§ 6 - Spørsmål om inhabilitet i forbindelse med opprettelse av Engerdal viltstellområde

Saksnummer: 1998/07230 E AS/JGS

Dato: 07.09.1998

 

Spørsmål om inhabilitet i forbindelse med opprettelse av Engerdal viltstellområde

Vi viser til brev 30 juni 1998 hvor det stilles spørsmål om inhabilitet når formannskapet stadfester grunneiernes flertallsvedtak om sammenslåing av viltområde, jf lov 29 mai 1981 nr 38 om viltet (viltloven) § 37 femte ledd, jf tredje ledd. Spørsmålet har tilknytning til en pågående klagesak hvor Engerdal kommune selv eier ca 26 % av jaktområdet. Vi viser også til brev 6 og 13 juli 1998 fra kommunen.

Etter forvaltningsloven er det bare fysiske personer, f eks offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune som kan være inhabil, jf forvaltningsloven §§ 6 og 10. Organet som sådan kan således ikke være inhabilt. Heller ikke det at kommunen er part i saken medfører noen automatisk inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 første ledd for noen av dens ansatte, herunder personer med ledende stilling i kommunen. Det må således vurderes i forhold til hver enkelt ansatt om det foreligger inhabilitet etter § 6 andre ledd pga  «andre særegne forhold [ … ] som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Lovavdelingen har ikke grunnlag for å uttale seg om det foreligger slike omstendigheter i den foreliggende sak.

Lovavdelingen har tidligere uttalt at det likevel kan tenkes situasjoner der et forvaltningsorgan har en slik stilling eller interesse i en sak at avgjørelsen i stedet bør overlates til dets overordnede organ, jf vedlagte kopier av uttalelser 25 oktober 1991 (snr 2191/91 E) og 27 mai 1992 (snr 841/92 E). Det skal antagelig mye til for at slike omstendigheter medfører at det vil være en saksbehandlingsfeil å ikke overlate saken til et annet organ. At kommunen i tillegg til stadfestelseskompetansen er den som kan forslå sammenslåing, jf viltloven § 37 første ledd og har en sentral funksjon ved selve forhandlingene om sammenslåing er en form for kompetansekombinasjon som viltloven selv legger opp til. Betydningen av at kommunen selv kan være grunneier er heller ikke særskilt omtalt i forarbeidene, men at kommuner også er grunneier til slike områder var neppe uvanlig da loven ble til. Lovavdelingen anser det klart at kommunale eierinteresser som alt overveiende regel ikke kan gjøre at kommunen ut fra en slags «inhabilitetssynspunkter» må avstå fra å behandle saken.

I tilfeller hvor eierinteressene er betydelige, f eks hvor kommunen alene representerer et flertall i det område den ønsker å slå sammen og interessemotsetningene er sterke og tilspissede, kan det tenkes situasjoner der det kan være hensiktsmessig å overlate til fylkesmannen å godkjenne den vedtatte sammenslåing. I prinsippet er det imidlertid ikke noe i veien for at kommunen også i en slik situasjon selv behandler saken. Private personers rettsbeskyttelse vil være ivaretatt ved de allminnelig gjeldende saksbehandlingsreglene og krav til vedtakets innhold (f eks at det ikke tas utenforliggende hensyn).