§ 6-1 - Interkommunale selskaper og bruk av legalpant – tolkning av høyesterettsdom

Saksnummer: 2004/03790 EP VIL/KJL

Dato: 28.09.2005

 

Interkommunale selskaper og bruk av legalpant – tolkning av høyesterettsdom

Vi viser til brev 7. juli 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet, hvor vi er bedt om å vurdere om Høyesteretts dom 31. mars 2004 (Rt. 2004 s. 569) innebærer en endring i forhold til Kommunal- og regionaldepartementets rettsoppfatning i spørsmålet om hvorvidt det er adgang for et interkommunalt selskap til å gjøre bruk av legalpanterett i forbindelse med innkreving av avfallsgebyr.

Lovavdelingen har ved flere anledninger uttalt seg om en kommunes adgang til å overføre legalpanteretter til interkommunale selskaper eller private rettssubjekter, blant annet ved brev 4. november 2004 til Stange kommune (snr. 2004/09413 EP). Lovavdelingen har lagt til grunn at legalpant etter panteloven § 6-1 kan overdras såfremt ikke noe annet følger av den loven som er grunnlag for legalpanteretten, men at et vilkår for overdragelse er at legalpanteretten har vært aktuell på det offentliges hånd, det vil si at den er oppstått før overdragelsen. I ovennevnte sak konkluderte Lovavdelingen slik:

”Vi antar derfor at en kommune kan overdra sin legalpanterett etter forurensningsloven § 34 til et interkommunalt renovasjonsselskap sammen med gebyrkravet når gebyrkravet er forfalt. En generell overdragelse til et interkommunalt renovasjonsselskap av kommunenes krav på avfallsgebyrer vil imidlertid ikke omfatte legalpanteretten. Kommunen kan på tilsvarende måte overdra legalpanteretten sammen med forfalte krav direkte til et inkassobyrå.”

Dette er samme rettsoppfatning som er lagt til grunn av Kommunal- og regionaldepartementet, blant annet i brev 23. februar 2004 til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

Da Lovavdelingen avga sin uttalelse i snr. 2004/09413 EP var avdelingen kjent med Høyesteretts dom tidligere samme år. At Lovavdelingen i uttalelsen fastholdt sin rettsoppfatning fra tiden før dommen, gir uttrykk for at dommen ikke ble ansett som direkte relevant for spørsmålet. Dette er fortsatt Lovavdelingens syn.

Dommens hovedspørsmål er om en skyldner som har misligholdt sin betaling av forfalt avfallsgebyr, plikter å erstatte påløpt inkassogebyr etter inkassoloven § 17 første ledd. Som et ledd i besvarelsen av dette spørsmålet drøfter Høyesterett om slikt inkassogebyr er en ”nødvendig kostnad” etter bestemmelsen, siden kommunen vil ha alternative metoder for å inndrive kravet. Panteloven § 6-1 trekkes bare inn som et støtteargument for å besvare dette spørsmålet bekreftende. Høyesterett uttaler (i premiss 37) at et legalpant etter panteloven § 6-1 som gjelder for skyldig avfallsgebyr, omfatter omkostninger ved inndriving av pantekravet, herunder inkassogebyr. Høyesterett sier imidlertid ingenting om vilkårene for at en slik legalpanterett skal kunne gjøres gjeldende av et inkassobyrå. Dommen må etter vårt syn forstås slik at når en legalpanterett kan gjøres gjeldende, vil denne sikre også inkassogebyret. Dette er fullt forenlig med Lovavdelingens syn om at en legalpanterett må ha oppstått på kommunens hånd før den kan overføres til et inkassobyrå eller et annet privat rettssubjekt.

Lovavdelingens syn er derfor at Høyesteretts dom ikke innebærer noen endring i den rettsoppfatning Kommunal- og regionaldepartementet har gitt uttrykk for i brev 23. februar 2004 til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.