Anmodning om omgjøring av endelig vedtak i klagesak - gnr (x) bnr (y) i Trondheim kommune

Vi viser til e-poster av 28. juli 2016 der det anmodes om at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sitt vedtak av 1. juni 2016 omgjøres. Videre viser vi til Fylkesmannens vurdering av omgjøringsbegjæringen datert 29. august 2016, samt e-poster fra (xx) datert 31. august og 5. desember 2016. Departementet beklager den lange saksbehandlingstiden.

AVGJØRELSE

Departementet omgjør ikke Fylkesmannens vedtak av 1. juni 2016.

 

Sakens bakgrunn    

Ansvarlig søker, (firma yy), søkte om rammetillatelse for oppføring av ny enebolig og frittliggende bod den 11. mai 2015. Boden var omsøkt med takterrasse. Tiltakene var avhengig av tre dispensasjoner fra reguleringsplan.

Byggesakskontoret i Trondheim kommune behandlet søknaden 17. desember 2015. Kommunen avslo takterrassen på boden og godkjente resten av søknaden.

Vedtaket ble påklaget av nabo (A) og (B) 17. januar 2016. (C) v/advokat (D) påklaget vedtaket 19. januar 2016. (E) og (F) påklaget vedtaket 18. januar 2016, mens (G) påklaget vedtaket 22. januar 2016.

Trondheim kommune fant ikke momenter i klagene som ga grunnlag for å endre det opprinnelige vedtaket, og klagene ble ikke tatt til følge. Saken ble oversendt til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag for endelig klagebehandling 6. april 2016. I sitt vedtak av 1. juni 2016 stadfestet Fylkesmannen kommunens vedtak om oppføring av boligen med unntak av boden.

Departementet mottok 28. juli 2016 to e-poster fra (xx), på vegne av nabo (C). Departementet oppfatter e-postene som en begjæring om omgjøring av Fylkesmannens vedtak av 1. juni 2016. Vi legger til grunn at (xx) mener at Fylkesmannens vedtak er ugyldig. Det anføres at det er lagt for liten vekt på ulempene til klager, (C). Det vises til at tiltakets innsynsvirkning for klager er mer belastende enn det er vektlagt i vedtaket. Klager taper muligheten til utvidelse av egen bolig, samt verditap på denne. Det er videre anført at kommunen ikke har lagt sin egen retningslinje til grunn ved vurdering av kvalitet på uteoppholdsareal. Det er anført at bygningsmyndighetenes vurdering av antall boenheter ikke er hjemlet, samt at parkerings- og adkomstproblematikken på eiendommen ikke er tilstrekkelig vektlagt.

Tiltakshaver v/ ansvarlig søker har kommet med merknader til klagers anførsler. Det er anført at byggesaksforskriften § 2-2 må ses som en bestemmelse som også omhandler ny bebyggelse. 

I vårt brev av 29. juli 2016 ble Fylkesmannen bedt om å vurdere omgjøringsbegjæringen. Fylkesmannen fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket sitt, jf. brev av 29. august 2016.

Departementet vil bemerke:

Departementet gjør innledningsvis oppmerksom på at Fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre klagesaker etter plan- og bygningsloven. Fylkesmannens vedtak av 1. juni 2016 er endelig, og det er ikke klageadgang til departementet. Etter fvl. § 35 kan imidlertid overordnet organ, i dette tilfellet Kommunal- og moderniseringsdepartementet, på visse vilkår omgjøre et vedtak truffet av underordnet forvaltningsorgan.

Det sentrale spørsmålet i saken er om den omsøkte boligen må anses som en ene- eller tomannsbolig. Det fremgår av sakens dokumenter at den omsøkte boligen har tre etasjer. I underetasjen er det inntegnet en enhet på 34,3 m² bestående av stue, soverom, kjøkken og bad. Enheten er tilknyttet resten av boligen via felles vaskebod med to dører. Enheten har egen inngang.

Spørsmålet om når det foreligger en eller to boenheter må avgjøres konkret i den enkelte sak. I henhold til departementets uttalelse av 16. desember 2003 (03/3724) må det vurderes om enhetene brukes helt uavhengig av hverandre, slik at plankrav og myndighetskrav til brann og lyd mv bør være oppfylt. Det vil være av betydning om enhetene er fysisk adskilt, om enhetene hver for seg har de fasiliteter som er nødvendig for beboelse og om hver enhet har egen inngang. Videre uttales det at dersom enhetene kan anses som to økonomiske enheter, foreligger det normalt to selvstendige boenheter i plan- og bygningslovens forstand. Dette kan f.eks. være en tomannsbolig med enheter av omtrent like stor størrelse som brukes av to familier eller husstander. I så fall må kommunen kunne påvise at bruk og belastning på eiendommen er av mer omfattende eller annerledes art enn for det opprinnelige godkjente antall boenheter. Vurderingen må begrunnes i saklige planmessige forhold eller bygningsmessige forhold av betydning.

Departementet har fra 1. januar 2016 forskriftsfestet vilkårene for når oppdeling av boenhet i eksisterende bolig er søknadspliktig. Byggesaksforskriften § 2-2 sier at oppdeling av boenhet er søknadspliktig når boenheten har alle hovedfunksjoner for bolig, har egen inngang og er fysisk adskilt fra øvrig boligareal i den eksisterende boligen. Selv om bestemmelsen gjelder eksisterende bygg, kan vurderingsmomentene også være relevante ved oppføring av nye boliger. Dette er naturlig ettersom en bolig anses som en eksisterende bolig så snart den er gitt ferdigattest.

Det fremgår av saken at enheten i underetasjen er tilknyttet resten av boligen via en felles vaskebod med to dører. I veiledningen til byggesaksforskriften § 2-2 er det nærmere beskrevet hva som menes med fysisk adskilt:

"I kravet om fysisk adskilt ligger at det ikke skal være noen form for intern forbindelse mellom enhetene i form av dør, trappeforbindelse eller lignende. En låst dør mellom to deler i en boenhet vil derfor føre til at kravet om fysisk adskillelse ikke er oppfylt selv om dette innebærer at boenhetene i den daglige bruken oppleves som separate enheter. Det er bare der enhetene er adskilt rent bygningsmessig, at kravet er oppfylt."

Departementet er således enig med Fylkesmannen i at enheten i underetasjen ikke kan anses som fysisk adskilt fra øvrig boligareal.

Det fremgår videre av saken at enheten i underetasjen har et areal på 34,3 m². Dette utgjør en liten del av det samlede arealet til bygget. Enheten har en størrelse som tilsier at bruken eller belastningen på eiendommen vil være begrenset. Etter departementets syn fremstår bygget som en enebolig med hybel/utleiedel. På bakgrunn av ovennevnte er vi enig med Fylkesmannen i at det omsøkte tiltaket må anses som én boenhet.

Når det gjelder anførslene knyttet til dispensasjonsvurderingen, uteoppholdsareal, parkering, adkomst og trafikksikkerhet viser vi til Fylkesmannens brev av 29. august 2016. Departementet er enig i Fylkesmannens vurderinger og tiltrer disse.

Konklusjon

Etter en gjennomgang av saken har ikke Kommunal- og moderniseringsdepartementet funnet feil eller svakheter som tilsier ugyldighet ved Fylkesmannens vedtak av 1. juni 2016. Vi kan dermed ikke se at det foreligger grunnlag for omgjøring etter fvl. § 35 første ledd bokstav c. Departementet bemerker for øvrig at vi etter å ha vurdert forholdene i saken heller ikke har funnet grunnlag for omgjøring etter andre bestemmelser i fvl. § 35. Anmodningen om omgjøring tas dermed ikke til følge.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at en beslutning om ikke å etterkomme anmodning om omgjøring ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at fvl. kapittel IV-VI om bl.a. begrunnelse og klagerett, ikke gjelder. Saken anses dermed som endelig forvaltningsmessig avgjort.