§ 6-41: Begrensning av rentefradraget i skatteloven

1.  Innledning

Finansdepartementet har i dag fastsatt forskriftsbestemmelser til rentebegrensningsreglene i skatteloven § 6-41. Vi viser til vedlagte endringer i skattelovforskriften (FSFIN) gitt med hjemmel i skatteloven § 6-41 tolvte ledd. Forskriftsendringen er en oppfølging av forslag sendt på høring 26. juni 2019, jf. departementets brev vedlagt høringsnotat av samme dato. Forskriftsbestemmelsene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2019.

Rentebegrensningsreglene i skatteloven § 6-41 er endret betydelig med virkning fra og med inntektsåret 2019. Etter endringene avskjæres også renter på lån til uavhengig part (eksterne renter) for selskap mv. som er i konsern (EBITDA-regelen i konsern). For å skjerme ordinære låneforhold, er det innført en balansebasert unntaksregel som innebærer at skattyter unngår rentebegrensning dersom egenkapitalandelen i selskapet er lik eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernet globalt. Alternativt kan skattyter unngå rentebegrensning dersom egenkapitalen i de norske enhetene i konsernet (den norske delen av konsernet) er lik eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernet globalt. EBITDA-regelen i konsern gjelder bare hvis netto rentekostnader overstiger et terskelbeløp på 25 mill. kroner samlet for den norske delen av konsernet. Den tidligere rentebegrensningsregelen som avskjærer renter på lån til nærstående part (EBITDA-regelen mellom nærstående), er videreført for selskap mv. utenfor konsern. På nærmere vilkår er EBITDA-regelen mellom nærstående også videreført for selskap mv. i konsern med lån til nærstående långiver utenfor samme konsern. Terskelbeløpet for EBITDA-regelen mellom nærstående er 5 mill. kroner i netto rentekostnader i det enkelte selskapet. Det vises til nærmere omtale av de nye rentebegrensningsreglene i Prop. 1 LS (2018–2019) kapittel 9 og forslag til enkelte justeringer fremmet i Prop. 1 LS (2019–2020) punkt 8.1.   

I høringsnotatet 26. juni 2019 punkt 6 foreslo departementet nye forskriftsbestemmelser om fastsettelse av skattyters egenkapitalandel knyttet til utbytte og konsernbidrag, jf. forslaget til FSFIN § 6-41-5 til § 6-41-7. Departementet har behov for å vurdere nærmere høringsuttalelsene som er innkommet på dette punktet. Det fastsettes derfor ikke bestemmelser om dette med virkning fra og med 2019.

Dersom lovforslag fremmet i Prop. 1 LS (2019–2020) blir vedtatt, må det foretas en oppdatering av forskriften på grunn av endret leddnummerering i skatteloven § 6-41. Videre foreslo departementet i Prop. 1 LS (2019–2020) punkt 8.1.6 å forenkle lovteksten i § 6-41 ved å flytte til forskrift den nærmere definisjonen av «nærstående långiver utenfor samme konsern». Hvis Stortinget vedtar forslaget til endring i skatteloven § 6-41 på dette punktet, vil departementet fastsette den tilhørende endringen i FSFIN.

Nedenfor følger departementets syn på enkelte spørsmål som er reist i tilknytning til de nye rentebegrensningsreglene.

2.  Balansebasert unntaksregel

2.1  Krav om faktisk avlagt konsernregnskap

For at skattyter skal kunne påberope seg den balansebaserte unntaksregelen, må det godtgjøres at selskapets egenkapitalandel, eller alternativt egenkapitalandelen for den norske delen av konsernet, er lik eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernet globalt, jf. skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav a.

Etter skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav b nr. 1–3 må konsernregnskapet som benyttes som grunnlag for å beregne konsernets globale egenkapitalandel, oppfylle følgende vilkår:

• Selskapet mv. som påberoper seg unntaksregelen må være konsolidert linje for linje
• Konsernregnskapet må være utarbeidet etter NGAAP, IFRS, IFRS for SME, GAAP i et EØS-land, US GAAP eller japansk GAAP
• Konsernregnskapet må være utarbeidet av det øverste selskapet i konsernet, eller av et direkte underliggende selskap når det følger av akseptert regnskapsspråk at det øverste selskapet ikke skal utarbeide konsernregnskap eller at selskapet mv. som benytter unntaksregelen ikke skal konsolideres

Det kan derfor være flere grunner til at det ikke foreligger et konsernregnskap som tilfredsstiller vilkårene i åttende ledd bokstav b nr. 1–3. Det kan f.eks. skyldes at det ikke er konsolideringsplikt i morselskapets hjemland, at konsernregnskapet er utarbeidet etter et annet regnskapsspråk enn de aksepterte regnskapsspråkene eller at skattyter som vil påberope seg unntaksregelen, ikke er konsolidert linje for linje.

I Prop. 1 LS (2018–2019) pkt. 9.8.5 uttalte departementet: «Ettersom forslaget legger opp til at beregningen av konsernets egenkapitalandel normalt skal skje på grunnlag av et faktisk avlagt konsernregnskap, er det etter departementets vurdering ikke grunn til å akseptere at beregningen av egenkapitalandelen i konsernet skal skje på grunnlag av en mer forenklet oppstilling enn fullt konsernregnskap avlagt i samsvar med anerkjente regnskapsregler. Departementet vil med andre ord ikke foreslå at det skal være tilstrekkelig å utarbeide balanseoppstillinger.»

Både lovtekst og forarbeider tilsier at beregningen av konsernets egenkapitalandel etter unntaksregelen skal bygge på et faktisk avlagt konsernregnskap. Departementet viser til at retten til å påberope seg unntaksregelen kan innebære en betydelig besparelse for skattyter og tilsvarende tapte skatteinntekter for skattekreditor. Det er også frivillig å benytte seg av unntaksregelen, og den er bare aktuell når samlede netto rentekostnader i den norske delen av konsernet overstiger terskelbeløpet på 25 mill. kroner. Departementet legger derfor til grunn at det må utarbeides et (nytt) konsernregnskap dersom konsernet f.eks. ikke har utarbeidet et konsernregnskap på grunn av manglende krav til konsolidering eller dersom konsernregnskapet ikke oppfyller vilkårene under unntaksregelen. Det vil si at det etter skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav b nr. 1–3 ikke er tilstrekkelig bare å utarbeide en balanseoppstilling. Dersom det ikke utarbeides et faktisk konsernregnskap som oppfyller vilkårene, kan i utgangspunktet unntaksregelen ikke benyttes (se likevel punkt 2.4. nedenfor).

Et aktuelt typetilfelle i denne sammenheng kan gjelde selskap som er midlertidig eid. Etter regnskapsloven § 3-8 annet ledd skal et midlertidig eid selskap ikke konsolideres linje for linje i konsernregnskapet. IFRS har derimot ikke et tilsvarende unntak om konsolidering for midlertidig eid selskap. Et midlertidig eid selskap kan derfor være omfattet av hovedregelen om rentebegrensning (EBITDA-regelen i konsern) fordi det ville («kunne» etter forslaget i Prop. 1 LS (2019–2020)) ha vært konsolidert linje for linje etter IFRS, jf. skatteloven § 6-41 femte ledd første punktum. Samtidig vil selskapet ikke være konsolidert linje for linje i et faktisk avlagt konsernregnskap dersom konsernet benytter norsk GAAP, som bygger på regnskapsloven. Hvis det midlertidig eide selskapet vil påberope unntaksregelen (på selskapsnivå eller nasjonalt nivå), kreves i så fall at det utarbeides et nytt konsernregnskap som oppfyller vilkårene i skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav b nr. 1–3.

2.2  Konsernregnskapet må være utarbeidet av det øverste selskapet i konsernet

Konsernregnskapet som benyttes i den balansebaserte unntaksregelen, må gi et riktig og fullstendig bilde av konsernet som én økonomisk enhet. Skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav b nr. 3 stiller krav om at konsernregnskapet som danner grunnlag for å beregne konsernets egenkapital, er utarbeidet av det øverste selskapet i konsernet, eller av et direkte underliggende selskap når det følger av akseptert regnskapsspråk at det øverste selskapet ikke skal utarbeide konsernregnskap.

I enkelte tilfeller gir regnskapsreglene, f.eks. IFRS, en valgadgang med hensyn til å konsolidere underliggende selskap linje for linje. FSFIN § 6-41-2 presiserer at kravet om at konsernregnskapet skal være utarbeidet av det øverste selskapet i konsernet, bare kan fravikes der det følger av regnskapsreglene at ultimate morselskap ikke kan konsolidere underliggende selskap. Hvis et overliggende selskap kunne ha utarbeidet konsernregnskap etter et akseptert regnskapsspråk, kan ikke et faktisk konsernregnskap på underliggende nivå legges til grunn for beregning av egenkapitalandelen i konsernregnskapet etter unntaksregelen.

Eksempelvis skal et Selskap A, som eies av flere uavhengige investorer der ingen av dem alene kontrollerer selskapet, og som for øvrig oppfyller vilkårene for investeringsenheter etter IFRS 10, ikke utarbeide konsernregnskap. Selskap A kontrollerer Selskap B, som igjen kontrollerer Selskap C, som igjen kontrollerer Selskap D. Selskap B og C har valgadgang til å utarbeide konsernregnskap for seg selv og sine underliggende selskap. FSFIN § 6-41-2 bestemmer at konsernregnskapet som benyttes i unntaksregelen, skal utarbeides av det øverste selskapet som kan utarbeide konsernregnskap, som i eksemplet over er Selskap B. Dersom Selskap B har benyttet valgadgang til ikke å utarbeide konsernregnskap, men Selskap C har utarbeidet konsernregnskap, må det likevel utarbeides et fullstendig konsernregnskap for Selskap B og underliggende selskaper. I eksemplet vil selskap B, C og D være omfattet av rentebegrensningsregelen, fordi de alle «kunne» vært konsolidert linje for linje i et konsernregnskap etter IFRS, jf. forslaget til endring av skatteloven § 6-41 femte ledd. Dersom både Selskap A og B oppfyller vilkårene for å være investeringsenhet etter IFRS 10 (som ikke kan utarbeide konsernregnskap), må konsernregnskapet være utarbeidet av selskap C.

2.3  Grunnlaget for beregning av egenkapitalandelen for norsk del av konsern

Etter skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav e, jf. bokstav a nr. 2, skal det utarbeides et «konsolidert regnskap» for den norske delen av konsernet for beregning av egenkapitalandelen i den norske delen av konsernet. Departementet legger til grunn at det er tilstrekkelig med en revidert konsolidert balanseoppstilling for å fastsette denne egenkapitalandelen. Det vil si at det ikke er nødvendig å utarbeide et eget, fullstendig konsernregnskap for den norske delen av konsernet under den balansebaserte unntaksregelen.

2.4  Innenlandske konsern – forenklet krav til dokumentasjon under unntaksregelen

I innenlandske konsern vil grunnlaget for beregning av egenkapitalandelen i den norske delen av konsernet være identisk med grunnlaget for egenkapitalandelen i konsernet. Vilkårene for å anvende unntaksregelen på nasjonalt nivå vil da alltid være oppfylt. I forarbeidene til rentebegrensningsreglene, jf. Prop 1 LS (2018–2019) pkt. 9.8.7, foreslo departementet at selskapene i disse tilfellene skal kunne påberope seg unntaksregelen uten å måtte beregne egenkapitalandeler. Dette samsvarer med at det ikke foreligger risiko for overskuddsflytting innad i slike konsern, og at formålet med rentebegrensningsreglene for selskap mv. i konsern ikke gjør seg gjeldende.

Om hva som skal regnes som innenlandsk konsern, uttalte departementet videre i Prop. 1 LS (2018–2019): «Med innenlandske konsern menes konsern som bare består av selskap og innretninger som er skattepliktige til Norge. Enkelte selskap og innretninger kan være skattepliktige til flere land. Det vises her til omtalen av filialer/fast driftssted, selskap med deltakerfastsetting og NOKUS-selskap ovenfor. Det avgjørende for om konsernet anses som innenlandsk, er for slike enheters vedkommende om den norske delen av konsernet sammenfaller med konsernet som grunnlag for beregning av egenkapitalandelen på konsernnivå. Et konsern kan derfor ikke regnes som rent innenlandsk hvis det omfatter selskap med deltakerfastsetting eller NOKUS-selskap som har én eller flere utenlandske andelseiere, se over. Tilsvarende gjelder dersom ett eller flere av selskapene i konsernet har filial/fast driftssted i utlandet der dobbeltbeskatning unngås ved fordelingsmetoden.»

Et spørsmål er hvilken betydning det har for forenklet krav til dokumentasjon at et innenlandsk konsern har selskap som er midlertidig eid eller selskap som er uvesentlig.

Skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav b nr. 1 stiller krav om at selskap mv. som påberoper seg unntaksregelen, må være konsolidert inn i et faktisk avlagt konsernregnskap (se punkt 2.1 ovenfor). Et selskap kan av ulike årsaker være omfattet av EBITDA-regelen for selskap mv. i konsern, men uten at selskapet er konsolidert inn i et faktisk avlagt konsernregnskap. Det kan være tilfellet der det er adgang til å konsolidere selskapet etter IFRS, og denne adgangen ikke er benyttet (jf. forslaget i Prop. 1 LS (2019–2020) punkt 8.1.4), eller der konsernet følger en annen regnskapsstandard som ikke tillater konsolidering. For eksempel skal et midlertidig eid selskap ikke konsolideres linje for linje i konsernregnskapet etter regnskapsloven og norsk GAAP. Videre er det slik at datterselskap kan utelates fra konsolideringen dersom utelatelsen ikke har betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat. Disse vil da ikke inngå i et faktisk avlagt konsernregnskap hvis konsernet benytter norsk GAAP, men de kan være omfattet av EBITDA-regelen i konsern dersom de ville («kunne» etter forslag i Prop. 1 LS (2019–2020)) ha vært konsolidert linje for linje i et konsernregnskap etter IFRS, jf. skatteloven § 6-41 femte ledd.

Dette innebærer at norske selskap som ikke er konsolidert linje for linje i et konsernregnskap, i utgangspunktet ikke kan påberope seg unntaksregelen med forenklet krav til dokumentasjon, men må utarbeide et (nytt) konsernregnskap der selskapet inngår, f.eks. etter IFRS.

Dersom det utarbeides et nytt konsernregnskap etter IFRS der alle enhetene som er konsolidert inn er norske, vil imidlertid den norske delen av konsernet bestå av de samme enhetene som i konsernregnskapet som danner grunnlag for beregning av egenkapitalandelen på konsernnivå. Det vil igjen si at grunnlaget for beregning av egenkapitalandelen i den norske delen av konsernet, sammenfaller med grunnlaget for beregning av egenkapitalandelen i konsernet. Departementet mener derfor at det også i slike tilfeller, der alle enheter som inngår i konsernet målt med konsolideringsvilkårene etter IFRS, er norske, kan være grunnlag for å anse konsernet som innenlandsk med forenklet krav til dokumentasjon.

3.  Terskelbeløpet – norsk del av konsern

Skatteloven § 6-41 fjerde ledd fastsetter at avskjæring av årets rentekostnader bare skal foretas hvis netto rentekostnader overstiger et terskelbeløp. Formålet med terskelbeløpet er at små konsern, der risikoen for overskuddsflytting er lav, slipper de administrative kostnadene ved å forholde seg til rentebegrensningsreglene. For selskap mv. i konsern er terskelbeløpet 25 mill. kroner fastsatt samlet for «den norske delen av konsernet», jf. § 6-41 fjerde ledd annet punktum.

FSFIN § 6-41-1 regulerer hva som skal regnes som «den norske delen av konsernet» ved vurderingen av om samlede netto rentekostnader overstiger terskelbeløpet.

Med den norske delen av konsernet menes de selskap mv. som kunne ha vært konsolidert i samme konsernregnskap som skattyter på dato for utgående balanse i inntektsåret dersom IFRS hadde vært anvendt. Selskap mv. regnes bare med i den norske delen av konsernet dersom de på noe tidspunkt i løpet av inntektsåret har vært skattepliktige til Norge. Finansforetak og petroleumsselskap, som ikke er omfattet av rentebegrensningsreglene i § 6-41, inngår ikke i den norske delen av konsernet, jf. uttalelsene i Prop. 1 LS (2018­–2019) punkt 9.10.

Definisjonen av «norsk del av konsern» er dermed forskjellig ved anvendelse av den balansebaserte unntaksregelen (jf. skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav a) og i relasjon til terskelbeløpet (jf. skatteloven § 6-41 fjerde ledd). Blant annet tar førstnevnte definisjon utgangspunkt i årets inngang, mens sistnevnte baseres på årets utgang. Grunnen til at unntaksregelen er basert på balanseverdier ved årets inngang, er at disse fremkommer i selskapsregnskap og konsernregnskap for året før inntektsåret (som utgående balanser) og at fjorårets regnskaper vil foreligge i god tid før skatterapporteringen. Det ville ha vært vanskelig for skattyter å fremskaffe nødvendig informasjon innen fristen for skattemeldingen hvis skatterapporteringen skulle ha vært basert på utgående balanse i inntektsåret. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 LS (2018–2019) pkt. 9.8.4. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende for beregning av netto rentekostnader for den norske delen av konsernet i relasjon til terskelbeløpet, fordi informasjon om årets rentekostnader nødvendigvis må foreligge før skattyter utarbeider skattemelding. Hvis enheter som inngår i den norske delen av konsernet ved årets inngang, skulle inngå ved vurderingen av om netto rentekostnader overstiger terskelbeløpet, kunne det derimot etter departementets syn oppstå uheldige situasjoner i tilfeller der enheter selges ut av konsernet i løpet av inntektsåret. Da ville disposisjoner gjort i det solgte selskapet etter salget og i løpet av inntektsåret, påvirke terskelbeløpet for de øvrige selskapene i det selgende konsernet. Dette skaper uforutsigbarhet for skattyter. Videre kunne det være krevende for den selgende skattyteren å få tilgang til opplysninger om årets netto rentekostnader i selskap som er solgt i inntektsåret og derfor utenfor konsernets kontroll på tidspunktet for skatterapportering. For å unngå at slike situasjoner oppstår, fastsetter FSFIN § 6-41-1 at den norske delen av konsernet ved beregning av samlede netto rentekostnader etter § 6-41 fjerde ledd annet punktum, skal bestå av norske enheter i samme konsern ved utgangen av inntektsåret.

Et selskap mv. som vurderer om det kan unntas fra rentebegrensning pga. terskelbeløpet, er ikke nødvendigvis konsolidert linje for linje i et faktisk avlagt konsernregnskap. Avgjørende for om et selskap mv. etter FSFIN § 6-41-1 inngår i norsk del av konsern, er om det kunne ha vært konsolidert i samme konsernregnskap som skattyter dersom IFRS hadde vært anvendt.

Selskap som er del av et konsern ved inngangen til inntektsåret, men som er et enkeltstående selskap utenfor konsern ved utgangen av inntektsåret, omfattes av EBITDA-regelen i konsern fordi det er i konsern ved årets inngang, jf. skatteloven § 6-41 femte ledd, jf. tredje ledd. Siden selskapet ved utgangen av året ikke inngår i konsern, og dermed heller ikke er i norsk del av konsern, vil terskelbeløpet på 25 mill. kroner gjelde totale netto rentekostnader for selskapet isolert sett.

Selskap som ved inngangen til året ikke inngår i et konsern, og som i løpet av inntektsåret blir tilhørende konsern for eksempel gjennom oppkjøp, vil ikke regnes som selskap i konsern etter § 6-41 femte ledd. Selskapet vil dermed ikke omfattes av EBITDA-regelen i konsern, jf. skatteloven § 6-41 tredje ledd. Etter FSFIN § 6-41-1 vil likevel slikt selskap inngå i konsernets beregning av samlede netto rentekostnader i den norske delen av konsernet i relasjon til terskelbeløpet på 25 mill. kroner. Det skyldes at selskapet blir del av konsern i løpet av inntektsåret og kan konsolideres med øvrige norske enheter ved utgangen av inntektsåret.

4.  Fremføring av tidligere avskårede rentekostnader

Skatteloven § 6-41 niende ledd (§ 6-41 tiende ledd etter forslag i Prop. 1 LS (2019–2020)) bestemmer at netto rentekostnader som er avskåret, kan fremføres til fradrag i påfølgende 10 år. Fradrag gis bare så langt netto rentekostnader ligger innenfor grensen for fradraget etter tredje ledd (EBITDA-regelen) eller åttende ledd (den balansebaserte unntaksregelen). Rentekostnader til fremføring anses å komme til fradrag før årets rentekostnader. Det gjelder også for selskap som benytter den balansebaserte unntaksregelen. Det vises til omtale av reglene om fremføring av tidligere avskårede renter i Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 9.11.

Det er reist spørsmål om hvordan fremføringsadgangen for avskårede renter virker for selskap som inngår i norsk del av konsern som samlet har lavere rentekostnader enn terskelbeløpet på 25 mill. kroner. Departementet ser generelt behov for å redegjøre for fremføringsadgangen for tidligere avskårede renter etter endring av bestemmelsen med virkning fra og med inntektsåret 2019, herunder når selskap har netto rentekostnader under terskelbeløpene på enten 5 eller 25 mill. kroner, jf. § 6-41 fjerde ledd.

Det følger av skatteloven § 6-41 niende ledd at et selskap alltid kan kreve fradrag for tidligere avskårede renter opp til fradragsrammen i tredje ledd, dvs. 25 pst. av EBITDA. Fradrag for tidligere avskårede renter vil komme før fradrag for årets netto rentekostnader, og samlet fradrag for fremførte rentekostnader og årets netto rentekostnader kan i utgangspunktet ikke overstige fradragsrammen.

Et selskap kan imidlertid få høyere rentefradrag i inntektsåret enn fradragsrammen i EBITDA-regelen. Det kan skyldes at den balansebaserte unntaksregelen kommer til anvendelse, jf. § 6-41 åttende ledd, eller at netto rentekostnader ligger under terskelbeløpet på 25 mill. kroner, jf. § 6-41 fjerde ledd annet punktum. Hvis vilkårene i nevnte bestemmelser er oppfylt, har selskapet i utgangspunktet rett til fradrag for årets faktiske netto rentekostnader. Departementet legger til grunn at fradrag for tidligere avskårede rentekostnader da kommer til fradrag før årets netto rentekostnader opp til det beløpet som tillates etter at unntakene i fjerde og åttende ledd er hensyntatt. Det gjelder uansett om årets faktiske netto rentekostnader overstiger fradragsrammen.

Selv om vilkårene for å anvende unntaksregelen i åttende ledd er oppfylt, og netto rentekostnader ligger under terskelbeløpet etter fjerde ledd annet punktum, kan et selskap mv. i konsern likevel på nærmere vilkår få avskåret rentefradrag til nærstående part, jf. § 6-41 åttende ledd bokstav i (§ 6-41 niende ledd etter forslag i Prop. 1 LS (2019–2020)). Slik avskjæring reduserer i så fall rammen for årets rentefradrag, herunder grensen for fremføring av tidligere avskårede rentekostnader.

Selskap mv. utenfor konsern kan kreve fullt fradrag for årets rentekostnader dersom netto rentekostnader i selskapet i inntektsåret ikke overstiger 5 mill. kroner, jf. skatteloven § 6-41 fjerde ledd tredje punktum. Selskapet kan da kreve at fradrag for tidligere avskårede rentekostnader kommer til fradrag før årets rentekostnader. Summen av fradrag for tidligere avskårede rentekostnader og (andel av) årets rentekostnader kan ikke overstige årets faktiske netto rentekostnader, eller fradragsrammen på 25 pst. av EBITDA hvis denne er høyere enn årets faktiske netto rentekostnader. Den delen av årets netto rentekostnader som eventuelt ikke kommer til fradrag, kan fremføres til fradrag i senere år.

Generelt innebærer omtalen over at det først må avgjøres hvor mye rentefradrag i inntektsåret som tillates etter de samlede rentebegrensingsreglene. Tidligere avskårede renter kan deretter komme til fradrag før årets netto rentekostnader innenfor denne rammen. Løsningen er den samme for selskap mv. i og utenfor konsern.

Det vises til eksempel 1 i Vedlegg 1.

5.  Krav til revisors godkjenning, dokumentasjonsplikt mv.

Etter skatteloven § 6-41 åttende ledd bokstav h er det et krav for å benytte den balansebaserte unntaksregelen at «selskapets regnskap, omarbeiding etter c, justert regnskap etter d, konsolidert regnskap for den norske delen av konsernet etter e og konsernregnskapet etter b samt tilknyttet skattefastsettingsskjema er godkjent av revisor. Den skattepliktige må kunne dokumentere at egenkapitalandelen beregnet etter d eller e svarer til eller er høyere enn egenkapitalandelen i konsernregnskapet». 

Finansdepartementet ber Skattedirektoratet fastsette nærmere krav til revisorgodkjennelse som gjelder ved skattemeldingen, blant annet hvilken revisorstandard som skal anvendes og hvilke krav som stilles til revisor.

Skattedirektoratet bes også fastsette nærmere skattyters oppgaveplikt og krav til dokumentasjon, eventuelt på forespørsel, knyttet til rentebegrensningsreglene, herunder for innenlandske konsern.

 

Med hilsen

 

Beate Bentzen e.f.
fagdirektør

Sofie Riis Iden
førstekonsulent

 

Vedlegg:

1. Talleksempel
2. Forskrift om endring i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14