§ 6-13 - Spørsmål om fortolkning av reglene om erstatning for sakskostnader i forliksrådet

Saknr 200807538
Dato 11.02.2009

Spørsmål om fortolkning av reglene om erstatning for sakskostnader i forliksrådet

Vi viser til e-post 23.11.08 fra Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn (SFN) hvor Lovavdelingen blir bedt om å uttale seg om forståelsen av reglene om erstatning for sakskostnader i forliksrådet. Det vises dessuten til telefonsamtale med Bent Moldvær, styreleder i SFN.

Lovavdelingen forstår henvendelsen dit hen at vi bes vurdere to spørsmål. For det første hvorvidt det kan kreves erstatning etter tvl. § 6-13 første ledd bokstav d når det er et inkassobyrå som har behandlet saken for kreditor (punkt 1) og, dersom det besvares bekreftende, hvorvidt det er grunnlag for å begrense erstatningskravets størrelse (punkt 2).

1. Kan det kreves erstatning i medhold av tvl. § 6-13 første ledd bokstav d for inkassobyråers behandling av saken?

Det fremgår av tvl. § 6-13 første ledd bokstav d at det kan kreves erstattet et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for rettshjelp ved forliksklage. Spørsmålet fra SFN er om dette også gjelder hvor et inkassobyrå driver rettshjelp. I den anledning spørres det samtidig om inkassobyråer i det hele tatt kan behandle sak med omtvistet krav. Som bakgrunn for spørsmålet viser SFN til at inkassoloven ikke kommer til anvendelse for ”rettshjelp ved omtvistede pengekrav”, jf. inkassoloven § 1 annet punktum.

Adgangen for inkassobyråer til å bedrive rettshjelp reguleres av domstolloven § 218 femte ledd, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen er kommentert på side 18 og 19 i Ot.prp. nr. 7 (1990 - 1991). Etter å ha vist til at inkassobyråer blant annet skal vurdere kravets rettmessighet før det sendes betalingsoppfordring og før rettslig inndriving iverksettes, jf. inkassoloven §§ 10 og 11, ble det uttalt følgende:

”Rettslig inndriving inngår dessuten som et naturlig ledd i inkassovirksomhet, og inkassobyråets inkassobevillingshaver kan opptre som prosessfullmektig ved inngivelse av forliksklage og under tvangsfullbyrdelse. I denne forbindelse kan inkassobyrået yte fordringshaveren den nødvendige rettshjelp.

Slik utkastet domstolloven § 218 fjerde ledd [femte ledd] er foreslått utformet, er det etter departementets mening ikke lenger nødvendig å nevne inkassobyråenes adgang til å yte rettshjelp særskilt. Deres vide adgang til å yte rettshjelp følger allerede av inkassovirksomhetens egenart. Det er ikke mulig å yte ”god og fullstendig” inkassovirksomhet uten å yte forholdsvis omfattende rettshjelp.”

Det fremgår av dette at et inkassobyrå i relativt stor grad også kan bedrive rettshjelp. For behandling i forliksrådet kommer dette også særskilt til uttrykk i tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c ved at inkassobyråer her kan opptre som en parts prosessfullmektig.

Det er på denne bakgrunn Lovavdelingens oppfatning at det dermed er adgang til å kreve erstatning etter tvl. § 6-13 første ledd bokstav d der et inkassobyrå er prosessfullmektig.

2. Er det grunnlag for å begrense erstatningskravets størrelse?

Så vidt Lovavdelingen forstår er bakgrunnen for spørsmålet at sakskostnader som kan kreves erstattet etter tvl. § 6-13, i praksis ofte vil være relativt høye sett i forhold til det omtvistede pengebeløp. Det er særlig to bestemmelser vi her finner grunn til å nevne.

For det første ligger det en begrensning i tvl. § 6-13 første ledd bokstav d. Utgangspunktet er at utgifter til rettshjelp bare kan kreves erstattet inntil et beløp tilsvarende fire ganger rettsgebyret. Videre fremgår det av annet ledd at kostnader ved utenrettslig inndriving ikke er å anse som sakskostnader. Slike kostnader kan likevel kreves dekket såfremt de fremmes som krav i forliksklagen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004 - 2005) side 385. I den grad disse kostnadene fremmes som krav i forliksklagen, vil det i så fall ikke kunne kreves erstatning for kostnader til rettshjelp for mer enn rettsgebyret, jf. første ledd bokstav d.

For det andre ligger det en begrensning i tvl. § 20-5. Det fremgår motsetningsvis av § 20-5 annet ledd annet punktum at første ledd også kommer til anvendelse for behandling i forliksrådet. Dette innebærer at det ikke kan kreves erstatning for kostnader som det ikke er nødvendig og rimelig å pådra. Hvorvidt utgiftene anses for rimelige og nødvendige vil måtte bero på en konkret, skjønnsmessig vurdering av omstendighetene i den aktuelle saken. Kjernen i proporsjonalitetsbegrensningen er at selv om de aktuelle kostnadene har bidradd til å styrke partens sak, skal det ikke ytes erstatning for disse dersom det ut fra den betydning avgjørelsen vil ha, ikke var rimelig å pådra kostnadene. Hva gjelder det nærmere innhold i disse begrensningene viser vi til de generelle bemerkningene i Ot.prp. nr. 51 (2004 - 2005) især side 447 – 448.