§ 92 - Grunnloven § 92 første ledd bokstav c

Saksnummer: 2005/06343 EO ATV/GMA

Dato: 12.09.2005

 

Grunnloven § 92 første ledd bokstav c

Vi viser til telefonsamtale 1. juli 2005 mellom regjeringsråd Nina Frisak og førstekonsulent Gjermund Mathisen.

Spørsmålet gjelder tolkningen av Grunnloven § 92 første ledd bokstav c. Paragraf 92 fastsetter vilkår for utnevnelse til embeter i staten. Etter hovedregelen i første ledd er det bare norske borgere som taler landets språk, og som i tillegg oppfyller minst ett av vilkårene i bokstav a til d, som kan utnevnes til embeter i staten. Vilkåret som er nedfelt i bokstav c, går ut på at vedkommende som skal utnevnes, ”herefter opholde sig i Riget i ti Aar”. Statsministerens kontor har stilt spørsmål om hvordan dette vilkåret nærmere bestemt er å forstå.

1.            Uttrykket ”herefter” må forstås som etter vedtakelsen av Grunnloven 17. mai 1814, slik det også legges til grunn i Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (Oslo 2005) side 370. At uttrykket må forstås slik, fremgikk tydeligere i 17. mai-grunnloven, der nåværende § 92 første ledd bokstav c utgjorde § 93 første ledd bokstav d, som det er naturlig å lese i forlengelsen av det som da var bokstav c:

”c.     eller som nu have stadigt Ophold i Riget, og ikke have vægret sig for at aflægge den Eed, at hævde Norges Selvstændighed;

d.     eller som herefter opholde sig i Riget i 10 Aar;”

Enda tydeligere var dette i November-grunnloven der disse bestemmelsene, nå i § 92 første ledd, hadde følgende utforming:

”c)     eller som den 17de mai 1814 havde stadigt Ophold i Riget og ikke have vægret sig for at aflægge den Eed, at hævde Norges Selvstændighed;

d)     eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;”

I forbindelse med at det ble gjort andre endringer i § 92 ved grunnlovsvedtak 15. juni 1878, ble daværende første ledd bokstav c opphevet som ”naturligvis nu betydningsløs”, jf. Indst. St. No. 25 (1878). Daværende bokstav d ble dermed ny bokstav c. Innholdet i vilkåret om at vedkommende ”herefter opholde sig i Riget i ti Aar” er imidlertid det samme.

2.            Grunnloven § 92 skiller i første ledd mellom kravet til at den som skal utnevnes i et embete må ha norsk statsborgerskap, og tilleggsvilkårene i bokstav a til d som krever en særskilt tilknytning til Norge. Hovedformen for slik tilknytning er såkalt ”innfødsrett”. Innfødsrett har den som oppfyller vilkårene i bokstav a eller b, og den som er naturalisert av Stortinget, jf. bokstav d og § 75 bokstav m. Men § 92 første ledd likestiller også den som har hatt opphold i Norge i minst 10 år, jf. bokstav c, med den som har innfødsrett. Vi viser til fremstillingen i Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 23.

Grunnloven § 92 kan ikke forstås slik at vilkåret i første ledd bokstav c bare anses oppfylt der vedkommende har vært norsk statsborger under (hele) det påkrevde oppholdet i Norge. Også den som har hatt opphold i Norge i 10 år uten å være norsk statsborger, vil oppfylle dette tilleggsvilkåret. For å kunne utnevnes til embetsmann, må vedkommende riktig nok også ha norsk statsborgerskap, jf. § 92 første ledd innledningsvis. Statsborgerskapet kan imidlertid ha blitt ervervet på et senere tidspunkt.

At kravet om opphold i Norge i 10 år kan tilfredsstilles uten hensyn til vedkommendes statsborgerskap under oppholdet, synes også forutsatt i Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (Oslo 2005) side 370 og hos Frede Castberg: Norges Statsforfatning I (3. utg., Oslo 1964) side 171.

3.     Videre kan det ikke kreves at vedkommende som skal utnevnes i et embete, må ha oppholdt seg i Norge de 10 siste årene umiddelbart forut for utnevningen. Også 10 års opphold som ligger lengre tilbake i tid, må anses tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret i § 92 første ledd bokstav c.

4.     Endelig kan det stilles spørsmål om bare sammenhengende opphold i minst 10 år oppfyller vilkåret i § 92 første ledd bokstav c.

For så vidt må det være selvsagt at ferier eller andre kortere opphold utenlands ikke kan medføre at et ellers 10 år langt opphold ikke oppfyller det nevnte vilkåret. Så lenge vedkommende må regnes for å ha fast opphold i Norge (typisk ved å være fast bosatt

her), må han eller hun også regnes for å ha opphold her i Grunnlovens forstand. Mer tvilsomt kan det være om en kan legge sammen flere opphold av kortere varighet enn 10 år for å oppfylle vilkåret i § 92 første ledd bokstav c.