§ 68 - Tolkningsuttalelse om vergemålsloven § 68

Brevdato: 24.02.2020

Tolkningsuttalelse om vergemålsloven § 68

1.  Vi viser til brev fra Statens sivilrettsforvaltning 4. desember 2019 med anmodning om en tolkningsuttalelse om vergemålsloven § 68.

Det reises i brevet spørsmål om domstolenes kompetanse etter vergemålsloven § 68 til å beslutte vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne (ordinært vergemål) uten at vergemålsforvaltningens vedtak om slikt vergemål er brakt inn for domstolene for rettslig overprøving. En forutsetning synes å være at retten har til behandling spørsmålet om fratakelse av rettslig handleevne. Vi presiserer innledningsvis at vi uttaler oss generelt om tolkningen av den nevnte bestemmelsen i vergemålsloven.

2.  Vergemålsloven gir i kapittel 8 saksbehandlingsregler for vergemålsmyndigheten og i kapittel 9 saksbehandlingsregler for domstolene.

I § 55 er det gitt regler om fylkesmannens kompetanse. Det fremgår av bestemmelsen at fylkesmannen behandler saker etter vergemålsloven i første instans, herunder sak om vergemål der den rettslige handleevnen ikke fratas. Et vedtak om opprettelse av vergemål kan oppheves eller endres etter reglene i § 63. Fylkesmannens vedtak om opprettelse av vergemål kan påklages til den sentrale vergemålsmyndigheten, jf. § 64.

Rettens kompetanse i vergemålssaker er regulert i § 68. Bestemmelsens første ledd fastsetter at «[v]ergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen besluttes av tingretten». Kravet om domstolsbehandling er i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 131 begrunnet i at «[d]et betydelige inngrepet i den personlige autonomien som dette innebærer, tilsier en rettslig behandling med de rettssikkerhetsgarantier som da følger».

Videre følger det av § 68 annet ledd at vergemålsmyndighetens vedtak om vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne kan overprøves av domstolene. Det følger av bestemmelsens første punktum at retten blant annet «kan overprøve vedtak om vergemål etter § 55», og det fastslås i annet punktum at «retten [prøver] alle sider av saken».

Vergemålsloven etablerer etter dette et tosporet system: Vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne besluttes av vergemålsmyndigheten, men med mulighet for domstolsprøving av vedtaket, mens «[v]ergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen» besluttes av domstolene (jf. likevel § 61 første ledd annet punktum om midlertidige vedtak).

3.  Problemstillingen er som nevnt om retten kan avsi dom om vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne i en sak som etter partenes påstander gjelder vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, ikke overprøving av et forvaltningsvedtak om vergemål uten fratakelse av handleevnen. Sagt på en annen måte reiser det seg et spørsmål om retten i forbindelse med behandlingen av en sak der det er reist krav om fratakelse av rettslig handleevne etter § 68 første ledd, også «kan overprøve» vergemålsmyndighetens vedtak om ordinært vergemål, jf. § 68 annet ledd, uten at dette spørsmålet av partene er brakt inn for retten.

Om retten har denne kompetansen, beror for det første på om opprettelse av ordinært vergemål i et slikt tilfelle er en oppgave som er tillagt domstolene. Dette spørsmålet har en side mot arbeidsfordelingen mellom forvaltningen og domstolene.

For det andre må sivilprosessuelle regler om rettens forhold til partenes prosesshandlinger ikke være til hinder for at retten kan behandle og treffe avgjørelse om spørsmålet.

4.  Det følger som nevnt av vergemålsloven § 68 annet ledd første punktum at retten «kan overprøve vedtak» om vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. Bestemmelsen forutsetter at vergemålsmyndigheten har truffet et vedtak om ordinært vergemål. Vedtaket kan gå ut på at det skal opprettes ordinært vergemål, eller at det ikke skal opprettes slikt vergemål. Ordlyden gir imidlertid ikke direkte svar på om rettens «overprøving» må skje på grunnlag av at vedtaket er brakt inn for retten av partene i saken, eller om retten av eget tiltak kan «overprøve» et vedtak om ordinært vergemål i forbindelse med en sak som etter partenes krav og påstander kun gjelder vergemål med fratakelse av rettslig handleevne.

Vergemålsloven § 68 annet ledd må etter vårt syn leses på bakgrunn av vergemålslovens tosporete system. Dette tilsier at retten ikke har kompetanse til av eget tiltak å overprøve vergemålsmyndighetens vedtak slik det er beskrevet foran. Denne løsningen samsvarer med det som ellers er den normale arbeidsdelingen mellom forvaltningsorganer og domstolene: Forvaltningsvedtak treffes av forvaltningen, ikke av domstolene. For forvaltningsvedtak er domstolenes rolle normalt begrenset til en etterfølgende prøving av vedtaket («overprøving»). For noen typer avgjørelser av forvaltningsrettslig art er primærkompetansen likevel lagt til domstolene, men det er i så fall særskilt fastsatt og begrunnet ut fra særlige hensyn som gjør seg gjeldende på området. Vergemålsloven § 68 første ledd er et eksempel på en slik sakstype, og når primærkompetansen er lagt til domstolene, er det som nevnt begrunnet i det betydelige inngrepet i den personlige autonomien som en fratakelse av rettslig handleevne innebærer. § 68 annet ledd ser vi derimot som et uttrykk for det generelle utgangspunktet om at forvaltningsvedtak treffes av forvaltningen, men kan overprøves av domstolene i ettertid.

Vi viser i den forbindelse til at kompetanse til å treffe vedtak om ordinært vergemål etter lovens ordlyd og systematikk er lagt til fylkesmannen. Det eksisterer derfor ikke noe tomrom som det er naturlig å fylle gjennom en utvidende tolkning av rettens kompetanse etter § 68. I tillegg er det gitt en rekke bestemmelser for fylkesmannens saksbehandling som avviker fra dem som gjelder for rettens behandling av fratakelsessakene, jf. vergemålsloven §§ 55 til 67.

Vi viser videre til at partsforholdet i fratakelsessaker taler mot å tolke loven slik at retten i disse sakene har kompetanse også til å treffe avgjørelse om ordinært vergemål. Vergemålsmyndigheten vil ikke nødvendigvis være part i en sak om fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 69 første ledd. Hvis § 68 annet ledd tolkes slik at retten kan treffe beslutning om ordinært vergemål uten at dette spørsmålet av partene er brakt inn for retten, ville det innebære at domstolene kunne overprøve et forvaltningsvedtak der det forvaltningsorganet som har truffet avgjørelsen, ikke er part. Ut fra hensynet blant annet til sakens opplysning synes ikke dette å være en heldig løsning.

5.  Det følger av vergemålsloven § 68 annet ledd annet punktum at retten innenfor rammene av vergemålsloven «kan prøve alle sider av saken» om overprøving av vedtak om vergemål etter § 55. Ut fra plasseringen må det legges til grunn at denne bestemmelsen kun relaterer seg til § 68 annet ledd første punktum om overprøving av de forvaltningsvedtakene som er særskilt nevnt der, og ikke til første ledd om rettens kompetanse til å beslutte vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Bestemmelsen kan med andre ord ikke leses slik at når retten behandler en sak om fratakelse av rettslig handleevne etter første ledd, kan den ved å prøve alle sider av saken også beslutte opprettelse av ordinært vergemål. Det gjelder både der vergemålsmyndigheten har truffet formelt vedtak om ordinært vergemål, og der det ikke er truffet noe slikt vedtak fordi saken allerede i utgangspunktet har dreid seg om fratakelse av rettslig handleevne.

6.  For rettens behandling av saker etter § 68 første og annet ledd gjelder tvistelovens regler så langt de passer, om ikke noe annet følger av vergemålsloven, jf. vergemålsloven § 71 første ledd. Tvisteloven § 11-4 har særlige regler for saker der partenes rådighet er begrenset (indispositive saker). Saker om fratakelse av rettslig handleevne må anses som en sakstype der partene ikke har rådighet over noen sider av saken når den er brakt inn for domstolene, jf. NOU 2001: 32 B side 707 og Skoghøy: Tvisteløsning (3. utg. 2017) side 596. Det følger av § 11-4 første punktum at retten i slike saker ikke er bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn som gjør seg gjeldende, jf. til sammenligning tvisteloven § 11-2 første ledd. Samtidig følger det av § 11-4 annet punktum at retten likevel bare kan avgjøre de «krav» som er reist i saken. I dette ligger at retten også i indispositive saker er bundet på den måten at den «bare kan avgjøre det rettsforhold partene har brakt inn i saken for avgjørelse – det som er tvistegjenstand», jf. NOU 2001: 32 B side 703. Om man etter tvistelovens regler står overfor samme eller forskjellige krav, beror på en totalbedømmelse, se nærmere blant annet Skoghøy: Tvisteløsning (3. utg. 2017) side 950.

Etter vår vurdering kan man ikke se det slik at opprettelse av et ordinært vergemål er å anse som samme «krav» eller «rettsforhold» som et krav om vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Vi viser til at den begrensningen i selvbestemmelsesretten som følger av et vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, gjør at denne formen for vergemål skiller seg vesentlig og prinsipielt fra et ordinært vergemål. Videre må tvisteloven § 11-4 etter vårt syn tolkes i lys av den kompetansefordelingen som følger av vergemålsloven, jf. foran om dette.

Vi nevner for øvrig at på bakgrunn av vergemålslovens regler er det heller ikke noen «offentlige hensyn», jf. tvisteloven § 11-4 første punktum, som tilsier at retten bør være ubundet av hva partene ut fra sine prosesshandlinger har gjort til tvistegjenstand i saken. Tvert imot tilsier «offentlige hensyn» etter vår vurdering at en domstol ikke bør kunne treffe avgjørelse om ordinært vergemål i andre tilfeller enn der dette er brakt inn for retten som et krav om overprøving av vergemålsmyndighetens forvaltningsvedtak, jf. vergemålsloven § 68 annet ledd. Vi viser blant annet til at et vergemål skal være tilpasset personens behov og ønsker, og ikke skal være mer omfattende enn nødvendig, jf. vergemålsloven § 20, jf. § 21 tredje ledd annet punktum. Personens ønsker og behov kan forandre seg over tid, og dersom vergemålet er fastsatt ved dom, vil dette kunne vanskeliggjøre en slik endret individtilpasning som vergemålsloven forutsetter, jf. vergemålsloven § 63.

7.  Vi nevner for fullstendighetens skyld at det i tvistelovens forarbeider er lagt til grunn at det kan gjelde enkelte unntak fra prinsippet som kommer til uttrykk i § 11-4 annet punktum om at retten bare kan avgjøre de krav som er reist i saken, selv om dette ikke fremgår av ordlyden i bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 405. Det vises der til de særlige hensynene som gjør seg gjeldende i barnevernsaker, og til kjennelsen om dette i Rt. 2003 side 1319. Ut fra de hensyn som er nevnt foran, kan vi ikke se at det skulle gjelde noe tilsvarende unntak for saker om vergemål.

8.  Vi antar etter dette at vergemålsloven § 68 og tvisteloven § 11-4 skal forstås slik at retten i en vergemålssak om fratakelse av rettslig handleevne, ikke har kompetanse til å fastsette et ordinært vergemål, med mindre det underliggende forvaltningsvedtaket om dette spørsmålet av partene også er gjort til gjenstand for domstolsprøving.