjon på at inngrepet her ikke står i rimelig forhold til det som ønskes oppnådd. 

Ved proporsjonalitetsvurderingen etter artikkel 8 nr. 2 må det også legges vekt på om samme virkning kunne ha vært nådd med mindre inngripende virkemidler (jf. for så vidt Rt. 2004 s. 1723 avsnitt 70). Prinsipielt er en ordning basert på samtykke mindre inngripende enn en tvungen ordning. Det er likevel spørsmål om i hvilken utstrekning det i praksis er mulig å gjennomføre en ordning basert på informert og frivillig samtykke, jf. pkt. 2.3 foran. Vekten av dette momentet kan dermed være usikker.

Vi nevner at den foreliggende ordningen ikke forutsetter at inngrepet i det enkelte tilfellet godkjennes av en domstol eller annet uavhengig organ som kan skape sikkerhet for at betingelsene for å foreta inngrepet er til stede. Slik saken her ellers ligger an, har dette neppe særlig betydning fra eller til. Det vesentlige i vår sammenheng er at undersøkelsen overhodet kan finne sted, eventuelt mot foreldrenes vilje. 

Etter vår mening er det tvilsomt om inngrepet overfor foreldrene i det enkelte tilfellet kan anses for å stå i forhold til det legitime formålet som skal ivaretas – her det offentliges generelle behov for kunnskap om årsakene til barnedød. Det vil derfor etter vår mening neppe være i samsvar med EMK artikkel 8 nr. 2 å gjennomføre en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse.

Etter vårt syn styrkes denne konklusjonen så langt ordningen mer direkte har til formål å avdekke straffbare forhold, gitt de rammene undersøkelsen skjer innenfor, jf. drøftelsen av Grunnloven § 102 i pkt. 2.2 foran.

Spørsmålet er videre om en frivillig ordning med dødsstedsundersøkelse, basert på samtykke, vil være i strid med EMK artikkel 8. Vi finner ikke grunn til å vurdere dette annerledes enn for spørsmålet etter Grunnloven § 102, jf. pkt. 2.3 foran.

4. SPØRSMÅL OM LOVHJEMMEL
Spørsmålet er om ordningen med dødsstedsunderøkelse må eller bør lovfestes hvis den baseres på frivillighet (samtykke).

Som et generelt utgangspunkt er det etter legalitetsprinsippet ikke noe til hinder for at samtykke på det aktuelle området kan føre til at hjemmel i formell lov er unødvendig. Som nevnt foran i pkt. 2.3 og 3 er heller ikke Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8 til hinder for at ordningen kan baseres på samtykke. Det må imidlertid vurderes konkret om de krav som etter gjeldende rettstilstand må stilles til samtykket, er oppfylt.

Lovhjemmel kan også være nødvendig hvis ordningen legger opp til løsninger som strider mot formell lov (jf. lex superior-prinsippet). Det er i brevet hit ikke redegjort for lovgivning som kunne tenkes å være i strid med den ordningen som tenkes etablert. Vi har derfor ikke grunnlag for å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Vi viser også til vår merknad avslutningsvis til pkt. 2.3 om eventuelle lovfastsatte krav til samtykket.

Det er uansett et spørsmål om ordningen bør lovfestes, eventuelt slik at det gis en særskilt hjemmel til å gi nærmere forskrifter om ordningen. Saksforberedelsen har vist at innføring av en permanent ordning med dødsstedsundersøkelse etter fleres oppfatning reiser kompliserte spørsmål både juridisk og etisk. Dette kan i seg selv være et argument for at Stortinget gjennom lovvedtak tar stilling til ordningen. En lovfesting kan muligens også bidra til å klargjøre hva som skal være formålet (eller formålene) med ordningen. Tilsvarende kan det av mer rendyrkede politiske grunner være ønskelig med lovfesting. Vi nevner avslutningsvis muligheten for at ordningen i første omgang reguleres i forskrift, men at man på sikt tar sikte på en lovfesting.

Uansett om en velger å hjemle ordningen i formell lov eller ikke, vil det være en fordel om ordningen i størst mulig grad er forankret i et formalisert og offentlig tilgjengelig regelverk.