§ 8-6: Ulike spørsmål om ev. ettergodtgjøring

Brevdato: 27. november 2023

Svar på anmodning om tolkningsuttalelse - kommuneloven § 8-6 om ettergodtgjøring

Kommunal- og distriktsdepartementet viser til brev 24. november 2023 fra Stavanger kommune med flere konkrete spørsmål knyttet til kommunelovens regler om ettergodtgjøring.

Kommunen reiser tre konkrete spørsmål. Det første handler om hvilke «verv» som omfattes av § 8-6 første ledd og om frikjøp via partiene skal inngå i grunnlaget for ettergodtgjøringen. Det andre om hvordan «inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra» i § 8-6 andre ledd skal forstås, og det tredje om hvordan behandle ev. avkortning knyttet til ulike former for næringsinntekt som ikke utbetales i ettergodtgjøringsperioden.

Departementet kan ikke ta stilling til de konkrete sakene som ligger til grunn for kommunens spørsmål, men vil svare generelt om hvordan vi tolker deler av kommunelovens regler om ettergodtgjøring.

Hvem har krav på ettergodtgjøring?

Kommuneloven § 8-6 første ledd gir folkevalgte med vervet som sin hovedbeskjeftigelse rett til å søke om ettergodtgjøring, og kommunen kan gi forskrifter om lengden innenfor lovens rammer. Bestemmelsen var ny i kommuneloven av 2018. Det var mange kommuner som allerede hadde slike ordninger, men det var ønskelig å lage noen lovbestemte rammer for ordningene. I kommunelovens forarbeider (NOU 2016:4) fremgår det at begrunnelsen for å ta inn en bestemmelse om ettergodtgjøring i loven var blant annet å sikre at det er «et sikkerhetsnett» for folkevalgte som går av etter verv som heltidspolitikere uten å ha en jobb å gå til. Et viktig moment var at økonomisk usikkerhet tilknyttet eventuelle tap av politiske verv kunne påvirke rekrutteringen til folkevalgte verv. Folkevalgte har kun krav på permisjon i fire år, og det var derfor viktig å ha en ordning for de som f.eks. har vært ordførere i åtte år eller lenger og som ikke blir gjenvalgt. De vil ikke ha et inntektsgivende arbeid å gå tilbake til, og har kanskje heller ikke forberedt seg på at de nokså plutselig kan bli uten inntekt.

Det er kun folkevalgte som har vervet som sin «hovedbeskjeftigelse» som har krav på ettergodtgjøring, se § 8-6 første ledd. Det er opp til kommunene selv å vurdere om det folkevalgte vervet eller kombinasjonen av ulike folkevalgte verv, er den folkevalgtes hovedbeskjeftigelse eller ikke. Det avgjørende er om vedkommende har vervet/vervene «som sitt arbeid» og «har hatt det å være folkevalgt som sin hovedbeskjeftigelse», se henholdsvis Prop. 46 L (2017–2018) side 121 og 366.

I denne vurderingen mener departementet det må gjøres et skille mellom arbeidet med å være folkevalgt etter kommunelovens definisjoner i § 5-1 fjerde ledd, og arbeidet med andre verv selv om de kan ha sammenheng med de folkevalgte vervene.  Arbeid som gjøres for partiene i kraft av at gruppen eller partiet har valgt vedkommende som f.eks. fraksjonsleder i et utvalg eller gruppeleder i kommunestyret, kan ikke anses som et verv etter kommunelovens regler om godtgjøring, herunder hvilke verv som vurderes i spørsmålet om vedkommende har krav på ettergodtgjøring etter kommuneloven. Som vi kommer til nedenfor, vil denne avgrensningen også ha betydning for beregningen av ettergodtgjøringen.

Hvor stor skal ettergodtgjøringen være?

Kommuneloven har få regler om hvordan beregne godtgjøringer, og den sier ikke noe uttrykkelig om hvilke ulike godtgjøringer som skal danne grunnlaget for beregningen av en ev. ettergodtgjøring. Departementet mener uttalelser i forarbeidene legger opp til at det bør være samsvar mellom den samlete godtgjøringen den folkevalgte mottok som følge av vervene i kommunen (i tråd med kommuneloven), og hva vedkommende mottar i ettergodtgjøring, jf. formuleringene om at den folkevalgte «har krav på forlenget godtgjøring (…), det vil si ettergodtgjøring» (vår utheving), se Prop. 46 L (2017–2018) side 366. I samsvar med vurderingene ovenfor, mener departementet dette innebærer at ettergodtgjøringen skal være i samsvar med godtgjøringen den folkevalgte mottok som følge av verv(ene) etter kommuneloven.  

Dette innebærer at en ev. godtgjøring eller økonomisk støtte den folkevalgte mottar fra partiet for «partirelaterte» verv, som oftest på grunnlag av partistøtte etter partiloven § 10 andre ledd, ikke skal tas med i beregningen av ettergodtgjøringen. Vi viser her til at Partilovnemnda har uttalt at partilovens bestemmelse om støtte til folkevalgte grupper i kommunestyret omfatter både gruppelederstøtte og frikjøpsordninger for de folkevalgte gruppene i kommunestyret som partiene selv forvalter og fordeler, se deres uttalelse 20. januar 2021 her. En slik vurdering har også departementet i upublisert brev 5. februar 2021 til Sandnes kommune (20/4277-9) lagt til grunn.  Denne formen for økonomisk støtte til enkelte folkevalgte på bakgrunn av valg internt i partiene for å utføre oppgaver for partiene, må som antydet ovenfor holdes atskilt fra hva den folkevalgte mottar direkte i godtgjøring etc. fra kommunen etter kommuneloven og tilhørende lokale forskriftene. Dette skillet vil derfor ha betydning både for om man har krav på ettergodtgjøring, og hvor stor denne ev. skal være. En eventuell ettergodtgjøring for å dekke tapt gruppelederstøtte o.l. må dekkes av partiene selv.

Hva skal avkortes i ettergodtgjøringen?

Det følger av kommuneloven § 8-6 andre ledd første punktum at ettergodtgjøringen som gis skal avkortes mot annen inntekt den folkevalgte har i ettergodtgjøringsperioden. Det skal også avkortes mot annen inntekt hen frivillig avstår fra, jf. § 8-6 andre ledd andre punktum. Formålet med andre ledd andre punktum om avkortning av inntekt den tidligere folkevalgte frivillig avstå fra, er blant annet å være et insentiv til den folkevalgte å finne andre inntekter som vedkommende har krav på eller kan få. Som det står i forarbeidene skal det å unngå å søke om ytelser vedkommende har rett til eller er kvalifisert for, eller frivillig utsette oppstartsdatoen og returen til en stilling vedkommende har permisjon fra, anses som frivillig avståelse fra inntekt som skal avkortes, se Prop. 46 L (2017–2018) side 122. Disse eksemplene er med på å underbygge bestemmelsens formål som en inntektssikringsordning for folkevalgte som blir stående uten inntekt i en overgangsperiode.

Det sentrale i vurderingen av om det er tale om en inntekt den folkevalgte «frivillig avstår fra», handler i hovedsak om hvorvidt det er den folkevalgtes egne avgjørelser og handlinger som er årsaken til at vedkommende ikke har en annen inntekt (enn ev. ettergodtgjøring) i den aktuelle perioden. Formålet med ettergodtgjøringen er ikke å dekke at den folkevalgte f.eks. selv utsetter å tre inn i inntektsgivende arbeid utover det som kan anses normalt ved et bytte av arbeidssted. Dersom f.eks. en ordfører etter avtale med ny arbeidsgiver utsetter oppstart med én uke eller to etter avgangen, så mener departementet dette etter omstendighetene ikke nødvendigvis skal føre til avkortning. Situasjonen vil imidlertid kunne være annerledes dersom ordføreren på eget initiativ selv utsetter oppstarten med for eksempel én til to måneder. Slike tilfeller vil kunne falle innenfor § 8-6 andre ledd slik at ettergodtgjøringen skal avkortes.

Loven krever likevel ikke at den folkevalgte må takke ja til alle mulige inntektsgivende henvendelser og oppdrag i ettergodtgjøringsperioden. Den folkevalgte kan for eksempel takke nei til forespørsler om styreverv eller invitasjoner til å holde innlegg selv om de ville gitt honorar, se nevnte forarbeider punkt 15.1.4 og merknadene til § 8-6.

Reglene om avkortning i § 8-6 andre ledd gjelder all «inntekt», og forarbeidene er tydelige på at næringsinntekter i tillegg til vanlige lønnsinntekt skal avkortes. Forarbeidene drøfter ikke problemstillingen der vedkommende er selvstendig næringsdrivende, men ikke nødvendigvis har en inntekt fra dette arbeidet i den aktuelle perioden. Det sies i NOU 2016: 4 Ny kommunelov punkt 14.1.3.5 at det skal avkortes mot «[a]nnen inntekt som opparbeides i perioden» (vår utheving). I dette ligger det at arbeid i perioden som rent faktisk generer inntekter, og som kunne vært tatt ut i perioden, vil være inntekt som er omfattet av avkortningsbestemmelsene. Uttalelsene i NOU 2016: 4, kan imidlertid neppe tolkes slik at det automatisk skal avkortes mot mulige fremtidige inntekter selv om de kommer som følge av arbeid i ettergodtgjøringsperioden. Det ville kunne føre til at ordningen med ettergodtgjøringen i noen tilfelle ikke fungerte etter sin hensikt som en inntektssikringsordning. Det må således gjøres en konkret vurdering i den enkelte situasjonen.  

Departementet mener at det som utgangspunkt må være slik at dersom vedkommende rent faktisk ikke kan få utbetalt inntekt i perioden, så er det vanskelig å si at foreligger inntekt som skal føre til avkortning i ettergodtgjøringen. Dette må også være tilfelle selv om det utføres arbeid i løpet av ettergodtgjøringsperioden som muligens vil kunne skape inntekter på et senere tidspunkt, f.eks. en selvstendig næringsdrivende innenfor et yrke hvor inntjening baserer seg anbud og ulike oppdragsavtaler.

Videre minner vi om at dersom den folkevalgte kan søke på andre inntektssikringsordninger i ettergodtgjøringsperioden, samtidig som hen anses som selvstendig næringsdrivende uten inntekt i perioden, så vil dette kunne regnes som inntekt den folkevalgte frivillig avstår fra.

Med hilsen

Ragnhild Spigseth (e.f.)
avdelingsdirektør

Edvard Thorolf Aspelund
utredningsleder